Jeg er så sliten

[AngelinaJ]

Hei. Først av alt mange

Du skriver at gutten din er i grenseland til ADHD, "men tydeligvis på den friske siden"

Det finnes mange grader av ADHD. Hva er det som gjør at du tenker at han ikke har det?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Vi har selv en sønn som er nesten lik. Vi har enda ikke fått noen kommentarer på det, men får vi det noen gang så kommer jeg til å overse de kommentarene fordi jeg vet med meg selv at vi prøver å få bukt med det. Og folk som ikke kjenner sønnen vår, har vært med sønnen vår eller passet på sønnen vår har faktisk ikke noe de skulle ha sagt da de, bokstavelig talt, ikke kjenner til situasjonen vår.

Vår sønn er som gutter flest. Vi har i det siste latt han gå ut for å leke sammen med storesøsteren sin, men det går jo selvfølgelig ikke uten problemer.

Men han må uansett på et eller annet tidspunkt få lov til å gå ut uten at vi foreldre skal være med å passe på han. Og han er ikke den eneste rampete gutten i nabolaget heller.

Jeg håper denne perioden er snart over, for vi sliter en del med det. Jeg er utrolig lei av oppførselen hans og orker ikke mer.

Jeg er alene med han på dagtid og det gjør ikke akkurat ting enklere.

Jeg håper det blir bedre etterhvert som han blir eldre. Men da må jeg vel be om et mirakel tenker jeg....

[Gjest Gjest]

Jeg håper denne perioden er snart over, for vi sliter en del med det. Jeg er utrolig lei av oppførselen hans og orker ikke mer.

Jeg er alene med han på dagtid og det gjør ikke akkurat ting enklere.

Jeg håper det blir bedre etterhvert som han blir eldre. Men da må jeg vel be om et mirakel tenker jeg....

←

Du skriver at du er alene med ham på dagtid? Da er han ikke begynt på skolen enda?

Tror du ikke han hadde hatt godt av å begyne i barnehage for å få andre unger å bryne seg på, pluss å lære å funger i et fellesskap med andre?

Lykke til

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Du skriver at du er alene med ham på dagtid? Da er han ikke begynt på skolen enda?

Tror du ikke han hadde hatt godt av å begyne i barnehage for å få andre unger å bryne seg på, pluss å lære å funger i et fellesskap med andre?

Lykke til

←

Vel, han går i park da, men det er bare 4 timer pr dag, så jeg er jo alene med han på dagtid etterpå pluss at jeg har to barn til i tillegg. Men i går var barneparken ferdig for sommeren og han skal begynne i barnehagen etter sommeren.

[ceca]

Når jeg skriver at de kan søke om avlastnig eller støttekontakt er det av noen få grunner

foreldre som er slitne har ofte ikke overskudd til å leke /bruke tid på barna.

Og en situasjon med slitne foreldre går ut over alle og så søsken og denne gutten.

Mamma Mø skriver at de ikke har mye avlastning, da tror jeg at dette er noe hun kunne ønske seg, men hun vil ikke be vennene deres om hjelp da de snakker om sønnen hennes. Det er da ikke meningen at med avlastning så skal det vare "liver ut" , det kan være for en periode. Og man skal da heller ikke legge "skylden" for avlastning på gutten.

Jeg kjenner en familie som ha et barn som ligner beskrivelsen av denne gutten. De har to mindere barn også. I dag er deres eldste voksen (19 år), og de sier de angrer for at de ikke ba om hjelp. Det har slitt ut familien og familien har ikke hatt ro. Alt har dreid seg om denne eldste. De to minste har kommet godt i bakgrunnen da de har brukt masse energi på å holde styr på eldstemann. (og de har vært til utredning, og det var ikke ADHD)

Hvi foreldrene kan få en periode med avlastning, får de igjen overskudd til å bruke tid på gutten sin. Alle barn trenger tid med foreldre alene. Både de aktive ofg de mindere aktive. Jeg mener da ikke at de skal velge bor gutten sin, og bare kose seg med de andre barna. Kanskje de kan h nen vennr som kan avlaste dem med de andre samme helgen. Poenget er at man kan trenge et pusterom, for å klare det som kreves. Og med foreldre som ikke er slite så orker man mere, kan kose seg sammen, holder grenser lettere o.l

Kan hende jeg har missforstått situasjonen også.

Kan være han er en aktiv gutt, som trenger å bruke en god del energi hver dag,

og som snart roer seg ned.

Da får jeg bare beklage.

Ceca

[Rakel]

Føler virkelig med deg.

Her er min historie:

Jeg har en datter som nå er 17 år. Husker spesielt i alderen 2-6 år som et mareritt. Hun var helt hyper. Jeg måtte tape kjøleskapet, hun knuste vasken, gravde all jord ut av potteplantene og veltet dem, kastet private brev og bilder ut av vinduet, kastet mat, m.m.

Jeg kunne aldri ha noe på bordet da hun rev det ned, og kaffe til besøkende måtte holdes i hånden hele tiden.

I en periode følte jeg at hun nærmest tok livet av meg. Jeg hadde ingen avlastning da besteforeldre heller ville ha henne når "hun ble større". (Dette har de bedt om unnskyldning for nå)

Venner kom med samme kommentarene: "hadde det vært min unge, så...."

"Det hadde jeg ALDRI godtatt" osv. osv...

Jeg bestemte meg for 2 ting husker jeg:

1. Jeg skulle kun fokusere på 1 ting av gangen og jobbe med det. Tok det viktigste først. -Å spise pent. Jobbet med dette og "overså" det andre. Hvis ikke ble det helt kaos og jeg ble totalt utslitt og fikk ikke følgt opp noe skikkelig.

2. Jeg skulle si minst en positiv ting til henne hver dag. Uansett.

Det ble "kjefting" og irettesetting hele dagen, så jeg fant på noe hver dag for å legge en motvekt til dette.

Hyperaktiviteten avtok med årene faktisk, hun vokste det av seg. Men jeg hadde perioder med raserianfall hele tiden. Og det var ikke småtteri. En gang skulle hun hoppe ut vinduet i sinne og en annen gang kaste en hylleseksjon over seg fordi hun ikke fikk det som hun ville.

Jeg husker på et kjøpesenter hvor hun la seg på gulvet og raste som besatt for ikke å få viljen. Jeg tok henne opp (etter 1/2 time) mens hun skrek og

sparket og bar henne mot heisen for å komme ut. Der kom noen eldre damer ut og mumlet "stakkar, hun er redd for heisen". Datteren fikk dette med seg utrolig nok mellom skrikingen for det neste hun skrek var : "jeg er

redd for heisen" (hun elsket å ta heis)

Jeg fikk henne i barnehagen, og jeg synes nesten synd på dem husker jeg..

Men det var god avlasting ogf gjorde til at jeg hadde mer overskudd til å jobbe med adferden hennes og være en mor som kunne følge hennes aktivitetsnivå.

Det er mye jeg kunne skrevet, bl.a at avstrafning fikk følger for meg. Hun var så j... smart. Husker jeg låste henne på rommet og sto utenfor. Så måtte hun på do... fikk gå, men det var bare tull. Det gjentok seg noen ganger til jeg til slutt sa nei.

Da tisset hun på gulvet og det rant ut gjennom sprekken i døra.

Noen dager etter sto jeg på toalettet med kun en vask og toalett og sminket meg. Jeg skulle på jobb og var sent ute. Da jeg skulle gå så var døren låst. hun hadde låst meg inne. Jeg ba henne låse opp, og hørte bare stemmen hennes: "Skal du være snill da, mamma?"

Jeg sa Ja, mamma skal være snill. Hun gjentok: "Er du sikker på det"

Jeg fikk panikk for jeg visste ikke om hun klarte å låse opp igjen heller.

Uansett så låste jeg henne aldri inne etter det.

(Jeg var ung i da, og det var liksom slike råd vi fikk av helsepersonell i den tiden. Enten å holde fast eller låse inne på rommet. Såkalt time-out. (Jeg sto alltid utenfor)

Dette ble utrolig mye lenger enn jeg mente. Får lese den som kan ha nytte av det.

Datteren min er som sagt nå 17 år og missunnelsesverdig "flink" i forhold til andre på hennes alder. Nå er kommentarene helt andre.

Hun er engasjert på skolen, har mange meninger og diskuterer politikk osv. i det vide og brede. Deltar på teater og dans ogsom frivillig på kulturelle begivenheter.

Er vegetarianer p.g.a overbevisning for det.

Denne sterke viljen fra barndommen har virkelig slått blomst i tenårene. Hun har egen mening og følger ikke flokken i det hele tatt.

Har fått tlf. fra foreldre som sier at hun har snakket mot vennindene i røyking og slanking. Hun kunne ikke forstå at de gadd å gjøre seg selv så vondt. Det var jo skadelig osv. osv.

Å ha barn med så sterke viljer og aktivitet kan virkelig være en utfordring, og spesielt når det er snakk om adhd. Jeg arbeider med dette nå, og har fått masse faglig kunnskap med årene. Ser at mye av det jeg gjorde var rett ifølge dette.

Ofte gikk jeg på tvers av det som var anbefalt av kjærlighet til henne. Jeg følte ikke det var rett, og det handler om magefølelse.

Ofte kan noe være rett for et barn, men helt feil i.f.t DITT barn. Dette er det bare du som vet. Følg magefølelsen!

Jeg har aldri gått bak ryggen på henne, d.v.s når andre mente at vi som voksne burde ta affære i enkelte ting, har jeg aldri gjort det uten at hun har vært enig. Vi har pratet oss til løsninger som fungerer både for meg og for henne.

Tryggheten ligger i det som er forutsigbart. Dette gjelder særlig for adhd barn og for mange "urolige barn".

*Fortell barnet ditt på forhånd hva som skal skje hele tiden i detalj.

Eks: Nå skal vi gå i butikken og der kan du få velge mellom eple eller pære. Vi skal ikke kjøpe noe annet i dag.

*Positiv tilbakemelding

*Vær nøye med å beskrive handlingen som det du ikke liker slik at ikke barnet kan tro det er ham du ikke liker. Konkretiser, og bruk ord som det du gjorde i dag eller akkurat nå. Ikke si "alltid skal du..... eller Jeg hater når du...."

*Hold avtaler. Alltid. Disse barna er veldig nøye på ordvalg og hva de da forventer. Dersom forventningene ikke oppfylles kan de miste helt kontrollen.

Det er derfor Alfa og Omega og kunne beskrive på forhånd hva som skal skje og hva de event. skal få eller ikke få. Når de da spør etter uønskede ting så gjentar du "avtalen" og sier "husker du ikke at du skulle få eple eller pære. Nå skal vi..."

Dette fungerer utrolig bra på mange!! (Husk at Kanskje betyr ja.

Ser at det er mange med mye på hjertet her. Nå har jeg og tømt meg litt, og håper at det kan være til nytte for noen.

Endret 29. juni 2006 av Rakel

[Gjest Mamma mø]

Hei. Først av alt mange 

Du skriver at gutten din er i grenseland til ADHD, "men tydeligvis på den friske siden"

Det finnes mange grader av ADHD. Hva er det som gjør at du tenker at han ikke har det?

←

Jeg skrev det så vagt fordi jeg egentlig ikke ville ha en diskusjon om AD/HD.

Gutten min er ikke utreda for AD/HD, men jeg har snakka med fagfolk om det, og har snakka med de ansatte i barnehagen. Ingen av disse tror sønnen min har noen form for AD/HD. Derfor har jeg valgt å legge fra meg den tanken inntil videre, uten at det betyr at den ikke kan hentes frem igjen. Men så langt er det altså ingenting som tyder på at sønnen min er noe annet enn en spilloppmaker av dimensjoner.

[Twigi]

Til Rakel! For en fantastisk historie - du skriver så levende om problemene, og da er det så godt å lese om hvordan 17 åringen din fungere nå. Hun høres ut som en flott, ressurssterk jente, og det er jo ikke tvil om at det er mye din fortjeneste! Du sier at du var ung da hun var liten, men du har jamen greid det!

Jeg har ikke hatt på langt nær de utfordringene du forteller om, men kan bare understøtte at barn med sterk vilje blir selvstendige tenåringer som ikke bare følger flokken

[Plym]

Rakel! Flott å lese om datteren din. Det er så godt å få bekreftet at den sterke viljen faktisk skal bli en god egenskap en dag.

[Gjest gjest1]

Nå var mine bare snille mens de var små, men jeg tenker ofte kosthold når jeg hører om sånne problemer som du skisserer her.

Ikke at det behøver være noe galt med kostholdet deres, men kanskje akkurat han trenge tilskudd av noe, noen essensielle fettsyrer f.eks. Jeg vet at mangel på disse kan gi adferdsvansker hos enkelte, og at det også kan gi AD/HD-symptomer.

Let og se om du finner noe om det på nett, snakke med leger om det (gjerne mer enn en lege), prøv en homeopat eller naturmedisiner...

Det kan jo være ett eller annet som man ikke får satt noen diagnose på...?

http://www.althelse.com/?artid=1152

Denne kan du jo lese, f.eks.

Her står blant annet:

Kosttilskuddet som ble brukt i undersøkelsen er laget av norske fiskeoljer og selges under navnet Eye Q. Tilskuddet inneholder en høy andel EPA-fettsyrer, som regnes som viktig for kommunikasjonen mellom hjernecellene. Forskerne utelukker ikke at andre liknende kosttilskudd også vil gi like gode resultater.

Den kom enkelt opp på søket "adferdsvansker+fettsyrer" på google...

Endret 29. juni 2006 av mysan

[mari]

til alle dere som sliter med barna deres, eller som har gjort det. Må si utfra det jeg leser så tror jeg min sønn, som er vanskelig til tider, nok er en engel i forhold!

Vet om mange barn som har vært i avlastningshjem, og det er ingen av de som har hatt vondt av det så vidt jeg vet! Støttekontakt har jeg også bare positive erfaringer med som "observatør" og vet om flere som har kontakt med støttekontakt selv om de er "voksne". Det er ikke et nederlag å be om hjelp!

[Gjest Gjest]

Her er en veileder for pedagoger og hvordan man kan takle alvorlig problemadferd (pdf-dokument nederst i teksten). Du kan jo se om det er noe du kan bruke. Det går for det meste på det som er nevnt før, at ungene trenger forutsigbarhet. Det er også noe som heter konsekvenspedagogikk. Der legger man vekt på at ungene får vite konsekvensene av alt de gjør. Hvis du bruker mobilen i timen inndrar jeg den for resten av timen. Gjør du det en gang til inndrar jeg den for resten av dagen, gjør du det enda en gang inndrar jeg den for hele helga. Dermed får ungene på en måte velge selv; de vet hva som skjer hvis de ikke gir seg, så enten kan de gi seg eller ta konsekvensene.

http://www.skolenettet.no/moduler/template...&epslanguage=NO

[Gjest Gjest]

Vet om mange barn som har vært i avlastningshjem, og det er ingen av de som har hatt vondt av det så vidt jeg vet! Støttekontakt har jeg også bare positive erfaringer med som "observatør" og vet om flere som har kontakt med støttekontakt selv om de er "voksne". Det er ikke et nederlag å be om hjelp!

←

Det er lett å si, men for de fleste av oss ville det oppleves som et stort nederlag.

Når man er velfungerende, ressurssterk, har god jobb, god inntekt og ikke har trengt hjelp til noe som helst i hele sitt liv, så ville det oppleves som et enormt nederlag å be om hjelp til å mestre mitt eget barn? Hadde ikke du syntes det var en telefon som var vanskelig å ta?

Vi som forteller om de rampete barna her hører ikke til en udefinerbar gruppe "sosialklienter" eller "folk som allerede finnes i systemet". Vi er vanlige folk uten spesielle problemer. Å be om hjelp føles igrunn helt utenkelig. Også fordi jeg er redd for å stigmatisere barnet mitt som en "håpløs unge"/en som trenger hjelp i hans egne og andres øyne.

Bare så det er sagt: jeg ser ikke ned på folk som trenger hjelp fra det offentlige. Langt ifra. M en jeg tror at de fleste som er i den situasjonen opplevde det som et nederlag når man faktisk måtte be om hjelp.

[mari]

i mine øyne så er det ikke et nederlag! Vet om flere som har måttet ta det skrittet, og det er på ingen måte sosial klienter eller folk som allerede er i systemet, hvis du virkelig tror at det kun er de som skal ha rett på hjelp, eller at de synes at det er lettere så tror jeg at du tar feil!

Selvfølgelig er det vanskelig å be om hjelp, men det er ikke, og burde ikke bli sett som et nederlag. Tror alle familier har godt av å få hjelp hvis de trenger det. Har man ikke familie eller venner som kan stille opp, så er det å få et avlastningshjem eller en støttekontakt en god løsning! Hvis man er redd for å blande inn barnevernet så kan man faktisk ordne det på egenhånd (så fremt man har økonomi til det).

Min tante var avlastningshjem for en av kameratene til ene sønnen i 11 år, annen hver helg. Dette fikk hun ikke betalt for, men gjorde det fordi hun viste hvor vanskelig det var for guttens far, som var alene med han (mor er død). Faren til denne gutten var det som kalles veldig ressurssterk og rik, men han innså at han trengte hjelp, og derfor ble han enig med min tante om denne løsningen!

Min mors bestevennine har en sønn som er lettere tilbakestående, hun har, for å få litt avlastning, betalt andre for å ta med sønnen på kino eller ut på noe gøy. Både så hun skal ha tid til de andre barna, men også fordi han har godt av å få stimulanse av andre voksene.

Syns veldig synd på mennesker generelt som er for stolte til å be om hjelp hvis det faktisk finnes en løsning på problemet man har, og alle familer trenger hjelp innimellom!

Jeg ønsker ikke å såre noen, men bare forklare at av og til må man faktisk be om hjelp som er for vanskelig å takle selv (og ja, jeg vet hva jeg snakker om, for jeg måtte gjøre det selv,da jeg var gravid m/ nr 2 og trengte hjemmehjelp for i det hele tatt å kunne gå på do eller få meg lunsj)