Syk og singel

[Gjest Gjest]

Jeg er 30 år og singel. Jeg er også en aktiv, engasjert, rimelig intelligent, forholdsvis kjekk og ellers ganske hyggelig og omgjengelig herremann.. og en ting til: kronisk syk.

For nesten 10 år siden fikk jeg diagnosen Ulcerøs Colitt. Sykdommen medfører at tykktarmen min hele tiden, i større eller mindre grad, er betent. I perioder kan jeg være mer eller mindre frisk, mens jeg fra tid til annen kan bli fryktelig syk. I disse periodene er magesmertene voldsomme og helt uutholdelige, og dersom tilstanden er veldig ille, så må jeg inn på sykehus for øyeblikkelig behandling. Jeg har lært meg å leve med denne sykdommen, og jeg går på ingen måte rundt og tenker på det og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg er egentlig for det meste forholdsvis frisk, og du vil som regel ikke se det på meg at jeg av og til ikke har det så godt. Når jeg er dårlig, så vil jeg heller ikke si det til deg med mindre du vet om min tilstand fra før. Jeg er vant til å leve med litt smerter, og lar sykdommen sjelden gå nevneverdig ut over jobb og fritid.

Sykdommen er av den art at den er mindre knyttet sammen med min psyke. I perioder hvor jeg har det vanskelig eller bekymrer meg mye (eksempelvis kjærlighetssorg, problemer på jobben, etc), så vil jeg rett og slett bli fysisk dårligere. Dere som er friske vil kjenne at det knyter seg litt i magen når man har problemer, ikke sant? I mitt tilfelle så er dette litt mer problematisk. Det blir som å fordøye et par trillebårlass med tegnestifter.. Et vanskelig samlivsbrudd for en tid siden endte faktisk opp med at jeg ble innlagt på sykehus. Jeg har vært litt forsiktig i kjærlighetslivet siden dengang.

Det er svært få utenfor min familie og mine nærmeste venner som i det hele tatt vet om at jeg er syk, og slett ikke alle av dem vet heller hvor alvorlig denne tilstanden egentlig er, og hvilke følger den kan få: Kreftfaren er overhengende, samt det som er min store skrekk, nemlig en stomi-operasjon. Jeg er livredd for at det kan komme en dag da jeg ikke lenger greier å bli frisk igjen etter en dårlig periode, og legen henviser meg til folka i overetasjen med de grønne frakkene.

Denne situasjonen har også følger utover det rent helsemessige, for jeg opplever dette med å møte potensielle kjærester som et problem. Hva skal jeg fortelle, og i såfall når skal jeg fortelle det? Jeg vet jo at hun før eller siden må og bør få vite at jeg lider feil og mangler jeg ikke kan gjøre noe som helst med. Jeg forteller som regel ingenting om dette ovenfor andre jeg knytter bekjentskap til, men med en kjæreste så blir det jo litt annerledes. Faktisk har jeg fortalt det ovenfor enkelte jenter jeg har vært sammen med, men samtidig ikke sagt så altfor mye sånn i begynnelsen. Siden de fleste ikke helt vet hva det er, og de ikke ser det på meg, så har de heller ikke gjort noe særlig vesen ut av det. Litt annerledes var det den gangen jeg datet en sykepleier for en tid tilbake, alt jeg behøvde å nevne var diagnosen min, og jeg følte umiddelbart at vibbene endret seg. Noe videre forhold ble det med andre ord ikke ut av det.

Så, hvordan forholder dere dere til å møte en mann som fysisk sett kanskje ikke er helt feilfri? En som i perioder ikke nødvendigvis er helt på høyden rent fysisk, og som i såfall har mer enn nok med seg selv? En som kan, dersom det blir nødvendig, ende opp med en pose på magen? Jeg har jo vært oppe i situasjoner der folk spøker om akkurat dette, og der de samtidig gir uttrykk for hvor kvalmt dette er. Siden dette for min del kan bli en realitet, så stikker sånt litt ekstra dypt. Jeg synes ikke at stomi-poser er særlig tiltrekkende selv, og jeg har lovet meg selv at jeg skal bli veldig syk, og at alle andre løsninger skal forsøkes, før jeg går med på å gå under kniven..

[Arkana]

Det hadde ikke plaget meg i det hele tatt. Det er nå engang slik at ikke alle mennesker er 100% friske og jeg hadde aldri latt en flott mann slippe unna på grunn av en sykdom.

[Gjest Alive]

Hadde jeg blitt interessert, hadde ikke en sykdom stoppet meg.

[Gjest regine]

I motsetning til de politisk korrekte - så VET ikke jeg hvordan jeg hadde reagert på det.

For å si det sånn, jeg har barn. Det er ikke alltid det faller i "god jord" heller..... Selv om de fleste nok ville svare at "neida , det er da ikke noe problem". (så vet jeg at jeg har blitt dumpet etter at den opplysningen kom fram).

Poenget er vel at jo mer informasjon man har, jo bedre grunnlag kan man ta en avgjørelse på. For min egen del ville jeg derfor satt pris på informasjon om sykdommen og hvilke konsekvenser for dagliglivet det kunne få. Hvor begrensende er sykdommen. Skal jeg leve med en mann så vil jeg i det minste VITE hva som muligens venter meg av problemer.

Kanskje ikke noe godt svar, men mine umiddelbare tanker....

[Arkana]

I motsetning til de politisk korrekte - så VET ikke jeg hvordan jeg hadde reagert på det.

←

Kjenner jeg blir litt provosert av slike uttalelser. Mener du virkelig at alle som svarer det trådstarter vil høre kun prøver å være politisk korrekte, og at det umulig kan finnes noen som er ærlige? I motsetning til deg så VET jeg hvordan jeg ville reagert, og hva vet vel du om hvilke forutsetninger jeg, og andre som måtte svare, har for å kunne være så sikre?

[Gjest Alive]

Det var ihvertfall et ærlig svar fra meg og ikke et forsøk på å være politisk korrekt.

[Gjest regine]

Noen som føler seg truffet???

Det har da vært utallige tråder her på KG om temaer hvor en person stiller spørsmål om "hva ville du gjort hvis....." Når omtrent alle i sånne tråder svarer at "nei, det spiller da ingen rolle" så tror jeg rett og slett ikke på det.

Kanskje fordi jeg har levd en stund, og sett at livet er litt vanskeligere noen ganger enn de helt klare ja/nei svarene......

[Festus]

Man vil kanskje tenke seg litt om, men du hadde nok ikke sluppet unna meg dersom jeg først var blitt litt interessert..

Det er jo ikke snakk om at jeg måtte pleie deg døgnet rundt mv., da er det mulig jeg måtte tenkt meg enda lengre om. Utfallet da vet jeg ikke... men håper og tror at jeg hadde påtatt meg den byrden også (det var dette med å være politisk korrekt da.. ).

Nabokaren har gått med pose på magen i mange år.. skulle kona hans kasta ham ut?

Ingen er jo garantert å være frisk resten av livet...

[Gjest Gjest]

Det er mulig det virker som om at jeg er ute etter et svar her, men jeg setter selvsagt pris på såkalte "politisk ukorrekte" svar også. Så lenge folk er ærlige, så er det ok for meg. At jeg ikke liker svarene jeg får, er jo mitt problem.

Dersom det var slik at alle var fortrolig med dette, så hadde jeg jo ikke i utgangspunktet hatt problemer med å fortelle det heller. Jeg har førstehånds kunnskap om at folk ser litt annerledes på deg når du er syk. Jeg hater når noen synes synd på meg, og ser på meg som et kasus og ikke en person. Det er derfor jeg også er veldig forsiktig med å snakke om mine egne helseproblemer i tide og utide. Her inne går det jo greit så lenge jeg kan være anonym.

At regine ønsker å vite mer om hva dette innebærer, er helt forståelig. Faktisk er bare det å ønske å vite i utgangspunktet et godt signal, for det å bare snu seg bort og gå er enda verre.

[Festus]

Faktisk er bare det å ønske å vite i utgangspunktet et godt signal, for det å bare snu seg bort og gå er enda verre.

←

Kunne aldri drømt om engang, å bare gå!! Selv om jeg jo skjønner at du har opplevd det også.. hvis du forteller meg at du er pedo el. DA går jeg... men ikke pga en sykdom!!

[Gjest Alive]

Saken er den at hadde jeg falt for deg fordi jeg fant deg i sin helhet veldig attraktiv, og etterpå fått vite at du hadde en kronisk sykdom som ikke går ut over livet ditt ellers i nevneverdig grad. DA hadde det ikke stoppet meg.

Skjønner ikke at det skal være snakk om politisk, upolitisk.

[Arkana]

Kanskje fordi jeg har levd en stund, og sett at livet er litt vanskeligere noen ganger enn de helt klare ja/nei svarene......

←

Du er ikke den eneste som har noen år på baken eller har fått erfaringer de fleste ikke har.

[aline]

jeg kan med hånden på hjertet si at å få informasjon om at en jeg interesserer meg om har en slik type sykdom, ikke ville stoppet meg fra å bli bedre kjent med ham og sett om det kunne være noe der.

jeg har vært sammen med og mer eller mindre bodd sammen med en som var til flere undersøkelser rundt akkurat den sykdommen, han hadde det ikke, men det visste jeg ikke en lang stund. det hadde aldri vært aktuellt å ikke fortsette ett forhold selv i ung alder, med en pga en slik type sykdom.

og klart er ikke stomiposer det mest sexy jeg kan tenke meg, dersom jeg tenker på det alene. men det er aldri det alene det dreier seg om, og det kan være andre ting ved andre personer som heller ikke er verdens største turn-on i seg selv, men som spiller mindre rolle når man liker en person.

men følelsen om man skal fortelle, når, hvor mye etc, den skjønner jeg.

selv sliter jeg med angst, og som du så lever jeg stort sett uten at det innvirker på livet mitt i en slik grad at andre overhode legger merke til at det er noe. Men til tider så er det ille, og det er heller ikke en veldig "sjarmerende" sykdom sett fra min side... og veldig mange reagerer på den som noe helt annet en det det er, fordi folk ikke vet nok.

føler selv at det er vanskelig med forhold pga det, vanskelig å skulle utsette ett annet menneske for meg med de problemene det vil føre med seg, vanskelig å tørre å tro at noen vil like meg så godt at de til tross for en "sykdom" som til tider er totalt hemmende, vil velge å gå inn i ett forhold med meg.

skal jeg fortelle? ja, må jo det.

hvor mye forteller man?

når fortelle?

det er vanskelig.

[Gjest Gjest]

Nå varierer sykdomsforløpig fra person til person, men her finnes det mer informasjon om dette dersom noen måtte være interessert:

http://www.helsenytt.no/artikler/ulcers.htm

Det er mulig at dette er en avsporing, men jeg tror, og det er det mange andre som gjør også, så gjøres mange av valgene våre på basis av instinkter og biologi. Dette gjelder også valg av partner. Det vil med andre ord si at vi styres i stor grad av underliggende mekanismer som er nedarvet fra våre primitive forfedre. Vi liker det kanskje ikke å tenke den tanken at mange av våre handlinger styres av ting vi ikke kan kontrollere, men det gjør vi - og vi er ikke engang klar over det.

Hva har dette med saken å gjøre? Jo, i dyreriket så er det slik at det er hunndyrene velger hvilket hanndyr som skal være far til deres avkom. Den som velges er det hanndyret som kan fremvise de sterkeste genene. De syke og svake velges bort, og det er jo dette som også er hele poenget med naturlig utvelgelse. Det er også kjent at alle dyr, menneskene inkludert, sender ut feromoner som gjør at vi kommuniserer på en underbevisst måte med hverandre. Hormoner som produseres og sendes ut forteller omverdenen om hvor seksuelt mottagelige vi er, og hvor godt vi egner oss som partner. Når det gjelder oss mennesker, så er det også veldig mange andre ting som spiller inn i dette valget og hvordan vi ellers forholder oss til hverandre, men jeg tror at også dette spiller en rolle oppi det hele.

Når noen snur seg og går, så forstår jeg på mange måter det. Jeg behøver ikke like det, men det kan sikkert forklares det også. Kanskje ikke nødvendigvis ut i fra at jeg genetisk sett er en uegnet partner og dermed bør velges bort, men det finnes sikkert andre forklaringer - enten det nå er med bakgrunn i arv eller miljø.

Det er kanskje godt jeg er et menneske og ikke en gnu. I såfall hadde jeg ganske sikkert endt opp med å rusle rundt på savannen alene

[Cordelia]

hehe..nei gnuer er ikke helt min type

Men heldigvis er det ikke bare biologien som gjelder for oss folk, vi faller ofte like mye for personligheten.

Du virker som en oppegående fyr, og da hadde sykdommen blitt en mindre detalj.

Men tror det er viktig å være åpen med det ganske tidlig, da er det lettere for en å kunne forholde seg til det.Det er jo ikke snakk om å synes synd på, men å kunne håndtere situasjonen. Snakker en åpent om det er det bare en tilvenningssak om det skulle gå så langt som til en operasjon. Ihvertfall hvis det er ei skikkelig jente

Gå ut der og flørt i vei!

Det er sommer

[Gjest Gjest]

Det som er mitt poeng, er at når den man innleder et forhold til har en "greie" - om det er en kronisk sykdom, barn, whatever - så MÅ man tenke seg om en ekstra gang. Ikke fordi man skal "velge bort" de som ikke er perfekte, men rett og slett fordi man bør tenke gjennom hvilke utfordringer dette kan bety.

Gjør et søk på kvinneguiden om stemødre - så skjønner du hva jeg mener. Det er utallige "nye" damer som sliter voldsomt med mannens tidligere barn. Noen er også ærlige nok til å inrømme at de nok kunne tenkt seg bedre om, fordi denne tingen med mannen faktisk får store konsekvenser.

Sikkert litt sær sammenligning, jeg er klar over det men jeg tror altså det er viktig å tenke seg om. Og i forlengelsen av det - være ærlig nok til å inrømme hva man mener man kan takle eller ikke.

Og forresten - det å fortelle om en sykdom er ikke det samme som å be om medlidenhet og at folk skal synes synd på.

[Cordelia]

Helt enig, det jeg mente

Ærlighet er kjempeviktig ja

Men tror du det er så mange jenter som hadde vegret seg da? Jeg mener i din situasjon?

Det er vel kanskje litt verre for de som har egne problemer å ta seg av,jeg vet ikke.

Uansett lykke til

[Gjest gjest1]

Jeg er endel syk selv, og det har aldri hindret noen gutter såvidt jeg vet. Har venner som sliter med alt fra fysiske til psykiske sykdommer, de har samboere alle sammen

[Gjest Gjest]

Jeg sliter med psyken - har gjort det hele livet mitt. OG har derfor unngått forhold................. fordi jeg har vært helt sikker på at ingen kunne bli glad i meg

[Gjest Gjest]

Det som er mitt poeng, er at når den man innleder et forhold til har en "greie" - om det er en kronisk sykdom, barn, whatever - så MÅ man tenke seg om en ekstra gang. Ikke fordi man skal "velge bort" de som ikke er perfekte, men rett og slett fordi man bør tenke gjennom hvilke utfordringer dette kan bety.

Og forresten - det å fortelle om en sykdom er ikke det samme som å be om medlidenhet og at folk skal synes synd på.

←

Jeg har fått en kronisk sykdom selv og går for tiden på attføring.

Jeg kjenner følelsen at man ikke er attraktiv på markedet. Tror nok mesteparten sitter i hodet mitt.

Jeg velger å si minst mulig om min helsesituasjon, men må (dessverre) svare på hva jeg jobber med at jeg går på attføring og da må jeg kjapt forklare sykdommen.

Jeg ønsker at menn skal finne ut hvem jeg er. Jeg er fortsatt meg selv om jeg har fått en kronisk sykdom. Jeg velger å ikke sette fokus på sykdommen. Jeg sutrer og klager ikke. Må jeg si noe er det fordi jeg må. Det kan være et forslag om tur i skauen og jeg da må si at det ikke kan bli for lang.

Faller jeg for noen så er det hele mannen. Jeg hadde ikke bare snudd og gått. Jeg hadde blitt for å se hvorhen det bar. Jeg vil ikke snu ryggen til det som muligens kan bli det flotte forholdet. Alle forhold har utfordringer, men med den rette personen så går det