Duchess: skal jeg gå i fra mannen min? Går han fra meg?

[Duchess]

Hm, da husket jeg så feil altså. Men høsten er en flott tid da, man kan jo kose seg mye i tiden fremover. Gleder meg allerede til mørkere kveden hjemme med fyr i ovnen og blader som faller ute.

[Gjest Alive]

Innom med en klem. Kun en dag igjen, så har du ferie

[Duchess]

Hva er det som gjør at jeg så sjelden har skrevet her i det siste? Er det det at jeg har det så bra at jeg ikke trenger det? Er det det at jeg ikke orker å tenke eller fokusere på det som er vanskelig? Eller er det bare tilfeldig at det har blitt sånn? Har dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært her, men jeg vet at jeg vil få bruk for å skrive her igjen. Og da er det godt å vite at dagboken finnes og at jeg kan bruke den når jeg trenger det.

Det er iallfall siste dagen i dag før 3 uker med ferie. Det skal bli veldig godt og jeg gleder meg til å koble helt av. Det har skjedd mye i livene våre de siste ukene, og etter en kort ferie i fjor og tøffe hverdager det siste året, merker jeg at jeg er ganske sliten. Jeg innser i ettertid at jeg kaskje burde ha sykemeldt meg, men det er et stort skritt for meg å ta og jeg er tross alt stolt over at jeg har klart å holde meg "oppreist" og gått på jobb hver dag. Men jeg skal ikke gå inn på alt som skjedde med oss, det har ingenting med vårt forhold og gjøre.

Innimellom lurer jeg på om jeg er en håpløs person som bare er egoistisk og tenker på meg selv. Jeg har hatt en del problemer med ei venninne de siste årene og det plager meg litt. Som barn hang vi sammen hele tiden og var kjempegode venner. Men fra vi sluttet på vgs og gikk på skole videre, skled vi fra hverandre. Vi bodde på helt ulike steder og jeg føler vi har blitt veldig forskjellig som personer. Det er hyggelig å snakke med henne og være sammen med henne når vi er en hel gjeng, men når vi er alene eller alene med kjærestene våre, så går ting så tungt og vi har sjelden noe å snakke om. Selv føler jeg at ting skar seg da hun ikke var i begravelsen til faren min (hun skulle riktignok dra utenland på skole, men hun hadde flere uker før skolen skulle starte og hun gjorde ikke engang noe forsøk på å utsette avreisen noen dager.) Det skuffet meg veldig og jeg har tenkt mye på det. Og i fjor som det skjedde så mye i livet mitt/vårt og jeg hadde et tøft år, hørte jeg aldri noe fra henne om hvordan det gikk med meg. Selv merker jeg at jeg innser at mennesker kan skli fra hverandre og at vennskap kan endres når man selv endrer seg som menneske. Men jeg er ikke helt sikker på om hun innser det samme.

Jaja, det er en helt egen historie dette her. Og jeg skal ikke ta den i sin helhet i dag. Jeg tenker bare en del på det og som sagt plager det meg litt, føler meg så slem, sær og ekkel til tider. Kanskje jeg faktisk er superegoist?

[Gjest Alive]

SKal ikke føle deg slem, sær og ekkel.

Helt normalt å skli fra hverandre uten at man skal ta for tungt på det. Litt sær skal man være, og man er sin egen lykke's smed. Alle mennesker innehar en viss dose egoisme, det kalles å ta vare på seg selv midt oppi alt.

Unødig bekymring Duchess, kjenner så alt for godt til den.

*blåse bort*

[Duchess]

Takk Alive. Men det er slitsomt å ha noen sånne bekymringer. Går rundt med litt dårlig samvittighet rett og slett. Men er det egentlig jeg som bør ha det? Jeg har stadig sendt henne meldinger og ønsker god påske, sommer o.l. Hun svarer etter en stund på dette, men hun sender aldri noe liknende. Forrige gang sendte jeg et egenlaget god-sommer-kort og svaret jeg fikk var at hun takket, men at jeg hadde lov å komme innom henne også. Føler at det da ikke blir satt pris på at jeg iallfall gir noen livstegn fra meg. Og hun gjør jo ikke det samme tilbake...

Men kanskje hun er sjalu på en måte? Vi har et annet vennepar som vi har vært en del sammen med, vi er like alle sammen og prater så lett når vi finner på noe. Da er det også hyggeligere å være sammen. Det er avslappende og virkelig OK. Med denne andre venninnen har det alltid vært sånn at hun skal finne på noe hele tiden (helt flere ganger i uken) og det har ofte vært et lite ork fra min side. Jeg er en helt annen type, liker meg godt hjemme i ro og fred og liker det livet veldig godt.

[Gjest Alive]

Du trenger ikke ha dårlig samvittighet. Hva med å bli enige om at voksenlivet gjør at dere står litt annerledes i forhold til hverandre?

Jeg har flere ganger slått meg til ro med at enkelte venninner ikke er på samme ståsted lenger. Og at man er to om det. Snakk om det og bli enige om at det ikke betyr uvennskap av den grunn. Det har ihvertfall fungert for min del.

Forslag bare altså.

[Duchess]

Ja, jeg har prøvd til tider. Hver gang det har blitt et tema, føler jeg hun har overkjørt meg en god del. Hun lytter ikke ordentlig etter mine meninger, og synes egentlig bare at livet vi lever som hjemmekjære og rolige mennesker er "farlig" og ikke bra for oss. Men slike ting har også noe med ens oppvekst og foreldre å gjøre også, vi kommer begge fra hjemmekjære familier. Har prøvd å fortelle henne dette + at jeg også nok burde bli flinkere til å ta initiativ til å finne på noe, men det når lissom ikke helt inn føler jeg.

Vel, det spiller egentlig ingen stor rolle. Nå har vi så og si ikke kontakt, men er heller ikke uvenner, så det fungerer greit nok. Og som jeg har sagt til mannen min flere ganger, jeg føler iallfall at jeg oppfører meg normalt og OK ved å iallfall gi livstegn fra meg innimellom (det gjør aldri hun).

[Duchess]

Da tar jeg straks ferie, vi "snakkes" mot slutten av august!

[Gjest Alive]

Er her når du kommer tilbake!

[Duchess]

Godt å vite, gleder meg jo nesten litt til det også. Liker å følge med deg i dagboken din.

Håper at denne dagboken min ikke trengs når ejg er tilbake fra ferie (altså at det ikke har skjedd noe veldig spesielt i ferien).

[Gjest Stifler's mom]

*dytter*

Innom og vanner blomster og tar inn posten

[Gjest Alive]

pynte litt...

[Gjest Alive]

*dytter opp*

savner deg!

[Gjest Stifler's mom]

Når er hun tilbake, er det neste uke?

[Duchess]

Takk for at dere har holdt dagboka i live! Nå er jeg tilbake etter ferien, håper jeg får tid til å skrive mer her etterhvert. Hektisk i dag!

[Gjest Alive]

[Gjest Camelia]

[Duchess]

Okei, nå skal jeg prøve å skrive noen ord fra ferien vår.

Det var tungt å stå opp og skulle på jobb igjen, men ferien gjorde godt og jeg har fått litt mer energi igjen.

Ferien har vært veldig fin. Vi har hatt det veldig bra sammen og koset oss masse med å ha mye tid med hverandre. Det føles veldig godt og jeg tror vi begge trengte en slik ferie også.

Jeg tror det som jeg har tenkt mest på i ferien er min tante og onkel som gikk fra hverandre nylig. De bestemte seg visst på nyåret, men ville ikke si noe til barna før skoleåret var omme. De flyttet fysisk fra hverandre nå i sommer og allerede nå har begge to hver sin nye kjæreste. Jeg har jo absolutt ikke noe med det, men jeg merker at jeg synes det er litt respektløst ovenfor barna. De har akkurat fått vite om noe som snur livet deres opp ned, og så rett etterpå kommer både moren og faren med nye kjærester de også må forholde seg til. Men det ser heldigvis ut til at det går bra, så jeg får bare la vær å tenke på det tror jeg…

Og så sliter moren min og hennes samboer veldig. De har gjort det lenge, men jeg hadde håpet det hadde bedret seg litt. Men det har det tydeligvis ikke. Jeg ser moren min sliter veldig. Jeg håper så inderlig de finner ut av det og fortsetter sammen, de har jo tross alt bodd sammen i ca 12 år. Men jeg synes også det er trist å se og høre at moren min har det vondt og har tunge dager. Så om det ikke skjer noe snart, er det kanskje bedre med brudd? Jeg har alltid likt samboeren hennes, men de siste årene har han blitt mer og mer sær, sur og grinete. Og dette går jo ut over henne. Og han er av den oppfatning at det er hun som må endre seg og ikke han, det er jo et veldig dårlig utgangspunkt!

[Duchess]

*slettet*

Endret 30. august 2006 av Duchess

[Gjest Stifler's mom]

Hei, og velkommen tilbake!

Jeg skal ikke sitere deg, slik du ønsker. Så jeg vil bare si at det meste av det du skriver her, er velkjent materie - både for meg, og for de fleste venninnene mine. Tanker om hvem vi var engang, avgjørelser tatt, behov og ønsker videre.

Timing is everything, er det noe som heter, og jeg tror det er mye rett i det - at det kan jo godt være ting vile vært annerledes hvis vi møtte den og den personen på et annet tidspunkt, i en annen setting - men vi gjorde ikke det, og det er en grunn til det. Man må være klar inni seg, det er ganske mye som skal klaffe for begge parter.

Men jeg tror det er viktig å ikke bli ett sted fordi man er redd for alternativet - man skal bli et sted fordi man kjenner at man har lyst til å velge det, og ville valgt det om igjen, hver dag. Altså, ikke HVER DAG bokstavelig talt, for alle har dårlige/travle/syke dager, men det skal være en jevn følelse av at man tar et godt valg for seg selv, at man får det man trenger for å være alt man kan være - at hvis du hadde vært den som sto på utsiden og hørte det fortalt av en venninne, så ville du "bifalt" hennes valg, hvis du skjønner hva jeg mener - du ville ikke ha tenkt "hvorfor i all verden finner hun seg ikke noe bedre?".

Håper du finner ut av ting.

Og så en ting til:

Bursdager skal feires, og bursdagbarnet skal ha en hyggelig dag, sånn er det bare! Det er lov å være litt skuffet når ens nærmeste ikke gjør mer ut av det.