"Det liker jeg ikke"

[Gjest Gjest]

Hvordan reagerer dere når noen (voksne) sier dette?

Kjæresten min er mye mer kresen enn jeg i matveien og det er av og til veldig irriterende. Jeg legger ned arbeid i å lage mat, bare for å få høre at det er en av ingredienesene han ikke liker.

Selv tror jeg at jeg aldri sier ordene "Jeg liker ikke" om mat. Som regel spiser jeg bare mer av det jeg liker og mindre av det jeg ikke liker så godt. Hvis noen spør meg om hva jeg synes om en matvare/matrett, sier jeg heller at "Det er jeg ikke så glad i".

Barn er mer direkte, men jeg synes de også bør lære at det ikke er noe hyggelig å si noe slik.

Hva mener dere? Hva tenker dere når noen sier "Det liker jeg ikke"? Og hva sier eller gjør dere når det er noe dere ikke liker?

[tuji]

Hvis jeg ikke liker noe jeg får servert, spiser jeg lite eller ingenting av det, og gjør ikke noe nummer av det. Det kommer an på situasjonen, egentlig. Hvis det er hjemme hos noen, spiser jeg det såfremt det ikke er noe jeg virkelig ikke takler. I brylluper og denslags synes jeg det er mer ok å legge det igjen på tallerkenen, Men jeg utbasunerer ikke at jeg ikke liker det. Hvis noen spør, svarer jeg at jeg ikke er så glad i det.

[Arkana]

Jeg har aldri opplevd at voksne mennesker sier at "det liker jeg ikke". Det sier ikke jeg heller, selv om det skulle være noe jeg ikke liker. Jeg unngår å forsyne meg av mat jeg ikke liker, er det allerede dandert på tallerkenen min tvinger jeg det i meg, og konsentrerer meg heller om alt det som smaker godt. Hvis noen spør er jeg ærlig (pakker det inn pent da). Hvis jeg sier at jeg liker det kunne det jo være jeg fikk det servert igjen.

[Gjest Bellatrix]

Det kommer an på. Er jeg invitert bort så spiser jeg mindre av det jeg ikke liker og mer av det jeg liker. Om mannen foreslår en middag jeg ikke liker så sier jeg i fra om det så blir det heller noe annet til middag. Hvis jeg smaker noe for første gang og det ikke faller i smak spiser jeg litt likevel. Hvis jeg da får spørsmål om hva jeg synes så sier jeg noe sånt som at "det smakte litt rart" eller "det var ikke noe særlig, men da har jeg i hvert fall smakt det".

Endret 12. september 2006 av Bellatrix

[Gjest *Snart medlem*]

Det kommer an på. Dersom noen sier at de ikke liker noe når det viser seg at de ikke ønsker/tør smake på det, synes jeg det er idiotisk.

Dersom noen faktisk ikke liker ditt og datt, så får de bare legge den ingrediensen til siden. Heldigvis hører jeg sjelden at voksne sier det er noe de ikke liker, de sier heller at de ikke spiser det.

Men i din samboer sitt tilfelle synes jeg han er respektløs. Hvis du faktisk har gjort deg flid med å sørge for å ikke inkludere noe han ikke liker, og han fortsatt pirker i maten og sier at han ikke liker og nekter å spise - ja, da er det direkte respektløst. Han kan jo enten holde kjeft og legge det han ikke liker til side, eller bare svelge ned selv om han ikke liker det.

[Gjest Gjest]

Det kommer an på. Er jeg invitert bort så spiser jeg mindre av det jeg ikke liker og mer av det jeg  liker. Om mannen foreslår en middag jeg ikke liker så sier jeg i fra om det så blir det heller noe annet til middag. Hvis jeg smaker noe for første gang og det ikke faller i smak spiser jeg litt likevel. Hvis jeg da får spørsmål om hva jeg synes så sier jeg noe sånt som at "det smakte litt rart" eller "det var ikke noe særlig, men da har jeg i hvert fall smakt det".

←

Enig. Både samboern min og jeg er forøvrig ganske altetende. Og om jeg hadde vært veldig kresen på ingredienser tror jeg jeg heller ville lagd maten selv eller i samarbeid med samboern min (f eks), enn å gjentatte ganger "ødelegge" måltider ved å si fra etter at maten faktisk er lagd.

[Malama]

Jeg er vel helt forferdelig som person jeg da, men jeg er voksen, og det er ting jeg ikke liker, og det hender at jeg sier nettopp det, at det liker jeg ikke.

Ikke akkurat sånn uansett, til fremmede etc, men ja, min forlovede vet hva jeg ikke liker. tidelig i vårt forhold hendte det at han laget mat som jeg ikke likte. Vi var ferke, og jeg ville jo ikke være for vanskelig heller, og sa nok heller at jeg ikke var glad i det, at jeg dessverre foretrakk å slippe etc, men han fikk i ale fall forståelsen av hva jeg ikke liker. På den måten slipper jeg å få det igjen.

For ja, det ER en del ting jeg ikke liker. Det er mange ting jeg ikke er glad i, men tvinger i meg om jeg må, men det er noen ting jeg slett ikke liker også. Jeg hr prøvd, men enkelte ting brekker jeg meg når jeg prøver å spise, uansett hvor gjerne jeg vil "være høfflig", og da er det i alle fall slik jeg ser det bedre å ikke spise det/forklare at jeg dessverre ikke sliker dette om det blir spørmål, enn å sitte ved matbordet og brekke meg, som dessverre er det sannsynlige alternativet.

Jeg synes selv dette er problematisk, og prøver fra tid til anne npå hjemmebane å spise ting jeg ikke egentlig liker, sånn i håp om å venne meg til det eller et utopisk håp om at det er bedre enn jeg husker. Jeg sliter sosialt av denne grunn, for folk flest er nemlig av den oppfatning at å "ikke like" er, slik trådstarter gir utrykk for, ikke er akseptabelt av voksne folk, og dessverre mener mange at man SKAL spise det man får servert, UANSETT (med mindre man er allergisk, til nød), og at det er helt tillatt å latterliggjøre og plage en som ikke klarer dette. Det gjør at jeg gruer meg mange uker i forveien til å dra på seminar med jobben, for mine kolleger er slett ikke av de som unngår å kommentere på dette, ikke bare underveis i måltidet, men også i ukesvis etterpå, ja de kan ta det opp igjen når det blir snakk om nytt seminar også. sist vi hadde seminar med jobben kom jeg hjem og fikk som vanlig spørsmål om hvordan det hadde vært. Jeg hadde bare en mening: Det beste jeg noen gang har vært med på, vi fikk mat jeg likte! Hvordan det ellers ahdde vært faglig, sosialt etc var komplett uvesentlig, jeg slapp for aller første gang å få kommentarer for at ejg ikke spiste maten (jeg slapp dog ikke unna kommentarer om at jeg SIST ikke hadde spist maten, men det får så være!)

Dersom de som visstnok mener at voksne folk ikke har lov til å "ikke like" visste hvor vanskelig dette kan være for enkelte, så hadde de kanskje ikke vært så frekke i sine uttalelser. Det nærmer seg mobbing i enkelte tilfeller. Dette gjelder selvsagt ikke alle, og sikkert ingen av dere, men dessverre mange i min omgangskrets.

Jeg prøver. Jeg lover, jeg PRØVER. I sosiale sammenhenger svelger jeg ned mye mat jeg ikke er glad i, og jeg har gjennom årene lært meg at mye kan SVELGES dersom man bare får nok drikke. Så får de heller mobbe meg for at jeg drikker opp vannglasset fortere enn alle andre, men jeg skylder gjerne på at "Jeg var så tørst i dag/Jeg spiste saltstenger for litt siden, var så sulten" eller noe sånn, så lenge det betyr at jeg får ned maten.

Men ja, jeg har sagt, og kommer til å si det igjen. Det er mat jeg ikke liker. Virkelig ikke liker.

Men når det gjelder å "prike i maten" som ens samboer har brukt tid på å lage... det gjør jeg ikke. Jeg gjorde det altså i begynneløsen, da vi var kjærester, men ettersom han fort lærte hva jeg ikke likte, og generelt etter et "mislykket måltid" vennet seg til å spørøe om jeg trodde dette var en god ide, så ble det hele langt mer vellykket. Vi lager maten sammen, eller ofte er det jeg som lager den, og jeg er i alle fall med på å handle inn. Så lenge vi ikke handler inn ingredienser jeg virkelig ikke liker, eller at han er klar over at dette er tilbehør som bare skal være til ham, så er det jo ikke noe problem hvordan han evt eksperimenterer når han lager mat, slik han liker å gjøre. for jada, det handler om respekt for hverandre. Både respekt for den som har brukt tid og krefter på å lage maten, og respekt for den som faktisk ikke liker noen typer mat.

Endret 12. september 2006 av Malama

[Lady_Sharon]

Jeg er enig med Malama. Og har samme erfaring som henne som begynte tråden.

Da vi var gift og jeg fra Nederland og han fra Norge fikk vi kultur sjokk;) Siden jeg er den personen som lager middagen, laget jeg meste som jeg syns var helt herlig... men... han spiste liten... og sa ingenting. Han tapte i vekt og jeg begynte å lure på hva som var gal.

Så fant jeg ut at jeg faktiskt laget mat som han ikke likte. Så jeg sa til han at han måtte fortelle meg hva han liker eller ikke fordi ellers lærer jeg det aldri.

Så begynte det at han sa negativt om alt. Ingenting var godt nok. Mens jeg var vokst opp med at man ikke trenger å spise favoritmaten sin hver dag men også kunne spise mat som ikke var så forferdelig heller;)

Vi har hatt mange krangel om dette her. Men man må lære hverandre å kjenne også i mat. Han har lært å akseptere at ikke alle maten skal være favorit mat. Jeg prøver å tilpasse meg. jeg har en middag som jeg bare elsker så godt men han vil ikke spise det. Men det er omvendt også. Så når jeg har lyst på den middagen jeg liker lager jeg middagen han liker også å spise av det to dager:D

Man må finne en balanse også i mat. Jeg mistet gleden med å lage middag for ingenting var godt nok mens besøket skrytet av middagen min og at det var en ære og fornøyelse å bli bed på middagen hos meg. Men han har lært seg at jeg ikke lager middag som moren sin, selv om jeg har prøvd noe oppskriften som ho lager (syns norsk mat er generelt smakløst men det er min mening og syns at hun er kjedelig angående matbordet ellers er hun helt enestående) og han setter pris på det. Jeg lager fårikål og han spiser seg stapmett og jeg sitter sulten igjen etter middagen... men vi har funnet en balanse. Og nå er gleden tilbake. Noe ganger spiser han litt mindre en vanlig og det er tegnet at han ikke liker maten så godt. Men han også har akseptert at jeg lager anneledes mat en hvem som helst:p

Av og til kan det komme "dette likte jeg ikke og håper ikke å få spise det igjen" men ikke hver dag lenger:)

Endret 12. september 2006 av Lady_Sharon

[Gjest Norwegian Blue]

Dette er et reelt problem for meg etter som jeg er veldig kresen i matveien (altså det gjelder ikke bare enkelte ingredienser). Jeg brekker meg hvis jeg tvinger i meg mat som jeg vet jeg egentlig ikke liker for å være høflig. Og det er ikke så kjekt å brekke seg, så da velger jeg heller å si nei takk. Men jeg går heller sulten enn å være til bry, så får det bare se rart ut at jeg sitter å gomler på en kavring mens resten spiser biff.

[Gjest Gjest]

Men herlighet, det finnes da mellomting - man må vel ikke bli dypt såret om noen synes det er ufint å klage på maten _etter_ at den er lagd når dette skjer ofte i et forhold? Mistenker at noen er litt vel hårsåre og tror verre om folk enn man egentlig behøver. Jeg har ei venninne som er veldig kresen på mat, og som før pleide å si veldig tydelig at hun ikke likte det ene eller det andre. Nå har hun matintoleranse, noe som også gjør det mer forståelig at hun ikke liker og ikke tåler en rekke ting. Men hun har lært seg (helt selv) å si fra på en skikkelig måte, og forventer ikke at man skal varte opp henne noe ekstra. Da er det greit, og selvsagt prøver man å ta hensyn til det om hun er invitert til middag.

Greia her er at det faktisk burde være unødvendig å komme opp i denne situasjonen ofte når man kjenner hverandre. Det er snakk om å samarbeide om matlaging, eller foreslå selv hva man vil ha å spise. Om man ikke liker et utall vanlige ingredienser og matretter er det en selv som har et problem, og som bør strekke seg litt for å gjøre det mulig for samboern å lage mat en klarer å spise. Eller man kan lage maten selv.

[Gjest Gjest]

Det er enkelte matvarer jeg ikke takler å spise (les: kaster opp av det) og da sier jeg ifra til de som måtte servere maten.

For da være grenser på hva man skal måtte utsette seg for, for å unngå å virke "uhøflig".

Jeg spiser aldri ting jeg ikke liker

[Malama]

For meg er ikke dette et problem i mitt daglige liv med min kjære, nettopp fordi vi komminuserer og samarbeidr om dette med maten, som jeg også skrev, men ja, jeg er kanskje "hårsår", men det er faktsik ikke noe kjekt å føle seg mobbet av kolleger f.eks, pga ting man ikke liker. Og i den sammenheng er det ike så lett å gjøre noe med hva man får servert heller.

I hjemmet, der snakker vi om dette og unngår det selvsagt i FORKANT (dvs, han lærte fort hva han skal styre unna, og spørr ellers om det er noe han har lyst på men er usikker på) men i andre sammenhenger er det ikke så lett.

Og det handler ikke om å KLAGE, men at jeg gjerne altså sitter i en større samling og lar være å spise enkelte ting på tallerkenen, fori jeg rett og slett ikke liker det, og derfor bare må akseptere at det er lov å gjøre narr av meg om dette i et år frem i tid, minst. At det er helt akseptert at man kan sitte der ved samme bord og regelertt latterliggjøre meg eller ikke minst si til meg at voksne mennesker SPISER maten, uansett, og behandle meg som et lite barn når eg altså ikke gjør det.

Det handler om at jeg også fortjener litt respekt, ikke bare de.

Selv om jeg altså ikke ville finne på å klage på min kjæres matlaging regelmessig, nettopp derfor har vi ordnet det slik at vi ikke lager mat den andre ikke liker (ehh, vel, ikke lager mat jeg ikke liker, jeg kommer ikke på noe jeg liker som han ikke liker...bortsett fra at jeg drikker saft til pannekaker, og han drikker melk, og at jeg drikker lettmelk og han drikker skummetmelk, men det er jo bare "preferanser", vi klarer jo alltids å drikke noe annet om nødvendig Det er ikke hva vi ikke liker, men hva vi bare foretrekker, så det blir ikke det samme)

[Gjest Gjest]

Det er jeg som starter tråden. Han har verken gått ned i vekt eller brukket seg, så jeg tror ikke han har så stort problem med "ikke like" som andre her. Det er klart man ikke må spise noe man brekker seg av. Det går mer på slike ting som at jeg har laget en gryterett, og det er kanskje en ting som han ikke liker så godt i den (f.eks squash, blant åtte andre ingredienser), og da kan han jo lett spise mindre av den ingrediensen og mer av de andre. Det er som oftest ting han spiser, men som han likevel må kommentere. Og det sårer meg nok litt, for jeg kan da ikke lage yndlingsmaten hans hver dag. Av og til vil jeg også lage ting som går raskere (f.eks omelett, men det "liker han ikke", selv om han ikke har noe problem med eggestand i pai :klø: ) eller rett og slett noe som jeg er veldig glad i. Som regel lager jeg jo mat som vi begge liker.

[Arkana]

Jeg spiser aldri ting jeg ikke liker

←

Og det er i grunnen greit. Men synes du virkelig at de som lager maten skal ta hensyn til hva som helst?

Jeg synes det er milevis forskjell på noen som f.eks. ikke liker skalldyr eller ikke liker lammekjøtt og folk som f.eks. ikke spiser noen grønnsaker (og tro meg, de finnes). At voksne mennesker ikke kan spise en eneste grønnsak, det gidder jeg ikke ta hensyn til (og det forundrer meg at med så mange forskjellige grønnsaker med ulik smak og konsistens, så finnes det folk som ikke kan spise noe som helst av dette). Jeg kan godt ta hensyn til allergier og en og annen "jeg liker ikke", men når folk har milelange lister med ting de ikke liker så får de egentlig bare ha det så godt.

[Arkana]

At det er helt akseptert at man kan sitte der ved samme bord og regelertt latterliggjøre meg eller ikke minst si til meg at voksne mennesker SPISER maten, uansett, og behandle meg som et lite barn når eg altså ikke gjør det.

←

Jeg hadde aldri latterliggjort deg der og da (det får da være måte på!), men du hadde blitt snakket om når vi kom hjem, det er sikkert, og jeg hadde kviet meg for å invitere deg til middag for det er ikke hyggelig å være vertinne og se at gjestene pirker bort 50% av maten jeg har brukt tid på å lage.

[yenoh]

Jeg hadde aldri latterliggjort deg der og da (det får da være måte på!), men du hadde blitt snakket om når vi kom hjem, det er sikkert, og jeg hadde kviet meg for å invitere deg til middag for det er ikke hyggelig å være vertinne og se at gjestene pirker bort 50% av maten jeg har brukt tid på å lage.

←

Kan det da være en mulig løsning å forhøre seg litt om hva gjestene liker og/eller tåler?

[Gjest Fruktfat]

For da være grenser på hva man skal måtte utsette seg for, for å unngå å virke "uhøflig".

Jeg spiser aldri ting jeg ikke liker

←

enig.

herregud, vi er da voksne mennesker, noe av det beste med å være voksen er jo å kunne si nei... til til mat man ikke liker, nei til ting man ikke vil gjøre osv. er det virkelig et så stort problem at noen ikke liker visse ting?

kan virkelig ikke skjønne dere som sitter og trøkker i dere ting dere ikke liker bare for å være høflige... gjør dere det når dere er på restaurant også?

vi har ofte folk på middag, og om de plukker maisen og tomaten ut av salaten eller ikke forsyner seg med grønnsaker (kjæresten til sambos bror eter ikke grønnsaker i det hele tatt) fordi de ikke liker det er jo det helt greit for meg!

de som ikke har vært hos oss før spør jeg om det er noe de reagerer på eller ikke liker, det er da virkelig ikke noe problem?

Endret 12. september 2006 av Fruktfat

[Arkana]

Kan det da være en mulig løsning å forhøre seg litt om hva gjestene liker og/eller tåler?

←

Selvsagt, og det gjør jeg alltid. Men når de kommer med en laaang liste er det plutselig ikke så hyggelig å skulle ha dem som gjester lenger.

[Arkana]

gjør dere det når dere er på restaurant også?

←

Jeg bestiller da ikke mat jeg ikke liker. Poenget var vel ikke de som kanskje ikke liker sopp, eller skalldyr eller hva det måtte være, men de som ikke liker noenting. Jeg synes det er stor forskjell på å pirke bort 2-3 biter sopp og å la være å spise halvparten av det som ligger på tallerkenen.

Endret 12. september 2006 av Arkana

[Gjest Gjest]

Jeg hadde aldri latterliggjort deg der og da (det får da være måte på!), men du hadde blitt snakket om når vi kom hjem, det er sikkert, og jeg hadde kviet meg for å invitere deg til middag for det er ikke hyggelig å være vertinne og se at gjestene pirker bort 50% av maten jeg har brukt tid på å lage.

←

Jeg ville aldri latterliggjort noen fordi de ikke spiser/liker maten. Om de syter og klager ville jeg vel ragert på det, men om noen ikke spiser maten ville jeg heller tenkt at de ikke var helt i form eller ikke tåler et eller annet, f eks. Jeg skjønner jo at folk som Malama faktisk synes det er vanskelig når folk gjør et stort poeng ut av at de ikke spiser det ene eller det andre, selv om jeg selv kan spise "alt". Ellers lurer jeg litt på om folk er født kresne eller om de blir det etter hvert. Jeg tror begge deler kan skje.