Hei

[Gjest Gjest]

Jeg har mye negative livserfaringer som strekker seg på vel 9 år. Dette har ført til at jeg kanskje har blitt litt mistenksom mot mennesker, at det finnes ekte mennesker der ute og synes det er "slitsomt" og måtte involvere seg med nye. Jeg er veldig sterk psykisk-og har klart mye på egenhånd i denne perioden- som jeg vet mennesker hadde "dukket under for". Alikevel er jeg litt trist nå. Ikke deprimert,men synes det kan være vanskelig å finne en mening. Egentlig har jeg ikke noe å klage på, ikke er jeg syk, har ett fint hjem og venner. Jeg var bare ett barn den gangen- og stolte på voksne mennesker- de "brøt meg ned" i stedet for å " backe meg opp"- men jeg nektet å gi opp, hørte ikke på dem -og er derfor kommet langt. Alikevell så merker jeg det preger meg. Jeg håper noen der ute kan forstå meg og kanskje gi meg noen fornuftige svar?

[Gjest Gjest]

Jeg har mye negative livserfaringer som strekker seg på vel 9 år. Dette har ført til at jeg kanskje har blitt litt mistenksom mot mennesker, at det finnes ekte mennesker der ute og synes det er "slitsomt" og måtte involvere seg med nye. Jeg er veldig sterk psykisk-og har klart mye på egenhånd i denne perioden- som jeg vet mennesker hadde "dukket under for". Alikevel er jeg litt trist nå. Ikke deprimert,men synes det kan være vanskelig å finne en mening. Egentlig har jeg ikke noe å klage på, ikke er jeg syk, har ett fint hjem og venner. Jeg var bare ett barn den gangen- og stolte på voksne mennesker- de "brøt meg ned" i stedet for å " backe meg opp"- men jeg nektet å gi opp, hørte ikke på dem -og er derfor kommet langt. Alikevell så merker jeg det preger meg. Jeg håper noen der ute kan forstå meg og kanskje gi meg noen fornuftige svar?

←

Hei!

Det er litt uklart hva du egentlig spør etter her men kanskje jeg kan komme med et råd eller to allikevel.

Jeg er også en av dem som har vært gjennom en god del ting; Overgrep, mobbing,slitt mye psykisk Osv. Men etter fylte 17 år så livet ut til å bli bedre. Jeg fikk venner og mye av de psykiske probleme forsvant og selvtilliten økte. Så for ca 4 år siden ( er nå 24) begynte jeg å tenke veldig mye på det som hadde skjedd med meg opp gjennom livet og jeg følte jeg satt med mange spørsmål. Jeg følte ikke for å rippe opp i det siden jeg hadde fått et bedre liv og egentlig var fornøyd med situasjoen. fortida var da og nåtida var nå! Men allikevel ble jeg sittende og gruble en hel masse. Og gradvis så kom en del av mine psykiske problemer tilbake og for å gjøre en lang historie kort, i vinter så smalt det skikkelig. Jeg slutta skole, fikk psykolog, ble lagt inn på psykiatrisk sykehus for en periode og går nå på antidepressiva.

Nå sier jeg ikke at dette kommer til å skje deg men bedre føre var som det heter! Jeg har ikke det problemet at jeg ikke stoler på folk, jeg er heller mer den andre veien. jeg stoler desverre blindt på folk. tross mine negative livserfaringer har ikke akkurat gjort meg klokere Men jeg jobber med saken.

Hadde jeg vært deg så ville jeg prøvd å fått time til fastlegen og fortalt h*n om problemet eller hvordan du føler det siden du kanskje ikke helt vet hva problemet er. kanskje fastlegen kan henvise deg til en psykolog. du skriver at du også har venner, om du føler deg trygge på dem så kan du kanskje prate med noen av dem også.

Jeg tror det i bunn og grunn vil være godt for deg å lette hjertet ditt hos noen som du føler du kan stole på! Vi er jo bare mennesker, vi kan ikke bære all sorg alene hele livet.

Vet ikke helt hvilket svar du ønsker deg men får håpe dette hjalp bittelitt.

Lykke til videre