Vi som har født

[Gjest Primula]

Heisann. Tenkte jeg skulle lage en tråd der vi som har født kan fortelle om våre opplevelser. Det er vel en del av juli- mammaene som har født allerede og flere blir det. Slik gikk det med meg.

Jeg ble innlagt på pasienthotellet i Trondheim en god stund før termin. Dette fordi babyen lå i seteleie, jeg hadde rask fødsel sist og bor et stykke unna sykehus. Hadde vært der i 5 dager, fra tirsdag til søndag. Søndag var pappan og datra våres på besøk. Vi var en tur på cafe og koste oss. I 4- tida dro de hjem dit vi bor.

Da klokka var 6 fikk jeg de første riene, trodde kanskje det var kynnere jeg. Var som skikkelige menssmerter i korsryggen. Men etterhvert var jeg ikke i tvil om at det var rier. Halv åtte ringte jeg til pappan og sa at han bare måtte sette seg i bilen og kjøre inn til Trondheim igjen siden jeg trodde at nå var fødselen i gang. Så dro jeg bort til observasjonen på føden. Der ble jeg møtt av en utrolig avslappet jordmor og en assistentlege. De satte på meg CTG- måling, men riene var så svake at de ikke vistes på målinga, og legen mente at jeg kanskje kunne dra tilbake på hotellet....Men jordmora sa heldigvis at de burde sjekke ultralyd og åpning først. De tok så en ultralyd først, og så at hun lå på tvers. Legen mente at hun ville snu seg ned med rumpa når jeg fikk sterkere rier. Så skulle han sjekke åpning og ble ganske forbausa- det var full åpning! Da begynte jeg å få veldig sterke rier. En annen lege ble hentet, og da hun så på ultralyden sa hun at de måtte ta keisersnitt siden vannet kunne gå når som helst og føttene lå først.

I hui og hast ble jeg trillet ned på operasjonstuen, og de satte i gang med en gang. Jeg ba pent om de ikke kunne vente litt til pappan kom. ( visste jo at han kom straks) men de kunne ikke vente. Hadde veldig sterke, smertefulle rier mens jeg ble gjort klar, men fikk spinalbedøvelse som hjalp med en gang. Operasjonen gikk fort, og ut kom ei stor jente. Da begynte jeg å gråte.. Tror det ble litt mye for meg da. Hadde vært utrolig mye følselser i sving, både smerte og redsel, men nå var jeg bare utrolig glad og lettet. Heldigvis fikk jeg ha jenta på magen min mens de sydde. Ti minutter etter at hun kom ut av magen kom pappan og var sammen med oss han også. Etter syinga fikk pappan ta med seg den lille til måling og veiing, og etterhvert opp på rommet. Jeg ble kjørt til overvåkning og lå der ca 1, 5 time før jeg fikk dra på rommet og være sammen med dem. Vi fikk en nydelig jente som veide 4215 gr og var 52 cm lang.

Fikk reise hjem etter fire dager siden formen var såpass bra. Så nå er vi bare hjemme og koser oss!

Synes egentlig at det var greit at det ble keisersnitt...Hun var jo ganske stor og de smertene jeg hadde på slutten før keisersnittet var store. Men det ble litt mer dramatisk enn hva jeg hadde tenkt, og jeg er litt lei meg for at ikke pappan var der under hele forløpet.

Men legene gjorde det som var best for meg og babyen og det var det viktigste.

Endret 1. juli 2006 av Primula

[Fibonacci]

Jeg fødte en jente 27. juni, kan lime inn fødselshistorien min, den er noe spesiell siden hun kom i baksetet på privatbilen vår med pappaen som jordfar!

Da Ylva kom til verden

Jeg hadde gått rundt og hatt kynnere, mensmurringer og nedpress i mange uker før fødselen. Jeg hadde noen dager med regelmessige, vonde kynnere og klarte ikke å sove noe særlig om nettene.

Jeg var veldig sliten de siste ukene, og hvilte meg så ofte jeg kunne. Den energien jeg hadde gikk med til storebror Brage og litt husarbeid, og noen siste forberedelser til lillesøsters ankomst.

Etter hvert som det nærmet seg slutten av juni (mens-terminen min var 21. juni, mens UL-terminen sa 2. juli) var det ikke fullt så mye regelmessige kynnere, men mere mensmurringer, konstant stram mage (som om magen hadde stivnet i én lang kynner), vondt i ryggen og enkelte vonde ”tak” her og der, ikke regelmessig i det hele tatt. Noen netter var til og med veldig gode, sånn at overskuddet på dagtid ble større. Det var deilig!

Jeg fikk mer og mer vondt i ryggen og nedover rompa etter som dagene gikk frem mot St. Hans, men hadde ikke så voldsomt med andre tegn, bortsett fra de vanlige murringene og kynnerne. Men sent om kvelden på St. Hansaften, etter å ha spist såkalt ”fødepizza” la jeg merke til at det var kommet en del blankt slim i trusa.

Synes det minnet veldig om slimproppen... Ble litt gira, for med storebroren startet fødselen ca. 10 timer etter at slimproppen var gått. Men helga gikk uten noe mer action, bare mer slim og voldsomt nedpress som gjorde det vondt å gå. Jeg sov kjempedårlig og tok igjen søvnen på dagtid istedet, orka veldig lite og fikk ikke gått noen turer eller noe av det andre jeg hadde planlagt for å få fart i sakene.

Men natt til mandag 26. juni sov jeg mye bedre, hadde bare noe småvondt som ikke forstyrra meg noe særlig i søvnen. Etter frokost gikk jeg jaggu og la meg igjen, og sov som en stein fram til jordmortimen kl. 13. Alle tall fra kontrollen var bra, men hodet var fortsatt ikke festa. Og selv om jeg sa at slimproppen hadde gått, mente jordmoren at det nok kunne ta noen dager til før det skjedde noe (visstnok skal det bli mer farge på slimet når det begynner å åpne seg for alvor). Jaja, tenkte jeg, da får vi bare vente og se...

Jeg henta storebror i barnehagen, dro og handla inn til middag og etter at den var vel fortært lå jeg litt på sofaen og hvilte ryggen min. Da kjente jeg noe som minnet om en ri, dette gjentok seg 15 minutter senere, men så bare stoppa det!

Litt småfrustrert bestemte jeg meg for å både gå tur den kvelden og hoppe til køys med mannen. Jeg var veldig klar for action snart, og for en gangs skyld følte jeg meg uthvilt også.

I ni-tida gikk jeg en god runde på ca. 40 minutter, med en del oppoverbakker. Fikk masse kynnere, og deretter en slags konstant krampe i magen. Vel hjemme løp jeg på do og tok en avkjølende dusj før jeg foreslo for mannen at pausen i fotballkampen mellom Ukraina og Sveits kunne brukes til litt ! Jeg lå lenge etterpå, og begynte å kjenne noen svake rier som kom med 5 minutters mellomrom, men de ga seg etter en halvtime og jeg sovna.

Mannen kom og la seg rundt midnatt, og det ble en runde til med

En stund etterpå kom det flere rier, som kjentes godt i ryggen, rompa og nedover beina. Fikk ikke sove, men måtte opp på do og begynte å pakke om bag´en til Brage etter at han hadde vært med foreldrene mine på hytta helga før.

Rundt halv 2 gikk jeg opp på kontoret, starta opp PC´en og surfa litt på forumene. Starta oppropet for juliklubben på SM samtidig som jeg noterte ned tidspunktene for riene, de varierte fra 3 til 6 minutters mellomrom, og varte ikke særlig lenge, kanskje et halvt minutt. Men i halv 3-tida begynte de å bli vondere, og jeg merket at jeg måtte puste mere for å komme meg gjennom dem. Gikk på do og så etter om det var kommet mer slim eller blod, men det var ingenting! Jeg ble litt forvirret, men tenkte at jeg fikk prøve å finne ut hvor lenge de varte. Gikk ned på soverommet og hentet vekkerklokka som har sekundviser, og sto inne på badet med klokke og notatblokk og ble mer og mer overmannet av riene, klarte ikke å se klokka helt mens det sto på. Jeg ga fra meg mer og mer lyd, og mannen våkna ca. kvart på tre og lurte på hva som skjedde. Han ble litt forskrekket over at det bare var ca. 5 minutter mellom riene, og vi fant ut at vi skulle ringe til moren min og få henne til å komme og passe Brage den natta. Imens tappet jeg i badekaret med glovarmt vann for å lindre smertene litt. Riene var kjempevonde også mens jeg lå der, men jeg fikk slappet godt av i de pausene som var. Mannen kom inn og sa at han dro for å hente mamma, som ikke kjører bil selv. Heldigvis bor de bare 5 minutter unna! Mens han var borte kom jeg meg opp av badekaret og da jeg tørket meg så jeg at jeg blødde masse! Da skjønte jeg at det virkelig hastet, og kom meg i noen klær sånn at jeg var klar til å dra så fort barnevakten var på plass. Før vi dro ringte mannen til føden og fikk beskjed om at vi bare kunne komme inn.

Mamma hjalp meg ut i bilen, og jeg tok plass i baksetet, for jeg klarte ikke å sitte oppreist. Rakk å sende noen tekstmeldinger da vi kjørte ut på veien, klokka var da 03:29. Riene var veldig vonde, men jeg fikk tatt meg litt inn igjen i pausene. Men vi hadde vel ikke kjørt i 10 minutter engang før det kom et høyt ”knepp” fra magen og vannet strømmet nedover beina mine. ”Vannet har gått!” ropte jeg, og mannen ga nok på litt ekstra gass nå når vi hadde kommet ut på E6 og det ikke fantes trafikk på veien.

Men etter at vannet var gått, ble riene forferdelig vonde, og jeg kjente at kroppen min ville presse, jeg klarte ikke å stå imot, det føltes som kroppen min tok over fullstendig og presset av seg selv. Jeg stønna høyt og spurte hvor vi var hen, mannen svarte at vi var ”i tunnellen” men jeg skjønte ikke hvilken tunnell han mente. Jeg trodde vi nærmet oss sykehuset, men det stemte nok ikke helt! Riene var voldsomme, jeg MÅTTE simpelthen presse når det kom en ri. Så kjente jeg plutselig at hodet var på vei nedover. ”Dette skjer ikke” tenkte jeg, men fikk ropt til forsetet at jeg trodde hun kom nå og at han måtte stoppe bilen!

På neste ri gled hodet hennes enda mer nedover, og jeg kjente at det kom noe ut av meg, hodet stod i åpningen og sprengte, og jeg skrek som en stukken gris og ropte ”Hjelp meg!”

Mannen rev opp bildøra og hjalp meg av med bukse og truser, og så at hodet var halvveis ute. I all hast fikk han tastet sist oppringt nummer på mobilen, som var til jordmora på føden. Han fikk formidlet at ungen faktisk var på vei ut NÅ, og så fikk jeg en pressri til, og på 3 trykk var hun ute!

Jordmora noterte tidspunktet for fødselen til kl. 03:53, 24 minutter etter at vi startet å kjøre hjemmefra! Mannen hadde bare vært våken i litt over én time... vi hadde akkurat passert tårnet på Rygge flystasjon da vi måtte stoppe.

Han tok imot henne så fint, og jeg fikk henne opp på brystet. Hun pep og lagde lyder, og hadde fin farge, jeg synes det surkla litt og prøvde å få ut slim og sånt fra munnen, men det var visst ikke nødvendig. Mannen henta morgenkåpa mi fra bagen og pakka rundt oss for å holde oss varme. Jordmora sa at en ambulanse var på vei til oss, og i mellomtiden måtte vi holde varmen oppe og følge med på navlestrengen (når den sluttet å pulsere måtte vi slå en knute på den). Mannen tok plass i førersetet igjen og skrudde varmen på fullt, og knøt igjen for navlestrengen med en snor fra buksa jeg hadde hatt på meg.

Vi syntes nok begge at ambulansen brukte veldig lang tid på å nå fram til oss, men det var sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg snakket til jenta vår og hjalp henne med å finne puppen, synte hun kjentes litt kald ut og pakket bedre rundt henne. Ambulansen kom, og jeg måtte på egen hånd komme meg ut av bilen med jenta i armene, jeg ble våt på beina i regnværet og følte meg skjelven. De hjalp meg opp på båra og fikk meg inn i ambulansen, der varmen var satt på for fullt. Fikk flere tepper over oss, og etter å ha kjørt et lite stykke kom det på en jordmor som undersøkte litt og konkluderte med at alt så fint ut. Vesla fant puppen enda en gang, men så fikk jeg en ri til fordi morkaka skulle komme, og hun mistet taket. Det viste seg at morkaka ikke ville ut av seg selv, så jordmora ga meg en sprøyte i låret for at den skulle komme lettere, og hun la seg over magen min og trykka under neste ri for å få den ut. Det gjorde utrolig vondt! Etter at den var ute roet ting seg, men jeg var kvalm og ville bare ut av ambulansen så fort som mulig.

Endelig var vi framme på sykehuset, der vi først kom inn på avdeling B3 for en sjekk. Navlestrengen ble klipt, og jeg ble undersøkt for rifter, men slapp heldigvis å sy!

De vasket meg litt, jeg fikk av meg de tilgriste klærne (morgenkåpa gikk i søpla!) og tok på sykehusskjorte og sånne lekre nettingtruser med gigantbleie oppi, også ble vi trilla opp på avdeling B7 i rullestol. Der sto mannen og venta! Han hadde kjørt etter oss i bilen vår, etter å ha pustet litt ut og fått hentet seg inn igjen etter opplevelsen! Det var jammen godt å se ham igjen!

Vi fikk et enerom med dobbeltseng, og vesla sugde litt mer pupp før mannen ble med bort i gangen for å måle og veie henne. Hun var stor; 4070 gram, 53 cm lang og 38 cm rundt hodet.

Hun var en aldeles nydelig liten jente, vi beundret henne etter tur, tok noen første bilder og begynte å ringe og sende tekstmeldinger til familie og venner. Vi var begge helt ”der oppe” av adrenalin og jeg kjente igjen ”fødekicket” fra sist gang og følte meg som verdens tøffeste og flinkeste. Ingen av oss klarte å sove på mange timer, vi fikk et brett med flagg og snitter på av personalet, og kjente at vi var kjempesultne begge to. Vi ble enige om at hun skal hete Ylva og brukte morgenen på å beundre og kose med henne, hun fikk mer pupp av meg, og jeg prøvde å sove etter hvert som hun sovna ved siden av oss, men det var umulig!

Mannen dro ut for å levere bilen til rensing (baksetet så ikke ut etterpå) og jeg fikk frokost på rommet og følte etterhvert for å ta en dusj. Etter dette fikk jeg endelig sove... Og resten av dagen sov vi stort sett alle tre, når vi ikke lå og beundra prinsessa vår eller snakket om hvor utrolig det hele var, og at det føltes helt uvirkelig og drømmeaktig det som hadde skjedd. Det føltes som en evighet var passert siden vi gikk til køys kvelden før.

Nå etterpå får jeg litt vondt inni meg når jeg tenker tilbake på det, for det var en voldsom opplevelse, men også veldig sterk, noe jeg aldri kommer til å glemme. Gidder ikke å spekulere i alt som kunne gått galt, når det gikk så bra som det gjorde. Vi er stormforelsket i lille Ylva, som allerede har fått tilnavnet ”eksosrypa” og sikkert kommer til å bli temmelig lei av denne historien opp gjennom åra...

[minnimy]

tirsdag 13 juni var jeg hos legen og hun kjente på hode alt så bra ut,skjente litt kynnere om kvelden men det var jo ikke noe nytt.terminen var 8 juli.

gikk å la meg i 23 tiden,våknet i 04 tiden av at jeg måtte på do,gikk opp i sengen og skulle sove mer,fikk plutselig vondt i ryggen og tenkte at det er sikkert sengen eller ligge/sittestillingen min siden jeg ikke har lagt skikkelig pga halsbrann.

siden kl var da litt over 05 når jeg gikk ned i stuen og tenkte at jeg kan gå opp å ligge meg når barn og mann gikk ut av huset i 07 tiden,men det gikk ett lite lys opp får meg at ting var i gang når jeg plutselig fikk vondt hvert 5 min også forsvant det.

5.30 ringte jeg føden og sa hvor jeg hadde vondt og at det kom ca 5 +- min mellom hver og siden min første fødsel var min 3,5 timer så kunne jeg komme opp får en sjekk.

vekket min samboer og ringte svigermor om at vi kunne møte henne på veien og levere datteren vår,mens vi gjorde oss klar kom riene sterkere og jeg begynte å brekke meg,det var ikke behagelig å gå,ville egentlig bare ligge,

ca 6.15 var datteren levert og vi måtte fylle bensin,off.

når vi parkerte og skulle gå inn hovedinngangen så var den stengt og åpnet ikke før 7.30,jeg følte samboer måtte dra meg avgårde helt rundt byggningen,vi kom inn på føden kl 6.35(merk tiden til senere) og fikk beskjed om at vi måtte gå opp 1 etasje,herregud sa jeg,nå vil jeg ligge,det gjorde ikke vondt,men ubehagelig å gå samtidig med rier.

jeg må på do først,da sa hun ja det skal du og vi skal ta litt tester osv.....

men etter et kort do besøk la jeg meg på sengen og hun sa hun skulle ta sparketest,ikke vits i sa jeg nå presser jeg,hun kjente og sa at her var det full åpning og ringte på flere,jeg presset sånn og hun måtte holde igjen med ett hånkle til vi kom i ett annet rom,måtte da over i føde seng og da gikk vannet også hadde ett par press og når hun var halveis ute,begynte datteren vår å grine,da måtte jeg le....men ett press til kom hun,kl 06.50 var hun ute,så jeg var inne i 15 min før hun kom ler.gif

hadde kun ett lite rift som måtte syes,fødet uten smertestillende,

det som overrasket meg var formen,jeg var helt fin og var klar til å reise hjem igjen ler.gif

de var helt i sjokk over hvor fort ting gikk og vi måtte ligge noen timer på føden pga alle papirer som skulle fylles ut før fødsel ble gjordt ettterpå.

jeg kjedet meg sånn alle dager,snill jente og ingenting å gjøre,enn å spise så det var godt når besøket kom.

det sies at fødsel nr 2 er det beste du kan ha og der skal jeg si meg enig i.

nå er det mating,,jeg koser meg iallefall

Endret 2. juli 2006 av minnimy

[Gjest Primula]

La Traviata: for en historie! Var du ikke fryktelig redd da det sto på som verst? det tror jeg jeg ville ha vært.. Og mannen din, hvordan reagerte han egentlig?

Men det er ingen tvil; vi er flinke damer! ( og menn..)

[Fibonacci]

La Traviata: for en historie! Var du ikke fryktelig redd da det sto på som verst? det tror jeg jeg ville ha vært.. Og mannen din, hvordan reagerte han egentlig?

Men det er ingen tvil; vi er flinke damer! ( og menn..)

←

Jeg var litt redd, men det gikk så fort at jeg ikke rakk å bli ordentlig redd! Mannen min var fantastisk, han var stressa såklart men holdt hodet kaldt og gjorde akkurat det han skulle.

Litt pussig vardet at han kvelden før hadde lest om styrtfødsel og andre relevante ting i pappaboka, for å innstille hodet litt på det som kanskje kunne skje hvert øyeblikk!