sammenbrudd

[Gjest Freak]

Er ganske bekymret for meg selv for tiden - rett og slett redd for hva som skjer. For å gjøre en lang historie kort har det vært mange store omveltninger i livet mitt de siste årene. Omveltninger og tragedier som har stått i kø utenfor døren min, den ene etter den andre i årevis nå. Jeg har kommet meg gjennom det og er veldig takknemlig for det.

Nå har jeg fått drømmejobben. Er 6 mnd prøvetid. Og jeg er så redd for at dette også skal gå galt at jeg blir helt utslitt. Jeg er på gråten hele tide, får ikke sove og når jeg først sovner våkner jeg igjen etter noen timer og blir liggende og gruble. Kan begynne å krampegråte hvis jeg er alene og kan legge ned garden et øyeblikk. Føler meg på grensen til panikk/hysteri hele tiden. Er så sliten av å prøve å oppføre meg normalt og holde ting på avstand at jeg ikke orker stort annet.

Jeg vet ikke hvordan et nervesammenbrudd er, men har sterk mistanke om at det er omtrent som det her.

Noen som har noen råd for hvordan jeg skal håndtere dette? Jeg vet at det ikke er rasjonelt å tro at jeg ikke får jobben, jeg vet at jeg bør tenke på andre ting og slappe av, men jeg klarer ikke. Bør jeg oppsøke lege? Naturmedisin?

Jeg er rett og slett redd for meg selv og bekymret for hvordan dette skal gå...

[Gjest bente85]

Jeg vil anbefale deg å besøke legen jeg, så kan h*n hjelpe deg videre.

Lykke til!

[animelona]

Hvordan går det med deg, freak?

[Sukkersøta]

Hei

Du burde søke hjelp synes jeg!Gå via fastlegen din som kan sende en henvisning videre til evt. behandler.

Du har det ikke lett, det kan en forstå.

Du sier at "Omveltninger og tragedier som har stått i kø utenfor døren min, den ene etter den andre i årevis nå".

Kanskje hodet og kroppen din nesten er innstilt på at det er slik det blir denne gangen også. At du ikke skal få eller fortjener jobben du er i prøvetid i.

Kan jo hende at det gjør at du sliter deg helt ut uten grunn og blir deprimert.

Har selv hatt det som du sier....veldig mye dritt gjennom alle år fra jeg var barn.Når jeg nå som voksen opplever noe som er positivt for meg greier jeg ikke lenger glede meg over det, men faller heller ennå mer "ned". Kroppen går på en måte i forsvarsposisjon når en er så vant med at lykke og positive ting ikke varer, neste nedtur må komme for det er jo alltid slik det har vært.

Men fortid er fortid!

Er jo kanskje ikke slik du har det. Men uansett er det kjempe vondt for deg å gå alene med alt dette.

Har du noen du kan snakke med?

Det er tungt å måtte spille og være noen en ikke er. Å måtte le når en gråter innvendig...Å måtte være sosial på profesjonell og sosial på jobb når en egentlig vil legge seg under dyna og gråte...