Spiseforstyrrelse

[Englepus]

Noen som sliter med det samme, eller som har vært der?

Har nettopp innsett at jeg har et problem, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med det.

Endret 12. juni 2006 av Englepus

[Amber]

Du skriver lite om hva problemet egentlig er...?

Jeg tolker det sånn at du ikke spiser?

JEg har hatt det sånn en tid - null matlyst og går ned i vekt.

Det er fordi jeg ikke har hatt det bra, og har vært ulykkelig. Og da forsvinner matlysten. Sa jeg måtte jo gjøre noe med livssituasjonen min. Og det er blitt bedre, men har fortsatt en del å hente. Klarer å spise lite i gangen da, siden jeg har vært så sløv så lenge. Tåler ikke å gå ned noe mere, er ganske tynn, uten å være mager da. I tillegg har jeg veldig høy forbrenning, så det er jo ikke bra; jeg merker det jo veldig godt at kroppen kjører på reservene; de få jeg har. Ikke bra:)

Så du må evt prøve å ta tak i livssituasjonen din og hva som evt ikke er bra, om det er noe som gnager deg tror jeg.. For meg så slår alltid sånt ut over matlysten...

[Englepus]

Visste ikke helt hvordan jeg skulle formulere meg ...

Det er vel helst det at jeg er så enormt fokusert på det å spise sunt. Lager meg masse regler for hva jeg kan spise og ikke spise. Tenker på mat hele tiden.

Er slank, på grensen til å være for tynn, og vil egentlig ikke gå ned i vekt. Men jeg er livredd for å legge på meg og jeg hadde ikke blitt lei meg om jeg hadde gått ned mer. Og det at jeg tenker sånn skremmer meg.

Noen dager har jeg dårlig matlyst og spiser veldig lite. Og noen dager vil jeg ikke spise ...

Har prøvd å kaste opp, men det får jeg ikke til så jeg det har jeg gitt opp. Men jeg tror kanskje jeg hadde gjort det om jeg fikk det til.

Skulle virkelig ønske jeg kunne klare å ha et avslappet forhold til mat. Spise det jeg har lyst på når jeg har lyst på det.

Nå for tiden har jeg kuttet ut det meste av melkeprodukter, kjøtt, fet fisk, sukker og hvete ...

Hva som er årsaken til at det har blitt sånn vet jeg ikke sikkert. Tror kanskje det er min måte å føle at jeg har kontroll på livet mitt når jeg egentlig ikke har det. Jeg får ihvertfall til det å spise sunt liksom.

Tror kanskje jeg er litt for opptatt av å være perfekt også.

Endret 12. juni 2006 av Englepus

[Gjest Gjest]

Jeg tenker også mye på hva jeg spiser..

Men har vel ikke noe spiseproblem egentlig.. hvir jeg ikke spiser svimer jeg av, blir sur og lei. SÅ det er 1 av 2. Å velger selvsagt å spise.

Jeg spiser når jeg er sulten og kjenner jeg trenger mat, spiser til jeg er mett og stopper der.

Nå om sommeren slår varmen meg ut, orker ikke mye mat om dagen jeg hvertfall

[Gjest Gjest]

Anbefaler å snakke med noen om problemet før det vokser seg større. Fastlegen kan være et sted å begynne, han kan henvise til videre behandling. Ellers er IKS et veldig godt alternativ - de har kjempekompetanse og egenerfaring med spiseforstyrrelser: www.iks.no

Håper du klarer å gripe tak i problemet - livet er så mye mer enn vekt og kalorier!

Har selv slitt med spiseforstyrrelser i årevis og vet hvor tomt livet kan bli når man er dominert av disse tankene.

Lykke til!

[VolvoLinda]

Har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var to år. (ja, det er faktisk mulig, og vil noen ha historien, så er det bare å si fra.) Vet en god del om det, for å si det sånn, når det gjelder alle tre "hovedkategoriene". Jeg anbefaler deg å kanskje gå til legen eller andre, og om du ikke vil selv, så få med deg noen eller få noen andre til å si fra til noen for deg. (hvis det er mulig, da?)

For meg har det aldri hjulpet noe med noen type behandling. Jeg har rett og slett måttet stå på selv, og sette meg små mål om gangen.

[Gjest BabyBlue]

Har slitt med spiseforstyrrelser siden jeg var to år. (ja, det er faktisk mulig, og vil noen ha historien, så er det bare å si fra.)

2 år?! Hvordan er det i det hele tatt fysisk og psykisk mulig i den alderen?

[AnonymBruker]

Jeg lider også, har gjort det i mange år, kan ikke huske å noen gang ha hatt et normalt, gledelig forhold til mat.

Jeg kan ikke spise normalt. Jeg veier alt jeg spiser ihodet. "ok, den der har 400kcal pr 100gram, tror jeg spiste ca 40 gram nå" så må jeg regne ut mengda jeg har fått i meg.

Jeg leser på treningsforum at man bør ligge 7-8000kcal i overskudd for 1 kg rent fett på kroppen.

Det vil aldri i livet skje meg. Likevel står jeg på kjøkkenet og veier letteste alternativ. For guds skyld, ikke steke det eller det i olje, det er for fett. I såfall bare bittelitt. Som om den oljedråpen egentlig hadde skadet meg.

Kan jeg spise litt hvitløksbaguett, jeg har egentlig lyst på, men den gjør meg jo feit? Må la være, må ikke være svak.

Her en dag spiste jeg et par biter sjokolade, følte meg helt dritt etterpå.

Kan jeg spise den lille biten med middag, om jeg legger på litt grønnsaker og ikke noe annet?

Kan ikke spise det eller det, eller det, det er for fett, det renner jo fett, faen så ekkelt..

MÅ trene, må være flink og opprettholde en stram og slank kropp. Men det er så vidt jeg kommer meg gjennom treningen, ikke så rart, for jeg har ikke noe å forbrenne, jeg har ikke noe kcal inntak..

Jeg VET det er feil, men jeg greier ikke å stoppe det, jeg er jo syk..

Nei.... jeg holder ikke ut med meg selv egentlig.

[VolvoLinda]

2 år?! Hvordan er det i det hele tatt fysisk og psykisk mulig i den alderen?

Bestemoren min og vi bor på samme gården, jeg var først der og spiste, før jeg gikk hjem og spiste, dermed utviklet jeg en overspisingsforstyrrelse. Den ble enda sterkere senere, og utviklet seg videre til anoreksi!

[AnonymBruker]

Du sier lite om det, så vanskelig å gi råd når man ikke vet hva problemet egentlig er.

Har selv hatt problemer med det i mange år.

Søstra min var alltid veldig tynn og flott, og jeg følte jeg måtte møte opp til henne. Begynte da jeg var 13 år med intens trening, og derfra til telling av kalorier da jeg var 16 år, for så og begynne med oppkast da jeg ble enda litt eldre, og nå har jeg heller perioder med spisevegring.

For min del er det opp og nedturer.Jeg trener alltid, men matvanene varierer veldig.

En mnd kan jeg spise normalt og gå opp til det som egentlig er min idealvekt, så kan jeg plutselig se jeg har lagt på meg, og hiver meg på streng diett igjen.

Når jeg begynner gå ned i vekt igjen, så blir det en slags rus. Mye vil ha mer...

Hadde et fint år etter det ble slutt med kjæresten for 3 år siden, og jeg spiste jevnlig og var egentlig veldig lykkelig. Da jeg fikk meg ny kjærest og vi etterhvert fikk problemer i forholdet, så kom også spiseproblemene mer og mer tilbake. Så for min del har spise problemene også kommet mer når jeg føler meg ulykkelig.

Jeg har personlig ikke snakket med noen ang. problemet mitt, og jeg som sikkert andre føler jeg har såppas "kontroll" at jeg vet hvor grensene går.

Så vet ikke hva jeg kan gi deg av råd, når jeg kanskje er like ille eller verre selv.

Men skjønner derfor også at det ikke er så lett å snakke med andre om det.

Og at det er vanskelig å innrømme det overfor familie og nære..