jeg vil flytte

[Gjest gjest1]

jeg må bare få ut litt grums... jeg er en småbarnsfamiliemamma (puh, litt av et ord) som er så heldig å ha to unger og mann som jeg elsker. vi bor et sted i landet der ingen av oss er i fra, men vi havnet altså her for 3 år tilbake pga jobb.

vi har gjort det bra her på i den nye byen "vår", kjøpt hus, fått nettverk og venner både ungene og oss voksne. vi har plassene vi ønsker oss i barnehage, og både jeg og mannen min trives i jobbene våre.

vel - alikevel og til tross for alt dette så lengter jeg altså så veldig hjem til området jeg er vokst opp i.... jeg har så veldig veldig lyst til å flytte tilbake!!! det er ikke slik at jeg har lyst til å dele familien eller noe, men jeg ønsker og drømmer om at vi hele familien skal flytte dit igjen.

jeg må ikke absolutt flytte akkurat til hjemplassen min, men jeg ønsker å flytte til området. jeg kjenner jeg blir helt oppsatt på det, får vondt i magen av det. jeg vil, vil , vil!!!! :rosasmil:

ja det er ikke lett.

mannen min sier at han kan bli med på å flytte tilbake dersom han hadde fått seg en bra jobb der - så jeg sjekker finn.no og aetat hver eneste dag... men det kryr ikke av den typen jobber kan du si. han vil ikke flytte dit til en "dårligere" jobb enn han har i dag (med det mener han mindre interessant og dårligere betalt) hvilket jeg selvsagt forstår. ang meg selv så har jeg utdanning innen helse og vi i helsevesnet får jo lettere jobber uansett hvor vi bor.

eldste skal begynne på skolen neste år så jeg kjenner jeg blir helt stressa av denne tanken. trøsten min er at dersom vi skulle finne på å flytte i løpet av skoleårene hennes så kjenner hun også mange både barn og voksne i dette området, så det vil ikke være slik at ungene blir "revet helt opp med rota" dersom vi flytter.

er det flere som sliter med slike tanker? jeg ønsker å lufte tankene mine her.... jeg tenker og tenker på dette så jeg blir helt galen...

[Gjest Gjest]

*hadde håpet på noen kommentarer....*

[Gjest HB]

Du / dere har det tydeligvis veldig fint der dere er. Er du sikker på at det blir like bra hvis du flytter "hjem"? Er dette forresten "hjem" for din mann også?

Jeg kunne også tenke meg å flytte tilbake til min hjemby, men det blir enda lenger vekk fra mannens hjemsted. Dessuten er det vanskelig for oss begge å få like bra jobber der som vi har i dag, så da har jeg ingen gode nok argumenter for å flytte dit.

Har du gode nok argumenter?

Hilsen Lille meg

[:-) anna]

Har det litt på samme måte. Bor også langt fra familie, og synes det er både trist og slitsomt. Savner veldig å ha familie i nærheten, og jeg tror savnet av foreldrene mine og søskenene mine bare kommer til å bli større etterhvert som årene går.

Hos oss ble det sånn fordi mannen min har en sønn fra før, og det har aldri vært aktuelt å ikke bo der han bor. Nå er han voksen, og vi kunne jo i teorien ha flytta. Men nå er barna vel etablerte i hver sin barnehage, og vi har jobber vi trives med, og hus vi trives i.

Så gror man vel fast da etterhvert...

[Far til 2]

Det er ofte ikke det samme "å komme tilbake" etter mange år et annet sted. Ofte husker en bare de gode stundene.

Kan det være noe annet enn et kjent miljø som trekker deg tilbake ? Er det vann, fjell, skog (natur forøvrig) som dere kan få andre steder, kansje til og med i nærheten at dit du ønsker å flytte ?

Forsøk å se alternativer og evt tilnærminger

[Gjest Gjest]

takk for tilbakemeldinger. jeg forstår at dette kanskje høres litt romantisk ut, kanskje til og med patetisk i noens øyne. jeg takker for forståelsen.

min mann er fra en 3 plass i landet, og det er så langt unna at dit vil verken han eller jeg flytte. jeg kjenner igjen det en sier ovenfor at savn av familie er så stort. og behov for en times barnepass en gang i blant - uten at det skal koste skjorta. (når vi hyrer inn en barnepike fordi møter el. kræsjer må vi jo betale henne ok selv om det bare er for en time.).

jeg savner kanskje ikke så mye folka der (annet enn familie og det som er igjen av venner der), men folk er ulike i dette landet. jeg savner kulturen. jeg savner klimaet. ah!!!! nå må jeg virkelig være forsiktig for ikke å grave meg helt ned her

[tuji]

Jeg har også alltid lengtet hjemover, og tenkt at jeg vil bosette meg i det området jeg kommer fra. Nå bor jeg faktisk i det området for en periode på halvannet år, og har oppdaget at det er ikke dette som er hjemme lenger! Hjemme er der jeg har bodd de ti siste årene, ikke de tjue første.

Så tenk gjennom om du er helt sikker, for det er et stort steg å flytte med barn.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg flyttet til en annen landsdel enn den jeg kommer fra for å studere, har nå samboer som er herfra + et barn sammen med ham. Jeg er ikke ferdig med studiene enda, men når jeg blir det, er drømmen å flytte tilbake. Jeg lengter fryktelig mange ganger, selv om jeg har det greit her også.

Lykke til i hvertfall Håper det ordner seg.

[Gjest Gjest]

takk, det er godt å få noen kommentarer på dette. jeg nevnte evt. flytting for min mann i dag (igjen), og jeg har forståelse av at det skal virkelig mye til for at han ønsker seg vekk fra plassen vi nå bor på. det var så ergerlig for meg... jeg ønsker meg nærmere hjemplassen min NÅ jeg vet du.... det blir nok ikke slik nei. da må jeg klare å hoste opp en virkelig godbit av en jobb iallefall!!!

fint å lese andres tanker om dette, og fint at noen av dere er i samme båt (eller har vært i samme båt).

og takk for at ingen har latterliggjort tankene mine.

[L@dy]

Når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at du er jammen heldig også, siden du har en mann som sier han vil flytte dit. Ang, jobb for han så tror jeg nok det vil ordne seg om en er litt tålmodig.

Jeg kjenner godt den følelsen som du snakker om, jeg og sambo bor langt borte fra familie, men HAN vil ikke tilbake og jeg må innrømme jeg synest det er litt trist ja. Ja, nå er ike min samboer derfra, men han har bodd der. Men her vi bor har vi INGEN familie overhode! Men, siden vi har barn sammen så er det liksom ikke bare til å flytte fra han heller.

Men jeg tenker også på det som Far til 2 sier at det ofte ikke er det samme å komme tilbake heller. Men vi får se.... Heldigvis så ligger jeg ikke våken om nettene pga det.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er kjempeheldig som har en mann som er positiv til å flytte viss han får en bra jobb. Jeg er fra et lite sted, men flyttet til en by for å begynne på videregående og ble værende. Etterhvert traff jeg en mann fra en liten bygd i nærheten av min hjembygd. Forelsket som jeg var hadde jeg inngen motforestillinger mot å flytte dit. Vi har nå to barn , og har det veldig bra sammen. Problemet er at jeg savner byen... Å flytte er ikke noe alternativ,da må jeg isåfall flytte fra ham og det vil jeg ikke...At han aldri vil bo noe annet sted enn her, har jeg visst helt fra jeg møtte ham Men når man er forelska er det ingenting som er noe problem...Jeg prøver å ikke tenke for mye på det, og heller fokusere på alt som er positivt her. Vi bor nær familien,ungene stortrives og det er trygt og godt for ungene å vokse opp her.Men savnet av byen ligger der hele tiden , jeg savner kino, kafeer,helsestudio og ikke minst klesbutikker...Men jobb og barn tar jo mesteparten av tiden uansett hvor man bor, så jeg jobber med å slå meg til ro med at en dvd ,en tur i skogen og en tur til byen i ny og ne er en god erstatning.

[Gjest Meg]

Hei

Vil bare si at jeg skjønner deg jeg:)

Bodde selv borte i halvannet år, og vi savnet alle familien, livet for oss er MYE enklere med familien rundt oss

Nå er det slik at vi har mulighet til å flytte stort sett hvor vi vil i landet sånn jobbmessig, og kanskje mest praktisk for en periode på 3-4 år av forskjellige grunner.. Men pga tenåringene og nettverket rundt oss av familie - så velger vi å fortsette å bo "hjemme". Jeg finner det lettere å flytte med små barn(erfaring), tror de små har større sjanse for å omstille seg - komme seg inn i vennegjengen osv enn store barn. Nå er jo barna deres kjente der, det er et stort +

Jeg skjønner far til 2 sin tanke om at det ikke blir slik det var før i "gamle dager" - men det er når det gjelder venner o.l - familien er som regel det den var, og man vet jo sånn ca hva man kan forvente av hjelp.. For oss er besteforeldre en enorm ressurs for store og små, dit går tenåringsjenta når hun trenger å få ut litt frustrasjon, og dit går lillejenta når hun trenger noen som har tid og tålmodighet når vi er opptatt osv - utrolig viktig for oss som familie.. Og vi vet at det betyr mye for dem at vi er i nærheten. Nå blir jeg faktisk veldig sentimental her jeg sitter å filosoferer over dette emnet

Og jeg skjønner godt at du vil at det skal skje NÅ, kanskje helst i GÅR Er akkurat likens selv, det er forøvrig også min svigerinne - og hun fikk "viljen" sin etter kort tid - mannen hennes måtte pendle en stund men har nå en god jobb her hjemme

Men trå varsomt i forhold til mannen din, slik at det ikke blir kime til konflikt - tenk løsning:)

Lykke til

[Gjest Gjest]

Huff, føler med deg. Skjønner godt at du har lyst til å flytte, slik tror jeg mange har det innimellom.

Tror du må tenke mindre på om barna dine vil trives - det er bedre for din sønn å flytte FØR skolestart, enn etter. Du har ett år på deg før han begynner på skolen. Husk at barn fremdeles er veldig tilpasningsdyktig før de starter på skolen, etterpå kan det bli langt verre å rives opp.

Det du kanskje bør tenke mer på er hvilke ønsker din mann har. Dersom han har en interessant og godt betalt jobb som han trives med, forstår jeg at han helst ikke vil flytte på seg. Men - dersom han er villig til å se etter muligheter der du har lyst til å flytte til, grip den! Og husk - det kan skje mye på ett år.

Lykke til!

[Gjest niomi]

Uff da. Savn er ikke enkelt...

Men du må huske på å ta din mann med 100% i denne beslutningen. Det er ikke nok å få en like bra jobb på dette stedet - husk at du kan flytte tilbake til et sted hvor du kjenner folk fra før og lett får bygget omgangskrets, mens han ikke kjenner noen, utenom familien og sånn. Og å skaffe seg ny omgangskrets er ikke så lett når man er voksen. Hvor stort er dette stedet? Er det så stort at man kan velge selv hvem man vil omgås eller må man ta de få som finnes på samme alder?

Min samboer er odelsgutt, og hans mor lurte på når vi kom flyttende. Han hadde naturligvis ikke sagt fra i klare ordelag at han ikke ville ta over (eller hun hadde ikke villet høre på det øret ). Og da måtte jeg ærlig si at jeg aldri kom til å flytte dit. Jeg har ingen tilknytning til bygda, og dette stedet er så lite at jeg måttet ha tatt til takke med de få på egen alder. I tillegg til at jeg ikke vil flytte fra byen til et sted hvor det er 1 mil til matbutikken, 5 mil til nærmeste pub. Ingen kollektivtrafikk. Først ble hun litt snurt, før hun svarte at hun skjønte meg - hun syntes nemlig selv det var knalltøft å flytte dit som nyutdannet sykepleier i midten av 20-åra.

Hans søster og mann har sagt fra seg odelen på samme grunnlag. Hans søster kunne nok gjerne gjort det, men hennes mann kunne ikke drømme om å flytte fra verdens beste kollegaer (i følge han selv) og omgangskretsen sin. Han har heller ingen tilknytning til dette stedet.

[Gjest Gjest]

takk for alle tilbakemeldingene.

plassen er ikke øde, men landelig. det er alle slagt butikker der for å si det slik. og det er ikke mer enn en mil til nærmeste by, eller til flere byer faktisk. men jeg trenger ikke flytte akkurat dit, jeg kan gjerne flytte til byen en mil unna, bare jeg kunne komme tilbake til området "Mitt".

må gå, ungene maser....

[Gjest Gjest]

Livet er for kort til å lengte etter noe - skikkelig lengte etter noe - uten å gjøre noe med det....

[Gjest Gjest]

... ja derfor er vi stadig på hjemplassen min noen dager. sikkert en gang i måneden tar vi oss noen dager der. det er både for min egen del og for ungenes del (besteforeldre, venner etc).

har søkt på nettet etter jobb til min mann i dag også jeg, men det er ingen gitt!

[Gjest Gjest]

trådstarter her;

jippi!!! denne uka drar vi flere dager "hjem"!!! det blir deilig det!!!