Hva er passende atferd på jobb?

[Gjest Gjest_Susanne_*]

Jeg har jobbet noen år i arbeidslivet, har en jobb jeg trives i, og en god utdanning jeg er passe fornøyd med. Har et godt forhold til de fleste på jobben, men min sjef har jeg et noe anstrengt forhold til. Vi har alltid en grei dialog, men jeg føler ofte at jeg har dummet meg ut (overfor ham)!

Får ikke samme følelse med de andre, men overfor sjefen (som er temmelig byråkratisk og lite åpen), føler jeg ofte at jeg "tråkker i baret", dvs. er for spontan og sier ting jeg ikke burde ha sagt (vært for åpen eller "usaklig" kanskje?)

Føler meg som en spontan, åpen person med godt humør, men blir alltid jekket ned og satt på plass av den med saktmodige og byråkratiske sjefen, både i eposter og i samtaler. Føler han er en streng gammel mann som ikke klarer å se en sak ut fra flere sider enn en: hans egen.

Jeg vil ikke ta dette opp med ham! Det blir for dumt...vi har snakket sammen utenfor jobb også, det går bedre. Men da er han noe taus da også.

Hva kan/bør jeg gjøre framover?

[Gjest Gjest1]

Kanskje han er sjenert? Kanskje han mener at man er for åpen og personlig på jobb nå for tiden? Jeg synes du bør respektere og godta ham som han er. Jeg tviler sterkt på at du kan forandre ham noe særlig.

[Gjest Gjest]

Kanskje han er sjenert? Kanskje han mener at man er for åpen og personlig på jobb nå for tiden? Jeg synes du bør respektere og godta ham som han er. Jeg tviler sterkt på at du kan forandre ham noe særlig.

←

Takk for svar.

Nei, vil ikke forandre folk...det er ikke smart å bruke energien sin på det.

Men er mer "redd" for hva han eventuelt måte mene om meg, som sier ditten og datten inne i mellom, som handler om vær og vind og av og til en personlig opplysning. I forhold til ham må jeg jo fremstå som en som ikke klarer å ivareta regelverket, men bare svare ut fra fornuft, logikk og egne resonnementer - fremfor regelverket som kun kan tolkes på nærmest kun en måte (hans). Han har alltid de perfekte svarene og vet alltid best.

Jeg liker ham som person! Men som byråkrat kanskje ikke. Høres det sinnsykt merkelig ut?

[Gjest Blondie65]

Enig med Violetta.

Folk er forskjellige. Selv trives jeg best med de sjefene som er lett å respektere og lett å snakke med - etter en stund kan man "regne ut" hva de liker og ikke liker og dermed beregne hvordan de vil reagere. Det synes jeg er greit.

Jeg hadde en sjef som jeg fremdeles etter 2,5 år ikke fant ut av og som jeg ikke kunne respektere pga sin faglige dyktighet heller. Det var helt forferdelig. Han var ikke personen som likte åpenhet og slikt nei - han var mer typen "her er det JEG som bestemmer". Når man tilstadighet må sette sjefen på plass så blir det håpløst.

[Gjest gjest1]

Du kan nok ikke forandre han nei, men du kan jo kanskje forandre litt på tonen dere imellom?

Jeg leser at du føler at han setter deg "på plass" på to forskjellige måter:

1. faglig, han overkjører deg med sin argumentasjon

2. sosialt, han mener du har for mye "utenomsnakk", i møter ol. da eller?

Faglig har antakelig han mer rett enn deg! Logikk og egne ressonementer er vel og bra, men du må nok underbygge argumantasjonen din med mer vektige rettskilder enn det. Men også regelverket kan tolkes, man må bare finne gode nok argumenter. Her vil jeg råde deg til å lytte til han og andre mer drevne folk, jo bedre du blir faglig jo enklere er det å kunne argumentere overbevisende ofr sitt syn. Kanskje selvfølgeligheter alt dette her, da.

Når det gjelder det sosiale, så bør du tenke over når det er passende å skravle om deg og ditt, og når det ikke er det. Jeg synes det er flott at noen vil myke opp en stiv og byråkratisk stemning på arbeidsplassen, men hvis det blir for mye av det gode kan det ha motsatt virkning, folk kan ta helt avstand fra det. Og til lunsj og slikt, hvor det "passer seg" med mer uformell prat, så bør du kanskje spørre og vise litt interesse for hvordan sjefen er som privatperson også? Få han til å skravle i vei om barnebarna, f.eks. Finn ut om dere har noen felles lidenskaper dere kan snakke om. (Tips for byråkrater: fjellturer og friluftsliv, vin, ferieturer i sørvesteuropa, hus og hage, morgenbladet)

Lykke til!

Endret 29. juli 2006 av cruel

[Atmi]

Det er jo mulig at normen på arbeidsplassen er litt mer seriøs enn det du fremstår som. Det er forskjellige normer på arbeidplasser og vi må oftest føle oss litt frem før vi kjenner at vi hører helt til. Det er også helt naturlig at det er et stivere forhold til sjefen enn til kollegaene dine. Sjefen må opptre saklig - eller - nå er det jo alt etter hva arbeidplass du har. Men med mindre sjefen gjør noe galt eller er urettferdig mot deg så syns jeg nesten du må respektere ham å opptre som han ønsker du skal gjøre i jobbsammenheng. Det er jo liksom derfor han er leder, fordi noen mener det han gjør er bra.

[Gjest Gjest]

Cruel: mye av det du sier, tror jeg nok stemmer på tilfellet på vår arbeidsplass og det jeg refererer til. Det du sier om "tips for byråkrater" stemte skremmende bra! (Jøss, er de like da? )

Jeg oppfatter meg selv som saklig og rasjonell i saksbehandling, og også ellers på jobb. Av og til, føler jeg for å slenge inn en kommentar som er mer personlig, og mener det er ok. Men i forhold til denne sjefen her, virker det som om det ikke er ok. Faglig sett er han flinkere enn meg generelt, fordi han har mer erfaring enn meg, han er mye mer profesjonell! Men han er ikke mer faglig sterk enn meg på mitt fagområde.

Atmi: Han jobber ikke nødvendigvis som leder fordi han gjør en god jobb. Det er litt naivt synes jeg...han jobber i den posiasjonen fordi han har "klatret og manøvrert" seg dit. Når det er sagt: han er veldig til å stole på, man vet hvor man har ham (selv om han er steil). Han er en god sjef mht. regelverk, men relasjonsmessig er han ikke akkurat veldig flink (synes jeg).

Takker for svarene!

Jeg ser da ingen annen løsning enn å ikke snakke med ham i det hele tatt. Kanskje bare holde kjeft hver eneste gang, og hvis jeg lurer på noe, spør jeg andre. I lunchen pleier jeg uansett ikke å si så mye...det er så mange andre som sier noe, så føler meg overkjørt av de få som alltid skal snakke.

[Gjest Gjest]

f.eks. Finn ut om dere har noen felles lidenskaper dere kan snakke om. (Tips for byråkrater: fjellturer og friluftsliv, vin, ferieturer i sørvesteuropa, hus og hage, morgenbladet)

←

Den var skremmende treffende! Wow...

[Gjest gjest1]

Den var skremmende treffende!  Wow...

←

Jeg har møtt en del av dem, og de fleste er jo tilhengere av slik "høykultur". Realityserier pleier ikke å bli diskutert for å si det sånn. Men det er mulig det er et generasjonsskifte på gang, mine akademikervenninner liker både reality og chick flicks.

[Gjest Gjest]

mine akademikervenninner liker både reality og chick flicks.

←

Samme her: men vi ser selvfølgelig på det med skarpe, observante og ironiske ståsteder - med en viss distanse. But of course...

[Atmi]

Cruel: mye av det du sier, tror jeg nok stemmer på tilfellet på vår arbeidsplass og det jeg refererer til. Det du sier om "tips for byråkrater" stemte skremmende bra! (Jøss, er de like da?  )

Jeg oppfatter meg selv som saklig og rasjonell i saksbehandling, og også ellers på jobb. Av og til, føler jeg for å slenge inn en kommentar som er mer personlig, og mener det er ok. Men i forhold til denne sjefen her, virker det som om det ikke er ok. Faglig sett er han flinkere enn meg generelt, fordi han har mer erfaring enn meg, han er mye mer profesjonell! Men han er ikke mer faglig sterk enn meg på mitt fagområde.

Atmi: Han jobber ikke nødvendigvis som leder fordi han gjør en god jobb. Det er litt naivt synes jeg...han jobber i den posiasjonen fordi han har "klatret og manøvrert" seg dit. Når det er sagt: han er veldig til å stole på, man vet hvor man har ham (selv om han er steil). Han er en god sjef mht. regelverk, men relasjonsmessig er han ikke akkurat veldig flink (synes jeg).

Takker for svarene!

Jeg ser da ingen annen løsning enn å ikke snakke med ham i det hele tatt. Kanskje bare holde kjeft hver eneste gang, og hvis jeg lurer på noe, spør jeg andre.  I lunchen pleier jeg uansett ikke å si så mye...det er så mange andre som sier noe, så føler meg overkjørt av de få som alltid skal snakke.

←

Vel - du svarer meg på en merkelig måte her. Som om jeg har sagt at han jobber som leder fordi han gjør en god jobb. Hvis du hadde sett hva jeg sa, så hadde du visst at jeg sa han jobber som leder fordi at NOEN mener han gjør en god jobb. Og sånn er det altså det virker. Man klarter ikke oppover med mindre noen mener man gjør en god jobb ser du - i grunn enda mer naivt å tro det. Noen tror at folk virkelig får lappen i posten også, men det er ikke sånn - det er bare uttrykk som de fleste forstår men ikke alle.

Endret 29. juli 2006 av Atmi

[Gjest Gjest]

Jeg tror det i slike situasjoner er viktig å tilpasse seg hverandre. Prøv å tilpasse deg hans stil, så vil han også ha mulighet til å nærme seg deg. Han ønsker nok ikke et nært og ufomelt forhold slik du ønsker til kollegaene dine. Og han blir sannsynligvis litt skremt av den uformelle stilen din og frykter at det skal "skli" litt ut og at det blir alt for uformelt etterhvert.

[Gjest TS]

Vel - du svarer meg på en merkelig måte her. Som om jeg har sagt at han jobber som leder fordi han gjør en god jobb. Hvis du hadde sett hva jeg sa, så hadde du visst at jeg sa han jobber som leder fordi at NOEN mener han gjør en god jobb. Og sånn er det altså det virker. Man klarter ikke oppover med mindre noen mener man gjør en god jobb ser du - i grunn enda mer naivt å tro det.  Noen tror at folk virkelig får lappen i posten også, men det er ikke sånn - det er bare uttrykk som de fleste forstår men ikke alle.

←

Huff, da misforsto jeg deg! Ikke meningen, jeg ser nå hva du egentlig sa!

[Gjest TS]

Jeg tror det i slike situasjoner er viktig å tilpasse seg hverandre. Prøv å tilpasse deg hans stil, så vil han også ha mulighet til å nærme seg deg. Han ønsker nok ikke et nært og ufomelt forhold slik du ønsker til kollegaene dine. Og han blir sannsynligvis litt skremt av den uformelle stilen din og frykter at det skal "skli" litt ut og at det blir alt for uformelt etterhvert.

←

Tror nok du har rett i det!

Samtidig finnes det mange andre av mine kolleger som faktisk har denne uformelle og "mer nære" tonen, spesielt i lunchen! (Og av og til i korridorene og inne på kontorene hos hverandre).

Hvis man da har uformelle relasjoner til mange, er det lett å glemme at han ene sjefen ikke tåler en slik atferd. Føler derfor at jeg må omstille meg helt hver gang jeg møter på ham: blir helt stiv i kroppen og føler jeg er på militærsesjon eller i et rettsforhør.

Det er ikke helt lett, synes jeg.