Kreftsyk bestefar..

[Lola83]

Min bestefar har hatt kreft en stund. Det begynte med Prostata kreft, så fikk han skjelett kreft og nå har det spredd seg til nyren. Legen hadde sagt til han at andre med samme diagnosen hadde ca. 4- 5år igjen og leve..

Jeg synes dette er helt for jævelig. Jeg vil ikke miste han, han har vært som en far for meg helt siden jeg ble født. Klarer ikke og tenke på det nesten, og jeg er redd for og konfrontere han med det..jeg fikk vite det av mamma..

Jeg tørr ikke og prate med han om det, jeg ser sånn opp til han, og er så ufattelig glad i han, så jeg tror ikke jeg klarer rett og slett.. Er det noen andre som har opplevd noe lignende som kanskje kan komme med gode råd. Jeg begynner bare og gråte når jeg tenker på det..det er liksom et så sårt tema.. På forhånd takk.

[Gjest gjesta]

Jeg har ikke opplevd noe slikt selv, men blir trist når jeg leser dette. Ta en liten tid så du kan fordøye dette selv, så prater dumed bestefaren din, lar han vite hvor glad du er i han og hvor trist du synes det er. Kommer an på hvordan bestefaren din er, omhan selv kan prate om sykdommen eller om han holder det for seg selv. Når du klarer kan du støtte opp rundt han, men ta vare på deg selv også.

til deg

[Lola83]

Takk for omtanken. Hyggelig av deg. Jeg får vel bare gi dette litt tid ja.. UFF. Hehe. Alt man skal igjennom her i livet asså..

[Gjest frua]

Hei du .

Først skal du få en klem Vet så innmari godt hvordan du har det nå. Min bestefar hadde akkurat den den samme diagnosen som din bestefar. Han døde fort fra oss, men det var fordi kreften hadde fått herje så lenge før den ble oppdaget.

Nå er jeg i den samme situasjonen med bestemora mi, og det gjør oss begge godt å snakke både om livet og døden. Vi har planlagt begravelsen hennes, og det er helt naturlig for oss begge.

Gi bestefaren din en god klem og fortell han hvor glad du er i han, og gråt sammen og ikke minst le sammen. Det er en veldig spesiell tid dere skal igjennom.

Tenker på deg jeg

[Gjest Gjest]

Huf, det er så trist med denne j.... sykdommen. Kreft tar så mange liv. Vanskelig å gi noen råd synes jeg. Har selv vært gjennom den prosessen du er i nå.

Tror du må tenke på den syke og at han skal ha det best mulig. Vær sammen med han så mye du kan. Ha det hyggelig sammen - det blir gode minner av det. Etter at han er borte, må jo du leve videre på de gode minnene. Han sovner jo inn og kjenner ikke smerte.

Håper dere får noen gode stunder sammen.

[Arkana]

Svigermor har fått en alvorlig kreftdiagnose, hun er under behandling nå så vi vet enda ikke hvordan det vil gå. Det er vanskelig å leve som normalt rundt henne, ikke bare er hun sterkt redusert pga behandlingen og sykdommen, men hun er selvsagt nedbrutt og redd for fremtiden. Vi føler at det beste er å la henne snakke om det når hun føler for det selv, vi tar det ikke opp av oss selv men er bevisste på ikke å prate det bort når hun vil snakke eller er lei seg. Ellers spøker vi og prater om helt ordinære ting også, prøver å la livet gå sin vante gang, man kan jo ikke bare sette seg ned og ikke tenke på annet enn kreft. Det er jo klart at vårt forhold til henne har forandret seg med sykdommen, vi får ta del i noe veldig privat, hun tillater oss å være med i sårbare situasjoner og se henne gråte og være redd. Det er tungt, men samtidig fint at hun tydelig føler at hun kan være seg selv rundt oss og ikke trenger å ha noen maske og late som om alt er bra. På en måte har vi kommet nærmere.

Jeg tror det viktigste du kan gjøre for bestefaren din er å være der for ham, gjøre som du pleier og la ham snakke om det hvis han føler for det. Jeg håper du får mange gode år med din kjære bestefar.

[Lola83]

Takk til alle som skriver her..begynner og gråte bare jeg leser, hehe.. Godt og se at jeg ikke er helt alene.. Dette er så ufattelig vondt.

[flickan]

Jeg har opplevd noe liknende da jeg mistet farmoren min for 5 år siden. Jeg hadde et veldig nært forhold til henne og bodde hos henne en periode da jeg var 15.

Det gikk ca 6 mnd fra farmor fikk kreftdiagnosen til hun døde, jeg var da 19 år.

Det var forferdelig tungt, selv om hun var 73 år, å innse at hun sannsynligvis ikke kom til å klare det.

Jeg husker at jeg spurte farmor en gang (var rundt 10 år) om hun var redd for å dø . Den gang svarte hun at hun ikke var redd for å dø, men var mer redd for måten å dø på. Det hadde jeg i bakhodet da hun ble syk, og på mange måter beroliget det meg litt. Helt til hun begynte å snakke om at hun faktisk var redd for å dø. Hun ville ikke dø, og følte hun hadde masse som hun ville gjøre før det var hennes tur... Det gjorde fryktelig vondt å vite at farmor ikke "var klar", og da ble sorgen så mye større..

Etterhvert gjorde det mest vondt å tenke på at hun ikkekom til å være der lenger.. At jeg ikke kunne ringe henne, osv. Jeg passet på å besøke henne mye mens hun var syk. Noen ganger snakket vi om sykdommen, andre gagner ikke. Men siden begge ble så triste av det, prøvde vi å gjøre hyggelige ting sammen i stedet, og fokusere på koseligere ting.

I dag er jeg glad for at jeg fikk med meg sykdomsforløpet og så at hun gradvis ble svakere. Da ble det lettere å godta at kroppen ikke orker lenger. Hadde det vært opp til meg skulle hun fått slippe de siste 4 ukene. Da hadde hun enorme smerter og ville bare dø. Spurte om vi kunne gi henne morfin til hun ikke våknet igjen.. Vi var alle glade for at hun fikk slippe da hun til slutt døde.

Men det er klart jeg skulle jo ønske hun aldri ble syk..

Jeg hadde vært veldig klar på at jeg ønsket å være tilstede når hun døde. Det er jeg ekstremt glad for. De andre søsknene mine hadde ikke like stort behov for det, men så henne etterpå.

Savnet blir aldri borte, men det avtar i styrke.

Neste sommer skal jeg gifte meg, og farmor fikk aldri møtt min kjære. selv om vi ble kjærester den sommeren. Det synes jeg er forferdelig trist.

Jeg kan fortsatt felle noen tårer når jeg tenker på farmor. Ikke direkte triste, men vemodige over alt hun ikke får oppleve. Samtidig vet jeg at farmor levde et langt og godt liv og at hun var fredfull da hun sovnet inn. Nå i ettertid er jeg glad for at farmor hadde et relativt kort sykdomsforløp og ikke led i mange år som flere gjør.

Så mine råd er å følge hjertet og snakke med bestefaren dinnår det føles naturlig. Om det ikke gjør det, la være. Hvis han kjenner deg godt, vet han nok hva du føler. Og det er lov å gråte når man er trist.