Jeg trenger noen,

[Gjest Fast bruker]

Nå topper det seg for meg!

I flere år har jeg vært kronisk syk (flere diagnoser), og har slitt veldig mye fysisk p.g.a at legene ikke har funnet riktig behandling for meg.

I løpet av disse årene har jeg vært veldig påpasselig med å ikke bruke opp mine nære. Om noen har spurt, så har jeg vært ærlig når jeg har svart, men har også sagt: "nei, nå snakker vi om noe hyggeligere" etter et par minutter, og vridd samtalen over på andre ting. Jeg har vært veldig åpen og nøktern med beskrivelser, og har hele tiden vært positiv og full av galgenhumor i forhold til tilstanden, men jeg har ikke ønsket at sykdommene skal være det jeg er...

For to uker fikk jeg så en ørebetennelse (sprukken trommehinne) som ikke vil gå over. (En bagatell i seg selv, men på toppen av det andre så begynner begeret å bli fullt), og i dag fikk jeg vite at jeg har psoriasis eller psoriasis leddgikt... (ikke alvorlig, men nå er begeret fullt)

Diagnosen kom ikke som en overraskelse, men jeg ble likevel "deppa" av å få bekreftet det jeg fryktet. Men nå har jeg ingen å snakke med om dette.

Alt jeg behøver er å få snakke meg tom, få ut sinne, frustrasjon og frykt.

Vennene mine lar meg ikke få snakke ut frustrasjonen... De kjenner noen som har xxxx, og de gjør slik og slik, og så er vi ferdige med den saken...

Familien er bekymret og lurer på om det ikke snart skal være nok, så jeg får følelsen av at jeg bør "blåse" av det hele, og nå ikveld føler jeg meg skrekkelig alene.

Jeg er ikke deprimert, men jeg skulle så gjerne ha hatt en jeg kunne snakke med akkurat nå. En person som kunne ha lyttet, og som kunne ha sagt at "dette er ikke så ille, du vet at dette bare er nytt og overveldende akkurat nå. I morgen ser alt mye lysere ut"...

Vel, jeg får si det til meg selv: akkurat nå er dette nytt og overveldende, i morgen er en ny dag, og da ser alt lysere ut..

[Gjest Gjest]

i morgen er en ny dag, og da ser alt lysere ut..

[Gjest Trolletrine]

Hva med å ringe en av disse hjelpetelefonene da?Tlfnr står føst i tlfkatalogen,og noen også i avisen.

[Gjest Gjest]

Hva med å ringe en av disse hjelpetelefonene da?Tlfnr står føst i tlfkatalogen,og noen også i avisen.

←

Ja gjør det. Av og til hjelper det å ha noen som bare hører på.

[Gjest Gjest]

Hva med å ringe en av disse hjelpetelefonene da?Tlfnr står føst i tlfkatalogen,og noen også i avisen.

←

Det er jo et godt forslag hvis du virkelig føler behov for å få satt ord på følelsene og tankene dine akkurat nå.

Si hvis du vil forsøke å ta kontakt med en sånn telefon, så kan jeg lete frem telefonnr til forskjellige for deg hvis du ikke orker å gjøre det selv.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for godt råd, det hadde jeg ikke tenkt på!

Finner fram et nummer nå, og tar noen minutter på telefonen.

Ha en riktig god natt!

[Gjest gjest1]

[Gjest Trolletrine]

Lykke til!!!

[Gjest Gjest]

Takk for godt råd, det hadde jeg ikke tenkt på!

Finner fram et nummer nå, og tar noen minutter på telefonen.

Ha en riktig god natt!

←

Så fint. Lykke til.

[lillesky]

Hva med psykolog? Det er ikke bare "supersyke" mennesker som går til psykolog. Jeg gikk et år for å få rensket opp i tanker, kanskje du bare trenger noen timer?

Lykke til!

[Loevinna]

Lillesky har et poeng... Veldig mange kunne ha hatt godt at noen timer med psykolog, men alt for ofte er det lettere å tenke "men jeg er jo ikke syk "nok" til å gå til psykolog!". Iallefall tenkte jeg det, og jeg vet jeg ikke er alene om å ha den tanken. For meg var det en del ting her og en del ting der som hopet seg opp, og det er utrolig hvor deilig det er å få sett ordpå det - og ikke minst bli tatt på alvor!

Det er iallefall verdt å tenke tanken, og kanskje ta deg en prat med fastlegen din.. (man trenger gjerne en henvisning derifra, om man ikke tar innenfor privatsektoren.. )

Håper det ordner seg for det!

[Gjest Gjest]

Det er synd at ikke vennene dine vil la deg snakke ut om frustrasjonen, men det kan hende de prøver å støtte deg utfra hvordan de ser det. Jeg har i hvert fall hvert i en sånn situasjon - hvor jeg har prøvd å støtte, sette ting i perspektiv og prøve å få problemet til å bli mindre, mens venninnen min kanskje heller hadde behov for å snakke om diverse plager. Det kan fort bli en krasj av slikt; man misforstår hverandres intensjoner - du føler at vennene dine ikke forstår situasjonen din, og de tror kanskje du er negativ og opphengt i sykdommen:-/

Jeg tror det er bedre å bruke profesjonelle å snakke med om sånne ting enn venner og nær familie. I hvert fall hvis man har et nokså stort og kanskje gjentagende behov for å ordne opp i frustrasjonen. Ser at du har tenkt å ringe hjelpetelefoner - kjempefint:-) Lykke til og håper du greier å leve fint med plagene dine.

[Gjest Gjest]

Jeg har i hvert fall hvert i en sånn situasjon - hvor jeg har prøvd å støtte, sette ting i perspektiv og prøve å få problemet til å bli mindre, mens venninnen min kanskje heller hadde behov for å snakke om diverse plager..

←

Hm. Ble litt internt - men JEG trodde jeg støttet til ved å vise til andre, fortelle at alt kommer an på hvordan man tar det osv, mens hun kanskje følte som deg og ha behov for å snakke om det, men ikke "bli belært" samme hvor godt det er ment...

[Gjest Gjest]

Takk for råd.

"Nu går alt så meget bedre" var en standard-frase på 80-tallet, og det kan jeg også si i dag.

Jeg har alltid vært av den typen som bare behøver å "tømme meg" når det topper seg, så kan jeg le av meg selv, sette ting i perspektiv, og da er jeg igjen klar for morgendagen...

Jeg dveler sjelden ved ting, og det er faktisk veldig sjelden jeg behøver å "tømme meg" på denne måten.

Og angående psykolog, jeg har ingen problemer med å oppsøke en når jeg har behov for det.

Men når det kun dreier seg om ting som ordner seg av seg selv bare noen lar meg få lov til å være litt "selvmedlidende" i 15-20 minutter en gang eller to i året, så ser jeg ikke helt det store behovet. Jeg lar venninnene mine snakke om seg selv i timesvis flere ganger i uken hvis de føler for det, så jeg har ikke dårlig samvittighet om jeg bruker dem til samme formål et par ganger i året.

Det var bare at i går var ikke min nærmeste venninne tilgjengelig, (tenke seg til å ta ferie når jeg trenger henne ) og de andre var for opptatte med sitt og sine til å være der for meg og mine frustrasjoner.

Ha en fin dag videre!

[lillesky]

Og bruk gjerne oss på KG!

Ha en riktig flott dag du også!

[Gjest Gjest]

Er ikke noe særlig å sitte å prate sykdom da.

Må vel være bra at du har venner du kan sitte å prate med om andre ting.

Så "glemmer"du kanskje sykdommene dine for en stakket stund.

[Gjest Gjest]

Er ikke noe særlig å sitte å prate sykdom da.

Må vel være  bra at du har venner du kan sitte å prate med om andre ting.

Så "glemmer"du kanskje sykdommene dine for en stakket stund.

←

Det synes jeg å..

Har en venninne jeg kvier meg for å være sammen med iblandt, alene går det bra, for da snakker vi om andre ting, men er vi flere så er det nesten kappløp om å få fortalt alt som plager en, og gå inn for å ha det værst på en måte.

Hun var syk å borte fra skolen et år, og det har sett sine spor i ettertid.. Hun er en hypokonder til tider, og har hatt ALT, og ti ganger verre enn alle andre.

SÅ hun er en person jeg bare ikke gidder å diskutere ting med. Pådro meg en prolaps for en tid tilbake, å jeg sa bare jeg hadde fått det, og vrei samtalen over på noe annet.. ORket ikke høre på den gangen hun HADDE det..

Sa til henne en gang at hun bør være forsiktig med uttalelsene sine, for ingen kropper er like, og smertegrensen til folk er forskjellig, da holdt hun kjeft

[Gjest Gjest]

Er ikke noe særlig å sitte å prate sykdom da.

Må vel være  bra at du har venner du kan sitte å prate med om andre ting.

Så "glemmer"du kanskje sykdommene dine for en stakket stund.

←

Hvis kjæresten din har gått fra deg, er det ikke godt å ha en venninne å snakke med om det som har skjedd?

Eller om en venninne/kollega/sjef har gjort et eller annet så du bare må få ut litt damp, er det ikke da godt å ha en venninne å snakke med om det som har skjedd?

Hvorfor er det så annerledes når en har fått en dårlig nyhet om egen helse? Er det fordi den dårlige nyheten kom fra en lege at den ikke skal snakkes om?

Eller er det fordi at når en snakker sykdom så "klager" en?

Jeg trøster alltid mine venninner når de er forkjølet, har forstuet et kne, "mistet en skrue", er drittlei av insulinspørytene, drittlei menssmertene osv

Da kan vi snakke om dette et kvarters tid, og så kan vi snakke om noe hyggelig etterpå!

Jeg snakker veldig sjelden om egen sykdom, og aldri lenge om gangen, men jeg synes det er godt å ha en venninne som jeg kan dele alt med, inkludert sykdom om det er naturlig der og da!

[Gjest Gjest]

Er ikke noe særlig å sitte å prate sykdom da.

Må vel være  bra at du har venner du kan sitte å prate med om andre ting.

Så "glemmer"du kanskje sykdommene dine for en stakket stund.

←

Å "alltid" snakke om sykdom er veldig negativt for vennskap, men å ha behov for å snakke om det en sjelden gang sånn som trådstarter, som virker som hun har et reflektert forhold til dette, det bør man vel kunne?Jeg har i hvert fall ingen problemer med at vennene mine av og til betror seg oh sånt til meg, selv om jeg synes det er vankelig når det blir en vane. Heldigvis er det siste sjeldent i min omgagskrets.

[Gjest Gjest]

Kjente meg godt igjen i denne tråden. Jeg har fått 2 kroniske sykdommer på kort tid og er til utredning for en til. Hele livet blir ofte sykdom i en periode. Det er tøft å svelge slike beskjeder, tøft å være å dårligere form enn hva man er vant til, hverdagen blir litt annerledes enn før. Man jobber kanskje ikke, orker ikke mye i denne perioden, og blir mindre interessant.

Når jeg leser dette blir jeg litt trist. For jeg har merket det blant mine venner at sykdom ikke er noe vi snakker om. Da er det ikke slik at jeg babler ivei i det uendelige, men man har litt behov for å fortelle om det som skjer. Det er så utrolig lett å være venner i enkle stunder, men når man får trøbbel med helsen ser man hvilke man vil bruke tid på senere. Dette skal selvfølgelig ikke være hoveddelen av samtaler i vennskapet, men det skader ikke å sende en tekstmelding å spørre hvordan det går i ny og ne.. Da slipper man unna lange samtaler om sykdom og den "syke" føler at omverdene bryr seg. For fy f... så slitsomt det er vist man må late som ingenting overfor venner/familie.