Middagen

[Fibonacci]

Har en gutt på snart 2 år som egentlig er veldig glad i mat og spiser det meste, men akkurat ved middagsbordet blir det veldig ofte tull og testing av grenser fra hans side, og vi må ta en streng tone og det blir ikke noe hyggelig stemning rundt måltidet.

Etter å ha stilt den verste sulten begynner han å reise seg opp i stolen, kaster ting rundt og bare flirer og ler av sine egne påfunn. Prøver å lære ham litt bordskikk og få ham til å takke for maten før han får gå fra bordet, dette blir ofte masete og han slår seg enda mer vrang.

Hvordan snu trenden, og gjøre måltidene roligere og hyggeligere? Vil gjerne ha tips og råd fra andre.

[Gjest Gjest]

Og det blir ikke bedre når de er eldre. Ihvertfall ikke om du får flere barn. Jeg har tre. Og eldste er snart 10 år. Det er enda episoder der jeg må virkelig sette beina ned. Og trampe hardt, for å bli hørt. Man ser ikke at en liten en er lett, før man har flere.

Du kan gjøre ditt beste så klart. Men dette er en jobb mamma/pappa vil ha i mange år framover.

[Gjest Gjest]

Jeg er gjest over her.

Kom til å tenke på at du kanskje burde bruke omvent psykologi. Det hjalp veldig her. Jeg bar mine vekk fra bordet og ut i et annet rom.

Og så kom de tilbake, laget mere "bråk". Jeg tok dem ut igjen.

Det endte i at de kom tilbake igjen for å spise.

En gang brukte jeg omvent psykologi på min datter. Hun sa: Jeg vil IKKE ha mat. Jeg tok vekk tallerkenen som var foran henne og sa: Du får ikke mat.

Etter et sjokk av et fjes og stillhet en stund, så ville hun ha maten.

Og jeg gav den tilbake.

[Gjest Gjest_solen_*]

Jeg er gjest over her.

Kom til å tenke på at du kanskje burde bruke omvent psykologi. Det hjalp veldig her. Jeg bar mine vekk fra bordet og ut i et annet rom.

Og så kom de tilbake, laget mere "bråk". Jeg tok dem ut igjen.

Det endte i at de kom tilbake igjen for å spise.

En gang brukte jeg omvent psykologi på min datter. Hun sa: Jeg vil IKKE ha mat. Jeg tok vekk tallerkenen som var foran henne og sa: Du får ikke mat.

Etter et sjokk av et fjes og stillhet en stund, så ville hun ha maten.

Og jeg gav den tilbake.

←

HAllo

kjenner meg igjenn her

Prøv å overs at han lager bråk.

skryt mye når han spiser fint og ikke si noe når han lager bråk.

ikke gi han opmerksomhet på bråk

lykke til

[Holly Hobbie]

Dette gjoer Supernanny:

Barn sitter ved bordet og begynner aa tulle (les: kaste mat rundt seg, hyle, sutre etc.)

Supernanny/forelder sier til barnet, i en rolig, men bestemt tone: Slutt aa gjoere det, det er ikke pent, og spis maten din ordentlig.

A) Barnet hoerer etter, og faar da ros

B) Barnet fortsetter aa tulle. Da tar Supernanny/forelder barnet med seg til et "naughty corner" (slags skammekrok). Der maa barnet sitte noen minutter til det har roet seg og sier unnskyld paa oppfordring. Saa faar barnet en klem og faar komme tilbake til bordet. Hver gang barnet braaker og ikke hoerer paa foerste advarsel, baerer det til skammekroken. Man skal ikke kjefte eller heve stemmen, bare snakke rolig til barnet og forklare hvorfor han ble plassert der.

Jeg vet ikke om to aar er litt ungt til aa praktisere dette med, men kanskje verdt et forsoek? Tror vitsen er klar kommunikasjon, ingen unoedig kjefting (som bare akselererer krangel) og konsekvenser.

Dette ser ut til aa funke paa tv hvertfall!

[Jens]

Dette gjoer Supernanny:

Barn sitter ved bordet og begynner aa tulle (les: kaste mat rundt seg, hyle, sutre etc.)

Supernanny/forelder sier til barnet, i en rolig, men bestemt tone: Slutt aa gjoere det, det er ikke pent, og spis maten din ordentlig.

A) Barnet hoerer etter, og faar da ros

B) Barnet fortsetter aa tulle. Da tar Supernanny/forelder barnet med seg til et "naughty corner" (slags skammekrok). Der maa barnet sitte noen minutter til det har roet seg og sier unnskyld paa oppfordring. Saa faar barnet en klem og faar komme tilbake til bordet. Hver gang barnet braaker og ikke hoerer paa foerste advarsel, baerer det til skammekroken. Man skal ikke kjefte eller heve stemmen, bare snakke rolig til barnet og forklare hvorfor han ble plassert der.

Jeg vet ikke om to aar er litt ungt til aa praktisere dette med, men kanskje verdt et forsoek? Tror vitsen er klar kommunikasjon, ingen unoedig kjefting (som bare akselererer krangel) og konsekvenser.

Dette ser ut til aa funke paa tv hvertfall! 

←

Det jeg ikke skjønner er hvordan man får barna til å bli i kroken. Jeg mener, er de rebelske vil de vell bare løpe bort fra kroken?

[Holly Hobbie]

Det jeg ikke skjønner er hvordan man får barna til å bli i kroken. Jeg mener, er de rebelske vil de vell bare løpe bort fra kroken?

←

Det er riktig. Barnet maa laeres til at det maa sitte i kroken til det blir hentet, og det kan ta litt tid. Hver gang barnet gaar vekk fra kroken, blir det resolutt plassert tilbake, uten kjefting. Noen ganger kan det ta maaaaange forsoek, men de skjoenner det til slutt! I gaar tok det en gang 20 forsoek foer barnet skjoente det. Saa innkjoeringsfasen er nok ganske stressende.

[Caramba]

Eksempel fra min familie: mine nevøer og nieser blir bært fra bordet og får en alvorsprat inne på et annet rom til de roer seg (hvis de er små). Litt større barn må sitte litt for seg selv før de får komme tilbake. Som observatør uten barn (enda) synes jeg at barna oppfører seg penest når ikke foreldrene "maser" så mye med dem ved bordet, men lar de sitte i fred og ro uten å hele tiden spørre om de vil ha ditt eller datt. Synes barna blir så urolige hvis de hele tiden må velge mat, drikke, mengde, str på oppskjærte biter osv osv.

Mine søsken med barn har styrt mye med oppførsel rundt bordet, så jeg håper jeg klarer å få til noe med poden i magen når han kommer ut og med tiden skal begynne å spise selv.

Endret 6. september 2006 av Caramba

[Fibonacci]

Takk for svar.

Tror han er litt for liten til å bruke "naughty corner" á la Supernanny. Men vi prøver å holde en rolig tone så lenge det går, han får spise selv uten for mye innblanding, og vi roser ham masse når han er flink til å spise.

I går når han var helt umulig tok jeg ham bort fra bordet og tok en "alvorsprat". Så fikk han komme tilbake etterpå, han spiste ikke noe da, men kanskje han bare ikke var sulten?

Ikke alltid lett å vite!

Ja, vi har to barn, gjest! Minste er bare 2 måneder, men det kan jo bli festlig rundt middagsbordet fremover...

[Far til 2]

Jeg har slitt med tilsvarende problem som trådstarter. Spesielt det å tømme melken ut på bordet/gulvet var lenge "et morsomt tidsfordriv". En gang ble jeg sint da det samme skjedde igjen i forbindelse med at jeg hadde mine foreldre på besøk. Og ettersom "enhver" bestemor/bestefar mener at "alt er lov for de søte små barnabarna", var det jeg som fikk mest kjeft fordi jeg hadde reagert slik jeg gjorde .

Etter dette sluttet jeg en periode å sette melkekoppen på bordet, og uvisst av hvilken grunn forsvant problemet etter noen få uker.

Problemet til trådstarter er imidlertid vanskeligere ettersom det gjelder maten. Det er jo pga den barnet sitter ved bordet. Jeg har ingen fasitløsning som vidunderkur mot problemet, men kan si jeg føler med deg. Etterhvert som barna blir eldre blir det hele bare morsomt, og fortsat liker mine unger å høre om hvor "umulig" de var som små

[Gjest Gjest]

Du nevner at dette skjer på slutten av måltidet. Kanskje han rett og slett er mett og kjeder seg?

En ting som vi praktiserte da datteren vår var på den alderen var å fjerne maten (og tallerkenen og glasset og alt annet som kan kastes veggimellom) så snart vi skjønte at hun var mett og heller fore henne litt med grønnsaker og annen "håndmat".

Når han er så liten kan han kanskje få gå fra bordet med en gang han er mett? Når han forstår at "takk for maten" er ensbetydende med å få gå tilbake til leken læres kanskje den frasen fortere enn svint

[Gjest Hedda Gabler]

Det trenger ikke å bli verre og verre! Vi er seks rundt bordet og det er nesten alltid hyggelig å spise sammen. Men de må lære seg å vente...

Mine tips:

* Forbered mest mulig på forhånd. Del opp mat, skjenk i drikke etc før barna setter seg.

* Ikke godta uakseptabel oppførsel. Hvis de ikke viser bordskikk, må de gå unna bordet. Ikke i skammekroken her i huset, men litt unna, evt i et annet rom

* Vær klar på grensene: Ikke lov å helle ut, søle med vilje, kaste mat. Her kan vi være ganske skarpe på sånt, prøver ellers å holde en rolig og høflig tone.

Lykke til!

[la Flaca]

Du og jeg har jo omtrent jevngamle unger. Og jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jenta mi har bla. fått gå fra bordet når hun er mett (da får hun ikke komme opp i stolen igjen), også før vi andre er ferdig, og nå ser jeg at det kanskje ikke er så lurt. Da forventer hun nemlig å få bestemme at hun skal leke seg istedet for å spise middag.

I det siste har vi hatt en del to-årstrass, bla. ved måltidene. Hyling og roping og skriking. Men fordi hun har en lillebror jeg også må ta hensyn til har det ikke gått an at hun skal holde rabalder på den måten, lillebror illskriker jo. Så det har blitt helt naturlig å bære henne inn på badet til hun har roet seg og lovt at hun skal være stille. Først forklarer jeg hvorfor hun må være på badet og hva som skal til for at hun skal få gå ut. Dermed vet hun at hvis hun oppfører seg sånn blir det 'badet', og det holder i mange sammenhenger bare å nevne det. Jeg syns hun er for liten til å sitte der inn alene, så jeg går inn sammen med henne og setter med på doskåla og stirrer i veggen. Så står hun der og vræler og etter 15 sek. omtrent spør jeg "er du ferdig?", så sier hun "ja" (som å skru av en bryter ) og lover at hun skal være stille. Så fortsetter vi der vi slapp, men rett tilbake på badet igjen hvis hun ikke oppfører seg.¨

Foreløpig har den metoden fungert for oss. Bare stå på ditt ihvertfall, ikke gi deg. Jeg tror det lønner seg i lengden å anstrenge seg for at ungene skal oppføre seg, selv om det fullstendig ødlegger middagen.

Lykke til! Let me know hvis du kommer på noen lure trix.

[Gjest Mireya]

Da guttungen var mindre og kastet mat på gulvet fordi det var morsomt (1-1 1/2 år, ca.?), gjorde vi det på følgende måte: Første gang: Gav ham maten tilbake og sa at han skulle spise maten, ikke kaste den.

Andre gang: Advarte om at kastet han maten èn gang til, ble den fjernet. Og da fikk han den ikke tilbake.

Det skjedde bare noen få ganger at han kastet den tredje gang, og da fjernet vi maten og sa "er du mett og ferdig å spise? Takk for mat!" og tok ham ned av stolen sin.

Han lærte fort at å kaste maten på gulvet resulterte i at vi trodde han var mett, og fjernet maten. Da var det plutselig ikke morsomt lenger, og han sluttet å kaste halvspiste brødskiver o.l på gulvet.

Etterhvert lærer man som forelder å se forskjell på "jeg er mett"-tull ved matbordet, og "jeg tester grenser"-tull... det er i alle fall min erfaring.

[monja]

Akkurat sånn var det her og, LT. På slutten av måltidet ble maten kastet rundt, helst i gulvet og drikken skulle tømmes på maten.

Vi begynte å ta vekk maten hans om han ikke sitter skikkelig og det hjalp. Var ikke noe gøy at vi skulle få ha vår mat der og ikke han. Det skulle ikke mange gangene til før han forsto hvorden det hele hang sammen og nå går måltidene bedre enn på lenge.

[Gjest Qlio]

Her fjernes mat og drikke når det bevisst (!!!) kastes vekk.

Dette er selvom det er andre biten. "Behandler du maten slik er du tydeligvis ikke sulten". Vi andre spiser ferdig. Neste måltid kommer som regel raskere enn vanlig, fordi jeg er i mot å sulte unger, men de skjønner fort tegninga. Det å gi annen "håndmat" som erstatning praktiseres ikke. Uønsket oppførsel får en uønsket konsekvens, ikke variert kost. Ved hyling, gråting, uro -> ut i gangen, og der sitter Ida (3 år) til hun blir hentet mens Vilde (1,5 år) fortsatt ikke har skjønt prinsippet enda og får det gjentatt ved behov.

Det er veldig sjeldent at det er bråk og tull ved bordet. Vi tenner lys, har servietter, Ida er med å dekker på bordet og vi snakker om dagen som har vært. Vi er skikkelig dårlig på frokoster i uka, men middag spiser vi ved samme bord hele uken (vet at mange foreldre praktiserer egne middager til barna).

[Gjest Gjest]

En ting som vi praktiserte da datteren vår var på den alderen var å fjerne maten (og tallerkenen og glasset og alt annet som kan kastes veggimellom) så snart vi skjønte at hun var mett og heller fore henne litt med grønnsaker og annen "håndmat".

←

Jeg er samme gjest som skrev linjene over:

Må bare ile til med en oppklaring her - mener selvsagt ikke å gi annen type mat, men å gi litt av maten som blir servert, f.eks. grønnsakene, ipå en annen måte enn på tallerkenen (som uansett pælmes i gulvet).

[Fakse]

Takk for svar.

Tror han er litt for liten til å bruke "naughty corner" á la Supernanny. Men vi prøver å holde en rolig tone så lenge det går, han får spise selv uten for mye innblanding, og vi roser ham masse når han er flink til å spise.

I går når han var helt umulig tok jeg ham bort fra bordet og tok en "alvorsprat". Så fikk han komme tilbake etterpå, han spiste ikke noe da, men kanskje han bare ikke var sulten?

Ikke alltid lett å vite!

Ja, vi har to barn, gjest! Minste er bare 2 måneder, men det kan jo bli festlig rundt middagsbordet fremover...

←

Det jeg har gjort med hell på barn som er for små til å settes i "skammekrok" er å innføre en mildere variant. Med matbordet har det vært å skyve barnestolen ut på gulvet, ca en meter bort fra de andre holder, og gjerne litt snudd bort fra bordet. Det symbolske i forvisningen er mer enn sterkt nok for et så lite barn, samtidig som man viser det som er viktig, nemlig at man får sitte ved bordet om man ikke oppfører seg pent.

Jeg er ellers tilhenger av at alle blir sittende ved bordet til alle er ferdige å spise, så å la et barn gå fra bordet tidlig ville jeg ikke gjort. Men det får være opp til den enkelte familie synes jeg, så for de som synes det er greit at barnet går før de voksne er ferdige så tror jeg nok Mireya sin metode også vil virke fint. Det viktigste er å vise at sånn gjør man ikke.

[la Flaca]

Da guttungen var mindre og kastet mat på gulvet fordi det var morsomt (1-1 1/2 år, ca.?), gjorde vi det på følgende måte: Første gang: Gav ham maten tilbake og sa at han skulle spise maten, ikke kaste den.

Andre gang: Advarte om at kastet han maten èn gang til, ble den fjernet. Og da fikk han den ikke tilbake.

Det skjedde bare noen få ganger at han kastet den tredje gang, og da fjernet vi maten og sa "er du mett og ferdig å spise? Takk for mat!" og tok ham ned av stolen sin.

←

Det der gjorde vi også. Resultatet ble at hun kastet maten på gulvet når hun var mett og ville ned og leke! Nå tar vi vekk maten, men hun må sitte ved bordet til alle er ferdig.

[Far til 2]

...

...

I det siste har vi hatt en del to-årstrass, bla. ved måltidene. Hyling og roping og skriking. Men fordi hun har en lillebror jeg også må ta hensyn til har det ikke gått an at hun skal holde rabalder på den måten, lillebror illskriker jo. Så det har blitt helt naturlig å bære henne inn på badet til hun har roet seg og lovt at hun skal være stille.

...

←

Dette har egentlig ingenting med tråden å gjøre, men utifra mitt ståsted og mine meninger skal du ha ros for dette la Flaca. Altfor mange andre foreldre tar barna inn på barnets soverom, og på den måten blir barna opplært til at det å komme på soverommet er identisk med straff. Det er ikke sikkert jeg har rett i min teori, men at barn ikke vil leke på sit eget rom og/eller ikke vil sove i sin egen seng, kan delevis være basert på straffen og signalene de får nå de blir tatt med på soverommet sitt.