Skrivefeil!

[Bettie]

Jeg har ikke noe problem med å lese dine meninger, Virgo.

Foreslår at vi gjør det samme - skriver i vei og håper at det er meninga som er viktig, så får de som sitter klar med den røde blyanten bare gjøre det.

Jeg ser dem ihvertfall ikke, og da bekymrer det meg fint lite.

Misforstå meg rett. Språk er viktig, og det er en del av vår identitet. Og er variert og levende språk er en fryd å lese. Selv om jeg snubler litt i rettskrivinga, er jeg opptatt av at vi skal ta vare på skråket vårt - ihvertfall ha et bevisst forhold til det, både den muntlige, den skriftlig-muntlige og den skriftlig-skriftlige delen.

[tilla]

Brukte vist litt for lang tid på å skrive innlegget mitt

Det var jeg som var gjest.

[Lilleba]

Fin tråd dette, Kid-a!

Jeg legger alltid merke til skrivefeil her på KG, men bryr meg overhodet ikke. Jeg synes bare det er fint at folk skriver, for øvelse gjør mester!

Lasse sier at man nå har "lov" til å blande da/ når og og/å. Dessverre, Lasse, det er nok ikke riktig. Det er fremdeles den gamle "den gang da og hver gang når" som gjelder, for ikke å snakke om reglene for og/å. De er meget faste og bestemte!

Til Bettie må jeg si at jeg bøyer meg i støvet. Jeg har lenge vært imponert over dine velformulerte innlegg, men aldri tenkt tanken at du kunne være dyslektiker! Det viser bare at min påstand om at øvelse gjør mester virkelig har noe for seg!

[Crazee]

Nå må jeg bare kverrullere (hvordan skrives det igjen da?? kverulere :-)...) litt...

Dets kriftlige språket justeres etter det muntlige. Det muntlige forandres hele tiden, det er ikke statisk, da det hele tiden blir påvirket av dialekter, fremmedlandsk , tv, og medievaner etc...

Derfor vil gramatikk og forandres etter hvert. det er defor egentlig ikke helt rett å si at noen snakker galt og riktig...

I Lillessand har de alltid sakt en "vi går heim te (til) du" .... Er det GALT da? Nei, det er dialekt, men ikke riktig i forhold til riksmål. Men etter hvert kan dette også bli gjeldende i store deler av landet, og da er det til slutt skriftspråket som er galt...

Slik var det med da og når .....

Du har rett, me snakkar dialekt, og ikkje rett/gale. Språket er òg i endring heile tida - det tek opp i seg ord, ord endrar meining, me misser ord, og grammatikk endrar seg òg. Skriftspråket og rettskrivinga endrar seg seinare enn talemålet, men det endrar seg. Og det er i grunnen positivt. (Sjå berre på engelsk, kor rettskrivinga ikkje akkurat har endra seg særleg mykje dei siste hundre åra eller så... ;-))

Men no er det skriftspråket eg er interessert i her. Reglane for då/når er endra? Ser på språkrådet sine sider at sjølv om tendensen til at "når" blir oftare brukt der det tradisjonelt har blitt brukt "då", så tilrår dei bruk av "då" - i tradisjonell forstand. Nokre som veit kva oppdatert litteratur seier om emnet?

Uansett, kva enn reglane seier, så er det hyggeleg å kunne diskutere bruken av språket.

Elles vart det nemnd at korleis ein brukar språket kjem an på samanhengen. Det er jo klart. Her på forumet er det ein ganske muntleg tone. Logisk, sidan me diskuterer med kvarandre. Me må variere korleis me skriv etter som situasjonen varierar for å oppnå det me vil - og det er herleg kor mykje me kan variere språket.

Sjølvsagt går det an å tøya reglane òg, og bryta dei, men resultatet blir best når du veit kva du gjer. Difor vil eg at folk skal bry seg om språket når dei skriv, og ikkje ha ei likegyldig haldning. Difor likar eg òg diskusjonar som dette - ikkje for å klaga på skrivefeil og kritisere andre, men fordi eg trur dei kan få oss til å tenka over det me skriv sjølv. Haldningsskapande diskusjonar, om du vil.

[L]

Prøver meg, jeg L:

Eks.: Jeg kan ikke være her lenger. (tid)

Jeg kan kaste lengre enn deg. (avstand)

Er så fryktelig glad i karameller, skjønner du. Får jeg en nå?

Bravo, anine

Det heter lang - lengre - lengst og lenge - lenger - lengst. Det er ikke rart folk blir forvirret av dette, når norsk tillater lengdesvis fremstilling av tiden ("jeg har i lengre tid ment at...").

Karamell er på vei til deg!

L.

[L]

Det skriftlige språket justeres etter det muntlige. Det muntlige forandres hele tiden, det er ikke statisk, da det hele tiden blir påvirket av dialekter, fremmedlandsk , tv, og medievaner etc...

Derfor vil gramatikk etc forandres etter hvert. Det er derfor egentlig ikke helt rett å si at noen snakker galt og riktig...

I Lillesand har de alltid sagt : "vi går heim te (til) du" .... Er det GALT da? Nei, det er dialekt, men ikke riktig i forhold til riksmål. Men etter hvert kan dette også bli gjeldende i store deler av landet, og da er det til slutt skriftspråket som er galt...

Slik var det med da og når .....

Hei Lasse!

Selvsagt er det ikke feil å snakke dialekt. Men det kan derimot være lite hensiktsmessig å skrive dialekt i de tilfellene hvor den du henvender deg til ikke mestrer din dialekt. Og, dersom jeg skal relatere det til TV2s ustrakte bruk av "de" der hvor reporterne egentlig skulle sagt "dem", pressefolk er selvsagt pålagt å være spesielt aktpågivende i sin språkbruk.

Jeg mener det var P.A. Munch som i sin tid beskrev språket som "en levende organisme", helt i tråd med din fremstilling her. Språket er, som du sier, under kontinuerlig utvikling, og vi får i moderne tid stadig større trykk på språket som følge av at massemedienes rekkevidde nå er internasjonal.

Like fullt bør vi følge den rådende normen, ettersom dette vil sikre en mest mulig effektiv kommunikasjon oss i mellom. Norsk språkråd er det offisielle forvaltningsorganet, hvilket betyr at vi stort sett har å hoppe når de kommanderer oss til det. Jeg skal overhodet ikke påstå at de gjør en plettfri jobb, men de er nå engang det ene organet vi har som fritt kan styre med det offisielle språket vårt.

La meg benytte et eksempel som er nevnt tidligere i tråden: For en del år tilbake ble "han" plutselig sidestilt med "ham". Språkrådet fastslo at så mange mennesker så brukte "han", at dette skulle bli valgfritt. Man kunne dermed skrive "jeg skal ringe han" uten å få rød strek i boka.

Her fulgte Språkrådet teorien om at språket lever, og de tok konsekvensen av denne erkjennelsen ved å lempe på reglene. Likevel synes jeg de gjorde en brøler, for det "umiddelbare" resultatet (i betydningen i løpet av de påfølgende årene) var at ungdommen ikke lenger klarte å skille "hun" og "henne". På østlandsområdet er det i dag slik at en stor andel av de unge kan finne på å si "jeg skal ringe hun", mens det selvsagt heter "jeg skal ringe henne". Og jeg må innrømme det irriterer meg, nok en gang, å sammenligne de samme ungdommenes bruk av engelsk. For jeg har fremdeles til gode å høre noen av dem si "I will call she", hvilket altså antyder at de er stødigere i vårt første fremmedspråk enn de er i sitt eget morsmål.

Og da, min venn, da er vi på villspor.

Mvh

L.