Stebarnsadopsjon

[Gjest Gjest]

Jeg er gift med en mann som har en datter fra et tidligere forhold. Han har aldri hatt kontakt med henne, da mor flyttet langt vekk og nektet samvær. Vært en lang kamp, og det ble aldri en tilfredstillende løsning på dette, aller minst for datteren. ( Ønsker ingen samværsdebatt her, altså!!!!)

Saken er at eksdamen til mannen min giftet segfor fem år siden og den nye ektemannen hennes adopterte datteren til min mann for tre år siden. Dette i samarbeid med min mann.

Men så til spørsmålet vi ikke får svar på. Vi begge håper og ønsker at datteren vil ta kontakt med oss, når hun er klar for det. Men er det så at hun må være fylt atten år før hun har lov å ta kontakt? Eller kan hun ta kontakt tidligere? Det er jo så at hun får opplysninger fra departementet etter fylte atten år på hvem som er biologisk far.Men hvis mor informerer/har informert henne om fars navn, kan hun da ta kontakt før tiden?

Og så lurer jeg på om noen vet om far har noen muligheter til å kontakte sin bortadopterte datter?

Puuuh, dette blei langt,men håper noen kan hjelpe!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for svar!

Jeg er litt usikker på om det er riktig det du skriver om at foreldrene hennes kan la være å informere om at barnet er adoptert. Jeg mener det fremkommer i adopsjonsloven at de er pliktet til å informere barnet om dette, så fort barnet er gammel nok til å forstå hva adopsjon innebærer. I dette tilfelle fikk vi vite at mor hadde informert datter om dette i adopsjonsprosessen. Men det var noe hun sa, har det ikke skriftlig. Tror det er forholdsvis nye regler på dette området.

Ellers er det vanskelig å svare kortfattet på hvorfor far skrev under på papirene (altså,min mann...). Men etter flere år med trenering og konflikter, mente han også at det kanskje ville være til det beste for datteren at hun vokste opp i fred fra dette. Samtidig kjenner hun ikke biologiske far, kun stefar. Dette er en lang og konfliktfylt historie.....Så det at han/vi håper hun tar kontakt, finner ikke jeg selvmotsigende i forhold til det å signere adopsjonspapirer. Han vet at han aldri kan bli den far han håpet på i mange år, men ønske om å kunne være "noen" for datteren sin går vel aldri bort..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Ja,har sjekket adopsjonsloven nå. I paragraf 12 står det at foreldrene skal informere barnet om adopsjonen.....

[Gjest Gjesta]

Ja,har sjekket adopsjonsloven nå. I paragraf 12 står det at foreldrene skal informere barnet om adopsjonen.....

←

lur lov.

håper dere får kontakt med datteren etterhvert

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for det, Evelina! Godt å få en slik tilbakemelding, da jeg hadde ventet meg pepper når jeg tok opp dette...Det er nok lett for mange å tolke dette dithen at far ikke bryr seg nok, når han gir opp "krigen" og blir enig i å bortadoptere sitt foreløpig eneste barn. Jeg har førstehånds informasjon om fedre som ikke bryr seg, og det er kanskje lett å tenke seg at alle er slik..Men i denne saken er det ikke det som har vært problemet!

Så igjen, takk for gode ord!

Og, jeg hadde ønsket at jeg kunne bidra med noe positivt i denne jentas liv...jeg er ikke den onde stemor! Jeg skulle mer enn noen annen ønske at denne saken hadde løst seg på en annen måte. Det ville vært en berikelse også i mitt liv!

[Gjest Gjest]

Ja,har sjekket adopsjonsloven nå. I paragraf 12 står det at foreldrene skal informere barnet om adopsjonen.....

←

Ok, da må de fortelle det, men det er jo ikke dermed sagt at barnet ønsker å kontakte biologisk foreldre. I denne saken her, kunne faktisk far ha gjort mer for å få kontakt med barnet. Det igjen kan bli sårt for datteren, når hun får vite det. Derfor ville jeg håpet at alt gikk bra, men forventet at det ikke ble noe i det hele tatt.

Uansett så ønsker jeg "far" lykke til, og håper han en dag får kontakt med barnet sitt.

[Gjest Gjest]

Takk for det, Evelina! Godt å få en slik tilbakemelding, da jeg hadde ventet meg pepper når jeg tok opp dette...Det er nok lett for mange å tolke dette dithen at far ikke bryr seg nok, når han gir opp "krigen" og blir enig i å bortadoptere sitt foreløpig eneste barn. Jeg har førstehånds informasjon om fedre som ikke bryr seg, og det er kanskje lett å tenke seg at alle er slik..Men i denne saken er det ikke det som har vært problemet!

Så igjen, takk for gode ord!

Og, jeg hadde ønsket at jeg kunne bidra med noe positivt i denne jentas liv...jeg er ikke den onde stemor! Jeg skulle mer enn noen annen ønske at denne saken hadde løst seg på en annen måte. Det ville vært en berikelse også i mitt liv!

←

Beklager om jeg "tråkker" deg på tærne nå, men han kunne faktisk nektet å skrive under de papirene. Om de ikke har vært i retten, og han har blitt tvunget til å adoptere bort barnet så ligger det vel mye bak den delen også. Uansett så mener jeg han har tatt et valg, om det var han som skrev under papirene.

Det spørs om datteren vil se hans side av saken, om hun får vite den det. For som sagt kunne han nektet, og det hadde fortsatt ikke vært en "krig". For han kunne nektet å ha noe med moren å gjøre, men da fortsatt vært far på papirene til datteren. Nå har han egentlig skrevet fra seg alle rettigheter til barnet, og den delen vil hun også få vite når hun blir gammel nok.

[Gjest Gjesta]

Det er ikke alltid far kunne gjort mer for å få treffe datteren. Jeg vet om et tilfelle der far lot være å ta kontakt med sin datter, fordi morens nye mann banket moren gul og blå hver gang hun sørget for samvær. Ikke alltid så lett da. Det finnes like mange skjebner som barn, noens er verre enn andres.

Som mor til to barn med to forskjellige fedre vet jeg at det er ingenting som er så vanskelig som å få ting til å funke hvis ikke begge parter er 100 % innstilt på å få det til å funke. Det hører med til skjeldenhetene å ha et forhold som fungerer smertefritt når det er exer og barn og svigerser og nye kjærester og Gud-vet-hva inne i bildet.

Å oppgi farskapet til en elsket datter kan for alt vi vet være like mye et stort tegn på kjærlighet til datteren, som det motsatte.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Til gjest: Får ikke helt fatt i hva du mener? At far skulle nektet å ha noe med moren å gjøre, men samtidig vært far på papiret? Og hva godt ville komme ut av det? Kanskje du har misforstått litt, men "krigen" jeg viser til, gikk ikke ut på at mor tvang far til å skrive under på adopsjonspapirene,men at hun trenerte enhver form for samvær( selv etter møte hos advokater, mekling osv....)Husk på det at selv om lovverket sier en ting, er det ikke alltid det holder i praksis. Hva med at jenta alltid(!!!!) var syk, skulle på besøk til andre, fritidsaktiviteter og reiser som plutselig dukket opp når far skulle hente. Vanskelig å håndtere det, når far ikke hadde ikke noe ønske om å lage bråk foran datteren sin.....Husk også at dette skejr gradvis, ikke over natten. Så da er det vanskeligere å gripe fatt i, før det har gått for langt. Pluss at her ligger andre ting til grunn, som jeg ikke ønsker å gå inn på her. ( se forøvrig Evelinas svar.....det er mange ulike historier....)

Så da forstår jeg ikke hva godt det skulle komme ut av at far stod på papiret. Det viktigste i dette tilfelle, og ønskelig i alle tilfeller, er Barnet!!!!!

Og til sist. Jeg skriver ingentingi hovedinnlegget om at jeg forventer at datteren vil ta kontakt. Jeg uttrykker et ønske og et ørlite håp. Og tro meg, vi har tenkt igjennom de konsekvenseren adopsjon kan medføre for henne. Men oppveid mot stadige konflikter og uro mellom mor og far, mente mannen min at dette ville være et bedre alternativ. Så får vi håpe at vi kan treffe henne som stor jente, og kanskje forklare litt og vise henne kjærlighet da.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Beklager alle skriveleifene...gikk litt fort unna på tastaturet....

[Gjest Gjesta]

Det er ikke mange stemødre jeg får lyst til å applaudere. Men du er en av dem. Det finnes faktisk flere her inne på KG, jeg har skikkelig lyst til å nevne noen, men av frykt for å glemme noen lar jeg vær.

All ære til dere som gjør det beste for barn dere overhodet ikke har noen forpliktelser over