Duchess: skal jeg gå i fra mannen min? Går han fra meg?

[Gjest Don Giovanni]

Jeg kan ikke gjøre om valg jeg har tatt tidligere i livet, men jeg kan prøve å leve med dem så godt jeg kan. Hadde det ikke vært for at jeg er såpass føyelig og stillferdig som jeg er, tror jeg vi hadde hatt et mye mer turbulent ekteskap. Jeg er konfliktsky og er den som alltid trekker meg unna og roer en situasjon.

Det å tenke på at man kanskje en gang skal leve alene med et ødelagt ekteskap bak seg er skremmende. Jeg tror mannen min vil fungere bedre som ektemann om jeg ville si ja til å flytte, men jeg tror ikke jeg vil bli noen god kone i lengden om jeg går med på det.

Kanskje venter jeg bare på at bruddet skal komme? Kanskje har jeg innsett at det før eller senere vil gå denne veien? Jeg er jo glad i mannen min, men jeg føler at vi til tider står altfor langt fra hverandre.

Du vet nok best selv, men jeg hadde bare lyst å si en liten ting til: Du kan ikke omgjøre tidligere valg, og du kan hverken leve i fortiden eller fremtiden. Men du kan leve i nåtiden. Og det fine med nåtiden er at det er der du kan endre både fortid og fremtid

Lykke til

[Gjest Alive]

Jepp, du har muligheten til å gjøre om gamle valg, ved å ta nye. Det er aldri forsent å forbedre fremtiden:)

Stor klem til deg, Duchess. Håper du har fine dager.

[Tabris]

Jeg har lest gjennom dagboken din for første gang, og jeg har ingen problemer med å forstå begge deres problem. (Har selv en bror som har overtatt huset som nå har hørt til i vår familie i "bare" tre generasjoner, og jeg hadde blitt knust hvis det hadde gått ut av familien).

Er det noen mulighet for dere å flytte til et "nøytralt" sted, som ligger midt i mellom din mor og hans foreldre? Så er det ikke så langt å reise til noen av dem? Evt. kan da også familiehuset ditt leies ut, eller dere kan ha det som landsted?

Har ikke så mange andre råd å gi, enn en

[Duchess]

Da er det snart jul, de siste ukene har livet smilt til meg. Det har jeg trengt. Nå er jeg spent på hvordan julen blir, håper den blir god for oss begge.

[Duchess]

Tenk at det er så lenge siden jeg har vært her inne.

Livet går opp og ned. Noen ganger er tung, andre ganger ikke. Forholdet vårt er også varierende. En tung jul, men nå er ting mye bedre.

[Duchess]

Det har skjedd mye, nå tror jeg desverre det blir brudd...

[Duchess]

Jeg er så utafor om dagen, jeg er redd for hva som skjer og jeg er redd for å bli alene...

Mannen oppfører seg veldig rart om dagen, han overser meg nesten hele tiden og vil ikke snakke med meg. Jeg aner ikke hvorfor. Nå er han borte noen dager og jeg bruker dagene på å forberede meg selv på et brudd.

Jeg har innsett at mannen har såpass mange "skumle" sider at jeg ikke kan ta noen sjanser og flytte avgårde med han. Det går ikke, jeg tror ikke ting vil bli bedre om jeg blir med på det. Jeg har selvsagt mine sider jeg også, men den måten han oppfører seg ovenfor meg på til tider, det er slett ikke bra for meg.

Jeg er virkelig utafor om dagen. Jeg gråter veldig mye og sliter med å komme meg gjennom arbeidsdagen. Å skulle ha en helg alene hjemme kan bli tøft, men jeg trenger tiden til å tenke igjennom ting og forberede meg på hva som kan komme til å skje...

[Gjest Amorina]

I juli blir det to år siden du startet denne boken. Det har stort sett vært det samme nivået av spenninger og usikkerhet hele veien, selv om dere har hatt gode perioder. Ikke sunt for et menneske å gå sånn over tid. Ikke rart du er sliten og motløs, og ikke finner retningen.

Man lurer gjerne på hva som er god nok grunn til å gå. Når har man prøvd nok?

Men jeg vil si deg hva jeg tror; at dette forholdet har funnet sin dynamikk for lenge siden, og det vil ikke bli annerledes enn nå. Det går faktisk an å elske en person man ikke nødvendigvis skal være sammen med. Det er vondt, ja, men det vil gå over med tiden.

Ta saken i egne hender, begynn på noe nytt for deg selv, ikke bruk mer tid på dette. Putt det i arkivet over "erfaring" og start på veien med å finne igjen deg selv, uten ham. Du kommer IKKE til å ende opp alene Ikke ta den passive rollen med å vente på om HAN skal gjøre det slutt - sett i gang med å ta ansvar for deg selv. Dette klarer du.

Dette er selvsagt bare et tips basert på det som er kommet frem i boken her, jeg skjønner det er mange flere momenter.

Lykke til

[Duchess]

Takk skal du ha. Du har selvsagt rett i alt dette du skriver også.

Til tider har jeg angret på at jeg giftet meg med han, og sånn skal det jo ikke være.

Det vanskelig er å ta saken i egne hender, det har jeg vel egentlig aldri gjort på den måten før. Jeg er ikke vant til å sette meg selv først i noen sammenheng. Jeg bruker noen dager nå på å psyke meg opp og være klar for det meste som kan skje. Jeg er fortsatt usikker på om jeg klarer å ta dette opp på den måten jeg egentlig bør, men noen ganger lurer jeg på om han prøve å provosere meg til å gjøre det også. Bare sånn at han skal slippe. Jeg vet ikke, jeg vet ikke hva han tenker på heller.

Men jeg har måtte svelge mange kameler i vårt samliv, kanskje fler enn hva som er normalt. Men hva vet jeg om det egentlig, dette er mitt første lange stabile forhold, så jeg har lite å sammenlikne med om hvordan ting kan være.

[Duchess]

Men jeg må legge til en ting her. Det som tidligere var et spørsmål om hvor vi skulle bo, det er ikke lenger noe spørsmål for meg. Og det er i den prosessen jeg har funnet ut at jeg kanskje ikke bør leve sammen med han, uansett hvor i verden det er.

Så noe godt har det kommet ut av dette og det at jeg har brukt tid på det. Jeg har iallfall klart å beslutte en viktig ting. For hadde vi bodd et annet sted og jeg da skulle brutt ut, hadde det garantert vært ennå vanskeligere.

[Gjest Amorina]

Men det er jo nitrist... at det som holder dere sammen er at ingen av dere gjør det slutt... Jeg skjønner at det er flere ting, altså, det er det alltid, men denne tvilen du lever med er vel ikke et tegn på at det går noe særlig bra.

Dere kan sikkert være sammen i mange år til på denne måten uten at noen av dere gjør noe, men hva oppnår dere med det? Dere vil sikkert ha en og annen fin periode også, men hva ønsker du egentlig å bruke livet ditt på?

Livet er for dyrebart til å ha det slik.

Det er ditt ansvar å gjøre noe med det, ikke hans

[Gjest Yihaa]

Hei!

Dumpet tilfeldigivs over dagboka di og har lest de første sidene og de siste sidene, så jeg har ikke hele historien.

Men vil bare si en ting: Jeg har vært i et forhold i 13 år som ikke var bra for meg og vi fikk to barn. Hvem sin skyld det var at forholdet ikke var bra, skal jeg ikke fordele her. Men jeg tar iallefall på meg mye av ansvaret selv siden jeg faktisk etablerte meg med denne mannen, som jeg burde skjønt ikke var den riktige for meg på et tidlig tidspunkt. Vi bor nå fra hverandre, har fin kontakt, han er en flott far og vi deler barna 50/50.

Og poenget mitt er: Er det noe jeg har lært til nå er at man ikke skal bli i et forhold der man sliter, ikke føler seg trygg, der det er mye opp og ned følelsesmessig.... Alle forhold har sine ups & downs, men de skal etter min oppfatning likevel ha en bunnsolid basis. Du skal alltid vite hvor du står. Dere har i tillegg ikke barn, og alle problemer dere nå har vil sannsynligvis forsterke seg når/hvis dere får barn. Du er så ung (29 - 30?) og har så mange år foran deg.

Du skrev et sted at når bosted var et tema at kanskje han ikke var den rette for deg siden ingen ville flytte/bli boende der den andre ønsket å bo. Jeg tror på mange måter at problematikken mor og hus som har vært lenge i slekten kanskje av deg har blitt brukt som en kampsak, fordi du innerst inne var usikker på forholdet, men ikke orket å gripe ordentlig fast i det.

Og jeg er helt enig i at det er bra man tar seg god tid til å beslutte viktige ting - og som i tillegg ikke bare har konsekvenser for deg.

Aj, jeg ser dette blir usammenhengende.... Kanskje gir det ingen mening.

Men ville bare legge igjen en hilsen. Og lykke til - uansett valg!

[Duchess]

Ja, det er mitt ansvar. Og det er kanskje det jeg først nå begynner å innse også. jeg har tenkt hele tiden at dette er hans problem, for jeg har hatt det bra jeg og ville ikke endre noe. Men jeg tror ikke kan leve med en mann som ikke er 100% fornøyd med den situasjonen han har heller.

Kanskje tankene mine nå bare er en måte å forberede meg selv på hans initiativ til brudd, kanskje de vil få meg selv til å sette ned foten...

[Duchess]

Du skrev et sted at når bosted var et tema at kanskje han ikke var den rette for deg siden ingen ville flytte/bli boende der den andre ønsket å bo. Jeg tror på mange måter at problematikken mor og hus som har vært lenge i slekten kanskje av deg har blitt brukt som en kampsak, fordi du innerst inne var usikker på forholdet, men ikke orket å gripe ordentlig fast i det.

Men ville bare legge igjen en hilsen. Og lykke til - uansett valg!

Tusen takk for gode ord, det hjelper meg mye å vite at andre har brutt ut av et forhold og ikke minst er fornøyd med det i tillegg!

Det er vel først det siste halve året jeg virkelig har begynt å lure på om han var den rette for meg. Dette med bosted har vært hovedproblemet for meg helt frem til det, men kanskje det har ligget noe ubevisst bak som jeg ikke har innsett før nå. Jeg har alltid tenkt at forholdet vårt er 100% bra og som det skal være, det er først nå jeg ser ting litt anderledes.

Det er noen måneder siden nå, men tanken om at han driver med en ytterst mildt form for psykisk terror ovenfor meg streifet meg og skremte meg enormt. det er da ingen oppegående og normale menn som overser kona si og knapt veksler et ord med henne på mange dager?

[Gjest Yihaa]

Det er noen måneder siden nå, men tanken om at han driver med en ytterst mildt form for psykisk terror ovenfor meg streifet meg og skremte meg enormt. det er da ingen oppegående og normale menn som overser kona si og knapt veksler et ord med henne på mange dager?

Det finnes sikkert mange slike - både menn og kvinner. Men vil du bo sammen med en?

[Duchess]

Det finnes sikkert mange slike - både menn og kvinner. Men vil du bo sammen med en?

Nei, jeg ønsker jo ikke det. For det knekker meg selv i lengden. Men jeg har mye historie bak meg også som preget meg, og jeg er vant til å finne meg i det meste og akseptere situasjonen som den er uten å gjøre noe mer med det.

[Gjest Yihaa]

Og så er det vel alltid slik at det er mye lettere å sitte på utsiden og predikere, enn å selv være i situasjonen og måtte ta alle beslutningene.

Jeg er litt som deg - uten at jeg kan skylde på dårlig barndom. Men jeg merket jeg ble "offer" i mitt forhold istedenfor å ta kampene. Og slik er jeg egentlig ikke ellers i livet, men kan nok bli slik i forhold. Og selv om jeg er bevisst på det, ser jeg tendensene fortsatt.

[Gjest Amorina]

Men jeg har mye historie bak meg også som preget meg, og jeg er vant til å finne meg i det meste og akseptere situasjonen som den er uten å gjøre noe mer med det.

Nøkkelordet her er BAK deg. Nå skal du fremover. En gammel vane kan endres.

Bakgrunn er bare grunn god nok til å ta dårlige avgjørelser en viss tid - etter det blir det bare "dumt". Jeg vet litt om å ha dårlig bakgrunn, for å si det sånn, men på et tidspunkt må du velge den bort og ta egne valg. Ikke at det er lett! Men det er uunngåelig, du kan ikke sitte der og ha en passiv rolle resten av ditt liv og sitte og se på at "ting bare slik skjer fordi...". Offerrollen er behagelig for det tar fra deg ansvar, men så utrolig kjedelig i lengden å alltid trekke det korteste strået da gitt... offerrollen er kanskje kvinnesykdom nummer 1?

Det er aldri for sent å starte et nytt kapittel.

Min bestemor var 65

Endret 8. februar 2008 av Amorina

[Duchess]

Det vil nok alltid være enklere å sitte på utsiden å se en persons situasjon tydelig. For midt oppi kaoset selv er jeg veldig redd for at det er meg selv det er noe galt med, at det er jeg som overragerer på alt og om at det kanskje er jeg som gjør forholdet vårt dårlig. For snakker jeg med min mann, er det garantert mange ting han ikke er fornøyd med ved meg også. Det ville jo vært rart om det ikke var det.

Og det er kanskje på tide å ta saken i egne hender og sette meg selv først. Mannen har egentlig alltid vært opptatt av at jeg må bli flinkere til det, men jeg synes jeg opplever at hver gang jeg gjør det blir han helt satt ut og takler det dårlig. Noe som igjen gjør at jeg heller opptrer stille og rolig og unngår å skape noe styr. Det er jo mye mer behagelig i lengden...

[Gjest Amorina]

For midt oppi kaoset selv er jeg veldig redd for at det er meg selv det er noe galt med, at det er jeg som overragerer på alt og om at det kanskje er jeg som gjør forholdet vårt dårlig

Synes jeg ser en tendens til at kvinner i den situasjonen som du er i, havner der - kjenner det igjen selv og - hvor ens egen dømmekraft ikke "gjelder" lenger, man stoler ikke på seg selv, følelsene går i berg- og dalbane, og når alt kommer til alt lar man være å gjøre det slutt fordi... ja, litt sånn "vet hva jeg har, men vet ikke hva jeg får". At så lenge det er NOEN stunder hvor man føler ting godt, så kan man ikke gå.

Men jeg tror svært mange kan fortelle deg samme historie der; at når de først kom seg ut av det, ble ting utrolig mye bedre, og man lurte litt på hvorfor i all verden man brukte så mye tid på å lure når det var så åpenbart at ikke ting fungerte som det skulle.

Jeg tror at hvis man havner i en situasjon der man tviler på seg selv, så er man ikke sammen med rett person - at der har du egentlig svaret. Rett person bekrefter deg nemlig, og gjør deg til mer av deg selv - rett person får deg IKKE til å second-guess dine egne følelser og handlinger og ønsker!