Når livet er vanskelig

[Cassandra]

Min datter går i andre klasse. Hun er en livlig jente med mange ferdigheter. Likevel er hun ensom. Søsknene hennes blir nedringt av venner som vil være med dem, mens min syv åring sitter der alene. Ingen ringer henne. Hun tar rett som det er klasse listen for seg og ringer nedover for å se om noen har lyst til å besøke henne, men det er uhyre sjeldent at noen takker ja til invitasjonen hennes. Når hun blir invitert til noen, kjører vi henne alltid. Skole kretsen er stor, det er grunnen til at vi kjører henne. Jeg vet ikke helt hva som er problemet. Jeg skjønner ikke hvorfor ikke HUN finner seg gode venner som har lyst til å tilbringe tid sammen med henne. Jeg har en følelse av at datteren min ikke klarer å forholde seg til andre barn i lengre tid. Hun har det morsomt med den eller den en dag eller to, så blir hun rastløs og vil tilbring tid sammen med noen andre. Læreren hennes sier at det er mange som vil være med datteren min, men at de ikke helt får det til. Jenta mi vil så gjerne være sammen med noen andre som ikke ønsker å være sammen med henne. En vond og vanskelig sirkel. Jeg tror datteren min er veldig sensitiv ovenfor kommentarer fra andre, og at hun lett føler seg ertet. Hun sliter med å lære seg bokstaver og lese er vanskelig. Frustrasjonsterskelen hennes er lav og hun blir lett sint, såret og lei. Hun blir også lett syndebukken blant søsknene. Livet er rett og slett vanskelig for min syv åring.

Den siste måneden har hun også hatt tiltagende søvnproblemer. Hun er så redd når hun skal legge seg. Hun er redd for å dø. Hun tror kanskje hjertet hennes kan slutte å slå mens hun sover. Hun sier at hun har en rar følelse i magen og at hun blir urolig. De varselsklokkene som bjellet forsiktig en tid, bjeller nå så kraftig at hele meg dirrer. Barnet mitt trenger hjelp. Jenta mi trenger venninner. Hun trenger å føle seg verdifull, likt, respektert og hun fortjener en barndom uten angst og depresjoner. Det er så vondt å se at hun lider.

Jeg føler noen ganger at hun har en usunn morsbinding. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare den følelsen, men det skal ingenting til før hun føler seg at jeg ikke er glad i henne, at jeg er mer glad i noen andre. Hun føler stadig at hun blir nedprioritert. Og jeg går inn i meg selv stadig vekk for å se om hun har rett, men jeg kan ikke se hva jeg skal ha gjort for å gi henne den følelsen. Jeg forteller henne stadig at hun er min lille prinsesse og at hun har sitt eget rom i meg som KUN er der for henne, og uten *Kari* rommet så hadde huset rast sammen. Det er vanskelig å være forelder. Spesielt vanskelig når et barn har det vanskelig. Jeg springer litt rundt meg selv og lurer på hva jeg skal gjøre for henne. Jeg lurer på hvor jeg skal henvende meg for å få hjelp. Er det HUN som trenger veiledning eller direkte hjelp? Eller er det JEG som trenger veiledning for å kunne møte henne på den riktige måten? Jeg vet ikke. Jeg vet at jeg ikke kan tvinge andre barn til å være sammen med mitt barn. Det er det eneste jeg vet.

Jeg får det for meg at det er så viktig at jeg vet hva som er problem nummer en. Har hun angst fordi hun er ensom? Eller er hun ensom fordi hun har angst? Har hun ingen venner fordi hun støter mennesker i fra seg? Fikser hun ikke relasjoner? Har hun rett og slett relasjonsproblemer? I så fall hvorfor? Er det noe jeg har gjort galt, eller ikke gjort nok av?

Det er tusen spørsmål som virrer rundt i hodet mitt, og jeg skriver en del rotete tanker her. I håp om at det kanskje hjelper å rett og slett bare skrive dem ned litt "offentlig". Kanskje er det andre som har lignende erfaringer og som VET noe jeg ikke vet. Innlegget her er langt, men dersom DU leser enda, så takk

[AUF]

Jeg tror nok dette problemet blir for omfattende for deg å løse selv. Om jeg har forstått det riktig...

Søk hjelp! jo tidligere jo bedre. Dette gjelder nok både deg og henne, så begge bør få hjelp. Husk at alle barn er ikke like, og om det er noe med henne som er veldig vanskelig å håndtere, så skal du ikke prøve å løse det selv. Det er det vi har helsevesenet til!!!

[Gjest Pjusk]

Hei Cassandra!

Man skal ikke lete med lykt og lupe etter feil som kan ha blitt begått - da tror jeg man blir sprø av alle "bagatellene" man kan henge seg opp i gjennom en oppvekst. Men jeg ville nok tenkt på akkurat samme måte som deg (teori og praksis er to forskjellige ting...).

Du høres ut som en reflektert og omsorgsfull mor. Du har helt sikkert gitt barna din en kjærlig og trygg oppvekst. Likevel kan barn få problemer i større eller mindre grad og det er flott at du er obs på dette. Håper dere finner ut av dette!

Jeg har to barn selv og vet at ingenting er verre enn når man føler noe er galt - og ikke klarer å umiddelbart ordne opp. Man er jo så fryktelig glad i disse små vesenene.

[Gjest Hilde K S]

1. Fortell henne hva du har lagt merke til og spør om dine synspunkt samsvarer med hennes

2. Gjør det klart at dette må gjøres noe med. Spør hva hun kan tenke seg til å gjøre.

3. Hun må lære at det er helt naturlig at barn sier ikke så pene ting til hverandre, men at det ikke er så alvorlig ment som det føles. Prøv å finn ut hva noen sier til henne slik at hun ikke vil leke med dem.

4. Snakk med ander foreldre i klassen og hør om de har lignende problemer.

Dette hjalp i alle fall oss !

[Gjest gjesta]

Får vondt inni meg, Cassandra, når jeg leser innlegget ditt. Kjenner den følelsen, den enorme fortvilelsen, når barnet ditt har det vondt.

Husk at ting kan forandre seg, selv om det virker veldig vanskelig nå, kan situasjonen være annerledes litt frem i tid. Jeg har selv opplevd dette med min sønn som nå er 13 år. Han ble ertet/mobbet når han begynte på skolen i 2. klasse. Vi hadde flyttet til nytt sted, han hadde ingen venner, og guttene i gaten plaget ham. Jeg var så fortvilet, vi vurderte seriøst å flytte tilbake dit vi kom i fra.

Et år etter var situasjonen en annen, først og fremst fordi han fant seg venner. Dette var ikke disse guttene som plaget ham i begynnelsen, han brukte litt tid på å finne frem til "sine". Plagingen fortsatte en tid, men som del av en venneflokk ble det ikke lenger så truende.

Poenget mitt med å fortelle dette er; ting kan forandre seg - husk alltid det.

Ta kontakt med rådgiver på skolen, eller evt helsestasjon - snakk med profesjonelle om tankene dine. Du høres ut som en flott mamma, Cassandra!

Kanskje datteren din rett og slett syntes disse "venninnegreiene" er vanskelig. Kanskje hun ikke helt har klart å "løse kodene" rundt jenteleken. Venninnegreier kan være vanskelig, spesielt om man er 7 år og gjerne vil være slik som andre, men rett og slett ikke får det helt til. Kanskje man ender opp med å prøve for hardt?

Jeg vet at når jeg er fortvilet på mine barns vegne, så er det lett for at jeg påvirker dem med mine bekymringer. Kanskje din datter oppfatter din fortvilelse, og så prøver hun å gjøre det hun opplever som riktig - ringe til venner slik som søskene gjør? Det er alltid lettere å være slik som "alle andre", tror man.

Lykke til videre, Cassandra. Du kjenner ditt barn aller best, stol på deg selv!

*klem*

[Cassandra]

Tusen takk for oppmuntring og gode råd

[Gjest Anonymous]

Fikk vondt inne i meg da jeg leste innlegget ditt Cassandra, det var som om jeg leste om min egen datter.

Hun var inne hele tiden, ingen kom. Klasselisten ble flittig brukt men det passet skjeldent eller aldri for de andre ungene.

Hun hadde også problemer med å sove, var redd for å dø mens hun sov.

Jeg ble så fortvilet at jeg tok kontakt med helsesøster til slutt. Jeg var på tre samtaler med henne hvor jeg fortalte så mye som mulig om min datter, hva jeg mente og trodde osv. Helsesøsteren og jeg ble enige om at hun skulle hente datteren min i klasserommet 1 gang i uken for å prøve å hjelpe henne.

Dette er noe jeg virkelig anbefaler. Jenta mi er blitt som ny. Hun gikk til samtaler i nesten et år så det tok sin tid.

Forstår så veldig godt at du har det vondt, det er ingenting som er så forferdelig som det å føle at barnet sitt plages og man ikke vet hva man skal gjøre.

Dette innlegget sier en del om deg som mor og jeg håper du klarer å slutte og plage deg selv med at det kanskje er du som har gjort noe galt.

Lykke til.

Vennlig hilsen Pia

[anett2]

Hei Cassandra

Uff så leit å lese om hvordan dattern din har det. Det sies ofte at barn midt i en søskenflokk har vanskeligere å finne sin rolle enn den første og siste, er hun i midten?

Det virker som hun kan ha problemer med å tilpasse seg og forbli der. Hva med å f.eks melde hun på en aktivitet som er over tid? Der kan hun finne seg nye venner som hun over tid tilbringer tid sammen med. Hun gjør de samme tingene sammen med de samme personene og da kanskje hun kan finne seg noen hun blir mer knyttet til.

Livet rundt 6/7/8 års alder er jo vanskelig,de er i en vokseperiode hvor de ikke har helt kontroll på alt og hormonene kan svinge. Disse symptomene hun har er nok store plager for henne, lån en bok om hjertet, forklar henne hvordan hjertet fungerer og at det er faktisk flest eldre mennesker som blir syke i hjertet sitt og da er det pga alder,sykdommer m mer. Barn som er friske der stopper ikke hjertet. Er du trygg på hennes helse? Hva med å ta henne med til legen og ta en helsesjekk av henne, sjekke verdier på blodprøver (stoffskifte,jern osv)

Å ta kontakt med helsesøster eller PP Tjenesten høres fornuftig ut, noen ganger kan barn ha lettere for å snakke med andre voksne og voksne der kan gi gode råd.

Har hun eldre søsken som forbilder? Ønsker hun å være sammen med de som er eldre? Hva med å spørre de andre om hun kan være med balndt vennene deres eller arrangere en videokveld o,l hjemme der alle kan delta?

Håper dette var noen ord på veien...Lykke til og klem

[Tessa32]

Hei Cassandra!

Du skriver ikke noe om hvor mange barn du har, eller hvor i søsken-flokken hun kommer.

Jeg har selv 3 barn, på 6,9og13, og har opplevd lignende problemer med mitt mellomste barn. Han har alltid vært mye "sårere" enn de to andre, og det virker rett og slett som om han har mye svakere "psyke" enn sine søsken. Det hele toppet seg med min sønn da han begynnte på skolen i 2. klasse. (går på steiner skolen, hvor de har 1. kl. i barnehagen)

Heldigvis har steiner skolen et system som klarer å fange opp disse barna som er litt "spesielle" før det går for langt. Vi fikk tilbud om helse eurytmi og musikk terapi. Han hadde dette ca. et halvt år i andre klasse. han går nå i 3. kl. og er en helt annen gutt. Han har lært seg noen enkle "knep" på hvordan han skal takle situasjoner som føles vansklig for ham. Han vil aldri få en "psyke" som store-bror eller lille-søster, men aller er vi jo forskjellige, og takk for det.

Uansett råder jeg deg til og søke hjelp.

Det lønner seg heller ikke å "late" som ovenfor barnet at det ikke er noen problemer, for det er det stakkars lille barnet fullstendig klar over.

Lykke til!

Tess@

[Linemor]

Prat med noen andre om det. det er kjempe tøft og være alene men hun klarer det nok.

[Cassandra]

Jeg har fem barn, og min datter er så "hamburger barn" som det er mulig å bli. Hun har to yngre søsken og to eldre. I går meldte jeg henne inn på rideskole. Min datter er helt "vill og gal" etter dyr, og hun har gått på rideskole før. Hun strålte i hele går. På mandag får hun noe spennende å fortelle i klassen, og hun har noe positivt å se frem mot en gang i uken. Jeg tror neppe dette løser alt, men jeg tror det kan bidra til å øke selvfølelsen hennes. Å drive med noe på fritiden som hun virkelig har lyst til er viktig. Storesøster på ni år er ganske lei seg som ikke får begynne på rideskole igjen, men jeg tror det er viktig for syvåringen å ha noe som er bare hennes en tid i alle fall.

Ellers vil jeg takke igjen for utrolig mange flotte svar!!

Klem fra Cassandra

[Bettie]

Det er mange som har gitt gode råd her, og vil komme med et lite bidrag.

Ved mange skoler oppretter foreldrene familiegrupper. En familiegruppe består av 4 -7 barn + foreldre (fra klassen). Gruppene er faste ihvertfall et år. Foreldrene fordeler ansvaret for å sammenkalle gruppa for å gjøre noe hyggelig sammen. Det kan være å ha en brettspillekveld, gå søndagstur med niste og kakao, leke i gata "gamle" barneleker, bake boller - julebakst - egentlig hva som helst - og det behøver ikke koste noe. Litt av vitesn er at barna og foreldrene gjør noe sammen. Er det 6 familier i en gruppe, får hver familie ansvar for max 2 "arrangement" hver i løpet av et år.

Barna i familiegruppen blir godt kjent med hverandre, og det gjør foreldrene også (siden de skal være med på arrangementene). Fint å ha noen voksne å snakke med problemer som dette om, eller leggetider, eller lommepenger, eller alle andre får...., osv - også når ungene blir eldre og bevegelsesradius øker. Det kan være godt med gode nettverk også når barn nærmer seg ungdomstiden.

Har god erfaring med dette, selv om det krever at man setter av tid. Men det gjør vi vel når vi er foreldre.....

[Gjest Skytte]

Hei

Jeg ser att du har fått mange svar, men ingen som er vært barnet selv.

I dag er jeg 25 år, gift og to barn.

Da jeg begynnte på skolen hadde alle venner untatt jeg. Jeg vet ikke hvorfor. Det var bare slik. Det var ingen ting rart med meg, ikke brukte jeg briller, hadde samme klær som de andre, men alikell vel fikk jeg ikke venner. Jeg prøvde, for det er fryktelig ensomt å stå alene hvert friminutt. I sjette klasse flyttet en av jentene, og hun som var veninnen hennes, ble alene. Da benyttet jeg sjansen og fikk meg en venninne. Det var i sjette klasse. Jeg fikk ingen hjelp fra skolen. Lærerene så att jeg alltid var alene. Men ingen gjorde noe.

Så jeg ber deg om å hjelpe datteren din, hun har det fælt på skolen.

Da jeg skulle begynne på vidergående tenkte jeg att nå skal jeg begynne ett nytt liv. Nå skal jeg få mange venner. Jeg prøvde så godt jeg kunne, men nei da. Ingen ville være med meg. Så da var jeg alene i friminuttene igjen. Etter ett halvt år begynnte det en ny jente i klassen. Og da tenkte jeg att hun SKAL jeg bli veninne med.

Så jeg sto på fra første sekund. Men da hun skulle røyke med de andre i klassen, (jeg røker ikke) så sa de andre til henne att meg måtte hun ikke være med. Hun lurte på hvorfor. Nei det hviste de ikke. Det var bare det att det aldri var noen med meg, så hvorfor skulle hun det. Men heldig vis så brydde hun ikke seg om hva de andre sa.

I dag får jeg til stadighet høre i fra jenter som har gått i klassen min, i alle år att de alltid har misunt meg. HVorfor spør jeg da. Jo da til svar får jeg høre att jeg er så pen. Alle sier jeg er så pen, men jeg føler meg ikke pen. Jeg føler meg stygg.

Så jeg håper ikke din datter får det slik som jeg har hatt det. Jeg hatet skolen. Det var fælt å ikke få hjelp. Jeg håper att din datter får den hjelpen hun trenger. Jeg kan ikke hjelpe deg med hvilken hjelp som er bra. Men gjør noe, for hun fortjener det.

Hilsen Skytte

[Psst...]

Hei Cassandra

Jeg leste innlegget ditt for noen dager siden, og jeg kjente igjen mye av det du skriver.

Min datter hadde en vond periode i 2.klasse der hun ble "utstøtt" fra dem hun pleide og ønsket å være med. Det var kommet ei ny jente i klassen som antageligvis så på min datter som konkurrent, og siden hun var ny var hun også spennende for de andre. Det var en forferdelig periode, hvor jeg nærmest måtte dra jenta med meg om morgenen.

Det finnes vel ikke noe fasitsvar på slike ting, men jeg kan fortelle deg hva jeg foretok meg:

Først snakket jeg med klasselærer og SFO, hvor vi ble enige om å sette dem i grupper for å se om det kunne hjelpe på situasjonen. Samtidig ba jeg den nye jenta hjem på besøk, og sørget for at vi gjorde noe spennende sammen (første gang laget vi drops). Jeg ba også de andre hjem til oss, og vi bakte boller, spilt spill, malte glass, gikk på skattejakt o.l. I begynnelsen var jeg veldig aktiv og deltok under hele besøket, men etterhvert trakk jeg meg litt tilbake slik at de kunne leke sammen uten meg. For oss virket dette over all forventning, og hun er nå blitt en ganske populær person i klassen.

En ting til: Hun begynte også på ridning. :D

[*Lavendel*]

Jeg har vært barnet du skriver om, Cassandra....

Jeg er nå voksen, med egne barn (3 stk), og jeg har en datter som jeg er redd for vil komme til å arve mange av mine "dårlige" egenskaper.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg klarte ikke (og klarer ikke fremdeles) de venninne-tingene... Jeg hadde ikke venner (og har det ikke fremdeles) når jeg gikk på skolen. Selvsagt hendte det noen ganer at jeg var sammen med andre barn utenom skoletid, men det kan jeg nesten ikke huske. Jeg pleide aldri å dra til andre etter skoletid og fikk heller aldri besøk. Følgene av det er jo at jeg nå som voksen ikke takler hverken det ene eller det andre. Jeg har på en måte ikke "lært" hvordan man gjør disse venne-greiene. Jeg får vondt langt inni meg når jeg leser det du skriver, og mitt råd er: Snakk med noen! Helsestasjonen, f.eks kan være et bra sted å begynne, her jeg bor er de iallefall flinke til å ta barn på alvor (ikke alltid skole/barnehage er det, men nå har jeg hvertfall en helsesøster i ryggen..).

Jeg er faktisk litt bitter på at ingen rundt meg kunne se hvor mye jeg slet og strevde for å komme gjennom dagene. Jeg hadde stadig vekk vondt i magen og var kvalm og hadde hodepine og og og... men ingen lurte på hvorfor! Jeg ville rett og slett ikke gå på skolen, jeg grudde meg og klarte nesten aldri å spise frokost fordi jeg var så urolig i magen...ergo var jeg tynn som en strek til langt oppi det voksne liv.

Jeg vet ikke om jeg kan forklare hvorfor ting ble som de ble, det er iallefall for langt til å gå innpå her (med mindre noen VIL høre hele greia... ), men jeg hadde det rett og slett fælt.

Jeg ble også mobbet en del, psykisk, og det sliter jeg med ennå. Jeg har gitt opp håpet og troen på at jeg noen gang skal komme over det. Jeg husker faktisk at jeg en gang for lenge siden (20 år siden) tenkte på milleniumskiftet, og jeg ønsket da at jeg skulle ha et godt liv, med mann, hus, barn, jobb, bil osv. Jeg har noe av dette, men ikke et godt liv!

Få noen til å hjelpe, for din datters skyld!

Lykke til! ...og jeg er sikker på at det kommer til å gå bra tilslutt....

[Cassandra]

Tusen, Tusen takk for flotte råd og gripende historier. Noen av innleggene er rett og slett vonde å lese. Jeg er takknemlig for at noen står frem som barnet. Det kan gi meg en større forståelse av hvordan min datter har det i hverdagen.

De rådene som går på å invitere barn hjem og delta aktivt selv er råd jeg skal ta til meg. Jeg synes det var en god ide, og spør meg selv hvorfor jeg ikke har kommet på det selv? Akk ja, jeg skal i alle fall gjøre det.

På neste foreldre møte skal jeg også ta opp dette med bursdagsfeiringer..... I jenta mi sin klasse er det mange jenter. Hele 18 jenter. Det har blitt sånn at de fleste velger å invitere NOEN av jentene i selskap. Dette resulterer jo i at min datter aldri blir invitert. I hennes selskaper derimot blir ALLE jentene invitert. Det er bråkete og masete, ja. Men likevel.... jeg ser ikke for meg at noen skal utelates i noe som barna selv synes er så kjekt.

Bitch, ta gjerne kontakt med meg dersom du ønsker. Jeg tror slett ikke du er noen "bitch" jeg.

Klem fra Cassandra