Gå til innhold

"Har ikke jeg noen pappa, mamma?


Fremhevede innlegg

Gjest Gjest
Skrevet
Pappa har ikke møtt deg, men hvis han gjør det så blir han sikkert glad i deg han også (far må selvfølgelig da ikke møte datteren før det er sikkert at han vil ha kontakt).

Hvis han absolutt ikke vil ha henne inn i livet sitt er det liten vits å legge ut om hans nye familie og hva som skjedde mellom dere slik at hun blir gående å gruble. Når hun blir større kan hun jo få vite at hun har søsken, så kan det jo hende at de kan bli kjent når de alle er store nok til å ta egne avgjørelser. Det må jo være sårt for ei lita jente å vite at hun har søsken hun ikke får treffe i tillegg til pappa'n.

Du kan jo prøve å ta kontakt igjen og si i fra om at hun nå har begynt å spørre etter faren slik at han kan vurdere på nytt om det er aktuelt å opprette noen form for kontakt. Hvor store er barna hans? Vet de om lillesøsteren? Det er jo ikke din sak om han vil fortelle dem om henne, men er de store burde de jo få velge selv om de vil møte henne. Frem til du evt. møter en ny mann og kanskje får flere barn er de jo hennes nærmeste familie når du og besteforeldrene er borte.

Lykke til uansett!

Dessverre så tror jeg ikke at det er særlig sannsynlig at faren vil ha kontakt med jenten bare han treffer henne, så ikke lyv til henne om at han "sikkert vil bli glad i deg". Husk at denne mannen har valgt bort dette barnet til fordel for sin "første" familie. Det er langt fra sikkert at han eller konen eller de andre barna ønsker å få et nytt familiemedlem inn i livet sitt, det være seg nå eller senere. Selvsagt finnes det eksempler på det motsatte, men hvis en skal være realistisk, så tror jeg det er å gi barnet falske forhåpninger.

Jeg har selv møtt en bror i voksen alder, og jeg angrer veldig på det. Vår felles far har aldri ønsket kontakt med ham, og jeg vil ikke dømme ham for hardt for det. Da jeg møtte denne broren var det langt fra noen Tore på sporet-historie med gledestårer og "blod er tykkere enn vann"-ideer. Jeg har ingenting til felles med denne unge mannen, han lever et helt annet liv enn meg, og jeg skulle ønske jeg ikke hadde gått med på å treffe ham. Sannsynligvis tenker han det samme. For jeg ble meget skuffet over ham, og han synes sikkert jeg er en snobb. Det får bare være, at far har vært ute med snoppen betyr ikke at jeg vil påta meg noe ansvar for å godta broren "som han er" og ha et forhold til ham

Hva en sier når barnet spør om hun har en far, kan sikkert andre svare bdre på en jeg, men jeg ville ikke "synset" for mye om at faren og hans familie er så veldig interessert i henne.

Videoannonse
Annonse
Gjest Gjest
Skrevet

Tror jeg har svart på en lignende tråd her inne før. Det jeg ville ha sagt til barnet er :

Da jeg traff pappan din så hadde han en annen familie med en kone og barn. Jeg ble glad i pappan din og lånte han litt fra denne familien. Men pappan din kan ikke ha to familier. Barna hans hadde blitt veldig lei seg om han hadde flyttet fra de. Så når jeg fant ut at du lå i magen min ble jeg veldig glad og ønsket deg veldig mye selv om pappan din ikke kan være her med oss.

Gi barnet en forklaring som det forstår.

Gjest Gjest
Skrevet
Tror jeg har svart på en lignende tråd her inne før. Det jeg ville ha sagt til barnet er :

Da jeg traff pappan din så hadde han en annen familie med en kone og barn. Jeg ble glad i pappan din og lånte han litt fra denne familien. Men pappan din kan ikke ha to familier. Barna hans hadde blitt veldig lei seg om han hadde flyttet fra de. Så når jeg fant ut at du lå i magen min ble jeg veldig glad og ønsket deg veldig mye selv om pappan din ikke kan være her med oss.

Gi barnet en forklaring som det forstår.

jøss, det var en ny vri. interessant.

datteren min har en far som hun møter max to ganger i året, og det er minst like jobbigt. hun husker han nesten ikke fra gang til gang, og kan finne på å stoppe fremmede menn å si "pappa". kjipt. :tristbla:

Gjest Gjest
Skrevet
jøss, det var en ny vri. interessant.

datteren min har en far som hun møter max to ganger i året, og det er minst like jobbigt. hun husker han nesten ikke fra gang til gang, og kan finne på å stoppe fremmede menn å si "pappa". kjipt. :tristbla:

Kanskje litt utenfor temaet, men dog: Er ikke det viktigere hvem barna omgås i hverdagen enn hvem som er den kjødelige faren? (Ikke at jeg mener at enhver mann på et gatehjørne bør oppfatte som far, altså...)

Jeg tør påstå at blod ikke er tykkere enn vann. Det er alle ideene om at det er viktig å kjenne de kjødelige foreldrene som gjør ting vanskelige. Nå kan en ikke skjerme seg mot denne slags ideer, for de eksisterer i aller høyeste grad overalt. Jeg nevner som skrekkeksempel: Tore på sporet og hans tilhengere. Men jeg ville konsentrert meg om andre mannlige omsorgspersoner for barnet enn faren, jeg mener, det kan vel ikke gjøre barnet noe godt å treffe en passe uinteressert far i ny og ne.

Skrevet

såvidt jeg har skjønt så er det ikke snakk om at ungen skal treffe faren eller noe sånt, men at ungen ganske enkelt spør om ikke jeg har pappa. min datter vet at hun har en far, men hun skjønner bare ikke hvorfor han ikke kan være sammen med henne. jeg har vist henne bilder av faren, men i samme øyeblikk så bryr hun seg plutselig ikke lenger.

det er en råkjip situasjon å stå i å skulle forklare ungen hvorfor faren ikke tar ansvar for sine handlinger. sjøl har jeg sagt til min datter at pappa ikke er venner med oss og derfor ikke kan være sammen med oss. dette har hun godtatt. å det er mye mulig at jeg heller burde ha funnet på en annen forklaring, men ungen er tre år å uten å overdramatisere eller forenkle det noe mere så stemmer det jo faktisk med sannheten.

men det er helt klart en samtale som er mye vanskeligere å ta en blomsten å bien :sjenert:

Gjest Gjest1
Skrevet
Tror jeg har svart på en lignende tråd her inne før. Det jeg ville ha sagt til barnet er :

Da jeg traff pappan din så hadde han en annen familie med en kone og barn. Jeg ble glad i pappan din og lånte han litt fra denne familien. Men pappan din kan ikke ha to familier. Barna hans hadde blitt veldig lei seg om han hadde flyttet fra de. Så når jeg fant ut at du lå i magen min ble jeg veldig glad og ønsket deg veldig mye selv om pappan din ikke kan være her med oss.

Gi barnet en forklaring som det forstår.

Så hun skal få vite at hun er valgt bort, og altså mindre verdt for faren sin, enn sine søsken? Og at hun har søsken som ikke en gang skal få vite om henne?

Gjest Gjest
Skrevet
Så hun skal få vite at hun er valgt bort, og altså mindre verdt for faren sin, enn sine søsken? Og at hun har søsken som ikke en gang skal få vite om henne?

Det er sannheten.

Gjest Gjest
Skrevet

Ikke enkelt å forklare kompliserte voksen-ting for små barn. Men likevel tror jeg små barn kan godta og slå seg til ro med ganske brutale forklaringer, barn er robuste vesener, det er vi voksne som sliter med dårlig samvittighet og driver og grubler oss ihjel over alt mulig.

Hva med enkelt og greit si til barnet at hun har en far, men at han bor langt unna dere og dere klarer dere fint uten han?

Gjest Gjest1
Skrevet
Ja. Hva ville du sagt?

Det står tidligere i diskusjonen.

Skrevet

Ja her var det jo mange interessante svar.......

Jeg ville fortalt datteren min at mamma og pappa traff hverandre og ble veldig glade i hverandre. Og resultatet av denne kjærligheten ble "deg". Dessverre hadde pappa'n din en annen familie ett annet sted, men siden dere var begge veldig glad i "deg" ville pappa'n din at du skulle vokse opp sammen med meg. Dette fordi han var så glad i oss begge at han ville at vi skulle ha det godt sammen.

Det er viktig å ikke legge noen som helst skyld i en slik forklaring. Man vet aldri hva som vil skje i fremtiden og da er det viktig å ikke å ha lagt noen fordommer hos barnet.

( Kanskje litt rotete forklart, men jeg er ikke helt stø på tastaturet akkurat nå, men har vokst opp med en slik forklaring og begynte å ha kontakt med min far som 12-åring. Det hjalp veldig med denne "søte" historien, selv om jeg i ettertid vet at min far ville at min mor skulle ta abort)

Gjest Gjest
Skrevet
Så hun skal få vite at hun er valgt bort, og altså mindre verdt for faren sin, enn sine søsken? Og at hun har søsken som ikke en gang skal få vite om henne?

Jeg skrev ingenting om at hun er valgt bort. Hun får en forklaring om at pappan allerede hadde en familie og at han ikke kan være to plasser på en gang. Om søsknene vet/ ikke vet om henne er farens ansvar.

En i min familie vokste opp med moren. Hun visste at faren hadde en kone og at hun hadde søsken på samme alder som hun selv. Dette var hennes virkelighet og hun aksepterte den. I senere tid har hun møtt sin far og sine søsken, men i hele barndommen så visste hun at pappa har sin egen familie. Det ble naturlig for henne.

Moren kunne fortalt henne en lykkelig historie om at faren var glad i henne, men da hadde hiun blitt skuffet senere da det viste seg at faren ikke har noen interesse av å ha kontakt med henne. Bedre å bli skuffet som 20 åring enn som femåring.

Gjest Gjest
Skrevet
jeg vil bare si at jeg er i en lignende situasjon som TS  her. hvorvidt hun har hatt et forhold til en gift mann eller ikke er totalt urelevant.

saken her er ungen. ikke mora

men man er to om å lage barn så burde man jaggu være to om ansvaret også. jeg kontaktet faren til min datter å spurte han rett ut hva jeg skulle fortelle jenta om han. svaret jeg fikk er at det kunne han faktisk ikke brydd seg mindre om.

for hans del så eksisterer ikke ungen å ferdig med det.

Bare en liten kommentar til dette.

Selvfølgelig er mannen en drittsekk i slik situasjoner - men som kvinne i en slik situasjon kan man kanskje være litt forutseende...

Man innlater seg med en gift mann...som i tillegg ikke har noen intensjon om å bruke prevensjon....hva venter man?

Som man reder ligger man....

Gjest Gjest
Skrevet
Bare en liten kommentar til dette.

Selvfølgelig er mannen en drittsekk i slik situasjoner - men som kvinne i en slik situasjon kan man kanskje være litt forutseende...

Man innlater seg med en gift mann...som i tillegg ikke har noen intensjon om å bruke prevensjon....hva venter man?

Som man reder ligger man....

Er mannen alltid en drittsekk i slike situasjoner? Eksisterer det ikke kvinner som lurer mannen og blir gravide med vilje?

Skrevet

:klem: - bare for å styrke deg til det som kommer når gullet er tilbake fra ferie..

Jeg ville holdt meg så nær sannheten som mulig - fem år eller femten, nettopp fordi du en dag vil måtte svare overfor barnet som voksen og da er det bedre at hun er vokst opp med sannheten selv om den er vond...

Jeg ville som noen har sagt fortalt at jeg kjente pappaen veldig godt, at vi var veldig gode venner og at han hadde en annen familie han ikke kunne forlate.. Ikke ville jeg for alt i livet på dette stadiet fortalt for en egoist han var, men heller fokusert på at siden jeg er så glad for at akkurat du kom til meg kunne jeg ikke tenke meg å leve videre uten deg.. Jeg ville på ingen måte snakket positivt om faren heller på en måte som kunne skalpe rosenrøde forventninger, men jeg ville heller ikke vært negativ. Det beste er å si at han måtte bli hos sin familie fordi det var riktig for han og at du og hun er en familie fordi det var riktig for deg den gangen du fant ut at hun lå i magen din og at det å være to nå er riktig for dere.. Så kan du jo henvise til andre barn hun kjenner som bor uten far elelr mor sammen hvis det er noen ( og det skulle nok finnes noen vil jeg tro ) så hun ser at hun ikke er den eneste.. Samtidig ville jeg sagt at mamma ikke har truffet noen etterpå som har funnet en stor nok plass i hjertet til at han kan dele plassen med henne - for hun er din øyesten uansett hva som skjer..

Et barn er en sjelden gave - foreldrenes oppgave er " to love, nurture and protect" i mangel på gode norske ord i farten..

(når det er sagt er det like mye ditt som hans ansvar under de rådende forutsetninger å sørge for å ha tenkt på konsekvensene allerede den gang da...beklageligvis....)

Skrevet
Så hun skal få vite at hun er valgt bort, og altså mindre verdt for faren sin, enn sine søsken? Og at hun har søsken som ikke en gang skal få vite om henne?

Du Violetta - noen ganger vil sannheten såre deg - velger du dermed bort sannheten eller ønsker du å høre den for å vite at de du er avhengig av eller elsker er oppriktige med deg?

Hvordan tror du du kan skjule et slikt faktum for henne uten at det kommer til å "bite your ass" på et tidspunkt du aldri vil bli forberedt på?

- det er ikke snakk om å la henne føle seg uønsket - det er snakk om å skape trygghet og en ramme av mest mulig sannhet og masse kjærlighet og trygghet på sin mor slik at hun kan bygge videre på den når dagen evt kommer og hun selv ønsker å søke opp sin far og finne ut hva hans side var den gangen - det er ikke mors oppgave å svare for fars valg, handlinger eller hans perssonlige egoisme, men det er heller ikke hennes bra for barnet å "make him an white knight" for dets fantasier...

Gjest Gjest
Skrevet
Er mannen alltid en drittsekk i slike situasjoner? Eksisterer det ikke kvinner som lurer mannen og blir gravide med vilje?

Mulig det, men hvorfor en kvinne blir gravid og hvem som er drittsekk er jo en helt annen diskusjon.

Om jeg hadde blitt gravid med en gift mann så hadde jeg ikke forventet noe som helst av han. For meg er det innlysende at mannen vil velge sin familie og de barna han har med konen. De har et liv og en hverdag sammen. Å prøve å presse ungen på han hadde jeg rett og slett ikke gjort.

Derfor er jeg litt overrasket over at mange mener at mannen er drittsekk når han ikke vil ha kontakt med barnet. Hvorfor skulle han ønske å ha kontakt med et barn som alle, hans kone, felles familie, svigerfamilie, barn og venner vet er resultatet av utroskap?mange såre følelser involvert.

Dessuten så mener jeg at hensynet til de barna han har fra før bør komme før hensynet til det nye barnet. Det nye barnet vil vokse opp med mor og det vil være naturlig. Farens barn har et sterkt bånd til faren og det ville være forferdelig om de skal gå gjennom et samlivsbrudd pga farens idioti.

Skjønner godt at mange menn velger å late som det aldri har skjedd. Moralsk riktig er det selvfølgelig ikke. Nå blir det sikkert mange som kommer med pekefingeren, men jeg ser rett og slett ikke meningen med at en familie skal oppløses pga et sidesprang. Når du blir gravid med en gift mann så stiller du ikke akkurat sterkt. Det er mange alenemødre der ute som klarer seg utmerket, uten å presse et barn på faren.

Klarer heller ikke å synes synd på det nye barnet. Det går utmerket an å ha et flott liv med mange gode omsorgspersoner selv om den biologiske faren ikke er til stedet.

Gjest Gjest
Skrevet

QUOTE(Violetta @ 19.07.2006 (00:04) )

Så hun skal få vite at hun er valgt bort, og altså mindre verdt for faren sin, enn sine søsken? Og at hun har søsken som ikke en gang skal få vite om henne?

Det er sannheten.

for noe tull å si. du kan ikke fortelle et barn at det er mindre verdt for faren. Selv om det skulle være sannheten.

Gjest mossala
Skrevet

Om jeg hadde blitt gravid med en gift mann så hadde jeg ikke forventet noe som helst av han. For meg er det innlysende at mannen vil velge sin familie og de barna han har med konen. De har et liv og en hverdag sammen. Å prøve å presse ungen på han hadde jeg rett og slett ikke gjort.

Derfor er jeg litt overrasket over at mange mener at mannen er drittsekk når han ikke vil ha kontakt med barnet.

det går fint an å ikke ha kontakt med barnet, og det tror jeg mange mødre i en slik situasjon aksepterer. kanskje noen også ønsker det slik. det er ikke kontakt folk skriker opp om så mye, men ANSVAR. Det er der drittsekkfaktoren kommer inn. Menn som ikke tar ansvar, lurer seg unna bidrag, skaper hindringer for mor istedet for å legge forholdene til rette for det nye barnet.

DA snakker vi om drittsekker!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...