barn som lyver

[Gjest Gamle Alex]

Jeghar en 8 åring og i det siste har jeg tatt henne i å lyve litt men ikke over alvorlige ting. Hun lyver om de mest banale idiotiske småting.

Har du vasket deg på hendene ? -Ja ( når jeg vet hun ikke har gjort det,)

Jeg kan spørre henne 8 ganger til og hun fortsetter å insistere på at det har hun gjort til hun tilslutt inndrømmer at det har hun ikke gjort.

har du ryddet på rommet . Hun insisterer mange ganger på at det har hun gjort, jeg går ned på rommet- rotetet- Å nei jeg har ikke gjort det

Det som blir spå dumt er at det blir da masse kjefting over små ting og jeg blir både skuffet og ikke misnt rdd siden hub står og juger meg mitt i fleisen uten å trekke en minn.

Hvordan burde man reagere i slike situasjoner, hva er en passende konsekvens og burde konsekvnesen være stæørre hvis hun juger om større ting eller mindre ting.

Hvordan få henne til å forstå at det er dumt , for det gjør hun tydligvis ikke siden det gjentar seg

[Carrot]

Tror ikke du skal overreagere heller - en på åtte tester grenser på linje med en på fire.. Dessuten er det bedre å si ifra med en gang du tar henne i en løyn. "jeg vet du lyver nå så jeg syns du skal forsøke å si det som det er så slipper du at jeg blir skuffet over at du ikke snakker sant" Skuffelse er verre enn sinne.. En sint forelder er ikke nødvendigvis så virkningsfult som en skuffet en for da vet ungene at de har sviktet i forhold til seg selv og deg.

Når minsten vår blir tatt i å skrøne sier jeg rett ut at det der er noe jeg absolutt ikke syns om - hun vet hun skrøner, jeg vet hun skrøner så hvorfor gjøre det verre ved å holde fast ved det? Da gjør hun en skrøne om til en løyn, en liten løyn blir stor og så har det hele fått så store kinsekvenser at du ender opp å straffe barnet "big time" for en bagatell du kanskje ville ledd bort...

Si tydelig fra at det å si sannheten straffer seg mindre selv om man har gjort noe galt enn å lyve om det - og vis i praksis at det stemmer så vil du samtidig lære barnet at du er til å stole på og gå til selv om det har gjort noe veldig galt, at du alltid vil hjelpe det å finne rett løsning uten kjefting og skrik og sinne, snørr og tårer - drama rett og slett forsvinner og konservative handlinger og konsekvenser i forhold til sak står igjen...

Ikke trusler - det hjelper lite hvis du ikke følger dem opp...

Dessuten - kan det å lyve være en form for å søke oppmerksomhet selv om oppmerksomheten ikke kommer i form av positive ord... (ikke nødvendigvis i din familie, men det skjer)

[Caramba]

Jeg husker at jeg var akkurat sånn i den alderen. Kunne lyve om teite småting, og er ikke helt sikker på hvorfor jeg gjorde det. Tror jeg har lest et sted at barn gjør sånt fordi virkelighetsoppfattelsen ikke er helt ferdig utviklet og man gjerne kan innbilde seg at man HAR ryddet på rommet, eller vasket hendene fordi man kanskje vurderte å gjøre det.

Mamma slo også hardt ned på sånt, og det gikk over med tiden.... Lyver ikke så veeeeeldig mye nå, he he...

Endret 24. august 2006 av Caramba

[Gjest Gamle Alex]

Her var det mye klok lesning- tusen takk