Søke oppmerksomhet.

[Gjest Gjest_Pjusk_*]

Er det vanlig at når noen er psykisk syk ( deprimert, tvangstanker og selvskading) at man vil ha oppmerksomhet? At man vil ha oppmerksomhet ved å rømme,skade seg selv,slå av mobil ogstenge seg inne slik at ingen får kontakt med deg?

Takk for svar.

[Gjest gjest1]

Jeg vet jo ikke, men de jeg kjenner med depresjoner og angst har en tendens til å skape mye styr rundt sin egen person, både når det gjelder å mase om selvmordsforsøk, skjære seg, at det skjer ting i livet deres hele tiden, og det å ha sære/annerledes meninger, nærmest koste hva det koste vil. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, ei heller om det er med vilje dette skjer, men jeg vet at jeg oppfatter det som en form for oppmerksomhetssyke

[Gjest Gjest]

Nå er jeg ikke psykolog, men har litt familieerfaring med psykiske lidelser. Ja det er relativt normalt, men psykiske lidelser er også veldig forskjellige fra person til person så man skal være forsiktige med å danne generaliseringer,

Men en ting som kjennetegner psykiske lidelser generellt er et utrolig stort selvfokus, seg selv og lidelsen er i stor grad det eneste som opptar veldig mange psykisk syke. En vanelig tendens, særlig blandt deprimerte, er å snakke veldig mye om seg selv og sine problemer, noe som kan bli gangske trøttende for omgivelsene etterhvert. Dette fører ofte til at mange trekker seg litt tilbake, og den deprimerte personens antagelser om at ingen liker dem blir forsterket.

Jeg vil også anta at en del psykisk syke har en følelse av at ingen forstår dem og at ingen "ser" dem, og at en del vil gjøre relativt ekstreme ting for å søke oppmerksomhet. På den andre siden er det også relativt normalt å skjule sin sykdom, og flere kan være veldig deprimerte og drive med selvskading etc uten at noen i det hele tatt har en misstanke.

[Gjest Gjest]

Det er mange psykisk syke som vil ha oppmerksomhet. Men når man tenker etter er ikke det så rart egentlig. Om man er veldig syk, er jo det det eneste man på en måte "får til". Om man er uten jobb, sykemeldt, ikke fungerer som andre, så blir det jo til at man heller ikke har ferdigheter som andre, fordi man er for syk til å være flink til noe på en måte. Da er det lett å falle inn i den syke rollen og bruke sykdommen for å få oppmerksomhet.

Det er også sånn at psykisk sykdom gir en masse smerter. Mer enn folk rundt kanskje forstår, og da blir man naturlig nok selvsentrert. Men de fleste som er syke er ambivalente i det at de føler de roper for høyt, og det å ikke bli sett på samme tid. At de vet de er krevende, og det fører til mer selvhat og forsterket sykdomsbilde.

Det er ikke så lett det der, når man har det så grusomt vondt og så veldig gjerne vil at noen skal trøste, eller det å bli sett.

Selvskading i seg selv har blitt en epidemi blant unge, men det er ikke alle som er en del av den "gjengen". De fleste skjuler det godt, og vil ikke at andre skal vite fordi det innebærer stor skam. Og alle gjør det ikke for å bli sett, eller for å få oppmerksomhet. Snarere tvert imot. De ønsker å lindre sin egen smerte, uten nettopp å snakke eller rope.

Når man blir psykisk syk er det mange som mister evnen til å snakke om følelser, eller formidle hva det er som er så vanskelig. Og også hva det egentlig er som er så vanskelig - bare at de kjenner de har det vondt. Da kan det å skjære seg være et forsøk på snakke, det å snakke om egen død - for at noen skal forstå hvor vondt det er. Som regel er det folk sier om at "h*n vil bare ha oppmerksomhet" et forsøk på å formidle og forklare hvor vondt man har det. Det blir ekstremt viktig at andre forstår nettopp det, selv om det jo nærmest er umulig.

Det er en vesentlig forksjell på de som roper ulv og roper ulv uten å gjøre noe for å forbedre situasjonen, og de som prøver hardt selv om de feiler ofte.

Så, nei. Det er ikke uvanlig å ønske oppmerksomhet. Men det er heller ikke sånn at de fleste psykisk syke er ute etter å snakke om seg selv, om sin smerte, skade seg selv og snakke om selvmord for å være i veien. Man blir veldig fastlåst i sin egen sykdom, og det er ikke lett å komme ut av det igjen for alle.

[Gjest Gjesta]

Det vil jeg tro det kan være. Et slags rop om hjelp, en måte å signalisere til omverden at man trenger noe og at man ønsker å bli sett og hørt. Selvskading kan ha mange grunner. En av grunnene kan være at man ønsker å flytte fokus fra indre smerte til noe mer håndgripelig. En annen grunn kan være at man ønsker pleie og omsorg, en annen grunn kan være at man ønsker å straffe seg selv, eller at man ønsker oppmerksomhet. Det er vel også ofte forskjell på hva man bevisst ønsker og hva man ubevisst ønsker. Med selvmordstanker er det ofte slik at den reelle faren ikke er når personen snakker om det. Ofte er det slik at de som har realistiske, konkrete planer om dette tvertimot ikke sier noe om det, og at de til og med blir mer oppstemte og glade i tiden etter at de har bestemt seg og tatt en avgjørelse. Allikevel: dette varierer fra person til person og hvis noen ytrer ønske om å dø er det selvfølgelig noe man skal ta på alvor og søke hjelp til. Selv om det ikke er noen reell fare for selvmord, kan man aldri vite, og personer som snakker om at de vil dø trenger uansett hjelp og støtte. Å få lov til å være i fred med slike tanker og følelser er sjeldent noen god medisin, er man så deprimert og lei er det det vanskelig å tenke rasjonelt, og de fleste vil trenge støtte og hjelp fra andre. Selv om det kanskje ikke er det de ønsker der og da. Man vet ikke alltid sitt eget beste rett og slett.

Er man i tvil angående selvmordstanker bør man søke hjelp. Det man selv kan gjøre er å snakke med personen og forsøke finne ut om personen har tanker og planer for framtiden, det kan gi en pekepinn på hvor alvorlig disse tankene er. Men for guds skyld, oppsøk hjelp og råd hos fagpersoner/helsevesenet!!!!

[Gjest mela]

Det stemmer nok i noen tilfeller det ja. Nå kjenner jeg mange som ikke er psykisk syke som har like stort oppmerksomhetsbehov da.

[Tiit]

Jeg vil heller si at det er et del av sykdomsbildet i mange tilfeller, og at de som er syke har nok med sin egne vanskeligheter, og at det oppleves at de ikke har fokus på annet seg seg selv og sitt. Men derfra til å si at de "søker" oppmerksomhet, kan vel bli litt feil. Det er vel mer omgivelsene sin tolkning av ståa.

[Gjest Gjesta]

Men derfra til å si at de "søker" oppmerksomhet, kan vel bli litt feil. Det er vel mer omgivelsene sin tolkning av ståa.

←

Ikke enig! Dette varierer og er individuelt. Tror ikke det finnes en fasit som passer på alle "psykisk syke".

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg spurte på vegne av meg selv og takk for svarene jeg har fått.

Det siste året har vært en ganske mørk periode i livet mitt. Jeg går fast til psykolog 1 gang i uka og har gjort det i ca 6 mnd nå. Ble også et lite opphold på et psykiatrisk sykehus.Det skjedde etter at alt raste sammen litt og at jeg plutselig begynte med selvskading uten å skjønne helt hvorfor siden den tanken ALDRI har slått meg. Nå i det siste trudde jeg at ting hadde bedra seg men da jeg våkna i dag var jeg plutselig tilbake til den dagen jeg begynte med selvskadingen om dere skjønner.. Nå føles alt skikkelig skikkelig ille og jeg er livredd for at jeg skal finne på noe dumt ( selvskading)

Jeg har mest lyst til å bare rømme og ikke si ifra til noen. Jeg har lyst til å slå av mobilen og ikke ta kontakt med noen. jeg har ikke grått på 2 mnd men idag har tårene strømmet på.

Men det som stopper meg er at jeg er redd for at folk synes jeg er teit. At folk bare rister på hodet og tenker " får hun ikke nok oppmerksomhet hun da"

jeg har alltid vært redd for hva andre tenker og mener om meg. Jeg har alltid prøvd å vært flink pike og satt meg selv til side for å være grei mot andre. Derfor så tør jeg nesten ikke å være syk for jeg er redd for hva andre mener om det..

Dette må høres skikkelig merkelig ut, det skjønner jeg. Jeg har kjempe god kontakt med foreldrene mine men allikevel får jeg meg ikke til å ringe hjem og si det at jeg sliter nå..Alt holdt jo på å gikk så bra! Og hva vil vennene mine si? og ikke minst psykologen min??

De kommer sikkert til å gi meg opp tenker jeg..

Får så mange forskjellige følelser at jeg vet ikke hvilke som er reelle.

[Tiit]

Jeg spurte på vegne av meg selv og takk for svarene jeg har fått.

Det siste året har vært en ganske mørk periode i livet mitt. Jeg går fast til psykolog 1 gang i uka og har gjort det i ca 6 mnd nå. Ble også et lite opphold på et psykiatrisk sykehus.Det skjedde etter at alt raste sammen litt og at jeg plutselig begynte med selvskading uten å skjønne helt hvorfor siden den tanken ALDRI har slått meg. Nå i det siste trudde jeg at ting hadde bedra seg men da jeg våkna i dag var jeg plutselig tilbake til den dagen jeg begynte med selvskadingen om dere skjønner.. Nå føles alt skikkelig skikkelig ille og jeg er livredd for at jeg skal finne på noe dumt ( selvskading)

Jeg har mest lyst til å bare rømme og ikke si ifra til noen. Jeg har lyst til å slå av mobilen og ikke ta kontakt med noen. jeg har ikke grått på 2 mnd men idag har tårene strømmet på.

Men det som stopper meg er at jeg er redd for at folk synes jeg er teit. At folk bare rister på hodet og tenker " får hun ikke nok oppmerksomhet hun da"

jeg har alltid vært redd for hva andre tenker og mener om meg. Jeg har alltid prøvd å vært flink pike og satt meg selv til side for å være grei mot andre. Derfor så tør jeg nesten ikke å være syk for jeg er redd for hva andre mener om det..

Dette må høres skikkelig merkelig ut, det skjønner jeg. Jeg har kjempe god kontakt med foreldrene mine men allikevel får jeg meg ikke til å ringe hjem og si det at jeg sliter nå..Alt holdt jo på å gikk så bra! Og hva vil vennene mine si? og ikke minst psykologen min??

De kommer sikkert til å gi meg opp tenker jeg..

Får så mange forskjellige følelser at jeg vet ikke hvilke som er reelle.

←

Du føler behov for å snakke med noen som står deg nær om at du føler deg dårlig, er redd og ikke har det bra. Dersom en av mine nærmeste hadde hatt det slik, ville jeg satt pris på om han/hun fortalte det, og ba om hjelp istedet for å holde det for seg selv for å "spare oss" andre for belastningen. Jeg ville ikke se på det som en måte å få oppmerksomhet på, men det å vise tillit til de nærmeste, og å ikke ha det bra. Du skal ikke ha skyldfølelse fordi du er syk!

[Gjest Gjest]

Som gjest tidligre sier jeg at en del psykisk syke har en tendens til å fokusere på seg selv, og søke oppmerksomhet. Men dette er jo et reelt behov, ikke bare "jeg vil ha oppmerksomhet for oppmerksomhetens grunn". Jeg tror at de aller fleste vil finne det positivt om en nær dem søker klart oppmerksomhet hos dem rundt problemet sitt. Når psykisk syke søker oppmerksomhet blir dette tatt på alvår fordi man forstår at det er tungtveiende åraker til at personen absoludt behøver oppmerksomheten.

Jeg har som nevnt familiemedlemmer som er psykisk syke, og det er ingenting vi har satt mer pris på enn når personen har begynt å fortelle om seg selv, og ringer for å si at nå har jeg en dårlig periode og trenger støtte. I de periodene personen ikke har klart å gjøre dette så åpent men vist klare tegn til selvskadingen sin for at vi skulle oppdage det har vi reagert med at; ja det var kanskje et rop om oppmerksomhet, MEN PÅ INGEN MÅTE I NEGATIV FORSTAND. Det at personen har turt å hinte frem om problemene er en stor tillitsærklæring.

På den andre siden, om du tenker på dem rundt deg så vil de jo finne ut av dette en gang, når det knekker helt for deg. Det er utrolig mye tristere for dem å vite at du har skjult dette for dem. Selv om du ønsker dem alt godt med å skjule dette(et behov som jeg klart kan relatere meg til), så oppleves det likevel som veldig trist for oss på den andre siden at personen ikke har stolt på oss, og stolt på at vi elsker dem og er villige til å gjøre alt for dem både i tykt og tynnt.

Mennesker har en styrke i seg til å takle de utroligste ting. Ting som kan se grusomme ut fra utsiden og som man tror man aldri kommer til å kunne takkle viser seg å ikke være så vanskelig likevel når man står midt oppi det. Du må bare stole på at de rundt deg har denne styrken inne i seg, og finne styrke til å stole på dem. Når det kommer til familie er det et av privilegiene at de elsker deg ubetinget! Og akkurat dette har jeg erfart på det sterkeste. Familiemedlemmet mitt med sterke psykiske lidelser har gjort mye dumt da h*n til tider er svært syk, men vi elsker personen like mye likevel. Som familie er det å stå sammen i tunge tider noe som hører med, dersom en i familien har det vondt tilhører dette problemet alle i familien. For oss på utsiden er det trist å ikke bli stolt på at vi kan takle dette, og at vi ikke vil ta det seriøst.

[Cognizance]

Jeg har mest lyst til å bare rømme og ikke si ifra til noen. Jeg har lyst til å slå av mobilen og ikke ta kontakt med noen. jeg har ikke grått på 2 mnd men idag har tårene strømmet på.

Men det som stopper meg er at jeg er redd for at folk synes jeg er teit. At folk bare rister på hodet og tenker " får hun ikke nok oppmerksomhet hun da"

jeg har alltid vært redd for hva andre tenker og mener om meg. Jeg har alltid prøvd å vært flink pike og satt meg selv til side for å være grei mot andre. Derfor så tør jeg nesten ikke å være syk for jeg er redd for hva andre mener om det..

Dette må høres skikkelig merkelig ut, det skjønner jeg. Jeg har kjempe god kontakt med foreldrene mine men allikevel får jeg meg ikke til å ringe hjem og si det at jeg sliter nå..Alt holdt jo på å gikk så bra! Og hva vil vennene mine si? og ikke minst psykologen min??

De kommer sikkert til å gi meg opp tenker jeg..

←

Det du skriver om her er ikke merkelig i det hele tatt, men omtrent helt etter boka. Det å skamme seg over å være deprimert er helt vanlig. "Hvorfor i alle dager skal jeg være sjuk og belemre andre, det er jo ingenting som egentlig er galt med meg."

Mine erfaringer tilsier at det å komme seg etter en knekk er en prosess som går i rykk og napp. Noen ganger går det bra, andre ganger skikkelig dårlig. Så, etterhvert, sakte men sikkert, går det mer bra og mindre dårlig.

Jeg tenker at mye dreier seg om å bli flinkere til å takle nedturer, enn fravær av slike.

Jeg kjenner ikke deg så det jeg skriver trenger ikke passe overhodet.

[Gjest Gjest_jane how_*]

Jeg forstår deg, jeg har følt det slik selv (altså tror jeg at jeg forstår hvordan du føler det). Syns du skal fortelle dine nærmeste om hvordan du føler deg, du trenger litt støtte og de er sikkert takknemlige for å vite hvordan du har det, selv om ikke alle nyheter er gode. Da vet de jo at når du sier du har det bra, så har du det bra! Du skal ikke se bort fra at de merker det på deg når du sliter. Psykologen er den du skal bekymre deg minst for, tenk så normalt det er for han/henne å lytte til hvordan folk føler seg fra dag til dag. Om du føler at psykologen ikke er så grei, syns jeg du skal bytte.

Jeg vet ikke hvor mange av vennene dine som vet du sliter, men om du føler deg masete må du gjøre et utvalg. Hvem forstår deg, og er villige til å godta at slik har du det akkurat nå? Mange venner kan være gode venner, men kanksje ikke på alle områder. Særlig de som ikke har opplevd en depresjon selv, kan ofte ha vanskelig for å forstå fullt ut hva det innebærer (min erfaring). Noen er uavhengig av dette der for deg uansett og støtter deg gjennom "godt og vondt", len deg på disse.

Uansett tror jeg det er best å fortelle hvordan du har det, du trenger jo ikke gå i dybden. Om du er redd noen skal oppfatte deg som sytete, tror jeg sjansen er mindre for at dette skal skje om du kort og greit informerer om grunnen til at du trekker deg litt unna. Sannsynligvis vil de komme til deg for å støtte deg.

Lykke til!

[Gjest gjest1]

Det er ikke uvanlig at en selv er voldsomt i sentrum da, og slik oppmerksomhetssøk kan være et rop om hjelp.

Stenge seg inne, rømme, skade seg i håp om at noen skal skjønne, at noen skal hjelpe en.

[annie8219]

Hei!:-) Jeg vet ikke om jeg kan si så mye mer enn hva di andre har sagt, men å være psykisk syk, deprimert, ha angst osv. kommer av enn grunn! Og jeg har stor tro på at finner du ut hva som ligger bak, snakker om / HVA / du har angst og er deprimert for - Så tror jeg at det vil forsvinne etter hvert... Du må først finne grunnen! - Så jobbe med å få det vekk... Og dette greier du sjelden alene... Samme hva du tror så må du ha en god person til å følge deg gjennom det... En person som vet hva han driver med og kan om dette her... Det kan som sagt være mange grunner til deprisjon og angst og alt somm fyller med dette, men finn først grunnen til den er mitt råd... Jeg har selv vert gjennom det pga. misbruk og her fikk jeg ekspert hjelp av en spesialist innen dette område. En som heter Reimunn Førsvoll og som har gitt ut en bok som tar opp alt i dette temet, kankje du kan få hjelp i den boka, enten du sliter med det samme som jeg eller ei....Det er ikke dumt å søke oppmerksomhet... Det er det eneste som hjelper,hvis du ikke hjelper deg selv... Uansett lykke til! Og ikke slutt å lev! Kjemp!!

[Gjest Ninakanin]

Ikke enig! Dette varierer og er individuelt. Tror ikke det finnes en fasit som passer på alle "psykisk syke".

←

Å si at alle som er psykisk syke har alt helt likt blir som å trille hjertepasienter inn på akutten og si "gi ham den vanlige!" og trille dem ut igjen...

Håper du kommer deg ut av kneika, TS. At du forsøker å få oppmerksomhet ved å trekke deg bort er kanskje et tegn på at du ønsker en forandring på tilværelsen. Og DET er et godt tegn, det

[Gjest gjesta]

*slettet*

Endret 3. september 2006 av linck

[Gjest Gjest]

Skriver som gjest jeg nå.

Dette er nok HELT inviduelt.

Det irriterer meg at folk sier f.eks. at alle selvskadere er ute etter oppmerksomhet.

Det er faktisk ikke alle som er det! Jeg gjorde det, men skjulte det så godt jeg kunne. Jeg skjemtes over det, ville ikke at folk skulle se det, hva de ville tro om meg.. Jeg gjorde det for en grunn, og det var fordi at jeg hadde det så vondt og å skade meg selv ga utløp for følelsene.. Jeg følte meg lettet etterpå, følte meg behagelig.. Mens ei som gikk i klassen min som gjorde det samme gikk rundt og viste det frem!! Hun sa også ofte ting som "neeei, jeg kjeda meg i går skjønner du!!" og lignende ting mens hun lo.. Skjønner at det var av desperasjon, men likevel.. Da er det noe som ikke stemmer, liksom.

Når jeg skriver dette er jeg jammen meg glad for at jeg er frisk

Glemmer ofte hvor langt jeg er kommet!

[Gjest Gjest]

Hei!:-) Jeg vet ikke om jeg kan si så mye mer enn hva di andre har sagt, men å være psykisk syk, deprimert, ha angst osv. kommer av enn grunn! Og jeg har stor tro på at finner du ut hva som ligger bak, snakker om / HVA / du har angst og er deprimert for - Så tror jeg at det vil forsvinne etter hvert... Du må først finne grunnen! - Så jobbe med å få det vekk... Og dette greier du sjelden alene... Samme hva du tror så må du ha en god person til å følge deg gjennom det... En person som vet hva han driver med og kan om dette her... Det kan som sagt være mange grunner til deprisjon og angst og alt somm fyller med dette, men finn først grunnen til den er mitt råd... Jeg har selv vert gjennom det pga. misbruk og her fikk jeg ekspert hjelp av en spesialist innen dette område. En som heter Reimunn Førsvoll og som har gitt ut en bok som tar opp alt i dette temet, kankje du kan få hjelp i den boka, enten du sliter med det samme som jeg eller ei....Det er ikke dumt å søke oppmerksomhet... Det er det eneste som hjelper,hvis du ikke hjelper deg selv... Uansett lykke til! Og ikke slutt å lev! Kjemp!!

←

Det er ikke alltid så lett at det er en enkel årsakssammenheng som man kan finne tilbake i barndomm osv. Man har i dag gått litt bort fra dette freudianske synet, også arv og fysiske forhold (kjemisk balanse i kroppen) kan være årsak.