Trives du som singel?

[Gjest Gjest]

Jeg har vært singel i tre måneder og har det bedre enn på flere år. For meg var det å gjøre det slutt en lang prosess siden vi har barn sammen.

Jeg finner tilbake til meg selv og har oppdaget at jeg har et fantastisk godt sosialt nettverk som ikke vet hva godt de skal gjøre for meg.

Selv om det bare er tre måneder siden vårt 14 år lange forhold tok slutt, har jeg flørtet, møtt menn og kost meg. Jeg føler virkelig at jeg lever igjen.

Sannsynligvis vil jeg ønske å være single en tid nå. Når den riktige mannen dukker opp, regner jeg emd den følelsen går over.

Hm. Nå kom jeg til å tenke på at det kanskje er mange år til den rette mannen dkker opp. Da er det ikke sikkert jeg trives så godt som singel, men den tid, den sorg.

[Gjest Gjest_sjenert]

Nei Er oppover øra forelsket i en gutt, men vet liksom ikke helt hvordan jeg skal ta kontakt.. Jeg er nokså sjenert og det er han også.. Jeg ahr aldri vært sammen med noen før.. Hvilket jeg ikke tror han har heller.. Han bor ikke så langt unna meg og er alltid hyggelig og smiler jeg han mob nummer og msn ..men er det noen som har forslag til hvordan jeg kan få sakt det på en "enkel og grei" måte, for som jeg sa.. Jeg er sjenert og aner ikke hva jeg bør si..

[Gjest prestekrage]

Stortrives som singel. Free to do whatever i want!!

[Coronas]

da er man ikke skikkelig singel vel

For meg er å være singel noe som gjør at man ikke har jevnlig sex f eks..

←

Huff da må du ha hatt ett dårlig singel liv. Jeg hadde flere elskere. Hjelper det. Bare å sende sms når man er kåt og vips. En på døra he he

[Anglofil]

Nei, jeg trives absolutt ikke som singel. Men i sommer så jeg faktisk lyset, noe jeg ikke har gjort på lenge. Følte meg ganske bra, ble sjekka opp og følte meg litt attraktiv. Men så er ikke blonde jenter vanlig der jeg var heller, så det er er nok grunnen til oppmerksomheten. Opplevelsen for livet ble selvsagt at jeg ble sjekka opp av en skikkelig kjekk brite og det endte med at vi klina. Men uerfaren som jeg er ble det ikke til noe mer. Og siden har det i grunn ikke skjedd mer heller. Møtte på han som avviste meg for 2 år siden, ble skikkelig deppa. I tillegg har jeg forelska meg i den kjernekaren, men en så flott kar faller ikke for meg. Og han jeg var forelska i lang tid har noe på gang med ei anna dame. Så det ser litt dårlig ut gitt.(..) Men det var deilig å føle seg bra igjen, ihvertfall noen uker. Vil bare at sommeren skal vare egentlig, da kunne jeg ihvertfall akspetere min egen situasjon mer eller mindre, og ikke bry meg så mye. Nå som jeg har fått smaken på det har det bare blitt enda tristere. Det må da finnes noen mannfolk i denne byen som vil ha meg? En som kan være glad i meg for den jeg er, og som ikke bryr seg om at jeg ikke er pen eller at jeg aldri vil komme i nærheten av en supermodells kropp. Tydeligvis meg det er noe gærnt med.

Mvh Yvonne

Endret 17. august 2006 av yvonne

[Gjest gjesta]

det SUGER å være singel ja. Men det suger værre å ikke være i et forhold som funker, eller som man trives i. ELLER ha en kjæreste som ikke er den rette.

←

Når du sier det på den måten elsker jeg å være singel faktisk.

[Anglofil]

Vel, jeg misunner de som har ihvertfall opplevd det. Kanskje veldig naivt av meg, men det blir sånn når man selv aldri har opplevd å være i et forhold eller i det minste vært elsket på noen måte.

Mvh Yvonne

[Gjest gjesta]

Tydeligvis meg det er noe gærnt med.

Mvh Yvonne

←

Selvfølgelig er det ikke det, men vet du... når man "går rundt" og vil ha, vil ha, vil ha kjæreste...da kommer det i hvertfall ingen.

Først når man endelig har godtatt singellivet for fullt kommer det en tråppandes opp på døra. Når man minst venter det altså.

[Anglofil]

Vel, når man har et lavt selvbilde er det veldig vanskelig å tenke positivt. For meg singeltilværelsen det ultimate bevis på at jeg er mislykket. Føler det nesten lyser av meg. Ja, jeg vet at når man lengter etter kjæreste kommer det ihvertfall ingen. Men jeg hadde kanskje akseptert singeltilværelsen hvis noen (det vil si fra det annet kjønn) faktisk viste at jeg i det minste var litt attraktiv, eller verdt å være glad i. Men når jeg ikke føler det, fordi jeg venter på bekreftelse av noen andre, sliter jeg med å akseptere meg selv.

OK - nå føler jeg meg som Bridget Jones her. Men altså, jeg vil ikke sutre, eller klage, fordi jeg er heldig ellers i livet. Gode venner, flott familie, er utdanning osv. Så ja - jeg skammer meg for at det ikke er nok.

Mvh Yvonne

Endret 17. august 2006 av yvonne

[T.S]

Selvfølgelig er det ikke det, men vet du... når man "går rundt" og vil ha, vil ha, vil ha kjæreste...da kommer det i hvertfall ingen.

Først når man endelig har godtatt singellivet for fullt kommer det en tråppandes opp på døra. Når man minst venter det altså.

←

Jeg vil heller si at man må trives med seg selv før man kan trives med andre

[Gjest gjesta]

Jeg vil heller si at man må trives med seg selv før man kan trives med andre

←

Der har du et veldig viktig poeng som jeg utlot bevisst.

[Anglofil]

Joda, nå er det ikke slik at jeg ikke liker meg selv. Jeg har akspert hvordan jeg ser ut og er. Jeg er faktisk veldig stolt av de meningene jeg har, til daglig har jeg fått høre at jeg er en sjenert, men 'sterk' person, i den forstand at jeg er ikke redd for å kle slik jeg vil eller si det jeg vil hvis noe f. eks føles urettferdig. Problemet er vel mer det at jeg ikke helt klarer å fatte at jeg virkelig er verdt å være glad i, uansett om jeg hadde vært penere, eller styggere for den saks skyld. Eller om jeg hadde hatt andre meninger eller ikke. Mye fordi jeg aldri har fått bekreftet at; 'at liker innmari godt hvordan du er Yvonne'. Og det er det jeg leter etter. En som aksepterer meg for den jeg er, selv om jeg står opp med gal fot og ser ut som en kråkebolle på hodet eller pandabjørn i ansiktet.

Mvh Yvonne

Endret 17. august 2006 av yvonne

[Gjest gjesta]

Joda, nå er det ikke slik at jeg ikke liker meg selv. Jeg har akspert hvordan jeg ser ut og er. Jeg er faktisk veldig stolt av de meningene jeg har, til daglig har jeg fått høre at jeg er en sjenert, men 'sterk' person, i den forstand at jeg er ikke redd for å kle slik jeg vil eller si det jeg vil hvis noe f. eks føles urettferdig. Problemet er vel mer det at jeg ikke helt klarer å fatte at jeg virkelig er verdt å være glad i, uansett om jeg hadde vært penere, eller styggere for den saks skyld. Eller om jeg hadde hatt andre meninger eller ikke. Mye fordi jeg aldri har fått bekreftet at; 'at liker innmari godt hvordan du er Yvonne'. Og det er det jeg leter etter. En som aksepterer meg for den jeg er, selv om jeg står opp med gal fot og ser ut som en kråkebolle på hodet eller pandabjørn i ansiktet.

Mvh Yvonne

←

Kjære Yvonne. Sånn har nok de fleste det. Vi vil bli elsket ubetinget, men stort sett så er det bare mamma og pappa som gjør det.

Selvfølgelig kan man møte en som elsker deg når håret står rett opp og øynene hovne som mandlene i den verste influensaen, men poenget mitt er som storebror sier... først må du akseptere deg selv. For du sier jo faktisk det, at du ikke aksepterer deg selv hvis ikke andre gir deg aksept. Og da, da elsker jo ikke du deg selv på den rette måten kanskje?

Det er en kjempe fin egenskap at du står for det du sier og kler deg på den og den måten, men det betyr nødvendigvis ikke at du aksepterer deg selv helt og holdent.

Grunnen til at jeg kan si såpass mye om deg, er pga overnevnte innlegg.

Innleggene dine viser ikke en 100% tro på deg selv. Faktisk ikke... Jeg oppfatter det nesten stikk motsatt.

Og hvordan tror du da en eventuell gutt ville ha oppfattet deg når du har denne (ubevisste) holdningen?

Sier ikke dette for å være slem. Ikke i det hele tatt!

Sier det bare slik jeg oppfatter det, og jeg kan selvfølgelig ta feil.

[Anglofil]

Vel, da er det jo ganske håpløst, er det ikke? For jeg kommer aldri til å være 100 % glad i meg før noen faktisk bekrefter det at jeg er verdt i være glad i. Jeg har kommet dit i livet at jeg ikke lenger har selvmordstanker. Jeg har akseptert at kroppen min ser slik ut som den gjør. Det har vært en lang og hard prosess som jeg er glad for at nesten har kommet over. Men ja, jeg legger ikke skjul på at jeg føler meg mislykket uten å i det miste ha blitt elsket.

Jeg vil gjerne at ting skal være annerledes. Jeg har ikke lyst til å sitte her med tårer i øynene fordi jeg ikke klarer å fjerne den smerten som sitter i meg. Jeg ønsker og vil at jeg får det bedre med meg selv, men skal jeg være helt ærlig ser jeg ikke noen utvei. Jeg har gode venner, jeg har en flott familie, men de kan aldri erstatte det jeg lengter etter. Og derfor føler jeg meg ganske så egoistisk og slem, og råtten fordi jeg belaster dem unødig.

Mvh Yvonne

Endret 17. august 2006 av yvonne

[Diana]

eg trives så jevla godt såm singel at d e sunn

[Snasen]

Vel, da er det jo ganske håpløst, er det ikke? For jeg kommer aldri til å være 100 % glad i meg før noen faktisk bekrefter det at jeg er verdt i være glad i. Jeg har kommet dit i livet at jeg ikke lenger har selvmordstanker. Jeg har akseptert at kroppen min ser slik ut som den gjør. Det har vært en lang og hard prosess som jeg er glad for at nesten har kommet over. Men ja, jeg legger ikke skjul på at jeg føler meg mislykket uten å i det miste ha blitt elsket.

Jeg vil gjerne at ting skal være annerledes. Jeg har ikke lyst til å sitte her med tårer i øynene fordi jeg ikke klarer å fjerne den smerten som sitter i meg. Jeg ønsker og vil at jeg får det bedre med meg selv, men skal jeg være helt ærlig ser jeg ikke noen utvei. Jeg har gode venner, jeg har en flott familie, men de kan aldri erstatte det jeg lengter etter. Og derfor føler jeg meg ganske så egoistisk og slem, og råtten fordi jeg belaster dem unødig.

Mvh Yvonne

←

Sorry at jeg bryter inn, men her skriver du:

Problemet er vel mer det at jeg ikke helt klarer å fatte at jeg virkelig er verdt å være glad i

Og senere skriver du at du er fornøyd med deg selv.

Du er fornøyd med ditt indre men ikke ditt ytre, er det det du sier?

Nå skriver jeg noe som sikkert kommer til å bli moderert bort, men jeg gjøkke det for å være slem jeg heller asså.

Vel.............. Jeg har lest i dagboka di, at du klager over vekta di. Har også sett bilde av deg. Du er kjempe søt forresten, men som du sier. Du liker ikke vekta di.

Det er ikke det at gutter vil ha bælslanke damer. Gutter liker damer med former dem, men jeg lurer... er du fornøyd med kroppen din? Er den sexy, lekker, deilig?

Se for deg at du ligger naken ved siden av en gutt. Hvordan ville du opptredd da, tror du?

[Gjest Gjest]

Ja, jeg trives som singel.

For tiden med to elskere

[Anglofil]

Sorry at jeg bryter inn, men her skriver du:

Og senere skriver du at du er fornøyd med deg selv.

Du er fornøyd med ditt indre men ikke ditt ytre, er det det du sier?

Nå skriver jeg noe som sikkert kommer til å bli moderert bort, men jeg gjøkke det for å være slem jeg heller asså.

Vel.............. Jeg har lest i dagboka di, at du klager over vekta di. Har også sett bilde av deg. Du er kjempe søt forresten, men som du sier. Du liker ikke vekta di.

Det er ikke det at gutter vil ha bælslanke damer. Gutter liker damer med former dem, men jeg lurer... er du fornøyd med kroppen din? Er den sexy, lekker, deilig?

Se for deg at du ligger naken ved siden av en gutt. Hvordan ville du opptredd da, tror du?

←

Er vel mer det at jeg liker meg selv bedre innvending enn utvending. Det er så komplekst å forklare at jeg tror ikke jeg skal utdype det noe videre. Har så miksa følelser ang. dette.

Uhm, jeg har aldri klagd over vekta mi. Faktisk har ikke vært på vekta på en del år. Og grunnen til det er fordi jeg alltid har veid mye mer enn jeg ser ut. Min trener trodde ikke sine egne øyne da han så hvor mye jeg veide, det var den gang jeg trente minst 15 timer i uka og var kjempetrent. Og jeg brukte vel ikke mer enn str. 38-40. Har alltid hatt en tung kropp, mye muskler og bein, og det er ikke så lett å få vekk for å si det sånn. Men akkurat nå er jeg ganske (altså ikke helt fornøyd for å si det sånn, men helt ok) fornøyd med kroppen min. Jeg trener igjen etter sommerferien, gleder meg til å begynne med karaten igjen osv. Men uansett hvordan jeg ser ut blir alltid glad når jeg blir tynnere, tror det ligger latent i meg, uansett hvordan jeg ser ut. Sånn har det alltid vært. Jeg prøver å være fornøyd med kroppen min, men det er ikke lett. Jeg er glad jeg ikke hater den lenger, for egentlig hadde jeg aldri noen grunn til å hate den. Det var mobberne som gjerne ville det sånn. Men naken foran en gutt? Uhm, jeg ville være ganske sjenert tror jeg, har liksom aldri vært i den situasjonen før. Men hvis det var en gutt som likte meg for den jeg var, da tror jeg heller ikke jeg ville vært redd. Rart ville det nok være, men med den rette ville det ikke føles feil.

Mvh Yvonne

Endret 18. august 2006 av yvonne

[Gjest Gjest]

Jeg trives enten jeg er single eller ikke! Jeg er mest fornøyd når jeg er single.

[Velvet]

Nå har jeg vært singel i kun 3 mnd, men jeg stortrives. Jeg har ingen elskere, har ikke hatt det heller og foreløpig klarer jeg meg fint uten sex. Jeg har det helt topp.