den du aldri fikk??

[Gjest Anonymous]

Leste her en dag at alle hadde en som man ikke fikk prøvd ut forholdet ordentlig med, og selv om du var gift og elsket den personen, så var det alltid en lengsel etter den du ikke "fikk".

Er det slik at alle har en gammel flamme som man aldri glemmer??

En man kanskje var sammen med, men det tok slutt pga ulike årsaker og som en egentlig aldri fikk prøvd om forholdet var det rette??

Skjønner dere hva jeg mener?

Noen av mine venninner har det slik, de er i forhold hvor de er lykkelig og elsker partneren, men de lurer alikevel på hva som kunne ha hendt hvis omstendighetene var annerledes med den gamle flammen, de tenker på han og slikt?

Hun ene skal gifte seg snart, og hun har det slik..

Men jeg vet ikke om det er så lurt å gifte seg hvis hun har den lengselen etter den andre, selv om hun elsker den nye..

Skjønner??

Har alle en slik??

takker for svar

[meta]

Jeg har det litt motsatt.. Tenker takk Gud for at jeg møtte han jeg skal gifte meg med, for hjelpe meg om jeg hadde blitt med eksen :-?

Nei, jeg har ingen sånn gammel flamme heldigvis :D

[Chiquita]

Jeg har en gammel "flamme" som jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å glemme....

Av forskjellige åraker så fikk vi ikke prøvd ut forholdet ordentlig, og jeg lurer innimellom (ikke ofte - bare når jeg ser han, eller snakker med han) på hvordan det hadde vært hvist-om-at-og-dersom-at.... Litt "mimring" om du vil kalle det det....

Tror ikke det er noe å være flau over....

Vi er ikke direkte venner nå, men når vi møtes på fest så snakker vi sammen, og det er ikke noe problem (når jeg tenker på savn - for det er ikke der)

Jeg har det jo kjempefint sammen med min samboer nå, og jeg kunne ikke tenke meg å bytte ut han med min gamle flamme!

Jeg er kjempeglad for at jeg møtte min samboer, så det er ikke der det "ligger" ...

Tror ikke det gjør noe å tenke tilbake på x'ene sånn, for min del er det ikke et savn etter dem, men heller bare undringer på hva som kunne ha vært, og hvordan ville det ha vært....

Dette ble rotete, men jeg tror du forstår hva jeg mener....

Jeg tror IKKE din veninne heller savner x'en, dersom hun har det så godt som hun har det nå, men det er jo lov til å "mimre" litt over fortiden, selv om hun skal gifte seg...

*klem*

[Gjest Lea]

Hehe.. gamle minner!

Jeg har EN gammel flamme som jeg ikke ble helt ferdig med.

Det sa "klikk" hver gang vi møtte hverandre (vi bor laaangt fra hverandre). Han var farlig sjarmerende og klarte på en eller annen måte å få meg på kroken hver gang vi møtte hverandre. Må vel nevne at jeg var singel på den tiden.

Så møtte jeg min samboer. Har møtt den gamle flammen etterpå og merket heldigvis at det ikke sa "klikk" lenger .

Men det er klart jeg har tenkt... Hva om jeg ikke hadde møtt sambo... hadde jeg fortsatt å rote rundt med denne fyren i en evighet, hadde det blitt noe MER eller...?

Ganske vanlig dette tror jeg!

[Gjest gurimalla]

Det er vel ganske mange som har slike gamle flammer. Jeg har en som jeg liker utrolig godt og som jeg merker at liker meg godt også. Han er min drømmemann. Det har aldri blitt noe fordi vi er begge opptatt, men noen ganger når vi møtes tenker jeg: "du og meg, hvordan hadde det blitt tro?".

Når alt kommer til alt er jeg (og sikkert han også) meget godt fornøyd! :D

Tror ikke du skal være så bekymret for venninnen din, det at hun ønsker å gifte seg sier vel mer enn nok. Det at hun tenker på gamle flammer er vel også litt naturlig nå når hun skal gifte seg.

[*Lillian*]

Jeg har en slik en jeg og....

En som jeg rota vilt med og var elskeren til i over 2år (jeg var singel, han var opptatt :oops: ). Han gjorde det plutselig slutt med dama si rett etter at jeg traff sambo, og da sa han alltid på fest noe sånt som at det var meg han alltid ville ha men hadde vært for feig til å droppe dama i tilfelle.. (tryggheten osv, u see?)... Han hadde (etter hva jeg hørte) leeenge kjærlighetssorg pga meg siden jeg plutselig var i et seriøst forhold med sambo og han satt alene... Sorry, T, for sent ute, gitt...

Det ble brått slutt på disse telefonene på sene kvelden; "Lillian, kan vi treffes...Trenger deg nå...." osv... *sukk*

Det var ikke bare sex mellom oss, det lå alltid noe mer pluss at vi var veldig gode venner ellers også... Han er vel 24år nå, men jeg har ikke sett han på laaange tider. Aner ikke hva han driver med, vet bare at han aldri ble sammen med den dama igjen....

Men jeg må ærlig innrømme at jeg tenker innimellom (ikke ofte, men dog) på "dersom hvis atte om" på T... *sukker litt til* Hadde ikke jeg møtt sambo, hadde det vært T og meg da? Hva hadde skjedd, liksom?

Nå ser jeg han så sjelden, vi har begge flytta fra hjembygda. Men de få gangene jeg har sett ham.... Hjertet tar noen ekstra hopp, ja... Men det er ikke fordi jeg savner ham eller noe sånt, bare tenker på den deilige sexen, jeg.... Men jeg har jo en nå som er like god minst lell, da... hehe...

Jeg tror det er noe med T fordi han var min første i senga, min første elsker, den jeg hadde lengst "rote-forhold" til både uten og med å være sammens med osv... Blir litt spesielt det for ei ungjente på 15 (som jeg var da det starta)

Jadda... Life goes on... Han hadde sikkert ikke vært noe manneemne uansett, hehe...

Lillian

[Ann Forup]

ja jeg er også en af dem som har en gamel flamme faktisk et par stykker men tænker nu ikke så ofte over det, en er helt tilbage til jeg var bare 6 år min aller først kærlighed ( sukker og ler ) en anden var en rigtig god ven som da han tilbød mig sex sagde jeg nej anger som en hund efterpå men det blev bare sådanne...

I dag er jeg sammen med min soulmate og kommer nok aldrig til at skifte ham ud er så glad i ham at jeg synes det næste er skummelt :D har aldrig haft sådanne føelser før for et andet menneske.. bortset fra mine unger selvfølgelig..

[Gjest Duchess]

Er vel et par gamle elskere som jeg fikk et litt for godt øye til ja...

Lurer jo på hvordan det går med dem og hva de driver med i dag...

[Gjest Lea]

Jeg har forresten EN til jeg :oops: !

Men med ham løste det seg på en fiiin måte.

Mens jeg var singel hadde vi et sånt kamerat-forhold som utviklet seg til litt "rot". Vi overnattet hos hverandre et par ganger, men det ble aldri til at vi hadde sex.

Etterhvert mistet vi kontakten fordi han reiste bort en stund og følelsene ble litt borte liksom. Jeg var sikker på at han ikke var interessert i meg lenger og at det vi hadde sammen bare var en slags "reserveløsning" for ham. Syntes at det var litt rart at han ikke hadde prøvd seg på noe mer.

Deretter fant han sin samboer og jeg min. Et par år etter møttes vi på en fest og snakket litt sammen. Han er ikke typen som snakker om følelser, men plutselig sa han: "Jeg var jo skikkelig forelska i deg jeg!"

Jeg måtte jo innrømme at jeg hadde vært ganske så forelska i ham også. Så lo vi godt begge to og fablet litt om hva som hadde skjedd om han ikke hadde reist bort den gangen. Vi kom til den konklusjonen at vi hadde det kjempebra begge to og at vi mest sansynlig hadde drevet hverandre til vannvidd . Og det tror jeg faktisk at vi hadde!

Han er kanskje ikke "den jeg aldri fikk", men det var kjempefint å få ting ut av verden på en så enkel og naturlig måte synes jeg. Han er i dag en god venn, som jeg ser altfor sjelden.

[Tusenfryd]

Gamle flammer blir som nye...

Joda, det var en jeg aldri tok :-?

Og så var det han jeg ikke fikk :cry:

Ja, jeg har lurt. Og ja, hva hadde jeg gjort hvis... vi ga aldri hverandre en sjanse, selv om det både klikket og gnistret.

Men så var det han da - som jeg ville ha, og som jeg tok og jeg fikk og som er jeg ufattelig lykkelig med. Og som topper alt av hva jeg har hatt, hva jeg trodde jeg kunne få, hva jeg fikk, hva jeg ikke fikk, og hva jeg drømte om å få.

[Bridget]

Den jeg aldri får...

God venn og kollega i 4-5 år - min sjelsfrende, som er gift og har tre barn...

Han tok det opp først; dette er mer enn vanlig vennskap, vi er skapt for hverandre og hører sammen. Hvorfor traff jeg ikke deg da jeg var 19?

Fulgte en tid med mange samtaler og lange klemmer, men ikke noe mer - for skjørt og for vanskelig.

Så jeg la ned forbud mot så mye som en bursdagsklem, til hans motvilje, han sier det ikke er noe galt å gi hverandre en klem. Men det syns jeg når det resulterer i gallopperende hjertebank og at man ikke vil slippe...

Jeg er fri, han er det ikke. Han er en venn jeg ikke vil miste, men en mann jeg gjerne skulle hatt. Men skal det skje må han finne ut at han ikke har mer å gi til kone og unger og ikke fordi han skal komme til meg. Derfor har jeg sagt jeg er veldig glad i han som venn og at det bare har vært forbigående begjær og ikke noe mer.

Og jeg ser inn i de nydelige øynene hans hver dag og ønsker han en strålende helg med kone og barn hver fredag. Og det er der fortsatt - både hos han og meg, men vi snakker ikke om det mer...

[Plutti]

Åh så godt jeg kjenner meg igjen i mange av deres beskrivelser.

HAN jeg ALDRI vil glemme tilfører fortiden, men jeg sender han nok daglig en tanke fremdeles. Gutten fra studietiden. Han jeg aldri fikk prøvd ut forholdet ordentlig med. Vi fikk et år sammen, som gode venner og elskere, men aldri kjærester. Fordi han ikke følte 'det rette' for meg sa han. Jeg var SÅ forelsket, så lykkelig i våre stunder, for meg var og blir han nok den jeg kaller 'min store kjærlighet'. Det er nå 8 år siden. Idag er jeg jo lykkelig med en fin mann og samboer...

HAN og jeg hadde kontakt via brev og telefon et års tid etter avsluttet studietid, jeg møtte han en gang i den tiden, og falt rett inn i en storm av følelser igjen. Etter det mistet vi kontakten plutselig. Jeg fikk ham på avstand og kunne konsentrere meg om å komme meg videre med livet mitt. Og da følte jeg meg endelig klar for kjærligheten på ny...

Så for et par år siden sporet jeg opp mailadressen hans på internett og sendte en mail til HAN, følte meg sterk nok til at jeg turte dette da :oops:

Siden har vi hatt kontakt i større og mindre grad, mest via mail, men også sms og telefon. Forholdet til min kjære hadde en stor krise i fjor høst og da 'trøstet' jeg meg med masse kontakt med HAM, daglige mailer og chat. Det gikk så langt at vi egentlig hadde avtalt å møtes en helg, men jeg trakk meg, jeg var plutselig ikke sterk nok... Og jeg var jo livredd for å miste samboer'n min.

Nå har det gått enda et år, idag har jeg det veldig godt med samboer'n min. For noen uker siden fikk jeg mail med nyheten om at HAN for første gang har fått seg dame. For en rar og litt sår følelse. :oops: Noen andre har klart å få 'min store kjærlighet'... jeg klarte det ikke... :-?

Men vi er gode kamerater på mail, kanskje tør jeg møte ham til våren, vi har snakket om å treffe hverandre. Vi bor 60 mil ifra hverandre, men sjansen er stor for at vi får en passende sjanse på vårparten. Tør jeg? Jeg tror det, jeg vil det. Jeg tror jeg MÅ det. Jeg ønsker å treffe ham, se at han bare er et vanlig menneske og ikke en 'gud' slik jeg har lagret ham oppi hodet mitt...

Det finnes såklart et par andre menn man ikke glemmer også, men ingen som har satt slike spor. For det meste er det gode minner og de tar jeg godt vare på, håper jeg kan klare å se det slik men HAN også en dag...