Hvorfor denne stillingskrigen?

[Lykkelig eks-frue]

Alle spørsmål om barn og samvær/omsorg på denne (og andre) sider virker som om de ender i en stillingskrig hvorvidt mødre eller fedre er de verste.

Det finnes fedre som er drittsekker og det finnes mødre som er det samme. De fleste her svarer vel utfra sitt eget ståsted, men evner også å se at andre har det annerledes. Noen unntak finnes det som alltid svartmaler og sprer desinformasjon.

Det er den siste gruppen jeg undrer meg over. Det går an å se lenger enn det en selv har opplevd.

Det er ikke slik at alle mødre er like, like lite som fedre er det.

[Far til 2]

HELDIGVIS !!! er ikke alle mødre og fedre så dårlige som en kan få inntrykk av (tar da utgangspunkt i de værste eksemplene i dette og andre forum). Det finnes en mengde fine mødre og fedre der ute som gjør en fantastisk jobb med barna.

Når vi vet at flertallet av foreldrene er godt egnet til å gjøre en god jobb mht omsorg for barna, synes det imidlertid rart at barn tvinges til å miste kontakten med disse foreldrene. Tapet av en forelder skjer fordi foreldrene ikke er likeverdige ved samlivsbrudd og at flertallet har begrenset påvirkningsmulighet.

Heldigvis opplever ikke de fleste barn at de blir fratatt en forelder på denne måten. Men mindretallet er desverre med på å skape et slikt inntrykk. Ihht Barne og Familiedepartementets St.meld 29 2002-2003 er det sansynligvis under 70.000 barn som i Norge savner den ene forelderen. Men tallet er stort nok.

Jeg ønsker med mine innlegg ikke å demonisere kvinner på generelt grunnlag. Men jeg ønsker å sette fokus på et uegnet lovverk som skulle ivaretatt barna. La oss håpe at det skjer en lovendring etterhvert slik at antall barn som utsettes for dette kan reduseres dramatisk.

[Gjest Gjest]

Men det at man ikke har 50/50-samvær er vel ikke enstydig med at man mister kontakt med den ene forelderen? Ser bort fra tilfellene der barn faktisk har mistet kontakten pga alt for lite/intet samvær. Selv hadde jeg ikke 50/50 samvær med mine foreldre, men jeg har likevel ikke mistet kontakten med noen av dem, føler heller ikke at den jeg bodde fast hos fratok meg tid med min andre forelder. Jeg er glad for at jeg slapp annenhver julaften etc, tror jeg ville følt det var mer for foreldrenes skyld å dele meg, enn for min egen.

[Far til 2]

Men det at man ikke har 50/50-samvær er vel ikke enstydig med at man mister kontakt med den ene forelderen? Ser bort fra tilfellene der barn faktisk har mistet kontakten pga alt for lite/intet samvær. Selv hadde jeg ikke 50/50 samvær med mine foreldre, men jeg har likevel ikke mistet kontakten med noen av dem, føler heller ikke at den jeg bodde fast hos fratok meg tid med min andre forelder. Jeg er glad for at jeg slapp annenhver julaften etc, tror jeg ville følt det var mer for foreldrenes skyld å dele meg, enn for min egen.

←

Nå skal vi ikke gjøre om denne debatten til en "50/50-debatt" men innse at de fleste foreldre innser at barna skal få mest mulig samvær. Derfor er det heldigvis ikke fler enn de 70.000 barna som sansynligvis savner den ene forelderen.

Jeg tror imidlertid at vi må tilpasse lovverket mer til den reelle situasjonen. 50/50 vil aldri være egnet i enhver situasjon. Det er til og med mulig at flertallet vil fortsatt velge 60/40 med et nytt lovverk som gir barna et annet utgangspunkt ved samlivsbrudd, såfremt barna er fornøyd med dette.

Men vi må få på plass et lovverk som oppmuntrer far til å ta ansvar for samvær i de tilfellene han trenerer det, og at mor må ta ansvar for samvær der hun trenerer det. At Norge er blandt de siste til å ivareta barna bekreftes delevis ved at vi var et av de siste landene i den vestlige verden som ratifiserte FN's konvensjon om at barn har rett til samvær med begge foreldrene (skjedde for ca 2 ? år siden).

Vi skal glede oss over de tilfellene der barn er fornøyde og fått reelle muligheter til å bli vist omsorg uansett bostedsløsning. Jeg håper dette gjelder de fleste, selv om vi vet at barn skjeldent høres om det ikke blir rettsak. Men også barn under 7 år har som oftest glede av begge foreldrene. Denne gruppen blir i dag tvunget til å tilpasse seg et lovverk som altfor ofte fratar dem muligheten til omsorg fra begge foreldrene.

Samtidig ser vi, - også i dette forumet, at det finnes ekstremister som ikke har fokus på barna basert på mine observasjoner. Noen vil kansje kalle meg også for ekstremist, men vit da at jeg aldri vil tvinge noen til felles omsorg. Men jeg synes heller ikke at et mindretall skal få lov til å frata barnet en slik mulighet.

Vi må altså åpne for et lovverk som ikke påtvinger barn og voksne den ene eller andre løsningen. Det er altfor mange gode foreldre der ute til at vi fortsatt kan ha et lovverk som tvinger barn til dette.

[Gjest Emera]

Alle spørsmål om barn og samvær/omsorg på denne (og andre) sider virker som om de ender i en stillingskrig hvorvidt mødre eller fedre er de verste.

Det finnes fedre som er drittsekker og det finnes mødre som er det samme. De fleste her svarer vel utfra sitt eget ståsted, men evner også å se at andre har det annerledes. Noen unntak finnes det som alltid svartmaler og sprer desinformasjon.

Det er den siste gruppen jeg undrer meg over. Det går an å se lenger enn det en selv har opplevd.

Det er ikke slik at alle mødre er like, like lite som fedre er det.

←

Dette er nok fordi det er de dårlige eksemplene vi hører om. Ikke de gode. I dette som i det meste annet.

Når tingene går godt er det ikke noe problem, og dermed ikke noe å skrive om. Det er gjerne sånn her i Norge at hvis det meste går på skinner, så bør vi helst ikke si så mye om det, for da er det for skryt å regne. Og det er farlig her på berget...

En annen ting er nok at det er mye følelser i dette med samlivsbrudd. Og at folk skriver sine egne følelser inn i svarinnlegg her. Det er ikke så rart, egentlig.

[Far til 2]

Jeg har eksempler på fantastiske mødre og fedre, og håper vi får se fler av dem. Samtidig er jeg overbevist om at det er mange av dem i dette forumet. Men vi må ikke slå oss til ro med at det tross alt er flere gode foreldre enn dårlige foreldre. For de barna som utsettes for dette er det en tragedie i seg selv som myndighetene burde gjort noe med for lenge siden ved å lage et nytt lovverk.

Endret 23. august 2006 av vimse

[Gjest vimse]

Tråden er ryddet.

vimse-mod

[Lykkelig eks-frue]

Dette er nok fordi det er de dårlige eksemplene vi hører om. Ikke de gode. I dette som i det meste annet.

Når tingene går godt er det ikke noe problem, og dermed ikke noe å skrive om. Det er gjerne sånn her i Norge at hvis det meste går på skinner, så bør vi helst ikke si så mye om det, for da er det for skryt å regne. Og det er farlig her på berget...

En annen ting er nok at det er mye følelser i dette med samlivsbrudd. Og at folk skriver sine egne følelser inn i svarinnlegg her. Det er ikke så rart, egentlig.

←

Neida ikke rart at de skriver om egne følelser, de er man jo farget av. Men det er forskjell på å skrive at sånn har og føler jeg det, til å stigmatisere en hel gruppe