ANGST

[Gjest Gjest]

Jeg har fått angst. Jeg har problemer med hverdagen nå fordi angsten har tatt over mye. Jeg reagerer med masse kroppslige symtomer som brystsmerter, svimmelhet, osv. Dette er vel en generell angst type.

Jeg skal i behandling til psykolog, men vurderer også antidepressiva. Noen som vil fortelle litt om sin opplevelse av angsten og hva slags behandling du får/har fått og om du bruker antidepressiva.

[Gjest Gjest]

ingen???

[Crash]

Slettet

Endret 30. juli 2006 av Miros

[Gjest Gjest]

Generell angst?

Eller panikkangst?

Høres lurt ut å gå til psykolog, dette er en som kan hjelpe deg med tanker du kan ha i forbindelse med angsten, og som kan hjelpe deg å finne ulike mestringsstrategier. Jeg synes også du bør prøve med antidepressiva hvis legen din anbefaler deg det, du kan få en mye bedre hverdag med de. Lykke til

[Gjest gjest1]

Vel, jeg har ikke kommet så langt som å bruke antidepressiva. Men jeg har endel angst, og et par ganger har jeg fått panikk angst så jeg har vært sykemeldt noen uker.

Det er ikke noe gøy, og kan slite på mange ting i livet ditt. Men, jeg ville ALDRI begynt på antidepressiva, det er en altfor enkel løsning!

Da burde du heller gå til psykolog eller alternative behandlinger (det er faktisk ikke bare prat med psykolog som kan løse dine problemer) og heller komme til bunns til hva som faktisk forårsaker problemet. Prøv alt mulig du kan før du evt tar steget til å begynne med antidepressiva.

[Yme]

Jeg går sån hjertedunking som gjør at jeg ikke får sove. Det er sjipt!

[Gjest gjest1]

Bra du skal til psykolog og få snakket om dette. Det hjelper å få en som kan endre tankegangen, for ofte er angst veldig irrasjonelt. Da er det godt å ha noen som kan dra i en og sette en litt på prøve for å liksom bevise at angsten ikke er så farlig som man tror.

Selv sliter jeg med både generell og panikkangst, men det er ganske periodevis på en måte. Jeg merker at angsten gjør meg asosial og isolert, og det er særlig når jeg holder meg borte fra folk og er hjemme, eller gjør "trygge ting" (som å handle i samme butikk, kjøre samme strekning, være på kjente steder osv.) at det blir hundre ganger verre å gjøre noe som er ukjent. Jeg har blitt ganske pysete etter å ha gått et år uten skole/jobb nå.

Jeg kan lett få angst av nye steder, dra på fest med folk jeg ikke kjenner, være på konsert, steder med mye folk, kjøre buss og hele den pakka der. Men det kommer faktisk litt an på dagsformen.

Selv har jeg vært i psykiatrien i mange år, til tross for ung alder, og det har satt sitt preg på hvordan jeg tenker i forhold til det å være syk, eller mer det å være hemmet, for jeg liker ikke så godt å si at jeg er syk.

Jeg har gått på antidepressiva i lange perioder og flere ulike typer. Jeg fikk liten effekt av det. Den eneste effekten jeg kan si at jeg fikk, var at jeg ble følelsesavflatet og alt ble veldig overfladisk. Det kan nok fungerer for noen, fordi symptomene forsvinner. Men i bunn og grunn har jeg store problemer med å takle følelser, snakke om dem og stå i dem, og da hjelper det meg lite over tid å gå på medisiner som legger lokk på følelsene. Jeg føler meg tom nok fra før av, liksom...

Medisiner fjerner ikke årsaken, men symptomene. Jeg har funnet ut at jeg heller mye mer mot psykologi enn psykiatri, og er mer opptatt av å finne årsakene til problemene, enn å fjerne symptomer der og da. Da må jeg bare regne med å ha det ille en stund, og det er et bevisst valg fra min side. Jeg har blitt skeptisk til medisiner av den enkle grunn at psykiatere og leger ser sammenhenger mellom diagnoser og medisinering, og ikke det faktum at jeg er et menneske - og ikke en diagnose. Der er psykologer mye flinkere.

Hva du velger og hvordan du velger å ta fatt i problemene dine på, er jo ditt valg. Jeg snakker fra personlige erfaringer, og alle er individuelle. Jeg har stor tro på at man kan mestre angst og overkomme det med terapi alene, men det vil bidra til at det nok kan ta litt lenger tid. Kognitiv terapi er veldig bra for folk som sliter med angst.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg går sån hjertedunking som gjør at jeg ikke får sove. Det er sjipt!

←

Interessant avatar du har. En person som fryder seg over å drepe den andre. Litt morbid kanskje?

[Gjest gjest1]

Interessant avatar du har. En person som fryder seg over å drepe den andre. Litt morbid kanskje?

←

Yme bare tøffer seg litt, gjest. Han er egentlig en myk mann.

[Gjest Gjest]

Føler jeg må komme med et svar her, siden jeg har helt forskjellige opplevelser fra de øvrige som har kommet med innlegg.

Jeg er ei jente på 25 år, og jeg har alltid vært "engstelig" og tankefull av type, samt svært redd for hva andre tenker om meg og redd for ikke å prestere godt nok. Frykten ser jeg selv som irrasjonell - jeg har mange venner, samboer og lang utdannelse med svært godt resultat. Det er likevel noe som med tiden har tatt overhånd, og dette skjedde for ca. et halvt år siden - og ble utløst av en svært stressende og vanskelig periode i livet mitt.

Av min lege ble jeg anbefalt å gå i terapi hos psykolog - men, istedet for å sykemelde meg fra studiet - spurte hun meg om jeg var villig til å forsøke medisinering for angst/depresjon. Bakgrunnen for dette var at et avbrekk i studiet ville få store konsekvenser, og antakelig forverre min situasjon siden følelsen av å ikke "takle" liv og skole var den dominerende i angsten min. Å "mislykkes" med studiet ville bare gjøre dette verre.

Etter en del skepsis og lang betenkningstid gikk jeg med på å prøve Zoloft - antidepressiva. Etter at bivirkningene ga seg ble livet mitt totalt forandret.

Jeg så plutselig hvordan angsten hadde fratatt meg alt initiativ, all livsglede - og jeg fikk en følelse av å ha fått det "gamle", opprinnelige meg tilbake.

Jeg skjønner at dette er en kurering av symptomer, ikke årsak, men det ga meg både kraft til å gjøre noe med problemet, det gjorde at jeg kunne ta opp livet mitt og skolen igjen, og det fikk meg til å se meg selv med nye øyne - og få et mål å jobbe mot. Jeg var rett og slett ikke klar over hvor ille det var selv - jeg bare følte meg helt forferdelig, og trodde nesten at det skulle være sånn.

Jeg merker ingen "forflatning" av følelser - jeg har tvertimot gått fra å gråte flere ganger om dagen til å ha et normalt følelsesliv, med opp og nedturer.

Jeg sier ikke med dette at antidepressiva er løsningen på alt! Føler du imidlertid at din lege har vurdert ditt behov grundig og anbefaler dette, er det verdt et forsøk.

Jeg er ihvertfall svært glad for at jeg tok dette skrittet.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke de som tenker at antidepressiva er en "enkel løsning"?!

Selvfølgelig er det ikke det! Antidepressiva bør tas sammen med samtaleterapi, i hvert fall i begynnelsen. Hvis man føler seg følelsesmessig avstumpet av medisinene, bør man prøve et annet merke

Hvis angsten kun er et symptom på noe annet (ubearbeidede opplevelser osv) må man selvfølgelig ta tak i det som virkelig er problemet, men for mange har ikke angsten en årsak.

Jeg mener god livskvalitet er viktig, og hvis medisiner kan hjelpe til med å bedre livskvaliteten din er det absolutt verdt et forsøk

[Gjest Panikkfri :)]

Jeg fikk et nytt liv etter at jeg begynte på antidepressiva. Før var jeg i perioder isolert pga panikkangst, men etter jeg begynte med medikamentell behandling + samtaleterapi er jeg panikkfri.

Jeg var meget skeptisk til å begynne med ssri, men etter 3 mnd med isolasjon innså jeg at jeg måtte gjøre noe for å komme ut av den onde sirkelen, og det angrer jeg virkelig ikke på!!!

I tillegg har jeg alltid en beroligende tablett (sobril) på meg slik at jeg vet at jeg har noe som kan roe meg ned hvis panikken skulle bryte løs. Dette er et enormt hjelpemiddel i seg selv, og har resultert i at jeg ikke har hatt panikkangst på et halvt år. Jeg har heller ikke trengt å ta beroligende i denne perioden da det fungerer kun å vite at jeg har det tilgjengelig.

Uansett, lykke til!!!

[Gjest Gjest]

Tusen, tusen takk for alle svar:)

Jeg sliter med en generell angst som gir seg utslag i uttallige kroppslige symtomer. Jeg har hatt lang sykdoms periode før alt dette, mått igjennom mange undersøkelser, prøver osv. Jeg har to kroniske sykdommer; bl.a lavt stoffskifte. Men det siste halve året har det toppet seg med sykehusturer osv. Rett og slett blitt for mye for meg.

Jeg får i samråd med legen finne ut om antidepressiva er alternativ for meg. Psykologen jeg har begynt hos mener ikke det foreløpig. Hun mener jeg heller trenger å få utløp for mine følelser og tanker. (ikke for at man ikke får det med antidep) Hun syns ikke at jeg skal ha en følsesmessig demper på meg selv. Men vi får jo se, kan være å det hadde vært en hjelp i en periode.