Alzheimer

[Spoven]

En person som er meg kjær og nær har begynnende alzheimer.

Denne personen ringer meg ofte, og spør om de samme tingene hele tiden. Vi kaller h*n for Leif-Ina.

Leif-Ina er bekymret over ting som ikke egentlig har rot i virkeligheten, men jeg forstår at for h*n er det et virkelig problem. Jeg pleier å lyve og si at jeg har kontroll på det hele, for å roe Leif-Ina ned. H*n godtar dette, helt til neste time eller neste dag, når h*n begynner å bekymre seg igjen.

Jeg har fått høre fra fagfolk at man skal på en ordentlig måte si ifra hvordan tingene egentlig er, altså si sannheten. Men jeg tenker at det blir jo et sjokk for Leif-Ina hver gang hvis jeg må fortelle h*n at jammen moren din er død for mange år siden, for h*n tror jo virkelig at moren bare er ute en tur. (Bare et eksempel.) Det blir jo å gi mennesket en kalddusj flere ganger i uka, ettersom Leif-Ina ikke husker fra en dag til en annen.

Så jeg mener at det er bedre å jatte med til en viss grad, fordi at for Leif-Ina er dette h*n tenker virkelig. Og hvis det kan gi h*n noen timers fred for tankene så er min mening at da er det bedre å lyve litt/jatte med.

Er det noen her som har erfaringer eller gode råd om dette? Eventuelt si noe om hvorfor å si sannheten er bedre enn å snakke personen etter munnen?

Jeg synes dette er veldig vanskelig.

[Knurr]

Sjokk er det nok, men Leif-Ina har sikkert god peiling på at h*n surrer selv. Minn vedkommende på tidligere samtaler hvor det samme ble diskutert, og si ting på en pen måte.

Kjenner en som har tilsvarende diagnose, som f.eks. kan henge seg opp i at h*n skal kjøpe vintersko til ungene. Da kan jeg for eksempel spørre når de barna har bursdag igjen - da kommer det tilbake at Per kanskje kan handle sine egne vintersko nå da han er 38. Hvis det er den avdøde faren h*n snakker om, pleier det å funke best med spontane ting som "åh, savner du henne sånn?" og så snike seg inn bakveien på en måte.

Hvis h*n henger seg opp og spør om samme ting gang på gang på gang har de nærmeste lagt seg til den vanen å bare overse spørsmålet/kommentaren etter andre gang den kommer, og da blir h*n oppmerksom på at dette har blitt sagt før. Legen anbefalte dem disse teknikkene, og enn så lenge fungerer det.

Men det er selvsagt vanskelig å si når man ikke kjenner vedkommende. Langtkomne alzheimerpasienter (de jeg treffer på sykehjemmet hvor jeg jobber) er det sjelden vi realitetsorienterer, av den enkle grunn at det er et sjokk å få høre at mor er død ti ganger om dagen. Mye snirkling rundt grøten der, altså. Avledning (altså at du leder samtalen over på noe annet etter å ha gitt en kort kommentar - "jada, mor kommer sikkert snart hjem igjen, ikke bekymre deg"), validering av følelsene som ligger bak kommentaren, osv. er nyttige redskaper.

Trist å se folk man er glad i på den måten, Spoven. Flott å høre at du engasjerer deg og har så masse empati! Så en god til deg, og lykke til.

[Spoven]

Takk for et godt svar, Knurr!

Siden jeg ikke er i slekt med Leif-Ina, og familien ikke gjerne snakker om det, og jeg ikke vil utlevere h*n til andre, så var det godt å få et skikkelig svar.

[Gjest Gjest_Lion Queen_*]

Hei Spoven

Kommer med et lite boktips til deg.

"Året med tusen dager",skrevet av

Berit Degnæs. Her blir det skildret

på en meget fin måte hvordan det er

å leve med en person som får alzheimer

i tidlig alder,helt fra de gryende symptomene,

og hele veien helt til personens død.

En sterk bok,for alle som lever/jobber

med personer med alzheimer.

Jeg både lo,gråt og ble sint, da jeg leste

boken. Anbefales på det varmeste!!!

Fint å høre at du tar din venn på alvor,

og gjerne vil være noe for han på en

seriøs og omsorgsfull måte, slike som

deg trenger vi fler av

[Gjest Gjest]

Helt enig med det som er skrevet lenger oppe her. Siden alzheimer er en langtids-sykdom er det viktig å ikke realitetsorientere. Men hvis en person er desiorientert av andre grunner, og en regner med dette vil gå over etter en kort periode, kan det være riktig å realitetsorientere personen.

Lykke til