Angst og div

[Gjest Bc]

Hei. jeg sliter ofte med depresjoner og har en del nerveproblemer. Jeg er nok ikke alene om dette og jeg spør likesinnede om hvordan deres venner og familie "takler" det?

[Gjest Tanita]

Jeg bor sammen med en som har problemer med nervene og må ta veldig hensyn til han, fordi han har sånt temperament. Må tilpasses etter han.

[Gjest Gjest]

Jeg har en angstlidelse (OCD), og prøver så godt jeg kan å fungere "normalt" i hverdagen, uten å belaste mine nærmeste for mye (og føler at jeg lykkes med det).

Mannen min er selvfølgelig den som merker mest til sykdommen min, og det er klart han blir lei av og til....Men jeg tror og håper at jeg ikke legger livet hans i "ruiner" for det. Han har en normal hverdag med jobb, kolleger og fritidsinteresser. Men sykdommen min ligger mer som en diffus "tåke" over oss. Vi har levd med dette i så mange år, og pratet så mye om det, at det egentlig ikke er så mye mer å si....

Når det gjelder øvrige familie, så føles det mer som om sykdommen min er tabu....Ikke så lett å snakke om psykiske lidelser....Hadde vært mye enklere med en synligere sykdom, for da tør folk å prate om det....

Tror de andre ville sett rart på meg om jeg i en familiesammenkomst skulle si:"Åå, idag sliter jeg med noen forferdelige tvangstanker!"

Min mor vil helst ikke snakke om temaet i det hele tatt hvis jeg bringer det på bane, og snakker seg vekk fra det så fort som mulig....

[Gjest Gjest]

Les litt i denne tråden

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=203719

[Gjest Gjest]

Når det gjelder øvrige familie, så føles det mer som om sykdommen min er tabu....Ikke så lett å snakke om psykiske lidelser....Hadde vært mye enklere med en synligere sykdom, for da tør folk å prate om det....

←

Jeg skjønner hva du mener bare at det gjelder venner og ikke familien. Familien min skjønner hva det er snakk om men jeg føler ikke alltid at venner skjønner det. Som du sier så om det hadde vært en synlig sykdom så ville de skjønt hva det var snakk om.

Jeg får nesten skyldfølelse når jeg snakker om dette temaet blandt venner fordi det virker som om de tror jeg kun sitter inne og synes så voldsomt synd i meg selv og egentlig ikke orker noe...Men det er jo ikke slik det er i det hele tatt!!!

[Gjest Gjest]

Jeg får nesten skyldfølelse når jeg snakker om dette temaet blandt venner fordi det virker som om de tror jeg kun sitter inne og synes så voldsomt synd i meg selv og egentlig ikke orker noe...Men det er jo ikke slik det er i det hele tatt!!!

←

Kjenner meg veldig godt igjen....

[Gjest Turi]

Hvis jeg får forsvare venner og familie litt, så er det veldig vanskelig å finne noe fornuftig å si om det. Det er jo en litt "usynlig" sykdom, og man vet liksom ikke om man kan si noe eller om det vil bli verre. Og så er det vanskelig å ikke kunne gjøre noe for å hjelpe

[Gjest Banana]

At det kan være vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre det kan jeg godt skjønne, men kan man da ikke heller si det enn f.eks nærmest si det bokstavelig talt at du må slutte å sitte inne å synes synd i deg selv? Det er noe av det verste jeg har hørt iallefall..

Det var nok godt ment men det fikk meg til å føle meg som om jeg går rundt og er en slags hypokonder.

Endret 25. juni 2006 av Banana

[Gjest Turi]

Det skal man selvsagt ikke si. Om man sier noe slikt betyr det jo at man ikke har respekt for psykiske lidelser som relevant sykdom, og det syns jeg virker litt lite opplyst. Det er jo ikke akkurat slik at psykisk sykdom er ukjent i dag...

Svarte egentlig mest i forhold til at jeg ikke snakker med alle om dere psykiske lidelser med mindre de legger opp til det selv. Og sånn tror jeg mange har det. For meg gjelder det forøvrig andre ting også - har flere venninner som er overvektige - snakker ikke om det heller om de ikke legger opp til det, vet liksom ikke hva jeg skal si.

For meg er problemet mest at jeg vil at alle skal være friske, sunne og glade. Når jeg ikke føler jeg har noe som helst å bidra med, og jeg ikke heller kan sette meg inn i verdenen til de som sliter med psykiske lidelser, er det lettere å ikke starte å snakke om temaet. Føler jeg "graver" om jeg spør, og er redd for å være utidig.