Et langt hjertesukk

[Gjest Uffda]

Aldri ride ranke og vuggesang

Aldri Mikkel Rev og bæ, bæ lille lam

Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men

Da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen

Sangen virrer rundt i hodet mitt… hva skal jeg gjøre? Barna mine føler seg som gutten i sangen ”Ride Ranke” med Finn Kalvik. Dette fortalte de meg i dag.

”Jeg glemmer at pappa er hjemme når han er det” sa datteren, ”Jeg savner ham selv om han er hjemme, han sover alltid når vi drar på skolen, og gjør aldri noe spesielt sammen med oss når vi kommer hjem”. ”Jeg skulle ønske jeg hadde vanskeligere lekser” sa hun, ”for da måtte han hjelpe meg med dem, og da gjør vi noe spesielt sammen”…..

I forrige uke fylte han ti, han sa takk for ballen, kom så leker vi

Kan du lære meg å sparke, jeg sa ikke nå, jeg har for mye å gjøre og tenke på

Men han var like blid da han gikk sin vei

Han sa far jeg vil bli slik som deg, far, jeg vil bli som deg

”Hva vil dere ha fra pappa da?” spør je gforsiktig. ”Vi vil bare at han gjør én spesiell ting sammen med oss når han er hjemme… Bowling, kino, svømmehallen….

”Vi var jo på flere turer sammen i sommer” forsøkte jeg. ”Ja, men det var bare på grunn av deg! Hadde du ikke utsatt turene, så hadde han ikke blitt med på en eneste en”. Dette var de skråsikre på begge to.

”Han gjør ikke noe om du ikke ber ham om det.” sa sønnen. ”Du må be ham om alt,” bekreftet datteren!

Mitt hjerte gråter for dem, mine snille, omtenksomme, tålmodige barn som ber om så lite, og som opplever at de ikke får det lille de ber om!

De vet at han er glad i dem, og vet at han liker å være sammen med dem, men de tror at han ikke vi gjøre noe sammen med dem!

Mitt hjerte gråter også for mannen min som er borte fra familien av en grunn, for å forsørge den på best mulig måte. Det er bare en ting som får ham til å holde ut på sine reiser, tanken på at han snart skal få komme hjem til familien igjen.

Når han kommer hjem, så sover han mye, 2 uker med 14-16 timer arbeid om dagen setter sine spor, men han er alltid til stede for oss. Han kjører barna til og fra alle fritidsaktiviteter, og blir der for å se på dem til de er ferdige. Han prioriterer familien de dagene han er hjemme!

Men det er riktig at han ikke gjør noe spesielt sammen med barna disse ukene, samværet bærer klart preg av kvantitet framfor kvalitet…men det er tydelig at barna har behov for noe å huske, et minne å leve på mens han er borte!

Jeg er så lei meg på alles vegne, og jeg vet at dette er noe jeg må ta tak i om han ikke skal miste barnas tillit.

Jeg vet hva jeg har å gjøre når han kommer hjem, men jeg gruer meg til å såre ham når jeg vet at han forguder barna sine, og gjør alt han kan for at de skal ha det så bra som overhodet mulig!

Noen fornuftige ord med på veien?

[Gjest Gjest]

Ingen har gjort noe galt men alt blir feil lell. Men det enkleste er å gjøre som barna vil. jeg synes ikke de ber om for mye. Kanskje kan hvær lørdag være deres spesielle tid?

[:-) anna]

Jeg synes du skal ta ham i forsvar. Jeg skjønner ungene, men jeg håper de skjønner at det ikke gjør ham til en dårlig far, og at de ikke må se på pappaen sin som det.

Det er mange barn som ikke har en pappa, eller som har fedre som faktisk ikke bryr seg om dem. Mange barn vokser opp med foreldre som har nok med sine egne problemer, og mange opplever at de lar sine problemer gå ut over ungene sine. Poenget mitt er at det å ikke ta ungene med på bowling ikke er en målestokk på om man er en god far eller ikke.

Mange menn ser på jobben sin som en gave de gir familien. De jobber for å skaffe penger slik at de kan gi barna og familien trygghet. Når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at det virker som om mannen din gjør så godt han kan. Jeg synes du skal fortelle ham at barna savner at han tar initiativ til å gjøre noe sammen med dem. Men jeg synes også at du skal forsvare ham overfor barna. Hjelpe dem å se de tingene han faktisk gjør.

[Gjest Gjesta]

Enig med anna

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal ta ham i forsvar. Jeg skjønner ungene, men jeg håper de skjønner at det ikke gjør ham til en dårlig far, og at de ikke må se på pappaen sin som det.

Det er mange barn som ikke har en pappa, eller som har fedre som faktisk ikke bryr seg om dem. Mange barn vokser opp med foreldre som har nok med sine egne problemer, og mange opplever at de lar sine problemer gå ut over ungene sine. Poenget mitt er at det å ikke ta ungene med på bowling ikke er en målestokk på om man er en god far eller ikke.

Mange menn ser på jobben sin som en gave de gir familien. De jobber for å skaffe penger slik at de kan gi barna og familien trygghet. Når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at det virker som om mannen din gjør så godt han kan. Jeg synes du skal fortelle ham at barna savner at han tar initiativ til å gjøre noe sammen med dem. Men jeg synes også at du skal forsvare ham overfor barna. Hjelpe dem å se de tingene han faktisk gjør.

←

Takk for innspill!

Dere har helt rett! Jeg skal ikke kritisere han på noe som helst vis! Han er en fantastisk far, noe barna også mener, de trenger som sagt bare noe å "leve på" mens han er borte og de savner ham.

Kanskje det kan være nok at han står alene opp med dem en morgen. Han skjemmer dem litt bort da, så de liker at det er han som sender dem avgårde til skolen.

Eller at han sitter sammen med dem en dag eller to mens de gjør lekser.

Et eller annet så de ser at han er der!

Etter å ha tenkt meg litt om, så ser jeg at jeg må også være flinkere når jeg foreslår ting.

Det er så lett for meg å si "kan dere ikke ta en tur i svømmehallen i dag", og så tror barna at han drar bare fordi jeg har bedt ham om det, ikke fordi han vil!

Jeg bør ta det med ham alene først, for så å la ham legge fram ideen til dem...

Det er derfor jeg må fortelle ham om deler av samtalen, som du sier fortelle ham at barna savner at han tar initiativ til å gjøre noe sammen med dem.

Sommeren har vært tøff for barna, med utsettelser av ferie, plutselig-ikke- planlagt avreise osv, det er vel derfor denne reaksjonen kommer nå...

[Gjest Ninakanin]

Pappa var mye borte da jeg var liten, og jeg syntes det var helt grusomt. Ingen i familien glemmer det når han ble ringt fra jobben og måtte dra midt i 10års-dagen min med kaker og alt.. Han sto på trappa og skulle gi meg en klem, og jeg hulket. I lommeboka fant han fem tiere og en femmer, han ville liksom bare gi meg noe i hånda som en måte å..ja, lappe sammen gråte-jenta si.

Jeg klemte hånda rundt pengene, så på ham og så helt alvorlig med et tappert smil:

"Disse pappa, disse skal jeg ta vare på, og bruke AKKURAT disse pengene til å legge blomster på graven din med "

Men så, noen år senere var denne delen av livet over, og han fikk jobbe i samme by og slapp å reise vekk lenge om gangen. Vips, han hadde tid og overskudd til de grader!! Og hveeeer kveld satt han på sengekanten og fortalte historier fra da han var liten. Hver kveld.

Den dag i dag har meg og pappa verdens beste forhold, og jeg forstår med voksenlivets etterpåklokskap at han gjorde det som var å være god pappa:

Han forsørget familien sin

Få frem til barna dine at pappa elsker dem over alt på jord, at det er derfor han jobber så mye, for han vil at alle skal ha det godt.

Og hvem vet, det skal kanskje ikke mer til enn en rutine med nattiklemmer og "hvordan har du det i dag?" på sengekanten, for å fylle tomrommet i barna dine

[Gjest Ninakanin]

Nei for all del, jeg ville mye heller hatt pappa hjemme! Jeg mente bare å vise TS at det går an at barna savner pappa ,men ikke "tar skade" av det liksom... En "solskinnshistorie" liksom

liksom piksom. jeg er trøtt.

[Gjest Gjest]

Pappa var mye borte da jeg var liten, og jeg syntes det var helt grusomt. Ingen i familien glemmer det når han ble ringt fra jobben og måtte dra midt i 10års-dagen min med kaker og alt.. Han sto på trappa og skulle gi meg en klem, og jeg hulket. I lommeboka fant han fem tiere og en femmer, han ville liksom bare gi meg noe i hånda som en måte å..ja, lappe sammen gråte-jenta si.

Jeg klemte hånda rundt pengene, så på ham og så helt alvorlig med et tappert smil:

"Disse pappa, disse skal jeg ta vare på, og bruke AKKURAT disse pengene til å legge blomster på graven din med "

Men så, noen år senere var denne delen av livet over, og han fikk jobbe i samme by og slapp å reise vekk lenge om gangen. Vips, han hadde tid og overskudd til de grader!! Og hveeeer kveld satt han på sengekanten og fortalte historier fra da han var liten. Hver kveld.

Den dag i dag har meg og pappa verdens beste forhold, og jeg forstår med voksenlivets etterpåklokskap at han gjorde det som var å være god pappa:

Han forsørget familien sin

Få frem til barna dine at pappa elsker dem over alt på jord, at det er derfor han jobber så mye, for han vil at alle skal ha det godt.

Og hvem vet, det skal kanskje ikke mer til enn en rutine med nattiklemmer og "hvordan har du det i dag?" på sengekanten, for å fylle tomrommet i barna dine

←

Godt å høre at du og din far har et godt forhold i dag til tross for stor avstand de første årene!

Barna vet at han er glad i dem, men som jeg sier, det er ikke det at de savner ham når han er borte som plager dem mest, det er hva de gjør når han er hjemme som er deres "problem".

Han legger dem hver kveld når han er hjemme, men det jeg tror de savner er "husker-du-den-gangen-da-vi-opplevelsene", og disse opplevelsene er sjeldne på sengekanten, eller i bilen på vei til fritidsaktivitetene. Disse øyeblikkene dukker vanligvis opp i hverdagen når en gjør noe sammen...

Senest i dag kom de på en episode: "mamma, husker du hvordan vi lo den gangen du tegnet deg selv på nesa da du målte xxx?" Dette var en episode som skjedde for ett års tid siden!

Tidligere i uka var det: "husker du så glad jeg ble da du endelig fikk jeg til å forstå brøkregning? Så glad er jeg nå..."

Far går glipp av så mange av disse små tingene når han er borte, og jeg ser nå at jeg berøver ham for mange slike øyeblikk når han er hjemme også... nettopp fordi jeg ikke lar ham gjøre så mange av de daglige rutinene med barna.

Jeg ønsker jo bare å avlaste ham så han kan ta "de morsomme" tingene med barna, men jeg ser nå at jeg berøver ham for mange "husker-du-øyeblikk". *skyldfølelse*

[Gjest Gjest]

Nå hadde du jo veldig mange gode forslag selv, trådstarter!

Det er vanskelig når barna føler at de savner faren sin, og du vet at det er fordi han er sliten etter mye og intenst arbeid for familiens skyld.

Ville bare si at i likhet med de andre over ville jeg også forsvart far overfor barna- men jeg hadde også fortalt far hva de sa til meg. Jeg synes ikke man skal skjule barnas savn overfor far, det bør han være voksen nok til å takle. Som trådstarter er inne på i siste innlegg, så er det ikke så mye som skal til! En svømmetur, tur i skogen, litt leksehjelp, slike ting. Og at det legges fram på en måte som gjør at barna føler at far selv har lyst til å være med dem, ikke bare fordi mor foreslår det.

Lykke til, trådstarter, jeg håper det ordner seg slik at alle blir fornøyde (om enn litt slitne)!

←

Jeg er enig i mye av det du skriver her, men samtidig steiler jeg litt over at det å være en god pappa er å forsørge familien sin. Jeg synes ikke det holder å bare forsørge. Og jeg tror vel ikke at man ville vært like tilbøyelig til å si om mødre som enten var på jobb, eller var hjemme i sliten sofa-modus, at de gjorde en god jobb bare fordi barna fikk tak over hodet og mat i magen. Ingen skal trenge å være super-mamma eller super-pappa hele tiden, det er ikke det. Men jeg ville ikke følt at jeg gjorde en grei jobb som forelder dersom ungene til stadighet gikk rundt og savnet å være sammen med meg.

Dessuten er det ikke bare for familien at mange jobber. Mange synes det er en verdi i seg selv, og mange har det faktisk også innmari gøy på jobb. Og andre jobber overtid for "barnas skyld", og begrunner dette med at stort hus, ny firehjulstreker og nytt sportsutstyr hvert år er det barna ønsker seg...hmm...

Så fullstendig uegennyttig trenger det ikke være   Men som sagt, er stort sett enig med deg.

←

Jeg er enig med deg i det du skriver. I vårt tilfelle jobber han ikke så mye fordi "barna" ønsker seg stort hus og ny bil, men fordi hjulene må gå rundt selv om jeg er på trygd..

Vi kan heller ikke endre på jobbsituasjonen i løpet av de førstkommende to årene, så vi må nok bare prioritere å bruke hjemmeperioden på en litt annen måte.

Men at han liker jobben sin er det ingen tvil om! Han skulle bare ønsket at han kunne ha flyttet den hit

[Gjest Madam Felle]

[ Han kjører barna til og fra alle fritidsaktiviteter, og blir der for å se på dem til de er ferdige.  Han prioriterer familien de dagene han er hjemme!  Men det er riktig at han ikke gjør noe spesielt sammen med barna disse ukene, samværet bærer klart preg av kvantitet framfor kvalitet…men det er tydelig at barna har behov for noe å huske, et minne å leve på mens han er borte!

←

Du skriver jo at han er med på fritidsaktiviteter, og er ikke det noe å huske? Det er ikke alle barn som får foreldrene med på slike ting en gang, og derfor syns jeg det blir litt feil å fremstille det som om det ikke teller. Han viser jo interesse for det de driver med, og det er jo kjempe bra.

Kanskje de kan ta en tur ut, for det behøver jo ikke koste noe.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Du skriver jo at han er med på fritidsaktiviteter, og er ikke det noe å huske? Det er ikke alle barn som får foreldrene med på slike ting en gang, og derfor syns jeg det blir litt feil å fremstille det som om det ikke teller. Han viser jo interesse for det de driver med, og det er jo kjempe bra.

Kanskje de kan ta en tur ut, for det behøver jo ikke koste noe.

←

Jeg mener ikke jeg fremstiller det som om det ikke teller, jeg mener jeg har poengtert temmelig klart at han prioriterer familien når han er hjemme!

Men barna opplever dette på en litt annen måte...

Som jeg skrev et par innlegg over dette: jeg tror det er de spesielle "husker-du-øyeblikkene" de savner mest.

"Husker du at du kjørte meg på trening" blir ikke helt det samme som "husker du den gangen jeg slet med prosentregning og du hjalp meg"...

[:-) anna]

Jeg mener ikke jeg fremstiller det som om det ikke teller, jeg mener jeg har poengtert temmelig klart at han prioriterer familien når han er hjemme!

Men barna opplever dette på en litt annen måte...

Som jeg skrev et par innlegg over dette: jeg tror det er de spesielle "husker-du-øyeblikkene" de savner mest.

"Husker du at du kjørte meg på trening" blir ikke helt det samme som "husker du den gangen jeg slet med prosentregning og du hjalp meg"...

←

Nå er jeg sikkert dum, men jeg skjønner ikke helt forskjellen.

Det kan da vel like godt bli slike øyeblikk ut av en biltur til trening, som av en mattelekse.

Jeg synes han høres ut som en fin fyr jeg. (Og det sier du jo at han er også ;-))Han kjører barna på trening, og sørger for å ha nattastund med dem hver kveld når han ikke er på jobb.

Jeg sier ikke dette for å være vrang, men jeg skjønner ikke helt hva det er barna føler de går glipp av. Og om det er noe som skyldes at han er borte såpass mye, eller om det skyldes personligheten hans.

[Gjest Ninakanin]

Nå er jeg sikkert dum, men jeg skjønner ikke helt forskjellen.

Det kan da vel like godt bli slike øyeblikk ut av en biltur til trening, som av en mattelekse.

Jeg synes han høres ut som en fin fyr jeg. (Og det sier du jo at han er også ;-))Han kjører barna på trening, og sørger for å ha nattastund med dem hver kveld når han ikke er på jobb.

Jeg sier ikke dette for å være vrang, men jeg skjønner ikke helt hva det er barna føler de går glipp av. Og om det er noe som skyldes at han er borte såpass mye, eller om det skyldes personligheten hans.

←

Nei ikke sant?

Han høres ut som om han gjør en kjempejobb!

Og min historie var ment for å gi et eksempel på hvor dramatiske barn kan være i ordleggingen sin.. Og hvor sterkt de kan føle for ting, selv om det kanskje ikke er helt realiteten.

[Far til 2]

Trådstarters innlegg bekrefter langt på vei at deres barn (og sansynligvis de aller fleste andre barn også) ikke ønsker dyre leker, sykler, klær, etc, etc. Det små barn ønsker er et fang å krabbe opp på. Det større barn ønsker er en far som er der for dem, kan rettlede dem og gjøre ting sammen med dem.

Det er svært få barn som er matrialistisk storforlangende. Men de håper å få svar tilbake for den uforbeholdne kjærligheten de har til begge sine foreldre. Da blir det tungt når pappa er borte i flere uker i strekk og kansje pga jobben har så lite kontakt med barna at han ikke forstår signalene han blir gitt.

Sangen du referer til ble en av mine favoritter i tiden etter samlivsbruddet da jeg var nesten totalt utestengt fra barna. Og sangen ble etterhvert en "kampsang" som jeg benyttet hver gang alt så mørkt ut og barna og jeg ikke kunne treffes. Motgangen ga meg kraft til å ikke gi opp.

Men ting endrer seg heldigvis for en del. Og gradvis får vi muligheten til noe av det vi tapte av samvær tidligere.

Jeg synes du skal snakke med barnas pappa og fortelle hva barna føler. Om han f.eks. arbeider offshore har han tilgang til e-mail. SKRIV NED HELE TEKSTEN OG SEND DEN TIL HAN SOM EN PÅMINNELSE. Om han blir sittende alene noen timer om kvelden uten forstyrrelser (offshore ?) får slike budskap større mulighet til å synke inn. Og om han tar hintet vil han kansje på eget iniativ forsøke å gjøre noe sammen med barna når han kommer hjem neste gang.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå er jeg sikkert dum, men jeg skjønner ikke helt forskjellen.

Det kan da vel like godt bli slike øyeblikk ut av en biltur til trening, som av en mattelekse.

Jeg synes han høres ut som en fin fyr jeg. (Og det sier du jo at han er også ;-))Han kjører barna på trening, og sørger for å ha nattastund med dem hver kveld når han ikke er på jobb.

Jeg sier ikke dette for å være vrang, men jeg skjønner ikke helt hva det er barna føler de går glipp av. Og om det er noe som skyldes at han er borte såpass mye, eller om det skyldes personligheten hans.

←

Du ver hverken dum eller vrang :-)anna.

Det er nok en kombinasjon av at han er så mye borte, og at han har en noe "tilbakeholden" personlighet...

Barna og jeg fortsatte samtalen under frokosten, og da kom det fram ting som ikke kom fram i går, og som gjorde bildet komplett for meg...

De føler at han er fraværende selv om han er her sammen med oss.

Han er ikke "til stede" mye av tiden, nettopp fordi han er sliten.

Vanligvis tar det 2-3 dager før han "lander". I løpet av disse dagene sover han halve døgnet pluss litt til... Så bruker han 3-4 dager å forberede seg på neste tur.. da blir det 6-7 dager igjen til dem.

Han sover når de går på skolen, og står opp like etter at de har kommet hjem.

Når han da spør om dagen deres, så er han ikke våken nok til å virke interessert, og de føler han spør av gammel vane, ikke fordi han vil høre hva de har å si.

Han tar aldri initiativet til en samtale med barna for å høre hvordan de har hatt det mens han var borte, hva de har gjort, eller om små og store frustrasjoner og gleder, og han er heller ikke flink til å lytte om de forteller ham noe. (Det har han aldri vært) Det er derfor de mener at han liker å være sammen med dem, men ikke gjøre ting sammen med dem.

Når det hele da blir "toppet" fordi han sier nei når de spør ham om han kan være med på kino, svømmehall eller annet, men sier "ja" med en gang jeg spør om det samme, så blir det rett og slett for mange skuffelser på en gang!

At han kjører dem når han er hjemme, føler de er fordi han må, ikke fordi han vil.

De føler at han er på besøk her, at han ikke bor her lenger

Det er småtingene de savner! De små ordene/setningene/handlingene som viser at han bryr seg om dem... At han lytter når de forteller ham ting, kanskje også stiller spørsmål som viser at han er interessert og at han faktisk hører hva de sier. At han selv foreslår å gjøre ting sammen med dem, at han tøyser med dem, bygger lego med dem... At han ringer mens de er våkne, ikke like før han skal legge seg...

De savner rett og slett at han er MENTALT til stede for dem litt mer enn 5-6 dager i måneden.

Mange små skuffelser har bygd seg opp i løpet av det siste året, noen reelle, andre som et resultat av skyhøye forventninger...

Derav utblåsningen i går!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg synes du skal snakke med barnas pappa og fortelle hva barna føler. Om han f.eks. arbeider offshore har han tilgang til e-mail. SKRIV NED HELE TEKSTEN OG SEND DEN TIL HAN SOM EN PÅMINNELSE. Om han blir sittende alene noen timer om kvelden uten forstyrrelser (offshore ?) får slike budskap større mulighet til å synke inn. Og om han tar hintet vil han kansje på eget iniativ forsøke å gjøre noe sammen med barna når han kommer hjem neste gang.

←

Med 14-16 timers arbeidsdag, så sier det seg selv at det ikke blir noe tid til tankevirksomhet på kvelden... dette er nok ikke måten å gjøre det på i dette tilfellet

Men du har helt rett, jeg må fortelle ham hva barna føler.

Det er deres oppfatning som teller, ikke hvor vidt vi mener det stemmer eller ikke!

[Far til 2]

Nå er jeg sikkert dum, men jeg skjønner ikke helt forskjellen.

Det kan da vel like godt bli slike øyeblikk ut av en biltur til trening, som av en mattelekse.

Jeg synes han høres ut som en fin fyr jeg. (Og det sier du jo at han er også ;-))Han kjører barna på trening, og sørger for å ha nattastund med dem hver kveld når han ikke er på jobb.

Jeg sier ikke dette for å være vrang, men jeg skjønner ikke helt hva det er barna føler de går glipp av. Og om det er noe som skyldes at han er borte såpass mye, eller om det skyldes personligheten hans.

←

Jeg er helt enig med deg Anna. Det er i utgangspunktet ikke noe galt mht fars vilje eller evne til omsorg.

Jeg skal ikke trekke min egen situasjon for mye inn i denne saken, men jeg leste for en tid tilbake om en mor som praktiserte felles omsorg. Barnas far bodde i umiddelbar nærhet av skolen. Moren såpass langt unna at det var greit å kjøre.

Hun hadde stor glede av disse kjøreturene. Dette fordi barna og hun fikk snakket sammen på en annen måte iløpet av bilturen. Moren måtte med andre ord "være tilstede" og høre hva barna hadde å si uten å tenke på matlaging, klesvask eller liknende iløpet av bilturen. Når samtalene ble påbegynt i bilen vil det bli lettere å fortsette når en kommer hjem.

I tilfellet som trådstarter referer til burde kansje far pålegge seg selv minst 2 utflukter med barna hver gang han er hjemme. Og minst en av disse bør han være alene med barna slik at samværet blir mer intenst og det ikke blir like lett å skyve barnas spørsmål/behov over til mor.

Uansett hva som velges tror jeg det er veldig lite som skal til for å bedre situasjonen for disse barna. Men det må "trykkes på noen knapper" hos far. Han må forstå barnas behov for en far utover forsørger rollen. Det tror jeg han vil klare helt fint om han får en dytt i riktig retning. Det virker på meg som om faren i dette tilfellet har problemer med å omstille seg fra "arbeidssituasjon" til "hjemmesituasjon".

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg er helt enig med deg Anna. Det er i utgangspunktet ikke noe galt mht fars vilje eller evne til omsorg.

Jeg skal ikke trekke min egen situasjon for mye inn i denne saken, men jeg leste for en tid tilbake om en mor som praktiserte felles omsorg. Barnas far bodde i umiddelbar nærhet av skolen. Moren såpass langt unna at det var greit å kjøre.

Hun hadde stor glede av disse kjøreturene. Dette fordi barna og hun fikk snakket sammen på en annen måte iløpet av bilturen. Moren måtte med andre ord "være tilstede" og høre hva barna hadde å si uten å tenke på matlaging, klesvask eller liknende iløpet av bilturen. Når samtalene ble påbegynt i bilen vil det bli lettere å fortsette når en kommer hjem.

I tilfellet som trådstarter referer til burde kansje far pålegge seg selv minst 2 utflukter med barna hver gang han er hjemme. Og minst en av disse bør han være alene med barna slik at samværet blir mer intenst og det ikke blir like lett å skyve barnas spørsmål/behov over til mor.

Uansett hva som velges tror jeg det er veldig lite som skal til for å bedre situasjonen for disse barna. Men det må "trykkes på noen knapper" hos far. Han må forstå barnas behov for en far utover forsørger rollen. Det tror jeg han vil klare helt fint om han får en dytt i riktig retning. Det virker på meg som om faren i dette tilfellet har problemer med å omstille seg fra "arbeidssituasjon" til "hjemmesituasjon".

←

Beklaer at jeg ikke har svart deg før Far til 2, men det har vært litt kaos her...

Jeg tok saken opp med far, fortalte hva barna hadde sagt (med en del sensur...), og det ble litt turbulent!

Du har helt rett i at far har problemer med å omstille seg fra arbeidsmodus til hjemmemodus! Dette bekreftet far.

Dessuten har han store problemer med å omstille seg fra "singlemodus" til "familiemodus"...

Han bekreftet at barnas følelser ikke var uventede, og at han ikke orket å forholde seg til dem i samme grad som tidligere, han hadde mer enn nok med seg selv for tiden. (Begynnede mindtlivskrise!)

Denne saken er på langt nær ferdig, vi får vente til han kommer hjem...

[Far til 2]

Beklaer at jeg ikke har svart deg før Far til 2, men det har vært litt kaos her...

Jeg tok saken opp med far, fortalte hva barna hadde sagt (med en del sensur...), og det ble litt turbulent!

Du har helt rett i at far har problemer med å omstille seg fra arbeidsmodus til hjemmemodus!  Dette bekreftet far.

Dessuten har han store problemer med å omstille seg fra "singlemodus" til "familiemodus"...

Han bekreftet at barnas følelser ikke var uventede, og at han ikke orket å forholde seg til dem i samme grad som tidligere, han hadde mer enn nok med seg selv for tiden.  (Begynnede mindtlivskrise!)

Denne saken er på langt nær ferdig, vi får vente til han kommer hjem...

←

Jeg mener du har gjort det riktige ved å ta problemet opp med han. La han få tid til å tenke gjennom problemet. Gradvis vil han forhåpentligvis innse at han må endre væremåte ovenfor barna. Jeg tviler på at det blir noen "revolusjon" når han kommer hjem neste gang. Men la oss håpe at han kan prioritere litt anderledes etterhvert som problemet synker inn.

Lykke til videre.

[Gjest Kane]

”Jeg glemmer at pappa er hjemme når han er det” sa datteren, ”Jeg savner ham selv om han er hjemme, han sover alltid når vi drar på skolen, og gjør aldri noe spesielt sammen med oss når vi kommer hjem”.  ”Jeg skulle ønske jeg hadde vanskeligere lekser” sa hun, ”for da måtte han hjelpe meg med dem, og da gjør vi noe spesielt sammen”…..

”Vi vil bare at han gjør én spesiell ting sammen med oss når han er hjemme… Bowling, kino, svømmehallen….

”Vi var jo på flere turer sammen i sommer” forsøkte jeg.  ”Ja, men det var bare på grunn av deg!  Hadde du ikke utsatt turene, så hadde han ikke blitt med på en eneste en”. Dette var de skråsikre på begge to.

”Han gjør ikke noe om du ikke ber ham om det.” sa sønnen.  ”Du må be ham om alt,” bekreftet datteren!

Noen fornuftige ord med på veien?

←

Jeg syns barnas ord var fornuftige nok - de forklarer vel alt - så hvorfor ikke klippe dem ut og vise dem til din mann..? Det er ikke sikkert han vet hva de ønsker av han, kanskje han tror han gjør alt riktig siden han ofrer så mye når han reiser og står på for "kvantitet" som du kaller det når han er hjemme...

Jeg syns dere sammen med ungene skal ta denne samtalen om hva de ønsker dere skal gjøre sammen - ikke fordi du presser det gjennom, men fordi dere vil gjøre noe sammen som familie også av og til.

Sett opp en liste over forslag og så tar dere dem en om gangen når det kan planlegges inn i hverdagen mens far er hjemme..

Men forbered gjerne far først så han ikke blir lei seg - jeg tror nemlig han gjør så godt han kan..... Og mer kan man ikke forvente hvis man ikke kommuniserer andre ønsker - så du kan jo fortelle barna at man må be om ting for å få dem, man må si ifra for å være tydelige - de har også et lite ansvar etterhvert som de lærer å kommunisere og blir større.. De må si ifra hva de ønsker for seg for at noen skal vite det....

Lykke til.