Jeg må ærlig talt innrømme (om barnevernet)

[Psst...]

Neida, vi skal ikke godta at det begås feil, men vi må nok likevel finne oss i det. Det begås feil overalt hvor mennesker jobber, nettopp fordi vi ikke er ufeilbarlige. Men jeg mener fremdeles det er forskjell på å godta og å finne seg i.

[Silfen]

Og til legen som tilfeldigvis tok livet av pasienten på operasjonsbordet sier vi også; vi må jo godta det. Han er jo bare ett menneske.

[Gjest Anonymous]

Og til legen som tilfeldigvis tok livet av pasienten på operasjonsbordet sier vi også; vi må jo godta det. Han er jo bare ett menneske.

Den skjønte jeg ikke...Om en lege gjør en feil så kan legen (selvsagt) bli stilt ansvarlig. Vi må ikke bare godta det. Selv den verste forbryter er da bare et menneske. Hva skyldes denne ansvarsfraskrivelsen?

Men det er en MEGET stor forskjell mht. utdanning og antakelig også praksis hos hhv lege og ansatte i barnevernet da. Hadde aldri gått til en lege som hadde samme utdanningsbakgrunn som en sosionom f.eks!

[Pink]

Jeg har selv følt barnevernet på kroppen, jeg var en såkalt "krisesak", og ble tatt fra min mamma, og plassert i et fosterhjem. Da var jeg kun 5 år, jeg var redd, og veldig usikker etter alt som hadde skjedd, og det hele ble en svært traumatisk opplevelse for meg.

Jeg har fått lest mine papirer hos barnevernet, og jeg får helt vondt inne i meg av å lese om alt som skjedde, hvor jeg var hjemme i perioder, for så å bli plassert i fosterhjemmet igjen, osv... jeg visste ikke hvor jeg hørte hjemme, jeg ville bare hjem til mamma, skrek etter mamman min, jeg ble jo forvirret, lita som jeg var, det kan ikke være sunt å bli flyttet på sånn, og under sånne forhold i tillegg.

Det var kun den første tiden jeg fikk oppfølging, det var bare surr alt sammen, de skiftet saksbehandlere hele tiden, ingen hadde peiling, så ikke før jeg ble 14 år, ble barnevernet koblet inn igjen. Jeg bodde da i fosterhjem, og hadde litt kontakt med min mor. Jeg hadde mange tøffe år.

De kom på hjemmebesøk en gang hvert halvår ca, til jeg ble 18.

Saksbehandleren min innrømmet at de hadde sviktet i mitt tilfelle, både med oppfølging i alle de årene, og med ting som hadde skjedd den gangen i forhold til min mor. Det beklaget han. Mine småsøsken har de sviktet fullstendig, men det er en annen historie jeg ikke vil komme inn på her, men for oss som har opplevd dette selv på kroppen, er det en big deal for. Det er vårt liv, vår fremtid. Altfor mye avhenger av beslutninger som blir tatt over hodet på deg, for du er for liten til å skjønne, for liten til å si, og vite hva du vil.

Jeg har masse blandede følelser overfor hva som skjedde med meg den gangen, meningen var at jeg kun skulle bo i fosterhjem en 14 dagers tid, men det var som om de "glemte" meg, mine søsken bodde hjemme, hvorfor kunne ikke jeg, det har plaget meg veldig at jeg ble skilt fra familien min, pga ting som skjedde i starten, feil min mamma gjorde i forhold til meg, men som kanskje kunne ordnet seg, om hun fikk litt mer tid på seg, og mer hjelp. Hun var bare 16 år da hun fikk meg, hun trengte hjelp ja, men hvorfor kunne jeg ikke få bo hos henne etterhvert.

Fordi vi ikke fikk nok oppfølging.

Jeg har god kontakt med både min mamma, og pappa nå, men vi trenger alle tid på å fordøye alt sammen, det er mye som har skjedd.

Jeg går ikke rundt og bærer nag til barnevernet, jeg blir vel heller litt trist av å tenke på det, men jeg prøver så godt jeg kan å komme meg videre, er på god vei også, men fortsatt er det biter som mangler, som jeg må få på plass.

Barnevernet gjorde vel bare det de syntes var rett der og da, og det som ble gjort helt i starten var nok noe som bare måtte gjøres, det er det som skjer videre ...

Det som er så synd er at det sitter virkelige mennesker bak alt sammen. Det sitter mennesker bak hver sak, og hver tragedie.

Mennesker som for alltid vil være preget av dette, på en eller annen måte. Og det er kanskje lett å glemme. Særlig når man ikke har opplevd slike ting selv.

Klart livet går videre, men det er tøft, virkelig tøft. Vi må leve med det som har skjedd, hver dag, det er en del av vårt liv, det er ikke bare å "get over it" liksom.

[koldbruna]

Barnevernet gjør mye feil og mye rett.

Men barnevernet innrømmer aldri sine feil.PÅ meg virker det som de "tror" de vet alt og kan alt.

Etter år med en saksbehandler i min barnevernssak nå...som hele tiden snakket "gresk" hun brukte ord du måtte slå opp i ordbok for å oversette hva betydde,kritserte alt jeg sa.det var feil.Selvom jeg visste at jeg hadde rett og som VAR rett.

Saksbehandler var bestevenninnen til fostermor.Nå har vi fått en kurrator som bryr seg om OSS og som ikke er inhabil.

Men det VIKTIGSTE er å snakke sammen,komme til en dialog der alle parter forstår hverandre.

Mange glemmer at det finnes "sunn" fornuft og går hele tiden etter læreboka,bruker ord som du ikke forstår(de er jo så fine og bruke).

Det blir ikke rett i alle tilfeller.

Uansett vi bør aldri finne oss i at barnevernet gjør feil.Det er VÅRE barn det gjelder.

Og kjære PINK jeg vet åssen du har det.og hvordan du føler det.

Å være "krisesak" og få mange hull i oppveksten sin.

Men som du skriver du har begynt å få orden på bitene som mangler.

Jeg er FORTSATT bitter på barnevernet fordi at de visste hva som foregikk hjemme hos min familie,men har i ettertid lært meg og leve med det.Har kommet til det stadiet at jeg har tilgitt,men ikke glemt.

Kan takke min fostermor at jeg har kommet dit jeg er i dag.Hun har lært meg mye.

I dag samarbeider jeg med barnevernet og ikke jobber mot de slik jeg gjorde før.

Jeg har følt barnevernet på kroppen og ser både det gode og vonde de kan påføre familier.Men livet går vidre.

Gir deg en klem Pink og håper at med tiden legges alle sår også hos deg.

Det tar tid,men etter hvert vil du klare å legge det bak deg.

Se fremover og ikke bakover.

koldbruna

[Cassandra]

Koldbruna skrev:

Men barnevernet innrømmer aldri sine feil.

Jeg tror det er uklokt å generalisere på denne måten, Koldbruna. Jeg VET at du har mange, mange dårlige erfaringer med barnevernet, og din bitterhet skjønner jeg veldig godt. Men jeg tror nok at også barnevern saksbehandlere går i seg selv og må innrømme feil i ny og ne. Jeg tror det er viktig å få frem sakene hvor det virkelig har blitt begått feil for å LÆRE fra dem slik at feilene ikke blir gjentatt. Det er også viktig å få frem de gode sakene hvor foreldre og barn blir hørt og får den hjelpen de har behov for. Vi VET jo at det også skjer, ikke sant? Personlig så tror jeg at dersom vi tok en vektskål og veide godt arbeid/dårlig arbeid, så tror jeg vekt skålen hadde tippet over til godt arbeid.

Det må være utrolig vanskelig å være barnevernspedagog tenker jeg mange ganger. Tenk å ha den makten til å styre andre menneskers liv?? For noen få kjennes det kanskje som en beruselse og lar makten styre mer enn fornuften, men jeg tror neppe det er mange av dem.

En barnevernspedagog jeg kjenner sa til meg engang at det var noe hun tenkte på rett som det var; at hun hadde såpass mye makt at det var viktig å være ydmyk i forhold til den... Det var ærlig sagt, synes jeg.

[Gjest Anonymous]

Jeg må innrømme at jeg er meget skeptisk til rettsikkerheten på bygda. Dette gjelder ikke bare i forhold til barnevernet, men til alle offentlige etater. Tror ikke taushetslikten alltid blir overholdt, dessuten er forholdene gjerne så små at det ikke skal så mye til for å skjønne hvordan sakene ligger an..Jeg er også meget skeptisk til hvordan man forholder seg til "sladder", og at man har lett for å bli "stempla". Jeg har inntrykk av at om man stiller spørsmål og er kritisk så blir man sett på som "vanskelig" med en gang. Noe som absolutt er en fare for rettsikkerheten!

Mirabella

[Pink]

koldbruna: En klem tilbake til deg!

[koldbruna]

Men jeg tror nok at også barnevern saksbehandlere går i seg selv og må innrømme feil i ny og ne. Jeg tror det er viktig å få frem sakene hvor det virkelig har blitt begått feil for å LÆRE fra dem slik at feilene ikke blir gjentatt. Det er også viktig å få frem de gode sakene hvor foreldre og barn blir hørt og får den hjelpen de har behov for. Vi VET jo at det også skjer, ikke sant? Personlig så tror jeg at dersom vi tok en vektskål og veide godt arbeid/dårlig arbeid, så tror jeg vekt skålen hadde tippet over til godt arbeid.  

De innrømmer aldri at de tok feil.Det er det jeg vil frem til cassandra.Jeg kan gi deg ett eksempel.Da jeg var i fylkesnemda første gangen fikk jeg høre av saksbehandler i saken at jeg ikke hadde fullført noe av skolegangen min.Da jeg på dag to hadde med meg vitemål der det står at jeg har fullført sa de ikke noe.Jeg har enda ikke fått noen unnskyldning eller at de har sagt at de TOK feil.

Jeg har vært i systemet i 26 år cassandra,jeg begynner og se hva som er rett og galt,og ser at mye av den hjelpen barnevernet gir ikke er nok i mange tilfeller.

I en kommune kjenner jeg ei som har spurt barnevernet om hjelp,for hun klarer ikke ta seg av ungene sine,det hun fikk til svar var at de ikke hadde penger og folk til å ta seg av saken akkurat nå.De skulle se på den når de fikk TID.

Da er det snakk om to unger som ikke har det bra hjemme.

Disse to ungene bor i dag under forhold med alkohol og dop og kriminalitet.Barnevernet vet hva som foregår i hjemmet,men griper ikke inn.En Nabo ringte politiet,men de ryddet bare opp og dro fra to små barn som ikke burde vært der i det hele tatt??

Er det ett slikt barnevern vi vil ha?

At de som virkelig trenger hjelp ikke skal få det,mens andre igjen som prøver skal bli tatt fra barna sine bare for å sette det litt på spissen.

Jeg tror at barnevernet skulle ha gått mer inn i seg selv og sagt fra at de har for mye å gjøre de klarer ikke alltid å gjøre jobben sin.Og innrømme At de tar feil.

koldbruna

[Gjest mammor]

:x Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal svare alle disse innleggene om barnevernet, men at alt er som det skal være i den etaten er jeg helt sikker på. Jeg er 3 barns mor, 2 gutter og 1 jente. Da jenta mi var 15-16 år fant hun seg en gutt som hjernevasket henne. Hun kom ikke hjem om natta og jeg hentet henne mange, mange ganger. Jeg snakket med mora til denne gutten og sa ifra at jenta mi ikke hadde lov til å være der om natta. Nei det var greit, hun skulle sende henne hjem. For å gjøre en lang historie kort det eneste den mora tenkte på var og gjøre penger på dattra mi. Hun tok med seg min datter til sosialkontoret og sa at JEG hadde kastet ut henne. Hun fikk flere tusen i mnd. for å ta seg av henne. Jeg fikk ikke spørsmål fra barnevernet om dette var sant eller ikke. Etter 3 mnd. fikk jeg brev om vedtaket, jeg hadde krav på det. Jeg ble så sint at jeg ikke har ord for det. Jeg fikk ett møte med barnevernet da, fikk da fortalt min historie, jenta mi ble ikke borte om natta lenger da for da fikk ikke denne mora penger for å ¨ha¨ henne boende der lenger. Det er jo litt for enkelt når det bare er og lyve for barnevernet og få en hel drøss med penger for det også da. Har ikke barnevernet plikt til å undersøke om historiene er sanne. Jeg har ikke mye til overs for barnevernet etter dette for det er ikke den eneste historien jeg vet om dem

[pia35]

Nesten alle har hørt eller vet om forhold vedrørende barnevernet.

Da jeg var lita "kom" barnevernet å "tok" søskenbarna mine, 2 gutter på hendholdsvis 10 og 13 år. Den gang syntes jeg det var helt forferdelig for onkel og tante var jo så snille. I dag kan jeg forstå at de hentet dem, men jeg forstår ikke at de ikke fikk mere oppfølgning enn de fikk.

Den minste gutten ble plassertt i et barnehjem sørpå og den andre ble plassert i et fosterhjem på en helt annen plass. Ja, de skilte søsknene!!!

Det er etter min mening den første feilen barnevernet gjorde.

Det gikk ikke så bra med noen av dem. Spesielt for den minste gutten. Heldigvis holdt vi kontakt pr. brev i alle år slik at de ikke ble fremmede for meg i hvertfall. Men guttene ble fremmede for hverandre så når de ble gamle nok hadde de ikke annet felles enn barnevernet og samme foreldre.

Den minste gutten slet nok mest av de to, han klarte aldri å føle at han hørte til noen plass. Han kom på skråplanet og ble en skikkelig ramp.

Dop, tyverier og fengsel ble en del av dagliglivet hans.

Han begynte i en alder av 20 år å skikke seg, han klarte å slutte med dop men ble vel aldri helt hederlig.

For snart 4 år siden orket ikke minstemann mere og tok sitt eget liv i en alder av 23 år! Han største lever men sliter fremdeles veldig, han har også prøvd å ta sitt eget liv men har blitt berget hver gang.

At barnevernet hjelper en del av barna de tar i fra foreldrene er sikkert, men at noen av de faller mellom to stoler er også bra sikkert. De kan ikke hente ungene og forlange at de skal klare seg selv etter fylte femten år slik de gjorde med mine søskenbarn. De var nok ikke enkle å takle men det hjelper fint lite mener nå jeg.

At barnevernsbarn skylder på barnevernet i mange tilfeller over et ødelagt liv forstår jeg veldig godt. Hvilke valg hadde de? Ingen!

De ble tatt i fra det kjente og stuvet bort til helt fremmede og på fremmede plasser. Hva gjør dette med et barnesinn?

Marerittene mange av dem sliter med blir aldri borte. Noen må ta på seg ansvaret for disse ungene og når det er barnevernet som henter dem er det helt klart deres ansvar å ta vare på dem.

Når de er "voksne" nok til å ta vare på seg selv etter barnevernets meninger har de ingen! Samholdet til familien deres er helt borte.

Nå mener jeg ikke at dette gjelder alle men for mine søskenbarn var det sånn. De var/ er følelsesmessig ødelagt og har vanskelig for å knytte seg til noen. Ikke så rart egentlig, eller hva?

[Thea]

:x Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal svare alle disse innleggene om barnevernet, men at alt er som det skal være i den etaten er jeg helt sikker på. Jeg er 3 barns mor, 2 gutter og 1 jente. Da jenta mi var 15-16 år fant hun seg en gutt som hjernevasket henne. Hun kom ikke hjem om natta og jeg hentet henne mange, mange ganger. Jeg snakket med mora til denne gutten og sa ifra at jenta mi ikke hadde lov til å være der om natta. Nei det var greit, hun skulle sende henne hjem. For å gjøre en lang historie kort det eneste den mora tenkte på var og gjøre penger på dattra mi. Hun tok med seg min datter til sosialkontoret og sa at JEG hadde kastet ut henne. Hun fikk flere tusen i mnd. for å ta seg av henne. Jeg fikk ikke spørsmål fra barnevernet om dette var sant eller ikke. Etter 3 mnd. fikk jeg brev om vedtaket, jeg hadde krav på det. Jeg ble så sint at jeg ikke har ord for det. Jeg fikk ett møte med barnevernet da, fikk da fortalt min historie, jenta mi ble ikke borte om natta lenger da for da fikk ikke denne mora penger for å ¨ha¨ henne boende der lenger. Det er jo litt for enkelt når det bare er og lyve for barnevernet og få en hel drøss med penger for det også da. Har ikke barnevernet plikt til å undersøke om historiene er sanne. Jeg har ikke mye til overs for barnevernet etter dette for det er ikke den eneste historien jeg vet om dem

Går det virkelig an??

[Gjest mammor]

Ja det går virkelig an. Barna er ikke så enkle bestandig de heller vet du. Men jeg jobbet som gal for å få dattra mi på rett vei. Det var vanskelig å få jenta hjem igjen for hun fikk jo også penger for at hun bodde borte. Barnevernet hadde til og med sagt at da hun kom hjem var det jeg som skulle gi henne over 1000 kr. mnd. i lommepenger. Husk at dette er ca. 20 år siden så du kan tenke deg hvor mye dette utgjorde av vår økonomi.

Dette er en slik sak som kan gå igjen i flere hjem for som sagt så hørte barnevernet på løgn og undersøkte ikke sannheten i det

[Thea]

Huff, det var nå jammen bra at det fikk en lykkelig utgang da :D

[Silfen]

Jeg har også en liten historie, som for såvid er bra på noen måter, dårlig på andre.

Jeg har et familiemedlem som har fått 3 barn med en voksen dame, som ikke fungerer helt i det daglige. Dop og alkoholfri, men litt "kort"

Hans foreldre har fått omsorg for den eldste datteren.

De skilte lag og en stund etterpå fødte denne damen tvillinger. Hun ble lovet hjelp til å ta seg av dem og hjelpen kom i form av en kvinne som observerte. Hjalp aldri, bare så på. Moren er ikke skikket til å ta seg av ungene slik det er i dag, det er jeg helt enig i. Men man lærer ikke noen ting av å ha en person hengende over skuldrene på seg hele tiden.

For et par-tre uker siden kom beskjeden om at barna ville bli tatt fra henne. Ikke bare tvillingene, men eldstejenten skulle også tas. Hun har bodd i et stabilt familiemiljø hos min meget oppegående tante det siste året.

Ikke fikk de vite når, bare at vedtaket skulle settes i kraft snarlig.

Siden min tante "kun" er fostermor, får hun ikke innblikk i saken. Så nå har de gått på nåler de siste ukene og håpet på at de hvertfall får feire jul sammen. Det ser jo ut til å skje.

Det var snakk om før barna var født at de skulle ta dem. Og som jeg sa, greit nok det. Men da burde de satt i gang tiltak straks. Ikke vente i 6 mnd mens håpet bare stiger hos moren, samtidig mens hun får positive tilbakemeldinger fra barnevern/sosialkontor.

Faren er ung og har ikke engang blitt rådspurt. Selv om han ikke er kapabel til å ta seg av barna så er det vel vanlig folkeskikk å rådføre seg og fortelle hva som skjer med ens egne barn?

Dette er trist. Det er samtidig greit at noen passer på, for det trengs. Det er bare måten det gjøres på. Lar alle parter bli glade i barna og ønske å ha dem rundt seg, så; NÅ kommer vi, skal bare la dere sitte å pines LITT lengre!

[Liljestine]

Hmm.. interessant diskusjon dette om barnevernet.. Vet ikke helt hva jeg kan bidra med her, men jeg kan jo fortelle min historie om barnevernet.

Da jeg var 13 ble jeg kastet ut hjemmefra 4 ganger av stefaren min. Etter 3 gangen på 5 mnd. tok mora til venninna mi kontakt med barnevernet. De rådet meg til å flytte hjem, og prøve en gang til. Noe jeg så gjorde, som resulterte i at han kastet meg på dør for 4 gang i løpet av 7 mnd. Da fikk jeg god hjelp av barnevernet. de første månedene bodde jeg hos venninna mi, (barnevernet bidro med støtte til foredrene hennes) og etter litt fikk jeg fosterhjem. Der ble jeg boende til jeg var over 18, og hadde det helt topp der. Fikk hele tida god oppfølging av "min" saksbehandler der, eller barnevernskurator som det vel heter..

Sånn sett har jeg et positivt inntrykk av barnevernet.. de hjalp meg da jeg trengte det..

Man hører jo mye om barnevernet, og stort sett er det alltid de negative sakene som kommer frem i media.. Ja, barnevernet gjør nok mange feil, men det er mange som har fått hjelp av de også.. Syns ikke vi skal glemme det. Har fortsatt kontakt med andre fosterhjemsbarn som jeg ble kjent med da jeg bodde i fosterhjem, og det er ingen av de som har noe negativt å si om hvordan barnevernet opptrådde i deres saker.. de er fornøyde, og glade for å ha fått hjelp da de trengte det.

I dag har jeg veldig god kontakt med mamma (hu har flytta fra stefaren min..) og jeg har god kontakt med mine fosterforeldre :D

[trollet]

Støtter deg jeg Milla!!!

Jeg er midt i en rettsak om barnefordeling. Jeg kontaktet barnevernet for å bevise for retten at jeg er ei god mor, og nå er de mitt sterkeste vitne..

Har fått en god og styrkende støtte!