Min kjære Bjørn.

[pia35]

Jeg savner deg så veldig! Det var 10 år siden den 22 desember 2002 siden jeg var med i begravelsen din.

Jeg må vel innrømme det kjære snille broren min at jeg har lært meg og akseptere at du er borte nå. Men savnet er der iblandt, som et verkende sår som ikke vil gro.

Var du lei deg da jeg ikke kom på sykehuset? Tenkte du på at søsteren din manglet? Er du skuffet over meg?

Jeg vet ikke, de fikk jo ikke liv i deg igjen så om du fikk med deg det som skjedde rundt deg vil jeg vel aldri få svar på.

Det gjør forferdelig vondt å tenke på at du kanskje fikk med deg at jeg ikke var der for å holde deg i hånden, og stryke deg over håret og si jeg er så glad i deg.

Det er en trøst at mammaen vår og lillebror var der da slik at du hadde noen av dine rundt deg da du døde.

Har så lyst til å skru tiden tilbake men det går jo ikke.

Nå skal jeg prøve og forklare hvorfor det ble slik kjære storebroren min.

Da jeg fikk telefon kl. 18.10 ifra sykehuset om at du var der og at jeg måtte komme nedover for det sto ikke så bra til med deg ble jeg helt hysterisk.

Jeg ropte og skrek ei stund og skremte ungene mine noe forferdelig, stakkars små. Så plutselig fant jeg ut at dette ikke hadde noe med meg og gjøre. Hver gang telefonen ringte de neste 3 timene sa jeg bare at jeg ikke kom, dette har ingenting med meg å gjøre. Slutt å ring meg.

Jeg tror jeg fikk sjokk, jeg vet ikke men at jeg ikke var meg selv det er jeg sikker på.

Jeg er så lei meg for at jeg ikke var der og jeg håper du kan tilgi meg det.

Sykehuset ga seg ikke.

Da klokken var litt over 22.00 kom jeg ned på sykehuset, jeg mener og huske at de ringte rundt kl 20.00 for å fortelle at du var død og at jeg måtte komme nedover men jeg er ikke helt sikker. Hvordan jeg kom meg til sykehuset husker jeg heller ikke. Det spiller vel ingen rolle det.

Jeg kom forsent, du var jo død da jeg kom.

Du var så fin der du lå, så ut som du sov og hadde det fint.

Da fikk jeg tatt rundt deg, holdt deg i hånden og sagt ha det.

Du ble bare 26 år, hadde så mye ugjort. Så urettferdig!!!

Nå trøster jeg med at pappa er der sammen med deg og at vi møtes igjen en dag. Pappa døde bare 2 år etter deg men det regner jeg med at du vet. Jeg håper dere har det fint der dere er.

Kjempe glad i dere

Vår kjære onkel Bjørn har forlatt oss.

Du var der da vi kom til verden, aldri lyste vi opp som da du kom.

Du var for oss den bestee onkel og kamerat.

Latteren var alltid på lur der du var.

Tiden med deg ble oss for knapp.

Vi er jo så små, men med mammas og pappas hjelp

skal ditt minne for alltid gjemmes i våre hjerter.

Hilsen dine onkelbarn.