Abort

[Gjest Gjest]

Noen som har tatt abort her inne? Skal gjøre det, gruer meg.

Kan dere fortelle litt om hvordan det var, hvilken type abort dere brukte, hva følte dere etterpå og før osv. Og om dere har lidd av psykologiske plager etterpå.

Takk

[Gjest Gjest]

Oi, hvorfor i himmelens navn skrev jeg psykologiske? Mente psykiske.

[Colargol]

Har tatt 3 (er immun mot noen prev.midler og fant det ut den harde veien...)

De gikk alle helt greit, synes ikke det er ok å gå i detaljer, dessuten så husker jeg jo ingenting siden jeg sov (narkose)!

To var kirurgiske, en var medisinsk!

Har ikke hatt psykiske problemer etterpå, men det var vel like greit!

[Amalie_85]

Jeg har tatt abort en gang.

Og det var nesten skremmede "lett"

Kom inn og fikk narkose. 3 timer etterpå våkna jeg og fikk gå en time etter det.

Fiks ferdig. (de er jo inne å skraper ut, det er jo ingen hemmelighet)

Kan ikke bade på 2 uker etterpå. Visst jeg ikke husker feil. Ligge i vann altså. Dusje kan man gjøre.

Rett etterpå var jeg veldig letta egentlig.

Men det har vært noen ganger jeg har tenkt på det. Men aldri at det har plaga meg. Det var det riktige for meg da.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg tok kirurgisk abort og det angrer jeg på. Det siste jeg tenkte før jeg sovna var "hva gjør de med fosteret etterpå?" Og når jeg våkna var jeg vanvittig trist og følte meg utrolig tom!

Har gått i terapi i ettertid.

[Gjest Gjest_Silje_*]

Hei.

Uff, jeg synes synd på deg.....

Jeg er nå 25 år, jeg tok abort for 2 år siden.

Om man får psykiske plager vil jeg tru er veldig individuelt.

Jeg tok kirurgisk abort. Jeg mener man tar det om man er over 9 uker på vei.

-Ja, det var helt forfedelig, siste jeg husker før jeg sovnet var hvor mye kokken var...... og det første jeg tenkte når jeg våknet;hva har jeg gjort??? Jeg gråt mye den dagen. Om det gjorde fysisk vondt er svaret nei. Man får narkose. Dagene og ukene som fulgte tenkte jeg ikke så mye på det jeg hadde gjort. Jeg trur det var en slags fortrengelse. Men så kom det... ca et par mnd senere klarte jeg ikke se små barn på tv, ikke bleiereklamer engang uten å tenke på hva jeg hadde gjort. Sliter faktisk ennå med å se små barn, når jeg tenker på at jeg selv kunne hatt en liten krabat. Jeg skulle hatt termin den 5 januar 05 så for meg har det blitt en markeringsdato, så da er det tenning av lys. det samme gør jeg på den datoen jeg tok abort. Så for meg personlig har dette vært en stor påkjenning. Men som nevnt tidligere så er nok dette veldig individuelt hvordan man reagerer etter noe slikt. Følg magefølelsen din, på hva du gjør, abort eller ikke. Da har du bare deg selv å "klandre" i ettertid om du skulle angre..... Det var ingen som sa til meg gjør slik eller sånn... Og det er jeg veldig glad for i ettertid. For jeg er stygt redd for at jeg kanskje ville ha "klandret" den eller de for at ting ble som det ble. Men jeg vet med meg selv at jeg alene tok den beslutningen. Største beslutningen en jente kan ta trur jeg. Det er noe jeg vil huske og markere på min måte resten av livet vil jeg tro......

Dette var min historie.

Tenk deg godt om, og lykke til uansett....... Klem.

[Gjest niomi]

Jeg ble selv gravid etter at prevensjonen sviktet for to og et halvt år siden. Jeg må si at for meg er det uaktuelt å få barn, men vil ikke sterilisere meg før jeg er over 30. Så valget var enkelt. Dessuten hadde jeg og kjæresten min bare vært sammen i et halvt år, og vi bodde 60 mil fra hverandre.

Jeg "visste" at jeg var blitt gravid straks etter at vi hadde hatt sex (høres rart ut, ikke sant?), så jeg tok gravitest om morgenen den dagen jeg skulle fått mensen. Positiv. Jeg ringte legen min og forklarte situasjonen, og fikk time samme ettermiddag. Der skrev jeg under på søknaden om svangerskapsavbrudd, og på at jeg ville ta medisinsk abort.

Så begynte ventetida... Jeg var jo ca 4 uker på vei da jeg var til legen, og fikk ikke innkalling til sykehuset før to dager før jeg skulle inn, i uke 8.

Første dagen var jeg på gynekologisk avdeling, hvor de tok ultralyd, og konstanterte at jeg var 6 uker på vei, før jeg tok to piller for å stoppe fosterutviklinga. I tillegg fikk jeg resept på p-ring, som jeg ville gå over til.

To dager senere møtte jeg opp på "abortavdelinga" kl halv 9. Jeg måtte sitte og vente ganske lenge, da de som skulle ta klinisk abort måtte få senger før meg, siden de skulle klargjøres for narkose. Ventetida i den gangen var utrolig deprimerende, med hylende og grinende jenter som hadde med seg kjærester for å trøste. Jeg møtte alene. Endelig var det min tur, og jeg ble plassert på et tomt rom.

En meget hyggelig mannlig sykepleier gikk igjennom hva som skulle skje med meg, før jeg fikk utlevert to stikkpiller jeg skulle sette i skjeden for å starte utdrivingen, samt paralgin forte å sette i rumpa. En eldre kvinnelig sykepleier kom deretter inn og forklarte meg hvordan dagen kom til å bli, og at jeg bare måtte komme inn på vaktrommet dersom jeg trengte mer smertestillende, eller dersom jeg lurte på noe. Jeg ble anbefalt å bevege meg så mye som mulig, da det framskyndet prosessen.

Jeg ble trøtt av medisinene, og sov et par timer. Da våknet jeg av smerter i magen, og trang til å gå på do. Da begynte jeg å blø. Som en kraftig mens. Og jeg begynte å få rier. Jeg fikk mer smertestillende, og sov litt innimellom, med unntak av da jeg hadde rier. Etter at jeg kom tilbake fra en av doturene mine, hadde det kommet en pasient til inn på rommet. Dårlig timing... For da nærmet det seg selve utdrivingen for meg, og jeg hadde sånne smerter. Så jeg ga blaffen i hun som lå i andre sengen og ventet på å bli lagt i narkose. Det nærmet seg utdrivingen for meg, og jeg hadde sammenhengende rier, og da er det ikke lett å være helt stille... Smertene var a la ekstreme menssmerter, eller skikkelig mageknip. Sikkert traumatisk for hun jeg delte rom med, men det dreit jeg i.

Heldigvis ringte bestevenninna mi i denne fasen, så jeg fikk tenkt på noe annet. Dessuten gikk jeg ut og tok meg en røyk. Så måtte jeg på do igjen. Jeg presset og presset, og plutselig forsvant smertene. I samme øyeblikk begynte jeg og blø ferskt blod i stedenfor sånt som så ut som mensblod. Da var aborten over. Jeg varslet sykepleierene om at jeg var ferdig, og la meg og sov en times tid. Så fikk jeg servert litt mat, og kunne kle på meg og dra hjem.

Jeg blødde litt i et par dager, men dagen etter aborten var jeg på universitetet og jobbet med masteroppgaven min, og merket ingenting. Tre dager etter aborten dro jeg på trening.

For meg var dette det eneste rette å gjøre, og jeg kjente bare en stor lettelse da jeg hadde fått bestilt meg legetime. Jeg tenker jo på det, men jeg har aldri angret. Ikke ett sekund.

Håper du ikke syns beskrivelsen min var altfor ekkel, og lykke til! Du og bare du kan vite hva som er riktig for deg. Barn kan du få siden, men ungdomstida kommer aldri tilbake.

Klem fra niomi :-)

[Gjest Gjest]

Jeg ble selv gravid etter at prevensjonen sviktet for to og et halvt år siden. Jeg må si at for meg er det uaktuelt å få barn, men vil ikke sterilisere meg før jeg er over 30. Så valget var enkelt. Dessuten hadde jeg og kjæresten min bare vært sammen i et halvt år, og vi bodde 60 mil fra hverandre.

Jeg "visste" at jeg var blitt gravid straks etter at vi hadde hatt sex (høres rart ut, ikke sant?), så jeg tok gravitest om morgenen den dagen jeg skulle fått mensen. Positiv.

Eh dersom du "viste" at du var gravid straks du hadde hatt sex ville det ikke vært bedre å tatt en angrepille da eller istedet for å ta abort

[Colargol]

Eh dersom du "viste" at du var gravid straks  du hadde hatt sex  ville det ikke  vært bedre å tatt en angrepille da eller istedet for å  ta abort

←

Ehm, nå er det ikke så mange år siden angrepillen kom på markedet da...

Ikke at jeg vet noe om niomi's situasjon men!

[Gjest niomi]

Ehm, nå er det ikke så mange år siden angrepillen kom på markedet da...

Ikke at jeg vet noe om niomi's situasjon men!

←

Nja, kan nok ikke bruke den unskyldningen, akkurat. Men tenkte rett og slett ikke over den muligheten, i tillegg til at jeg slet med noen andre personlige problemer den tida, og ikke likte meg noe særlig ute blant folk.

[Gjest Gjest]

Jeg ble selv gravid etter at prevensjonen sviktet for to og et halvt år siden. Jeg må si at for meg er det uaktuelt å få barn, men vil ikke sterilisere meg før jeg er over 30. Så valget var enkelt. Dessuten hadde jeg og kjæresten min bare vært sammen i et halvt år, og vi bodde 60 mil fra hverandre.

Jeg "visste" at jeg var blitt gravid straks etter at vi hadde hatt sex (høres rart ut, ikke sant?), så jeg tok gravitest om morgenen den dagen jeg skulle fått mensen. Positiv. Jeg ringte legen min og forklarte situasjonen, og fikk time samme ettermiddag. Der skrev jeg under på søknaden om svangerskapsavbrudd, og på at jeg ville ta medisinsk abort.

Så begynte ventetida... Jeg var jo ca 4 uker på vei da jeg var til legen, og fikk ikke innkalling til sykehuset før to dager før jeg skulle inn, i uke 8.

Første dagen var jeg på gynekologisk avdeling, hvor de tok ultralyd, og konstanterte at jeg var 6 uker på vei, før jeg tok to piller for å stoppe fosterutviklinga. I tillegg fikk jeg resept på p-ring, som jeg ville gå over til.

To dager senere møtte jeg opp på "abortavdelinga" kl halv 9. Jeg måtte sitte og vente ganske lenge, da de som skulle ta klinisk abort måtte få senger før meg, siden de skulle klargjøres for narkose. Ventetida i den gangen var utrolig deprimerende, med hylende og grinende jenter som hadde med seg kjærester for å trøste. Jeg møtte alene. Endelig var det min tur, og jeg ble plassert på et tomt rom.

En meget hyggelig mannlig sykepleier gikk igjennom hva som skulle skje med meg, før jeg fikk utlevert to stikkpiller jeg skulle sette i skjeden for å starte utdrivingen, samt paralgin forte å sette i rumpa. En eldre kvinnelig sykepleier kom deretter inn og forklarte meg hvordan dagen kom til å bli, og at jeg bare måtte komme inn på vaktrommet dersom jeg trengte mer smertestillende, eller dersom jeg lurte på noe. Jeg ble anbefalt å bevege meg så mye som mulig, da det framskyndet prosessen.

Jeg ble trøtt av medisinene, og sov et par timer. Da våknet jeg av smerter i magen, og trang til å gå på do. Da begynte jeg å blø. Som en kraftig mens. Og jeg begynte å få rier. Jeg fikk mer smertestillende, og sov litt innimellom, med unntak av da jeg hadde rier. Etter at jeg kom tilbake fra en av doturene mine, hadde det kommet en pasient til inn på rommet. Dårlig timing... For da nærmet det seg selve utdrivingen for meg, og jeg hadde sånne smerter. Så jeg ga blaffen i hun som lå i andre sengen og ventet på å bli lagt i narkose. Det nærmet seg utdrivingen for meg, og jeg hadde sammenhengende rier, og da er det ikke lett å være helt stille... Smertene var a la ekstreme menssmerter, eller skikkelig mageknip. Sikkert traumatisk for hun jeg delte rom med, men det dreit jeg i.

Heldigvis ringte bestevenninna mi i denne fasen, så jeg fikk tenkt på noe annet. Dessuten gikk jeg ut og tok meg en røyk. Så måtte jeg på do igjen. Jeg presset og presset, og plutselig forsvant smertene. I samme øyeblikk begynte jeg og blø ferskt blod i stedenfor sånt som så ut som mensblod. Da var aborten over. Jeg varslet sykepleierene om at jeg var ferdig, og la meg og sov en times tid. Så fikk jeg servert litt mat, og kunne kle på meg og dra hjem.

Jeg blødde litt i et par dager, men dagen etter aborten var jeg på universitetet og jobbet med masteroppgaven min, og merket ingenting. Tre dager etter aborten dro jeg på trening.

For meg var dette det eneste rette å gjøre, og jeg kjente bare en stor lettelse da jeg hadde fått bestilt meg legetime. Jeg tenker jo på det, men jeg har aldri angret. Ikke ett sekund.

Håper du ikke syns beskrivelsen min var altfor ekkel, og lykke til! Du og bare du kan vite hva som er riktig for deg. Barn kan du få siden, men ungdomstida kommer aldri tilbake.

Klem fra niomi :-)

Leste på graviditetsforumet om hun som mistet barnet sitt og måtte medisinsk sett gjennom det samme (uten sammenlikneing forøvrig, MA og provosert abort har en rekke ulike faktorer psykisk sett) og begynte å søke rundt. Både intressant og skremmende å se hvor ulikt kvinner blir behandlet, og hvor ulikt kroppene reagerer på nøyaktig samme tabletter.