Søsteren min var narkoman.

[Gjest Gjest_Lillesøster_*]

Søsteren min døde av en overdose for mange år siden. Det virker kanskje brutalt at jeg sier det, men det var en befrielse for alle. For en lidelseshistorie det ble etter hvert, fra å være en flott jente ble hun i løpet av over 20 år forvandlet til narkovrak. Fra å være en sprudlende jente med kunnskap om mye, med et stort hjerte for alle og med en væremåte som inkluderte de fleste mennesker gikk hun til å bli en oppspist, radmager narkoman som lot sine barn gå for lut og kaldt vann. Oss andre prøvde hun å lure for penger til stoff stadig vekk, vi lot oss lure lenge, men til slutt skjønte vi jo hvor landet lå. Vi prøvde flere ganger å få henne på avvenning, til ingen nytte. Det var fælt å se desperasjonen i den tynne kroppen som bare hungret etter stoff. Husker en gang jeg måtte kjøre henne til en "venninne", var jo ikke det, var et sted hun fikk tak i stoff. Dette var etter at hun hadde prøvd å holde seg uten et par dager, den desperate holdningen før jeg ga opp og kjørte henne av gårde, den rolige holdningen da hun skjønte hun var på vei mot stoffet sitt igjen.... Det var så grusomt å se henne gå i vei mot det huset! Hun "glemte" barna sine, lurte foreldrene mine, lurte meg, gikk fra å bo i leilighet etter leilighet, til campingvogn til tilfeldige steder. Det er så fælt å tenke på at dette skjedde søsteren min. Jeg savner så den glade storesøsteren jeg så så opp til, den sprudlende morsomme jenta, det er et mareritt å tenke på hvordan det endte. I min jobb, hender det ofte at jeg møter narkomane, jeg prøver hver gang å tenke på å ikke dra alle over en kam, jeg vet at inni der er det noens bror eller søster, noens datter eller sønn. Noen som hadde en drøm en gang, men som i desperasjon gjør ting h*n egentlig ikke vil. Søsteren min døde for mange år siden, hun var et vrak da hun døde, brydde seg kun om stoffet sitt, tennene falt ut og kroppen falt sammen. Det var en befrielse. Men jeg savner henne så, jeg savner så henne jeg husker fra jeg var liten, som ga meg fine klær, tok meg med til byen og ga meg hull i ørene. Som lo og tøyset, og lærte meg litt om livets mysterier, jeg savner henne så!

[Gjest Bellatrix]

[Gjest Gjest]

Klart du savner henne! Det må være fryktelig vondt å miste søsteren sin, først mens hun levde og så når hun ikke lever lengre.. Håper ungene hennes har klart seg greit selv om de må ha hatt det vanskelig..

[Gjest Gjest]

Vær en god tante for ungene hennes.. de har hatt det tøfft...

[Gjest Gjest_Lillesøster_*]

Tusen takk for støtten! Ungene hennes har det bra nå, men det har vært tøffe tak. De er voksne og selv om det har vært noen startvansker så går det bra nå, heldigvis! Søsteren min hadde vært bestemor til 2 skjønne unger nå om hun hadde levd. Tantungene mine har jo en veldig dyrekjøpt erfaring i livet, erfaring ingen skulle hatt, de har egentlig vært "løvetannunger", selv om foreldrene prøvde å hjelpe så godt de kunne under hele oppveksten. Nå er de som sagt voksne, og selv om barndommen nok preger dem har de bein i nesa til å gå videre. Tøffe er de!

[Gjest Gjest_Lillesøster_*]

Skulle selvfølgelig stå: foreldrene mine prøvde å hjelpe....

[Gjest Gjest]