De stille jentene

[Gjest Stille_før_stormen]

Har nettopp lest ferdig boken til Eystein Ellingsen om livet i den norske ungdomsskolen. Det var en veldig interessant bok, spesielt det som handlet om *de stille jentene* som finnes i alle klasser. Kjente meg ganske godt igjen der, de som aldri tar ordet frivillig og som sjelden tør møte lærerens blikk. Men en ting reagerte jeg på med boken. Det ble på en måte fremstilt som om det å være en *stille jente* var noe udelt negativt, som helst betydde at man hadde store psykiske problemer av en eller annen art. Har det virkelig gått så langt at man er et kasus om man er stille og sjenert? I gamle dager ville man blitt kalt veloppdragen. Men i dag er de fleste i klassen vokst opp i barnehagen, og vant med å hyle av full hals for å bli hørt.

Er det flere *stille jenter* her inne, og ser dere på det som sykdom/et problem?

[Gjest Naria]

Nå har jeg aldri vært noen stille jente, men svarer for det. Det er klart at det er et problem at enkelte ikke tør å si noe som helst i en klasseromssituasjon, i hvertfall når det blir så ille at man ikke får satt muntligkarakter. Man får jo også mer ut av skolen hvis man faktisk deltar, og ikke bare sitter på sidelinjen.

[Gjest Stille_før_stormen]

Ja, men snakker ikke om de som ikke svarer når de blir spurt. Men det er mange som ikke ønsker å ta ordet selv uten å bli spurt. Før måtte man rekke opp hånden før man fikk si noe, det regner jeg med hører fortiden til. Det virker i hvert fall sånn. De som før var problembarn blir nå belønnet for å uttale seg om alt og ingenting. I hvert fall kan det virke sånn.

[Gjest Gjest]

Jepp, jeg har alltid vært en "stille jente" jeg også. Jeg snakket som regel ikke med mindre læreren spurte meg. Det hendte jeg rakk opp hånden for å svare på spørsmål i enkelte av timene, men ettersom ingen andre i klassen ventet på tur for å snakke var jo det helt bortkastet

Jeg var også veldig plaget av at lærerne mente det var noe "galt" med meg fordi jeg var så stille. Jeg hadde jo toppkarakterer i alle fag, og var den klart beste i klassen, hvorfor skulle de da plage meg? Jeg var stort sett den eneste som satt pent og pyntelig og gjorde som jeg fikk beskjed om, hva er galt med det? Jeg hadde det bra, men det nektet de å godta, for jeg var jo så stille, det -måtte- jo bety at jeg ble slått hjemme eller mobbet eller gudene vet hva de ikke foreslå, alt unntatt det faktum at jeg bare var sånn. ARG! Jeg ble faktisk sendt til skolepsykologen og hele pakken.

[Gjest Gjest]

Jeg har også alltid vært en stille jente.

Helt fra barneskolen til videregående.

Lærerene trodde det var noe galt med meg også og ble sendt til psykolog

Jeg har aldri gått i barnehage, kun vært bittelitt i park og gikk også på 6 års klubben.

Mon tro om jeg hadde vært mer frempå om jeg hadde gått i barnehage.

Søskenene mine har alle gått i barnehage og ingen av dem(3 stk) er stille og beskjedne.

Husker da jeg begynte på videregående.. fikk masse spørsmål fra medelever om jeg ble slått hjemme o.l pga at jeg var så stille.

Dette var faktisk noe de diskuterte..

Selv syntes jeg ikke det var noe særlig å bli snakket om på den måten, så jeg sluttet etter 3-4 mnd pga mistrivsel.

[Gjest Gjest]

Husker da jeg begynte på videregående.. fikk masse spørsmål fra medelever om jeg ble slått hjemme o.l pga at jeg var så stille.

Dette var faktisk noe de diskuterte..

Selv syntes jeg ikke det var noe særlig å bli snakket om på den måten, så jeg sluttet etter 3-4 mnd pga mistrivsel.

←

Utrolig, det er tydeligvis slutt på tiden da beskjedenhet var en dyd. Kanskje lærerne bør finne den gylne middelvei, feks i første omgang akseptere at folk rett og slett er forskjellige? Det er jo ikke personlighet man skal få karakterer etter heller. Men det er tydelig at skolen belønner de som er frampå mye mer enn tidligere. Da kan man fort glemme de som er beskjedne, uansett hvor flinke de ellers måtte være. Det er blitt mye mer av gruppearbeid og felles fremføringer, som belønner de som er flinke med snakketøyet. Men at folk blir sendt til psykolog fordi de er stille i klassen blir litt drøyt synes jeg

[Gjest Naria]

Jeg synes ikke noe om at elevene skal skrike og skråle, og det er helt nødvendig at man rekker opp hånda og venter på tur. Men da må man jo faktisk rekke opp hånda også, ikke sitte å kikke ned i pulten. Læreren skal ikke trenge å dra svar ut av enkelte.

Endret 9. september 2006 av Naria

[Gjest Gjest]

Jeg for min del var sjenert og stille overfor de andre i klassen, og TRENGTE hjelp fra voksne som jeg aldri fikk (fordi de ble lurt av at jeg var faglig sterk og aktiv i timene - skolen var den eneste arenaen der jeg kunne gjøre noe bra). Så det er ikke alltid det er så dumt at læreren tar tak i de stille jentene, mener nå jeg.. Kanskje hadde jeg ikke hengt med i 14-årsalderen hvis jeg hadde blitt sett?

[Gjest Gjest]

Jeg for min del var sjenert og stille overfor de andre i klassen, og TRENGTE hjelp fra voksne som jeg aldri fikk (fordi de ble lurt av at jeg var faglig sterk og aktiv i timene - skolen var den eneste arenaen der jeg kunne gjøre noe bra). Så det er ikke alltid det er så dumt at læreren tar tak i de stille jentene, mener nå jeg.. Kanskje hadde jeg ikke hengt med i 14-årsalderen hvis jeg hadde blitt sett?

←

Det er så, det er sikkert mange som trenger hjelp og som ikke får det. Men når man gjentatte ganger, om og om og om igjen må fortelle at NEI, DET ER IKKE NOE GALT, JEG LIKER BARE IKKE Å SKRAVLE SÅ INN I HELVETES MYE, uten at noen hører på en, så er det rimelig frustrerende.

[Sukkersøta]

slettet

Endret 9. september 2006 av Sukkersøta

[Sukkersøta]

Har nettopp lest ferdig boken til Eystein Ellingsen om livet i den norske ungdomsskolen. Det var en veldig interessant bok, spesielt det som handlet om *de stille jentene* som finnes i alle klasser. Kjente meg ganske godt igjen der, de som aldri tar ordet frivillig og som sjelden tør møte lærerens blikk. Men en ting reagerte jeg på med boken. Det ble på en måte fremstilt som om det å være en *stille jente* var noe udelt negativt, som helst betydde at man hadde store psykiske problemer av en eller annen art. Har det virkelig gått så langt at man er et kasus om man er stille og sjenert? I gamle dager ville man blitt kalt veloppdragen. Men i dag er de fleste i klassen vokst opp i barnehagen, og vant med å hyle av full hals for å bli hørt.

Er det flere *stille jenter* her inne, og ser dere på det som sykdom/et problem?

←

Var også en av de "stille jentene" i klassen.

Sjenert sa alle lærerne at jeg var på foreldrekonferanser. Sa sjelden noe selv om jeg visste svar eller hadde sinnsykt lyst til å si noe.

Hver gang jeg åpna munnen følte jeg meg teit.

Hadde det veldig vanskelig i barndommen og ungdomsårene i forhold til problemer i familien. Rus etc. SÅ var vant med å "skjule" ting...ingen skulle vite hva som foregikk hjemme. Derfor var det likesågreit å holde kjeft når det gjaldt alt.

Ser nok ikke på det å være stille/sjenert som en sykdom...noen er vel bare slik av natur! Men ofte når et barn er det kan det ligge noe mer bak...

Dette forandret seg i 22 års alderen. Nå er jeg helt motsatt, tør å snakke og får erfaring på at folk lytter og er interessert i hva jeg sier. Tenker litt sånn at sier jeg noe teit, javel så får det være, eller synes folk det er kjipt å høre meg får de lukke ørene.

[Gjest Gjest]

Jeg var også en slik stille jente. Har selv gått i barnehagen når jeg var 4-5 til jeg begynte på skolen og -hatet- det. De var skikkelig ufyselige, skrek og skrålte og spyttet og var ekle når de spiste. Har alltid vært stille, men som oftest også ivrig på skolen. Har hatt en oppdragelse der jeg har lært at man aldri skal avbryte (spesielt nrå voksne prater) og han ikke skal være til bry/plagsom/slitsom.

Etterhvert som jeg begynte på vgs, utviklet jeg angst og depresjon. I denne tiden begynte jeg å spørre veldig mye i timene for å få med meg mest mulig. Lærte jeg to forskjellige ting i to forskjellige fag ( med forskjellige lærere), spurte jeg om hvilke svar som var rett. Nettopp for å få forskjellige meninger/synspunkter/forstå det bra. Da ble jeg plutselig innkalt fordi jeg "ikke stolte på lærerne" og at lærerne fant det ubehagelig at jeg alltid var så negativ. Huh?

Det skal ikke være lett altså..

[Gjest Frk Åberg]

Jeg var vel forsåvidt også en "stille jente" på barneskolen. Var alltid veldig pliktoppfyllende. Rakte opp hånda når jeg var 100 % sikker på at jeg visste svaret, og gjerne når andre ikke visste det. På barneskolen følte jeg meg ikke spesielt "sett", men at det var guttene eller de som sleit med fagene som fikk oppmerksomheten.

Jeg var aldri spesielt stille med venner, men heller ikke den som gjorde mest av seg. Men jeg hadde veldig høye krav til meg selv, og var kjemperedd for å svare feil.

Jeg traff faktisk en av lærerne vi hadde på barneskolen igjen for en liten stund siden, og hun fortalte meg mange ting som tydet på at jeg ikke ble oversett. Jeg ble rett og slett varm i hjerterota - jeg var åpenbart ikke så usynlig som jeg trodde.

Men generelt, så syns jeg lærere burde bli flinkere til å ta tak i de stille elevene, og gjerne rose dem mer. Jeg skjønner at lærerne kanskje må prioritere de som bråker, fordi det går utover hele klassemiljøet, men det er også synd at bråkebøttene egentlig skal belønnes for å lage uro.

En annen ting: leste en gang at lærere gir oftere ordet til gutter, selv når like mange gutter som jenter rekker opp hånda samtidig. Hva sier dette? Her er det vel ikke bare snakk om at jenter er mer forsiktige, i og med at det å rekke opp hånda går ut på det samme for begge kjønn. Kan det ha med forventninger å gjøre?

[Gjest gjest1]

Var ikke en av de stille jentene før jeg begynte på ungdomsskolen, men da hadde lærerne rett når de var bekymret for at jeg ikke sa noe. Jeg hadde jo problemer.

Det er nok de som er stille, og er sånn. Og det er de som er stille fordi de ikke tør å si noe. Jeg kjenner folk i begge grupper.

Problematisk eller ikke, så lenge folk har det bra, stille eller høylytte, så er vel det bra?

Men skjønner det er et problem å luke ut de som er sjenerte og stille av natur, og de som er stille fordi de ikke tør/orker/klarer å si noe.

[Gjest Gjest]

Jeg var stille rett og slett fordi det bare var sånn jeg var, hadde ikke problemer av noe slag. Men det skjønte jo ikke lærerne, de skulle hele tiden gjøre et stort poeng ut av jeg var så stille. Kalte foreldrene mine inn til ekstra konferansetimer, psykologer og masse styr. Det gjorde bare vondt verre i mitt tilfelle. De skulle hele tiden -gni- inn at "du er annerledes og rar, og det er IKKE bra." De gikk så utrolig inn for å overbevise meg om at å være stille var noe voldsomt negativt. Det fikk jeg jo ganske dårlig selvtillit av. Det plaget meg aldri at jeg var stille før de begynte å mase om det. Da begynte jeg jo etterhvert å tro at det var slik at ingen likte meg fordi jeg var stille.

Det ser jeg jo nå at er helt feil. Jeg er stille, og det er helt ok. Folk liker meg fordetom. Ikke bare -til tross for- at jeg er stille, det er mange som liker meg -på grunn av- at jeg er stille. Det gjør meg flink til å lytte, siden jeg ikke er så opptatt av å skravle mest mulig selv hele tiden. I tillegg til at folk får tro på at jeg faktisk kan holde kjeft om det de forteller meg. Å være stille kan være en positiv ting, og er man stille, er det ikke noe galt i det, eller noe å skamme seg over, samme hva lærerne prøvde å fortelle en.

[Gjest Chantal]

Jeg var veldig stille under barneskolen, u.skolen, men på vgs ble jeg mer og mer åpen.

Jeg så aldri på dette som et problem nei.

[honey21]

Jeg var også en av de stille jentene.

Grunnen var at jeg rett og slett var uhyre sjenert og utrygg på meg selv. Jeg har aldri følt meg trygg på min egen familie (jeg har en helt normal familie, altså) og jeg tror noe av det ble overført til klassen, dvs. å ikke føle seg trygg på folk rundt meg. Jeg sa ALDRI noe i timen med mindre jeg ble spurt. På barneskolen trodde lærerne jeg var stum eller døv, og ble sendt til å ta hørselstester og sånne ting... Sa ingenting i timen helt frem til universitetet hvor jeg går nå. Nå tør jeg si litt mer i seminarer og sånt, selv om det er litt rart. Nå som jeg tenker tilbake skulle jeg ønske at jeg sa mer i timen på skolen - for det er jo ikke farlig!

[*melis*]

Å være stille kan være en positiv ting, og er man stille, er det ikke noe galt i det, eller noe å skamme seg over, samme hva lærerne prøvde å fortelle en.

←

Det er trist at det har blitt slik at malen for å være normal og vellykket er å være utadvendt og snakke mye. Både i skole- og jobbsammenheng føler jeg at man blir sett på som rar og unormal med en gang man er av den stille og sjenerte sorten. Selv er jeg ikke det, men kjenner folk som er slik uten at det er noe galt med dem av den grunn. Og av og til er det faktisk befriende å være sammen med mennesker som ikke hele tiden må slåss om ordet.

Men når det skal være sagt så er det jo også viktig at lærerne vier de stille barna oppmerksomhet også for å finne ut om det er noe galt eller om man bare er slik av natur. For i mange tilfeller er det jo vonde opplevelser eller angst som gjør at barna ikke tør eller årker å snakke. I hjembygda mi er det ei jente som er kjent som den som aldri snakker. Hun har blitt misbrukt av faren, vokst opp med alkoholiserte familiemedlemmer og begge brødrene har tatt livet sitt. Et godt eksempel på at det er viktig for lærere å finne ut grunnen til at elevene er som de er.

[Knøttet]

Jeg har alltid vært stille og sjenert, liker ikke å ta ordet, redd for å rekke opp hånden fordi svaret kan være feil o.l. Det er ikke så enkelt som å si at "man må jo delta i timen osv" for er man sjenert så er man sjenert!!! Kan ikke folk (og lærere) forstå at enkelte bare er slik? Muntlig karakter er noe tull ...

Samboeren min er akkurat likedan, foreldrene hans fikk høre at han var for stille på hvert eneste foreldremøte. So fucking what?! Man kan ikke tvinge noen til å ikke være stille og sjenert!

Men, man kan jobbe med seg selv slik at man kommer over det da:)

Vi er alle individer, og må få lov til å være slik vi er, enten vi er høylytte og frempå eller om vi er stille og sjenert.

[Gjest regine]

Jeg har også alltid vært blant de stille jentene, og er det til en viss grad fortsatt.

Uten at det har vært begrunnet i noe alvorlig (som rus hjemme el). Som barn var jeg fryktelig sjenert, og som ungdom hadde jeg veldig lite selvtillit. Da TØR man rett og slett ikke være veldig aktiv i timene, uansett. Jeg tør litt mer nå, tror ikke lenger at alle andre alltid er så mye flinkere enn meg.... har tatt tid da, nå nærmer jeg meg 40

Det som er trist er jo at det viser seg at ofte blir de "stille jentene" ganske så oversett. Rett og slett fordi de uansett ikke gjør noe galt, de påkaller ikke oppmerksomheten, og blir derfor lett oversett.

Jeg har med misunnelse (!) lest om prosjekter på noen ungdomsskoler hvor de "stille jentene" blir "tatt tak i", for å få hjelp til å bedre selvtilliten, og for at de skal bli sett. Med tanke på det en også vet om at gutter i større grad blir hørt, og at de som bråker får mest oppmerksomhet, så er det bra at de stille og sjenerte kan få hjelp til å bli mindre sjenerte.

Det er ikke noe galt i å være stille og sjenert, men jeg mener det er viktig å hjelpe de (jentene) som er det, bl.a. fordi selvtilliten øker med det en mestrer. Og en skal ikke være stille i timene av redsel for å "dumme" seg ut, iallfall!