En seks-årings forhold til mammas nye kjæreste

[Gjest Hva-nå?]

Hei, ser det bl.a. tas opp en del saker rundt brudd, ekser og nye kjærester, derfor ber jeg om noen gode råd.

Vi, jeg og min eks.samboer, har en 6-åring som bor hos sin mor, jeg har henne annenhver helg pluss en kveld med overnatting hver uke.

Moren fikk for en tid tilbake seg en kjæreste som barnet fortalte meg om, og som jeg - gjennom barnet - fikk et greitt inntrykk av (han har bl.a. store barn selv). Jeg tror han overnattet første gang for 3 - 4 uker siden, har ikke spurt.

Selv har jeg også en hatt en kjæreste i ca 4 mnd, hun har truffet jentungen én gang ifm overnatting i nyttårshelga, men jeg fortalte henne (og eks'en) tidlig om at jeg hadde truffet noen jeg hadde blitt glad i og at vi ville bruke tid på å bli kjent med hverandre.

Sist jenta var hos meg fortalte hun - uoppfordret - at "Pappa, "Per" er så ofte hos mamma, nesten hver dag. Og så overnatter han nesten alltid". Hun var lei seg i stemmen da hun fortalte dette. Jeg forsøkte "tone" det ned, det var leggetid, og jeg ville få henne til å tenke på noe annet. Etter å ha tenkt litt på det sa jeg til henne ved frokostbordet neste morgen at dersom dette med overnattinger/besøk/nye kjærester føltes vondt for henne måtte hun bare si ifra til mamma eller pappa så skulle vi prate om det. Hun svarte da "Jeg vil heller være mer hos deg, og så kan "Pia" (min kjæreste) være mer hos deg også." Jeg ble litt paff, og hadde ikke noe svar på rede hånd, men forsikret henne om at vi skulle løse dette på en bra måte.

Ja, så sitter jeg her og lurer da. Hvor stor vekt skal jeg legge på det som ble sagt, for meg var det smertefullt, og kroppsspråket til jenta bare forsterket utsagnene hennes. Skal jeg ta det opp med eks'en nå? (Da blir jeg nok beskyldt for innblanding osv.) Eller skal jeg vente og se hvordan ting utvikler seg? Eller bør jeg kanskje prate med noen på et familievernkontor om dette? Har noen her inne noen gode råd, jeg er fryktelig usikker på hva jeg skal gjøre.

[@lfa]

Jeg tror det er normalt at unger reagerer når det dukker opp nye "familiemedlemmer".

Jeg fikk masse spørsmål av mine stebarn da jeg kom inn i livene deres i alle fall. Var sikkert uvant for de i begynnelsen. Da var de jo vant til å ha pappaen sin for seg selv. Men i dag har vi et kjempefint forhold, og ungene trives som bare det når de er hos oss.

Sønnen min trengte også litt tid for å "godta" at det var en ny mann i livet mitt. Men i dag er de også kjempegode venner.

Kanskje du kan snakke med datteren din i første omgang? Spørre henne om hvilke tanker hun har om at "Per" og mamma er kjærester. Hvorfor hun er lei seg over at han sover hos mamma så ofte osv.?

Er du og moren på talefot, så kan du jo også nevne dette til henne. Det er sikkert lettere for datteren din dersom hun får snakket med mammaen sin om dette også. Det er jo ikke sikkert moren oppfatter situasjonen likedan en gang (at datteren er lei seg over at han tilbringer så mye tid der)

Men ellers så er min erfaring med 6-åringer, at de kan snu på en femøring. Neste gang kan det være moren som får høre samme leksa. At "Pia" tilbringer mye tid hos pappa etc....

Uansett, så mener jeg at man må høre på hva barna har å si. Kanskje dere også kan snakke om dette i forbindelse med henting/bringing, når dere alle tre er samlet?

[Elisjeba]

hmm... jeg er selv skilsmisse barn og vet en del om det der med at foreldrene får ny kjæreste/samboer, nå var jeg riktignok en del eldre enn din datter (jeg var ca 12), men jeg tror at hvis hun sier hun vil være mer hos deg så føler hun seg nok ikke så bra hjemme hos moren.

Det er ikke sikkert hun mistrives direkte, mulig det bare er ekkelt med at moren samboer er der så mye. Kan også hende hun synes hun ikke får nok oppmerksomhet osv (jeg vet ikke noe om din datters liv, det er bare muligheter som du kanskje burde tenke på og finne ut om på et eller annet vis). Prøv å finne ut litt mer om hvordan datteren din føler seg hjemme hos moren, og så kan du snakke med moren om det. Hvis hun sier du ikke skal blande deg inn kan du bare fortelle henne at det er din datter og, og at du vil være sikker på at hun alltid har det godt.

Jeg kan jo fortelle deg at jeg hadde det ikke godt i de to årene jeg bodde hos moren min. Jeg og stefaren min har aldri gått bra sammen. Jeg er sjeleglad for at jeg flyttet til faren min og stemora mi da jeg var 14.

Nå sier jeg ikke at datteren din bør flytte til deg, men hvis du får inntrykk av at hun mistrives hos moren kan det være et alternativ, ihvertfall for en periode.

Det hun sa om at hun heller vil være mer hos deg er det som fikk meg til å tenke på mistrivsel, men så kan det være at jeg overreagerer mht mine egne erfaringer, så du bør være rimelig sikker i din sak før du snakker med mora.

[Psst...]

Var barnet vant til å ha mors fulle oppmerksomhet før hun fikk seg ny kjæreste? I slike tilfeller kan omstillingsperioden være litt vond for barnet, fordi hun må finne seg i å dele oppmerksomheten med andre. Dette går seg som regel til over tid.

Jeg synes du skal legge det fram for mor (men vær forsiktig med ordvalget), og kanskje foreslå at mor og barn har litt alenetid sammen slik at overgangen ikke blir for stor. Du kan jo høre med henne om hun har merket noen forandring i sinnsstemning hos barnet i det siste, og hva hun eventuelt tror årsaken kan være.

[Gjest Vivi]

Hei, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, var i samme situasjon fro 7-8 år siden. Jobber dessuten med barn og har sett denne problematikken fra innsida mange ganger.

Vi hadde ei datter på 7 år som vi hadde delt omsorg for. Min eksmann fikk seg (etter cirka 2 år) en kjæreste og der gikk det også litt "fort i svingene". Han informert dårlig, dattera kom og fortalte det meste. Jeg bad han pent om å roe ne litt, men ble bare møtt med "at han hadde kontroll", "dette hadde jeg ikke noe med" osv. Jeg lot det deror bero, men skjønte etterhvert at jenta mistrivdes i situasjonen hvor hun plutselig fikk så lite oppmerksomhet, kvelds- og frokoststundene ble brått forandret. I følge min eks sa hun ingenting hos ham om dette, dette kan jo skyldes lojalitet, eller at han ikke var ærlig overfor meg på dette. Etter drøytt 2 måneder endte det med en tur på familievernkontoret, hvor jeg foreslo at jeg skulle overta omsorgen, noe han var kraftig uenig i. Løsningen ble imidlertid at vi fikke en slags 9/5 deling for å se hvordan det fungerte. Dette holdt vi på i to år før hun ønsket bo hos meg med vanlig besøksrett til faren.

Jeg tror du skal følge godt med, se om jenta trives eller endrer adferdsmønster. Husk, hun har vel opplevd mye de siste årene (brudd, evt flytting), og har vel kanskje også begynt på skolen? Vi sier alltid at barn er så tilpasningsdyktige, men ofte ser vi ikke resulatene av feilvurdeinger før lenge ettetpå.

I mitt tilfelle ga det seg forresten utslag i at min datter fikke et anstrengt forhold til farens nye kjæreste, og har det ennå. Det hadde virket helt OK i starten, og jeg vet det er ei OK jente, men disse månedene satte faktisk spor.

Såvidt jeg skjønner har du nå jenta 4 kvelder per 2 uker, det burde holde i massevis for overnattinger, men litt kontakt utover dette kan også være positivt. Vet ikke hva slags forhold du og dattera di har (virker jo veldig bra utifra det du skriver), men efraring viser at sterk knytning til den foreldren som ikke er der (altså deg her), ofte gjør at en slik prosess må ta lenger tid.

Vær åpen, ærlig og påpaselig, men ikke naiv. Lykke til!

[Gjest Ny]

Hei, no skal du få svar frå ein som faktisk er i denne situasjonen, eg har nett treft ei jente som har born fråfør. Ho vart skild for tre år sida, har ei jente på snart 8 år, og bur aleine. Vi traff kvarandre ifm kurs for tre månader sidan, men bur i same by. Mine ungar er store, og har flytt ut.

Det sa vel berre "pang" då vi treftes, og det gjekk 4-5 veker før eg låg over fyrste gongen (ei helg uten ungar). Eg har eit fint forhold til dottera hennar.

Eg har stridd litt med at mora "held att" på at eg besøkjer dei, er der eit par gonger i veka, men har berre overnatta ein gong, sjølvsagt etter at dottera va informert. Vi har snakka mykje rundt emnet, og har vorte samde om at mor får "styre" framdrifta, ho kjenner dottera si best sjølv, og eg kjenner meg ikkje lenger avvist. Trur nok det er svært viktig at ein "trør rett" i denne fasen, vi skal jo ha kontakt i mange år (vonar eg). Vi har og diskutert kva som skal skje seinare, eg sit med stort hus, ho bur trongt, men ho ønskjer ikkje flytte pga at då må dottera byte skule. Eg e usikker på korleis dette vil virke på forholdet, men eit tidsperspektiv på 5-6 år (til skulebytte/ungdomssule) er kanskje ikkje så ille? Har nokon andre erfaringar med to bustadar over lenger tid (men som sagt i same by)?

Akkurat no blir telefonrekningane høge!

Eg ville rådd mora til å visa litt meir tolmod, dette er ingen leik, og kan få konskvensar seinare. Til deg: Ikkje vær redd for å seia ifrå, men la omsynet til ungen koma først, legg eventuelt andre såre følelsar til sides.

[Gjest Annelise]

Ikke lett å gi generelle råd, er avhengig av så mange faktorer. Har sett mange forhold hvor nye kjærester har kommet for fort inn, viktig at barnet tas godt vare på, de voksne har resten av livet å være sammen også, kan ikke sette seg selv først hele tiden. Overnatting er nok det vanskeligste, det blir intimt, mange små barn mister "kosetid" på den måten, kan føle seg brydd og utestengt.

Men snakk om det, også med barnet.

Endring i samværsordning kan være en ide, ihvertfall for en tid, men krever jo at avstanden ikke er for stor.