Tann-feen

[Amanlis]

Nei TS, dette synes jeg ikke du bør tilstå. Skriv ned den artige kommentaren, og fortell han om det når han blir større.

Jeg trodde både på julenissen, påskeharen og tantrollet da jeg var liten, og det har blitt folk ut av meg også. Jeg har ingen traumer i fht til at jeg blei "lurt" til å tro på dem da jeg var liten. Og jeg har ikke hørt om andre som har kommet skeivt ut i livet for at de trodde på tannfeer, julenisser og påskeharer da de var små.

[Kylling]

Men ungene er ikke så kompliserte,de lever i en egen verden og lever seg inn i tannfeen,spiderman og mange tror på nissen.

Man sier ikke"nå skal vi late som om noe er sant.

Frem til 6 årsalder har ungene vanskelig med å skille drøm og virkelighet.

Og etterhvert så finner de ut av ting selv.

Dette lærte jeg da jeg gikk på skolen og hadde pedagogikk og psykologi og da jeg senere ble mamma så så jeg jo at det stemte.

At farfaren din var utkledd som nisse var sikkert kjempegøy og når ungene kler seg ut så synes de at det også er helt enestående.

Ungene ser på filmer hvordan de forskjellige rollefigurene er og når de får på seg draktene så lever de seg inn i det og forandrer kanskje på stemmen,de lager litt rare fakter,det er rollespill og det er kjempesunt for barnets utvikling.

←

Jo, det ER forskjell på å late som om, og fortelle en løgnhistorie som om det skulle vært en sannhet. Barn er faktisk "kompliserte", og skal jammen ikke undervurderes. Merkelig ikke du lærte mer om det da du tok pedagogikk.

[Gjest Gjest]

Julenissen finnes da han... :klø:

Jeg synes ikke TS bør tilstå. Jeg syntes det var kjempespennende med tannfe og julenisse når jeg var liten, og det var ikke videre traumatisk å finne ut av sannheten. (Jeg kjenner ingen andre som har fått psykiske ettervirkninger av å finne det ut heller.) Jeg synes det er en spennende og litt magisk del av barndommen!

Edit: ...og ikke løgn, men fantasi...

←

Du har glede av å -late som- om julenissen finnes.. du tror vel neppe selv at han faktisk finnes Det er det som er poenget mitt. Barnet kan også ha glede av å -late som- om han finnes, man trenger ikke fortelle barnet at han -faktisk- finnes. Hvis man forteller barnet det, er det en løgn. Fantasi er hvis man -later som- om han finnes. Og det er helt i orden, og kan være gøy for begge parter.

At man selv ikke har følt seg bedratt trenger ikke bety at barnet ditt ikke kommer til å føle det slik. Jeg ser ikke poenget av å på død og liv skulle fortelle det er sant, i stedet for å si at "Nå skal vi leke at det er sant". Omtrent som man leker at man har troll etter seg i skogen? Er man utstyrt med fantasi kan man ha det minst like gøy med å late som som å faktisk tro.

[Gjest Gjest]

Men ungene er ikke så kompliserte,de lever i en egen verden og lever seg inn i tannfeen,spiderman og mange tror på nissen.

Man sier ikke"nå skal vi late som om noe er sant.

Frem til 6 årsalder har ungene vanskelig med å skille drøm og virkelighet.

Og etterhvert så finner de ut av ting selv.

Det gjorde da vi hele tiden da vi var små. Krokodilleleken i barnehagen, f.eks, i regi av "tante Eva", hvor vi lot som om gulvet var en elv full av krokodiller som vi måtte svømme mellom uten å bli spist. Vi hadde det ustyrtelig moro med å late som dette, hadde vi faktisk -trodd- det var krokodiller på gulvet hadde det neppe vært moro. Man kan leve seg inn i en fantasi uten å tro på den, selv om man er barn.

[Gjest Bare innom]

Mine barn har flere ganger sagt direkte at de synes det er fint å ha en mor som tror (rettere sagt insisterer) på at både tann-mus og julenisse finnes.

"Litt magi i hverdagen" kaller de det. Det gir dem en unnskylding for å være barnslige..."mamma tror på julenissen, vi kan ikke skuffe henne, vi spiller med..."

det har ført til mange hyggelige samtaler, og morsomme episoder i førjulstiden.

Jeg håper de vil viderebringe denne "magien" til sine barn, for det er ikke bare en løgn. Tann-musa, julenissen finnes i våre hjerter, de sprer uskyldig glede til både voksne og barn, jeg nekter å snyte barn og evt barnebarn for denne gleden.

[Gjest Gjest]

Når det gjelder nissen så tror jeg på ham selv ,jeg er 35 år og elsker julen,vi har julefilmer som jeg ser sammen med barna,det er en magi som jeg har og som ungene har,kjenner at brystkassa blir fylt av spenning når julen nærmer seg.

Når noen prøver å si til meg at nissen ikke finnes i mine barns nærvær blir jeg irritert.

Ikke ødelegg noe for andre.

Ikke legg ordene i munnen på meg,bestem over meg eller si til ungene mine at mamma bare tuller.

Ingen kan ta ifra meg den barnetroen på det magiske.

Jeg tuller ikke når jeg sier det,jeg har bevart barnet i meg og det er en slik eventyrlig rus som

jeg ønsker at barna mine også skal ha.

Vi ber inn nabomammaer og deres barn til juleverksted og spiller julemusikk.

Det er ikke å juge dette her.

Så alvorlig livet er så må man ha en plass i hjertet til magi og drømmer.

jeg tror på nissen,ja dere kan bare le,når jeg ser barnas øyne i juletiden så ser jeg noe fantastisk,det skal de få beholde .......og ikke alene.....mamma tror også !!

[Kylling]

Men det er forskjell på å undre seg sammen med barna om julenissen o.l. finnes, og å fortelle det til dem som om det var en sannhet.

Når jeg får barn kommer vi garantert til å ha julenisse på julaften, de kommer til å få penger for tennene sine, og så videre, men jeg kommer aldri til å si til dem at disse fantasifigurene virkelig finnes. Da er jeg en løgner. Jeg kommer heller til å vinkle det inn på barna selv; "Hva tror dere?" "Hvorfor tror du julenissen finnes"?, og hvis de spør meg direkte så kan jeg svare at "noen tror han finnes, andre tror han ikke finnes."

Og spør de direkte om jeg selv tror på julenissen, så vil jeg være ærlig og si nei. Men hvem vet...?

[Laina]

Hvorfor skal foreldre få lov til å lyve for barna sine når barnas løgner blir slått hardt ned på?

←

Det er forskjell på løgner. Min datter forteller meg stadig ting som sikkert noen vil kalle løgner. Hun har en særdeles velutviklet fantasi. Hennes far var kjent som en lystløgner i sin barndom, men selv sier han at han ikke løy. Han lagde historier fordi det var så gøy. Jeg tror datteren min har arvet dette fra ham. For meg er det viktig at hun lærer å skille mellom å lyve og å få lov til å beholde/utvikle fantasien sin.

Jeg har snakket med flere sakyndige om hvordan jeg skal håndtere dette. Og svaret er: La henne fantasere, og leve i sin fantasiverden. Løgner må man derimot slå hardt ned på. (Løgner der man lyver for å redde skinnet sitt e.l.) Hun forteller historier stadig vekk. Og stort sett er det lett å skille mellom når hun dikter og når hun forteller løgner.

Her pusser vi vekk Karius og Baktus. Jeg later som jeg ser dem i munnen til ungene. Julenissen kommer hver jul. Jeg forteller stadig barna mine hva som står i Mamma-boken. Den som alle mødre får når de får barn, vet dere ;-). Men jeg lyver aldri for barna. Det er forskjell på lek og alvor.

[Gjest Gjest]

Jeg pleier å si til ungene at det en selv tror på er virkelig og at tro kan endre seg mange ganger i livet.

De får forresten presanger fra julenissen til jul og penger fra tannfeen. Så velger de selv hva de vil tro om disse små hverdagsfenomenene.

[Kylling]

Jeg pleier å si til ungene at det en selv tror på er virkelig og at tro kan endre seg mange ganger i livet.

De får forresten presanger fra julenissen til jul og penger fra tannfeen. Så velger de selv hva de vil tro om disse små hverdagsfenomenene.

←

[Gjest Gjesta]

Jeg tror de fleste barn i tannfellingsalder er i stand til å skjønne at dette med å tro på tannfeen er en veldig koselig meta-lek, der alle vet at alle vet, men at vi later som om vi ikke vet at alle vet (phu). Jeg husker selv fra jeg var liten. Jeg trodde at foreldrene mine trodde at jeg trodde på julenissen, og lot som jeg gjorde det for å glede dem.

[Gjest Gjest]

←

Det skal jo sies at hun på tolv og han på ti ikke akkurat tror på det lenger. Sist tiåringen mistet en tann, la han den i et glass og håpet at hans mor ville "følge tradisjonen" som han så fint uttalte det.

De har stor respekt for at lillebroren deres på fem fortsatt tror på tannfe og julenisse. Søsteren hans mente at dette kom han tl å finne ut av selv i åtteårsalderen.

[Tiit]

Jaja, like klok igrunnen jeg. etter så mange svar... Jeg har ikke løyet til gutten min, og sagt at "Ja, tannfeen finnes"... men jeg sa at jeg hørte vingene som slo.... så det blir vel det samme. Gutten har bare mistet to tenner så langt, så jeg tror jeg skal la ham beholde tannfe-drømmen iallefall et par tenner til. Jeg tror ikke han tar skade av det. Han har en enorm fantasi, og syns slikt er morsomt. Men jeg er ganske sikker på at han ikke leke-tror på tannfeen nå, han tror faktisk at den finnes. Søtnos.