Til de barnløse som har venninne(r) med barn!

[MAcy]

Jeg har ikke unge selv men samboeren min har og gutten er hos halve tiden. Men når jeg snakker i telefonen med venner så har vi lært han at han ikke skal mase, men være stille. Har ei venninne som har tre sutrete unger. Når ho er i telefonene hyler de og skriker så hun ikke hører hva jeg sier og omvendt. Det er også så ille at vi som oftest må legge på. Og ho driver å hyler og ber dem være rolig +++ når vi snakker. blir veldig vnakslie noen gange å skjønne om hun snakker til meg eller dem. Og så føler jeg ikke ho hører etter i det hele tatt, selv om jeg skjønner ho gjør det ut fra svarene hennes. Ungene hennes driver også å sutrer og griner når jeg er på besøk og vil sitte i fanget å grine der...

når vi har besøk får gutten "vår" leke på rommet, se en film eller være i stua med oss om han ikke driver å maser hele tida da. Hender ofte at noen av vennene våre leker med han.

Men er jo litt opp til foreldrene å lære opp ungene til hvordan de skal oppføre seg når vi er ute blant folk!!!

[Scorpina]

......og at ikke barne-temaer popper opp i hver setning.  Det tror jeg egentlig de fleste med sosiale antenner gjør?

←

Jeg har en venninne...korreksjon; jeg hadde en venninne, nå mer som bekjent. Hun forandra seg HELT etter at hun fikk unger. Før var hun en utrolig herlig jente, sprudlende med masse humor. Ei du kunne snakke med om ALT, hadde jeg nær sagt.

Jeg fikk jenta vår litt før henne (ca 6 mndrs forskjell) I begynnelsen gikk det veldig fint. Vi var jo begge "opptatt" av unger og slike tema, men jeg hadde OGSÅ behov for å å preike om andre ting da... men neiiiiida, jeg kunne snakke om ...ja, børsen i Tokyo og hun kunne klare, på en finuuuurlig måte å vri den samtalen inn på hvor "fliiiiiiiiink gutten hennes er til å drikke av flaske og hvor mye han prater"...

Jeg, ja jeg tror vi faktisk vokste litt fra hverandre jeg... :klø: Synd egentlig. Møtte henne forresten i byen før sommerferien. Med ungene på slep. Hun sa at vi MÅTTE jo møtes etter ferien og prate litt. Det hadde vært så koselig. "Vi har mye å catche opp" sier hun så.... -Ja, god ide, svarer jeg. Hva om vi møttes til en kaffe eller no på den nye kafeen i byen? Ha sånn jentekveld, foreslår jeg.

Åhneii, det har ikke jeg tenkt på akkurat. Jeg hadde håpet vi kunne møtes med alle ungene vår (jeg har no bare ÈN da) hjemme hos oss. Jeg koker kaffe også er vi ute ilag med ungene i sandkassa!

Jenta mi er snart 9 år - tror hun ikke er særlig hypp på det sier jeg. -Vel, da kan vi være ute og de kan leke med dukker og vi kan passe på de.

Jeg ble helt matt jeg.....og svarte bare; Hm....mmm...ja, ok - jeg ringer deg etter ferien jeg.

Har enda ikke ringt jeg.. vetta søren om jeg kommer til å ringe. Dama er jo helt innsausa i de ungene hennes... Er det normalt??

[Gjest Gjest]

Dette er noen få spørsmål til de jentene/kvinnene på KG som ikke har barn, men som har venninne(-r) som har ett eller flere barn:

Hvordan foretrekker dere å omgås denne venninnen?

Med barna, eller uten barna? Begge deler?

Hvis dere omgås ofte mens barna er med, hva gjør dere da?

Hva synes dere er greit/ok/morsomt å bli invitert med på, om barna hennes også er med?

Og hva vil dere helst slippe å være med på, om barna er med?

Har barnets/barnas alder noe å si?

Et siste spørsmål: Hvordan synes du din venninne med barn best kan legge til rette for at du også skal trives sammen med barna hennes når dere omgås?

Spør av ren nysgjerrighet. 

←

helst etter at barna har lagt seg. orker ikke flere kommentarer der de skal dytte barn ned i halsen på en.

Der de presterer å si at nå er det vår tur. Tenk så herlig osv.....

vi har gjort et bevist valg, vi skal ikke ha barn,men blir ikke akseptert for det av mange.

mange flere burde gjøre som oss. Bare se rundt om her....er jo bare sutringen på mange som har fått. gubben gjør lite....forholdet går dritt osv..

akkurat, det var det vi tenkte på.

[83`]

helst etter at barna har lagt seg. orker ikke flere kommentarer der de skal dytte barn ned i halsen på en.

Der de presterer å si at nå er det vår tur. Tenk så herlig osv.....

vi har gjort et bevist valg, vi skal ikke ha barn,men blir ikke akseptert for det av mange.

mange flere burde gjøre som oss. Bare se rundt om her....er jo bare sutringen på mange som har fått. gubben gjør lite....forholdet går dritt osv..

akkurat, det var det vi tenkte på.

←

tror kanskje du har fått et veldig negativt syn på dette å få barn. Ikke rart du ikke vil ha selv.. Men tror du kanskje ikke det er en grunn til at de fleste velger å få barn? At det ikke er så ille som mange slitne foreldre kan gi utrykk for? Sorry avsporingen her, men dette innlegget provoserte meg litt bare...

Når det er sagt, vil jeg si at det igrunnen er hyggeligest å møte veninner uten barn. Siden jeg er forholdsvis ung, har jeg ikke mange veninner med barn, men de jeg har synest jeg er greit å møte uten. Dette gjelder mest viss vi skal møtes på kafe, på by`n eller på kvelden (det er jo uansett uten barn da,,)

MEN det er også hyggelig å finne på ting med barna våres sammen! Som å gå i lekeparken og bare se de leke, gå i bursdagsselskaper til hverandre eller trille tur!

Vi kan også bare møtes en ettermiddag hjemme hos en av oss, så kan vi voksne snakke og barna leke.

Men siden mange av mine veninner ikke har barn, er jeg veldig obs på å ikke ta med barnet mitt overalt. Jeg prøver så godt som råd å møte mine barnløse veninner uten å måtte ta med mitt barn. Føler på en måte at for deres del så er det mest hyggelig. Dette fordi mitt barn er så trassete for tiden, at det er lite vi kan sitte i ro eller gjøre uten at h*n er i aktivitet...

[Gjest Kitten]

Ang. saken tråden handler om;

Det er triveligst å være sammen med venner når ikke ungene er med, for alle sammen antakelig. De gangene man møtes med barn handler det jo mest om barna i og med at de krever en del engasjement. Koslig det og, men variasjon er greit.

←

Enig.

Jeg synes det er kjempekoselig om barna er med, og kjempekoselig uten en gang iblandt og.

De eneste gangene barn blir et problem for meg er når mora ikke har øyne eller ører for annet...

[Gjest Gjest]

Både og, synes jeg. Har ikke så mange venner med barn (selv om jeg er 29! Kan ha med yrkesretning å gjøre..), men de jeg har er flinke til å være "tilstedeværende" selv om barna er med, så det blir ikke noe problem. Dessuten synes de selv også at det det er fint å møtes UTEN barn av og til, eller holde kontakten på annet grunnlag enn for å fortelle om bleier. De har andre ting å snakke om. Og jeg er jo interessert i å høre om - og treffe - ungene også - de er jo barna til noen av de nærmeste vennene mine. Så begge deler går greit, så lenge man balanserer litt. Og begge deler er viktig.

Synes ellers det er en interessant avsporing om at menn sikkert sjelden har den problemstillinga. De er kanskje litt ekstra slitne og trøtte det første året, men det virker som det er vanlig at de gjør ting utenfor huset og uten ungene i nesten samme frekvens som før.

[la Flaca]

mange flere burde gjøre som oss. Bare se rundt om her....er jo bare sutringen på mange som har fått. gubben gjør lite....forholdet går dritt osv..

akkurat, det var det vi tenkte på.

←

Jeg tror uansett forholdet vil "gå dritt" en eller annen gang hvis man skal leve sammen ei stund, og gubben er selvfølgelig et klagemoment om man har barn eller ikke. Det vil alltid være noe som setter forholdet på prøve! Å få barn er en utfordring for mange kjærestepar, og man må jobbe litt for å ta vare på det man hadde.

Men: det å få barn er i seg selv verdt tusen ganger mer enn litt krangling om hvem som skifta den siste bæsjbleia etc. etc. Og jeg har til dd. ikke møtt noen som har angret på å få barn selv om man kan klage litt i ny og ned. Ungene vokser opp så enormt fort og man blir tidsnok sittende alene med gubben lell.

[Gjest Gjest]

Har selv en sønn på 2 1/2 år, og jeg har også behov for å møte mine venninner uten barn en gang i blant. Man må finne en fin balansegang.

Å gå på kafé er ikke morsomt for en aktiv 2 åring, så dette prøver jeg å gjøre uten barn. Å gå tur i parken en fin sommerdag derimot, er selvsagt med barn. :-)

Har mistet min beste venninne etter at hun fikk barn. Han blir snart 4 år, og hun kan ikke gjøre noen ting lenger. Henter i barnehagen, spiser middag, bader, og leggetid kl 18:30 - 19:00. Etter at han har lagt seg skal hun gjøre husarbeid og har aldri tid. Dersom man vil gjøre noe med henne, må det alltid gå på hennes premisser til tross for at andre også har barn... Vi kjøpte nytt hus for snart 1 år siden, vi bor 10 minutter fra hverandre, og hun har kun vært hos meg 3 ganger.. Jeg har vært hos henne ihvertfall 20 ganger. Med minsten om mannen min har jobbet og ikke har kunnet ha junior hjemme. Hun har alltid en unnskyldning for ikke å komme, så nå gidder jeg ikke lenger. Føler vi vokser lenger og lenger fra hverandre.

[Gjest gjest1]

Flott at noen (med barn?) tar opp slike ting!

-foretrekker å omgås venninnene mine uten at de har med seg barna. Hvis de har med barna, er jeg på besøk hjemme hos dem, eller vi møtes i en park eller på kafe i byen.

-Slippe å være med på? Vet ikke. Men det som er best er å være på besøk hjemme hos dem. Da har barnet sine egne leker, sitt eget sted å være, og man trenger ikke konstant konsentrere seg om det.

Mine venninner har flotte barn, som jeg er glad i, og stolt av, jeg hater ikke barn eller mødre (men savner venninne-tid)

Må bare få luftet disse observasjonene:

*mange små barn nå til dags vokser nærmest opp på kafe. Til irritasjon for oss andre kafegjengere som prøver å ta med seg en bok og slappe av og lese til kaffen (dersom barna ikke kan sitte stille). Til irritasjon for barna selv? (jeg HATET i allefall å sitte stille på kafe de par gangene min mor skulle hilse på venninner da jeg var liten).

*Jeg tror ikke jeg har hørt om at de noensinne har ringt til noen for å få barnevakt. Det er visst ikke sett på som noe en "god mor" gjør lenger. Hun skal være med ungen hele tida, ikke overlate den til andre.

Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke heller av og til kan få barnevakt på kveldstid, og komme seg ut og treffe venninner i fred og ro, slik at ungen slipper å være med på kafe, og venninnene slipper å ALLTID måtte ta hensyn til et lite barn, og moren slipper å snu seg og se seg rundt etter ungen, eller passe på at glasset ikke veltes, eller kjefte når ungen bråker el.l.

Det må da være en win-win-situation?

Endret 28. august 2006 av soleil~noir

[Gjest Gjest1]

Tror det er viktig at vi barnløse ser at barna er det viktigste i våre venninners liv. Og det går jo an for oss å forsøkte litt engasjement? Skjønner at de med skrekkhistoriene her kan føle det blir litt voldsomt ( ), men hvis jeg er sammen med venninner og deres barn snakker jeg med ungene, finner på ting osv. Det går kjempefint. Er de små holder jeg de og sånn (det er jo nærmest påkrevd når det er snakk om babyer), er de større prater vi osv.

Sist jeg var ute med venninner med barn gjorde jeg det. Den ene venninnen min har en sønn på noen mnd som jeg har fulgt veldig tett, han lå i vognen og pludret for seg selv. Den andre venninnen min har en sønn på noen år, og en datter som begynner å nærme seg året. Han eldste gutten og jeg skravlet i vei, vi kjøpte is og jeg trillet han litt (han sitter i rullestol). Etterhvert dro den ene venninnen hjem, og denne tobarnsmoren skulle skifte bleie på datteren. Da ville gutten være med meg, og vi koste oss masse

Men jeg har jo da ikke helt hysteriske venninner som kun konsentrerer seg om barna sine da, og takk og lov for det

[Gjest gjest1]

Er de små holder jeg de og sånn (det er jo nærmest påkrevd når det er snakk om babyer), er de større prater vi osv.

←

Håper det ikke er påkrevd!! Jeg blir helt stressa hvis jeg må holde en baby, og hvis de sender babyen rundt, gruer jeg meg alltid til det blir min "tur". Heldigvis vet mine venninner det, og lar meg slippe.

Men jeg er flinkere med barn i 9-10-11-12-års-alderen, når man kan snakke fornuftig med dem, vise dem ting, ta dem med på museum, lære dem ting.

(Håper det er greit at jeg venter til da med å involvere meg så mye i barna deres...)

Av en eller annen grunn, da jeg ikke gir barna til venninnene mine (fra ca 1-6 år) så mye oppmerksomhet, har noen av dem blitt interesserte i (nysgjerrige på) meg, og prøver gjerne å vinne min oppmerksomhet på en eller annen måte...

[Gjest Gjest1]

Håper det ikke er påkrevd!!    Jeg blir helt stressa hvis jeg må holde en baby, og hvis de sender babyen rundt, gruer jeg meg alltid til det blir min "tur". Heldigvis vet mine venninner det, og lar meg slippe.

Men jeg er flinkere med barn i 9-10-11-12-års-alderen, når man kan snakke fornuftig med dem, vise dem ting, ta dem med på museum, lære dem ting.

(Håper det er greit at jeg venter til da med å involvere meg så mye i barna deres...)

Av en eller annen grunn, da jeg ikke gir barna til venninnene mine (fra ca 1-6 år) så mye oppmerksomhet, har noen av dem blitt interesserte i (nysgjerrige på) meg, og prøver gjerne å vinne min oppmerksomhet på en eller annen måte...

←

Jeg er også lettere nervøs for slik holding, men hvis mammaene i begynnelsen legger babyen i armene mine går det greit, og da tør jeg å løfte de etterhvert.

Men jeg er vel også "bedre" på de noe eldre. Er litt lettere da. (Nå er mine venninners barn maks seks år da).

Jeg er en polulær tante tror jeg, hos noen av de ihvertfall (det jeg har merket og mammaene har fortalt). Jeg er ikke verdens snilleste og en som lar de få gjøre alt, men jeg er ærlig og konsekvent og leker gjerne - sånt går rett hjem

[Gjest niomi]

Av en eller annen grunn, da jeg ikke gir barna til venninnene mine (fra ca 1-6 år) så mye oppmerksomhet, har noen av dem blitt interesserte i (nysgjerrige på) meg, og prøver gjerne å vinne min oppmerksomhet på en eller annen måte...

←

Sånn er det med meg, også. Er ikke overveiende begeistret for barn mellom 3 og 10 år, og har noen tantebarn i denne aldersgruppen. Jeg er litt "streng tante" som ikke lar de gjøre hva de vil, og gir beskjed om at man f.eks. ikke hopper i sofaen, sparker i glassbordet, roter i skuffene, og at nei, tante har ikke snop. Og nei, 6-åringen får ikke løse tantes sudoku.

Og merkelig nok, selv om jeg er "strenge tante" (eller "tante er slem", som 6-åringen sa til sin mor når jeg ga beskjed om at jeg syntes hun var for gammel til å sutre fordi hun ikke fikk kladde i sudokuen min), er jeg alltid etterspurt dersom jeg ikke er med på besøk, og de kommer alltid for å kose og sitte på fanget.

Tror det er litt som dyr - de søker alltid bekreftelse hos "flokklederen", og den som er litt streng blir sett på som leder. (Mora mi liker ikke katter. Hvem er det kattene kommer og skal innynde seg hos? Jo, min mor. )

[Ciara]

For meg er det egentlig det samme hvor vi møtes og hva vi gjør, så lenge det blir litt tid til voksenprat også. Da mener jeg ikke at barna skal være usynlige - jeg møter veldig gjerne deres barn og er glad i dem - men at vi voksne skal kunne snakke om annet enn hennes barn også. Dette er noen av venninnene mine gode på, andre ikke fullt så gode. Merker at jeg begynner å unngå sistnevnte, det er slitsomt med monologer. Men dette har tross alt mer med manglende sosial intelligens å gjøre enn at man har barn

[Gjest BagLady]

Det kommer litt an på foreldrene, og om de er i stand til å ha "voksne" samtaler med barna tilstede. Ikke alle foreldre er flinke til det, og det kan være litt slitsomt - enda jeg er veldig glad i barn. Men noen ganger er det fint å få være i fred uten barn, og det tror jeg foreldrene er enige i også

[Susan Sto Helit]

Nå har det lenge vært kun en av mine venninner som har hatt barn, men det er jo på vei til å endre seg.

Vi andre har hele tiden etter at hun fikk barnet berømt henne for et par ting.

Det ene er at hun var veldig bevisst på å fortsatt være seg selv etter at barnet ble født. Hun har interesser utover barnet, og hun har behov for å ha barnefri av og til. (Barnet kunne gjerne være hjemme hos pappa'n.)

Nå når barnet har blitt større er hun veldig flink til å la besteforeldrene passe. Det slår jo to fluer i en smekk. Besteforeldrene får tid sammen med barnebarnet, og både mor og far får tid til å være sammen med venner.

Nå har vi vært på besøk når barnet har vært hjemme også. Og jeg synes det er hyggelig å ta del i venninners "nye liv" med barn en gang imellom.

Men et liv som kun dreier seg om barna, det har ikke jeg mye plass i.

[Gjest Gjest]

Det er litt vanskelig også synes jeg.

Når jeg møter mine veninner å ikke snakke om barnet så mye. Fordi min hverdag ihvertfall frem til jeg begynte å jobbe igjen stort sett bestod av barn og barnestell.

Når det gjelder enkelte veninner så føler jeg at jeg har sklidd fra dem liksom.

Jeg er den eneste med så små barn, enten er de 8, 13-14, 15-16 eller 17 år. Ellers så har de ikke barn enda.

Noen av mine venner som begynte relativt tidlig, mens jeg var relativt sen.

Mens andre er enda senere enn meg igjen.

Men interessene våre er ikke de samme lenger. jeg klarer ikke følge med et par av mine veninner.

De skifter typer raskere enn jeg når å besøke dem. (1-3 mnd)

Må innrømme jeg ikke er så flink til å besøke lenger.....(men det skyldes mye en tragedie i nær familie, slik at de måtte prioriteres en periode, slik at jeg ikke har så mye overskudd lenger)

Men hva snakker man om da?

Når man ikke har så mye felles lenger.

da blir det ofte barna og det som foregår i ens hverdag.

Jeg forsøker å besøke venner både med og uten barn.

Men må nok bli flinkere til å tenke på mine veninner uten barn.

Ble litt langt og litt avspora men

[Susan Sto Helit]

Det er litt vanskelig også synes jeg.

Når jeg møter mine veninner å ikke snakke om barnet så mye. Fordi min hverdag ihvertfall frem til jeg begynte å jobbe igjen stort sett bestod av barn og barnestell.

Når det gjelder enkelte veninner så føler jeg at jeg har sklidd fra dem liksom.

Jeg er den eneste med så små barn, enten er de 8, 13-14, 15-16 eller 17 år. Ellers så har de ikke barn enda.

Noen av mine venner som begynte relativt tidlig, mens jeg var relativt sen.

Mens andre er enda senere enn meg igjen.

Men interessene våre er ikke de samme lenger. jeg klarer ikke følge med et par av mine veninner.

De skifter typer raskere enn jeg når å besøke dem. (1-3 mnd)

Må innrømme jeg ikke er så flink til å besøke lenger.....(men det skyldes mye en tragedie i nær familie, slik at de måtte prioriteres en periode, slik at jeg ikke har så mye overskudd lenger)

Men hva snakker man om da?

Når man ikke har så mye felles lenger.

da blir det ofte barna og det som foregår i ens hverdag.

Jeg forsøker å besøke venner både med og uten barn.

Men må nok bli flinkere til å tenke på mine veninner uten barn.

Ble litt langt og litt avspora men

←

Finnes mye annet å snakke om, som ikke har med barn og barnestell å gjøre.

Film (Alle mine venner med små barn har rukket å se MYE hjemmevideo.)

Nyheter. (Finnes både nettaviser og nyheter på TV. Om du ikke ser hver dag, så skader det ikke å følge med i verden.)

Mimring... (Snubler rett som det er over i temaet "husker du den gangen....")

Andre venninners liv. (Selv om de ikke har barn skjer det ting med dem også! Kanskje de trenger råd, dine erfaringer, eller bare noen som har tid til å lytte?)

Bøker. (Hvis du og dine venninner er interessert i det da?)

Lurer alltid på hva jeg skal snakke ned folk om når jeg ikke har sett dem på lenge, men samtalen flyter normalt meget godt, på tross av lite "felles elementer" fra seneste tid.

[Prinsesse-vil-ikke]

Jeg har faktisk bare en venninne som ikke har barn, så det er bare oss to igjen. Derfor blir det, av naturlige årsaker, mye barneprat når vi er samlet (de andre og meg altså). Jeg foretrekker å treffe de uten at barna er med, det er jo venninnen min jeg vil treffe, ikke barna dems. Jeg hater dem ikke, men et besøk/cafetur o.l. blir aldri det samme med og uten barn. Skjønner at de må være med av og til, men hvis det bare er fordi pappa er kommet hjem fra jobb og må slappe av litt, nei da blir jeg nesten litt irritert. Mamma'n jobber jo hun og!

Men jeg merker at vi treffes sjeldnere nå som de har fått barn hele gjengen, og når vi først treffes blir det (desverre) litt mye bleier, smokk og type mat de spiser. Jeg sier ikke fra, men de merker jo at jeg ikke sier noe (naturlig nok, jeg har ikke så mye å bidra med akkurat), og prøver å skifte samtaleevne. Men, det kommer nesten alltid tilbake til barne-temaer... Ikke så lett!!

Men nå har jeg fått meg ny kjæreste, så for tiden er det ganske spennende, og for øyeblikket tar det fokuset litt vekk fra barna og deres (u)vaner. Deilig med noe annet!! he he....

Jeg håper jeg virkelig ikke blir sånn når jeg blir mor selv, jeg håper jeg fortsatt kan være opptatt av det som opptar meg nå, at jeg ikke forblir i ammetåka i x antall år fremover. Det er hyggelig med barn, men som eneste uten barn blir det desverre alt for mye barneprat for min del.

Noen som føler seg truffet...? Litt å tenke på kanskje...?

[Gjest Gjest1]

http://www.ap-norge.com/forum/showthread.php?t=14400

Dette er nok midt i blinken for en del folk her