Jeg må ærlig talt innrømme (om barnevernet)

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg skjønner ikke hvorfor tidligere barnehjemsbarn er nødt til å spy ut edder og galle om hvor fæle barnevernet er og om hvor mange feil de gjør og at det helt ikke burde vært noe som het Barnevern.

La gå at enkelte har hatt dårlige opplevelser med denne etaten- men jeg mistenker mange for ikke å ville se sannheten i øynene- at ens foreldre ikke var i stad til å ta vare på en.... det er en sannhet som for mange må være vondt og ta til seg.

Jeg tror endel mennesker trenger å bli påminnet at de som jobber i barnevernet også "bare" er mennesker, som som alle andre mennesker kan også disse gjøre feil. Men tenk heller på alle de barn som har fått hjelp av barnevernet- hva hadde skjedd med disse barna om ingen hadde tatt affære?

Man kommer aldri videre i livet om man er så full av hat at man kaller folk for enten "menneskehatere" eller "barnevernselskere". Da bør man heller gå i terapi enn å regelrett spre hat til de som ikke kjenner ens historie- eller har mulighet til å sette seg inn i den.

Når folk forteller om sine erfaringer med barnevernet så er det uten unntak kun den ene siden av saken vi får høre- og det gjør bildet unyansert og skaper ett feil bilde av "sannheten".

Milla

[Vala]

Veldig enig Milla!

Kopierer mitt tidligere innlegg om barnevern:

Jeg blir stadig like overrasket over at folk tar for god fisk det de leser i VG eller Dagbladet eller enda verre, Se & Hør om det grusomme barnevernet som kommer og tar barna til folk.. Det skal veldig mye til før barnevernet går inn og faktisk fratar noen omsorgen. Det er mange hjelpetiltak som kan bli satt i gang for at foreldrene faktisk skal kunne beholde omsorgen. Jeg er selv besøksfamilie for to barn hvor familien klarer seg mye bedre nå etter de får avlastning hver 3. helg.

Jeg kjenner selv til en sak personlig som ble slått opp stort i en av tabloidavisene om en mor som var frattat datteren sin. Jenta er en venninne av meg. Dette oppslaget vekket masse sympati for moren og alle trodde selvfølgelig (?) på den historien som ble presentert i avisen. Så var det også en del som ikke kom frem i artikkelen da, som blant annet at mammaen pleide holde hodet hennes under vann i badekaret, eller kunne låse henne inne på rommet en hel dag uten mat.. Listen kunne blitt lang.

Jeg sier ikke at det ikke kan skje feil, det gjør det nok sikkert, men husk når dere leser sånne avisoppslag at dette er den ene siden av saken. Eller ta dere en tur på barnevernsvakta og se hva slags jobb de gjør der.

(Jeg har fått tillatelse av venninnen min til å skrive i korte trekk om henes historie.)

[Mathias]

Deter så mye lettere å kritisere enn rose...

Det er vel ingen tvil om at barnevernet hjelper mer enn skaper problememer, ellers hadde de HELT garantert ikke vært til ....

[Gjest Linn_ikke_innlogget]

En liten historie om en venn av meg:

For 2 år siden fikk han en sønn med ei jente som han var sammen med. Alt gikk veldig bra, men som mange forhold ender så ble det slutt.

Han hadde sønnen annen hver helg og en dag i uken. Moren var ikke den beste mor og omsorgssvikt svar svaret på dette.

Sønnen ble tatt fra henne i en periode, hun lovet å skjerpe seg og fikk guttungen tilbake. Ca 6 mnd senere så var det igjen et faktum. Hu klarte ikke å ta vare på ungen og den ble satt i et fosterhjem. Faren reagerte selvfølgelig på dette.. Hvorfor kan ikke jeg få ungen?

Jo grunnen til dette var at papirene mellom moren og faren var ikke ordnet. Hvem papirer det er snakk om vet jeg ikke. Faren søkte om full foreldrerett over ungen. Var mellom masse rettsaker og svaret var klinkende klart et 'NEI'. Til å begynne med kunne han ikke se guttungen alene. Det måtte være noen der å passe på. Hvorfor? Han hadde jo ikke gjort noe galt. Det var mora som hadde sviktet..

I dag så har han guttungen hjemme annenhver helg, men ungen bor i fosterhjem.

Så systemet er ikke så veldig fint og flott. P.g.a et lite papir som han ikke har så får han ikke ha sin egen sønn som han har stilt opp for hele tiden. Mora er den som har sviktet og ikke han.. Men de putter gutten i fosterhjem og ingen av foreldre kan få han..

Er det virkelig noe fornuftig i dette? Kan noe fortelle meg det?

(Historien er noe uklar for jeg vet jo ikke alle detaljer, men vet nok til at barnevernet er ganske så firkantet og følger kun boka. Teori er IKKE det samme som praksis).

Linn

[Gjest sandix]

La gå at enkelte har hatt dårlige opplevelser med denne etaten- men jeg mistenker mange for ikke å ville se sannheten i øynene- at ens foreldre ikke var i stad til å ta vare på en.... det er en sannhet som for mange må være vondt og ta til seg.

Her rører du ved en av årsakene til hvorfor tidligere barnevernsbarn sitter igjen med at barnevernet har gjort/gjør en dårlig jobb. Deres opplevelser er ikke bare subjektivt preget, de er i tillegg formet i en alder da barna ikke har forutsetninger for å bedømme barnevernets motiver for å gripe inn, eller hva som ligger til grunn for et vedtak som innebærer omsorgsovertakelse.

Mange av disse barna opplevde barnevernets inngripen som såpass traumatisk at dette vil prege deres holdninger langt inn i voksen alder. Å bo hjemme hos foreldre som, av ulike årsaker, har nedsatt omsorgsevne, behøver ikke nødvendigvis bety at barna ønsker seg bort. Det kjente, om det er aldri så uverdig, representerer tross alt det barnet har lært å kjenne som trygghet, og enhver forandring vil oftest oppleves som en trussel.

Mange av barna sliter dessuten med skyldfølelse, og tror at det er de selv som er skyld i at barnevernet kobles inn. De barna som har umodne og usikre foreldre utvikler ofte en ansvarsrolle i hjemmet, - såkalt parentifisering – og kan se på innblanding fra barnevernet som et personlig nederlag.

Flere har også en tendens til å idyllisere foreldrehjemmet etter en omsorgsovertakelse, dette gjelder særlig i de tilfellene hvor en søskenflokk blir splittet opp, og hvor forholdene i fosterhjemmet ikke fungerer tilfredsstillende. Vi kan ikke forvente at de alltid skal være i stand til å se sannheten - vår sannhet - i øynene, selv ikke når de for lengs er voksne og "burde" vite bedre. Opplevelsen har vært for vond til at de kan nyttiggjøre seg erfaringene.

Det er ingen tvil om at barnevernet er nødt til å gripe inn i en del tilfeller, dette gjelder også omsorgsovertakelse, men når det gjelder arbeidet med å la barna bearbeide disse hendelsene, er det per i dag ikke godt nok. Og forvente at alle barnevernsbarn skal ha et modent og reflektert forhold til denne etaten, er å forlange for mye. Til det er de ofte for sterkt preget av det de opplevde som overgrep fra barnevernets side. Jeg ser – og du ser, Milla – nødvendigheten av mange barnevernstiltak, men vi har helt andre forutsetninger for å vurdere dem.

Etter mitt syn gjør barnevernet en god jobb, tatt i betraktning av de ressursene de har til rådighet, i de aller fleste sammenhenger, Mitt ankepunkt må være at det tar for lang tid før tiltak blir satt i verk, evaluert og ev revurdert.

[Tusenfryd]

En liten historie om en venn av meg:

For 2 år siden fikk han en sønn med ei jente som han var sammen med. Alt gikk veldig bra, men som mange forhold ender så ble det slutt.

Han hadde sønnen annen hver helg og en dag i uken. Moren var ikke den beste mor og omsorgssvikt svar svaret på dette.

Sønnen ble tatt fra henne i en periode, hun lovet å skjerpe seg og fikk guttungen tilbake. Ca 6 mnd senere så var det igjen et faktum. Hu klarte ikke å ta vare på ungen og den ble satt i et fosterhjem. Faren reagerte selvfølgelig på dette.. Hvorfor kan ikke jeg få ungen?

Jo grunnen til dette var at papirene mellom moren og faren var ikke ordnet. Hvem papirer det er snakk om vet jeg ikke. Faren søkte om full foreldrerett over ungen. Var mellom masse rettsaker og svaret var klinkende klart et 'NEI'. Til å begynne med kunne han ikke se guttungen alene. Det måtte være noen der å passe på. Hvorfor? Han hadde jo ikke gjort noe galt. Det var mora som hadde sviktet..

I dag så har han guttungen hjemme annenhver helg, men ungen bor i fosterhjem.

Så systemet er ikke så veldig fint og flott. P.g.a et lite papir som han ikke har så får han ikke ha sin egen sønn som han har stilt opp for hele tiden. Mora er den som har sviktet og ikke han.. Men de putter gutten i fosterhjem og ingen av foreldre kan få han..

Er det virkelig noe fornuftig i dette? Kan noe fortelle meg det?

(Historien er noe uklar for jeg vet jo ikke alle detaljer, men vet nok til at barnevernet er ganske så firkantet og følger kun boka. Teori er IKKE det samme som praksis).

Linn

Du skriver selv at du ikke vet alle detaljer. Og dermed burde faktisk spekulasjonene stoppe. Du vet ikke hva slags papir det var - dermed vet du heller ikke hvorfor. Det kan kanskje være at moren ikke har oppgitt hvem som var faren? Det er ingen selvfølge vet du. Det må man skrive under på. Så uten å vite mer enn det man hører og uten detaljer, er det ganske dumt å spekulere i dette.

Barnevernet gjør selvsagt feil. Visst kan det virke firkantet og uforståelig. Men jeg tror ingen avgjørelser blir tatt uten nøye overveielse. At avgjørelsen så kan være feil, ja, selvsagt. Men at folk går rundt og tror at det er tilfeldigheter og trynefaktor og saksbehandlers dagsform som avgjør barnefordelingssaker, det sjokkerer meg og er ikke noe annet enn tøv. (Nå var det vel ingen som rett ut uttrykte det her, så ingen trenger føle seg truffet, men dette er holdninger som man hører rundt omkring.)

Målet er at alle barn så langt det er mulig skal bo sammen med foreldrene. Det ytes langt mer hjelp til at dette skal kunne være sånn, nå enn tidligere. Barnevernet er dessuten til for barna - ikke de voksne. Uten at det nødvendigvis er motstridende interesser.

[Gjest Minnie Emmerdale]

Historien er noe uklar for jeg vet jo ikke alle detaljer

Nettopp, du vet ikke alle detajer, så hvorfor spekulere. Det kan være mye som ligger bak som du ikke vet om. Det er akkurat dette jeg synes er så tåpelig med de som klager over hvor fæle barnevernet er. Det er kun en side av saken og blir gjerne formet slik at barnevernet kommer dårligst ut.

Forøvrig synes jeg at Sandix hadde noen glitrende kommentarer om akkurat dette.

Jeg synes det blir tåpelig og patetisk og påstå slike ting som at en barnevernskurator kom inn og innledet et forhold med mannen i huset for på den måten å splitte opp familien eller at en barnevernsansatt satt og fremsa grove løgner i retten slik at hun selv ville få omsorgsretten til barnet.

Det høres som som noe man kan lese i div. ukebladet under spalter som "Dette skjedde meg" eller "Historier fra virkeligheten".

Milla

[Jen]

Det er utrolig hvor mye barn vil holde ut for å være hos foreldrene. Ofte går de vel å skjuler problemer fordi de er redde for å bli tatt bort fra foreldrene, og har ingen forutsetning til å forstå at det kanskje er det beste. Derfor er det nok veldig sannsynlig at mange vil forvrenge sannheten og skylde på barnevernet. Det skjer helt sikkert feil her og der, men jeg tror at i de aller fleste tilfeller handler de rett. Dessuten er det jo folk som selv tar kontakt med barnevernet og får hjelp til å takle kriser de går gjennom uten at barna blir tatt fra de av den grunn. De eksisterer jo for barnas skyld, og vil prøve å finne den løsningen som er best for barnet. Dersom de ser at problemet i familien er forbigående vil de nok gjøre alt for at barnet får bli i familien.

Historien om faren som ikke fikk barnet sitt forteller meg bare det jeg alltid har ment. At folk går rundt og får barn uten å sjekke sine rettigheter (og plikter for den del). Han kunne godt ha ordnet papirene mens han var samboer. Tror de fleste som kjøper hus eller bil er påpasselige på at de har papirer og rettigheter i orden, men unger som er 1000 ganger mer verdifulle er det visst ikke så nøye med. Da er det visst mer moro å krangle og drive ungene til nervevrak etter et brudd.

Dessuten er det nok mer en et papir det sto i. Man kan som sagt ikke vite hele saken.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Man skal være forsiktig med å dømme på bakgrunn av det som kommer fram i avisene når det gjelder barnevernet. Selv må jeg dog innrømme at jeg er ganske skeptiske til deres evne til å se en sak og en situasjon. Jeg har en veninne som selv har bedt om hjelp av barnevernet i forhold til det ene barnet, og resultatet av det har IKKE vært bra. Hun er kanskje ikke verdens mest ressurssterke (dårlig utdannelse, går nå på attføring pga dårlig rygg, ikke alltid like flink til å ordlegge seg) men hun er en veldig omsorgsfull person, som setter grenser og rammer for barna, gir de trygghet og kjærlighet. Barnevernet skapte mye uttrygghet for ungen, de evnet ikke å gi den hjelpen h*n burde hatt. Det ble lovt støttekontakt, og det ene med det andre, men det ble aldri fulgt opp.

Et annet tilfelle jeg personlig kjenner til, er ei som har en baby (el nå 17 mnd) som hun IKKE tar godt vare på. Vi er flere som har meldt fra til barnevernet om nokså grov og vedvarende omsorgssvikt (bl.a i forhold til mat, eller heller mangel på sådann, hygiene etc) og INGENTING SKJER. Visstnok er det lagt inn som hastesak, men på den siste mnd, har det ikke skjedd noe som helst. Og det skremmer meg også fordi det går vinter og vår før noe skjer, når flere er bekymret.

Jeg er sikker på at barnevernet i en del sammenhenger gjør mye bra. Samtidig syns jeg det virker som om det mangler en grunnleggende forståelse for at man jobber med mennesker, og at familierelasjoner er veldig vanskelige. Mulig det har med erfaring, vet at i Oslo er det stor gjennomtrekk i etaten. Og da ender man med nyutdannede som sikkert er flinke til å følge boka, men hvor det muligens skorter litt på livserfaring.

[Babyface]

Jeg er overbevist om at det enkelte ganger i historien har blitt begått feil fra barnevernets side, akkurat som innen alle andre etater og bransjer, men i det store og hele tror jeg barnevernet gjør en god jobb.

Jeg synes folk generelt skal ta det som kommer fram av negative saker i mediene og fra barnevernsklienter med en stor klype salt. For det første er dette ofte mennesker som er litt på skråplanet på en eller annen måte i livet og som kanskje tidligere har vært i kontakt med det offentlige og føler at samfunnet behandler dem som dritt (selv om de ikke evner å se selv at de faktisk ikke bidrar så mye til å få det bedre selv, heller). Slike mennesker ser ikke alltid at barnevernet faktisk forsøker å hjelpe dem. Jeg kan også forestille meg at barn som blir hentet av barnevernet kan føle det veldig traumatisk å bli tatt bort fra foreldrene, selv om det i virkeligheten er til barnets beste. For det andre får vi alltid bare høre den ene siden av saken, ettersom de som som jobber i barnevernet (og i andre etater de samarbeider med) har taushetsplikt. Dette med taushetsplikt synes jeg vi skal være veldig glade for. For det tredje er ikke alltid journalister sannferdige, de pynter på det som blir sagt og legger til og trekker fra for få en god sak.

Når det gjelder at ting tar tid før barnevernet ragerer, har dette veldig ofte med ressurser å gjøre. Er man ikke flere folk, så er man ikke flere folk og har man ikke penger, så har man ikke penger. Dette er det ikke barnevernet som kan noe for, men politikeren som fordeler ressursene her i landet. Jeg er sikker på at barnevernet sorterer sakene som best de kan, alt etter hvor prekære sakene er.

[Gjest Anonymous]

Jeg har sett at barnevernet har sviktet. Jeg oker ikke gjøre historien lang og detaljert, men når du SER små barn være på kafe med fulle foreldre flere ganger i uka, at unger sover i en inngang til et hotell om natta for å vente på mor eller far... Her er 2 grove tilfeller i min LILLE kommune som ALLE har sett.

Barnevenet tilbød det ene barnet fosterhjem da han var 17 år, men han sa nei takk, i dag drikker og ruser han seg sammen med mamman.

Jeg var bare barn selv da dette hendte, og hadde ikke mulighet til å gjøre noe, men plassen er for liten til at barnevernet ikke visste noe tidligere.

Når det gjelder den innskriveren som sier at faren ikke fikk barnet, men måtte i fosterhjem pga. et papir, så vet jeg om et lignende tilfelle. Papiret som manglet var DELT FORELDREANSVAR !

Det barnet jeg snakker om er i dag 5 år og kunne vært hos sin far om ikke reglene var så firkantet.

Utover dette går jeg ut ifra at barnevernet gjør mange gode ting, men det er FRYKTELIG for de menneskene som blir involvert i urettferdig eller mangelfull behandling.

Dette kan føre med seg ødelagte liv, og jeg skjønner godt at det fører med seg mistillit ig "hat" mot de instanser som er involvert.

Reservemamma

[koldbruna]

Jeg tror endel mennesker trenger å bli påminnet at de som jobber i barnevernet også "bare" er mennesker, som som alle andre mennesker kan også disse gjøre feil. Men tenk heller på alle de barn som har fått hjelp av barnevernet- hva hadde skjedd med disse barna om ingen hadde tatt affære?

Når folk forteller om sine erfaringer med barnevernet så er det uten unntak kun den ene siden av saken vi får høre- og det gjør bildet unyansert og skaper ett feil bilde av "sannheten".

Milla

Milla Ja de som jobber i barnevernet er bare Mennesker,men mange som jobber i barnevernet kan ikke jobben sin.DE tror de gjør en bra jobb,men i enkelte tilfeller griper de ikke inn i det hele tatt,dette er i familier de vet at det bør gripes inn,men vet du hva som skjer? Det blir en sak,ei Mappe som blir liggende på årsvis.Og når det er for sent griper de inn.

Jeg er tidligere fosterbarn som jeg har skrevet før,har både gode og vonde minner fra barnevernet og tiden jeg bodde i fosterhjem.Men vet du jeg var heldig.....fikk en enestående saksbehandler som stilte opp 24 timer i døgnet og som virkelig brydde seg om meg.Fikk en fosterfamilie som den dag i dag stiller opp og som bryr seg om meg,ser på meg som en av sine egne.

Men bitter er jeg...men vet også at uten barnevernets hjelp hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.Har møtt motgang,men lært av de feilene jeg har gjort.Har begynt å se fremover og tar en dag av gangen.

Sannheten har to sider,men er det rett hele tiden at det bare er den ene parten (barnevernet ) som har rett??

Det finnes sakbehandlere som gir blaffen..de vet hva som foregår i ett hjem men griper ikke inn.

"Det å være FOSTERBARN i Norge i dag er tøft,det kan jeg skrive under på.

Kanskje barnevernsarbeiderene har for mye å gjøre,da må de si fra.

De sitter på kontorene sine og bestemmer livet til utsatte unger,men for oss er det selve livet.himmel eller helvete"

koldbruna :evil:

[Gjest Anonymous]

Hei. Jeg er journalist og kan i høyeste grad underskrive på Millas innlegg. Selv har jeg (heldigvis) ikke hatt noe særlig med barnevernssaker å gjøre i jobben, men det er et av de aller vanskeligste feltene å jobbe med når det dukker opp familier som vil fortelle sin historie på trykk.

Barnevernet har taushetsplikt enten de vil eller ikke, og det er derfor ofte nærmest umulig for utenforstående å vite om alle sider av historien kommer fram.

Likevel er det slik at mediene ikke skal unnlate å skrive om slike saker. Mediene skal tale de svakestes sak mot myndighetene. Så dette er et dilemma i vår yrkesgruppe.

Barnevernet gjør helt sikkert feil de som andre. Jeg mener ikke å frita dem for ansvar ved å skrive dette, men jeg tror barnevernet i mye større grad enn andre instanser blir skyteskive helt ufortjent.

[Leonora]

Barnevernet har regler og forskrifter å gå ut fra. I de jobbene sitter det mennesker som er like forskjellige som alle andre arbeidskollegaer. Noen gjør sikkert bedre eller dårligere jobb enn andre.

Det er jo stort sett veldig sårbart for foreldre og være i kontakt med barnevernet. Siden dette er et veldig ømt punkt vil jo kjemien i mellom den ansatte i barnevernet og foreldrene bety veldig mye. Alle har jo intensjon om att man vil barnets beste, men hva det betyr, er det jo ulike oppfattninger om.

Jeg har selv hjelp fra de til min 18 årige sønn som prøvde seg ute på "kjøret". Han selv ville ha hjelp til å komme vekk fra det miljøet han var i. Han så at det hjalp lite og trekke seg ut av miljøet. Han ble da sittende hjemme uten kamerater. Vi har bare positive erfaringer, men vår sønn var jo "voksen" og både vi og han ønsket hjelp. Den støtten vi har fra barnevernet kan nesten ikke beskrives. Da jeg var i kontakt med de første gangen følte jeg meg så misslykket som mor/forelder. Vi fikk enorm støtte og sønnen følte det likedann.

Dette ble veldig rotete men håper meningen kommer frem.

[Psst...]

Joda, det hender det skjer overtramp fra barnevernets side, og det var vel også derfor fylkesnemda ble dannet. Det skal være et slags overvåkende organ for barnevernet, og alle saker om omsorgsovertagelse skal så vidt jeg vet gå gjennom dem. Allikevel vil det nok desverre kunne hende at de også tar uriktige avgjørelser.

Det som kanskje bekymrer meg mer, er de saker der barnevernet velger å unnlate å involvere seg. Det er ikke mange år siden det var en erstatningssak mot barnevernet. En stor søskenflokk kom skjevt ut i livet fordi barnevernet ikke involverte seg. Hele kommunen visste hva som foregikk (liten plass).

Barnevernet er også avhengig av å få bekymringsmeldinger, og mange verger seg mot å kontakte dem.

En annen ting er at vi ikke har noe alternativ til barnevernet, og alle er vel enige om at de er nødvendige i samfunnet. Da må vi nok også finne oss i at det begås feil fra tid til annen.

[Gjest Anonymous]

Nei, vi må aldri finne oss i at det begås feil i denne etaten! Noen feil kan rettes opp, andre kan ikke det. Jeg synes det er meget bra at man har et kritisk syn på både barnevern- og sosialetaten. Når man begynner å godta saker helt uten videre da er det virkelig fare på ferde. Men det er klart at media som regel kun fremstiller en side av saken.

Man skal også være klar over at det finnes indre stridigheter i disse etatene. Har selv opplevd å havne midt oppi en slik "stridighet", og følte at det nærmest var min egen skyld at jeg var blitt ansatt. Hadde jeg visst hvordan det skulle bli hadde jeg holdt meg milevis unna denne etaten. Har aldri blitt så dårlig behandlet av noen arbeidsgiver som jeg ble der. Et konkret eksempel er bl.a at de brukte lovhjemler som ikke finnes.

Og ærlig talt; er det nok med kun tre års utdanning til en slik jobb?

[Gjest Minnie Emmerdale]

Nei' date=' vi må aldri finne oss i at det begås feil i denne etaten![/quote']

Det er tullprat for slik vil det aldri bli og det må vi bare godta.

Milla

[Gjest Starya]

Det faktum at feil skjer (og vil fortsette å skje) betyr ikke at vi trenger å godta det. Ja, feil vil også skje i fremtiden, men ved å ikke godta det kan vi (samfunnet) i det minste kanskje påvirke til at antall feil begrenses.

I enkelte yrker kan feil aldri godtas.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Helt enig med Gjest som sier at vi ikke må finne oss i feil fra barnevernet! Vi vet vel alle at det kan skje, men utgangspunktet må være at barnas oppvekstvilkår er så viktige at FEIL IKKE SKAL SKJE! Er holdningen i utgangspunktet at "jaja, feil skjer jo overalt" da har vi sviktet barna!

Jeg mener også at det med utdannelse er svært viktig. Tre år på høyskole?? det er et godt grunnlag, det er klart, men det er neppe nok. Som jeg sa tidligere, her handler det om menneskelige relasjoner, og da er det ikke nok å kunne det som står i boka. Du må feks. relatere til mennesker - som kanskje har tatt valg som iflg. deg er helt feil. Allikevel skal du hjelpe, ikke dømme. Kanskje litt på siden, men ut fra det jeg har hørt av de jeg kjenner som jobber i etaten, så blir jeg i tvil mht. kunnskapen/den faglige ballasten.

På den annen side, med all negativ fokus det er på barnevernte, så risikerer vi og at de som er gode, som har erfaring etc. ikke orker å fortsette. og det var vel heller ikke meningen?

Det er riktig og nødvendig at barnevernets arbeid står nokså flombelyst. Særlig i tilfeller av omsorgsovertakelse siden det er en beslutning som er så dyptgripende for de det gjelder, at det MÅ kreves ordentlig behandling.

Men også ellers. Gjør barnevernet for lite? griper de inn for sent? Det nytter ikke å avfeie det hele med at "de har ikke nok ressurser". Dette gjelder våre barn, ikke ting!

[Gjest Sivi]

Selvfølgelig skal vi være kritiske til barneværnet og det de gjør. Helt enig med siste innlegg, vi skal ikke finne oss i feil.

Dette er med på å skjerpe kvaliteten i barnevernet og en trygghet for at færrest mulig feil begås.