vanskelig tid i møte

[Donnie Darko]

Jeg har hatt en kjæreste i snart 3 år nå.

Jeg føler virkelig mye for denne jenta. hadde aldri trodd at jeg skulle bli så glad i noen så tidlig i livet mitt.. men men ting går jo som regel aldri slik man tenker seg har jeg intrykk av..

Hun har nå vært utenlands i 5 måneder og vi har ikke sett hverandre men har holdt kontakten gjennom nettet..

Denne tiden har jeg brukt mye til og tenke grundig gjennom hva hun betyr for meg.

Jeg har kommet frem til at Jeg faktisk kan tenke meg og dele resten av mitt liv sammen med henne. Jeg har brukt mye tid på og analysere alle mine tanker og følelser.. siden jeg fortsatt er så ung og jeg er klar over at oss unge ikke alltid er så gjennomtenkte og reflekterte.. Men jeg er overbevist om at hun er perfekt for meg på alle områder.. På den tiden hun har vært borte så har jeg hatt null interesse av andre jenter.. jeg klarer engang ikke og tenke på noen andre når jeg onanerer..

Jeg vet også at hun tenker det samme.. hun har hintet frempå det med forlovelse...

Men der slår med engang angsten inn i meg!

Mine foreldre ble skilt akkuratt når jeg minst trengte det... Jeg var 7-8 år.

Og jeg ble tvunget til og bli mentalt voksen fortere en alle andre...

Min far som jeg har meget stor respekt for har fortalt meg at han ikke lenger tror på kjærligheten... Men jeg mener nå at jeg har funnet den... men så tenker jeg meg min livserfaring kontra en mine fars femti år..

hva er da mest sansynlig? Men jeg har fortsatt håp! Og mitt håp er den jeg elsker..

Men alikevel får jeg en hvis angst når jeg hører ordet ekteskap...

men Uansett, dette var egentlig ikke tema i utgangspunktet...

Det som er greia er at vi nå skal begynne og studere.. Forskjellige fag..

og dette kan føre til store utfordringer...

Men vi har stort sett klart for oss hvor vi skal studere og det er ikke så langt fra hverandre..

Men blir det noe særlig tid til OSS oppi dette?

Jeg lurer på om noen har vært i min situasjon? om noen har et godt råd eller ti? Jeg hadde blitt veldig takknemlig!!

Mvh - Gutt 19

[Madison]

Å som jeg kjenner meg igjen!

Er i ganske lik situasjon som deg, og like gammel. (ung kanskje*s*)

man blir lixom dømt nedenom og hjem av andre fordi man er så unge..og er i et forhold føler jeg.

Det kan eller skal lixom ikke holde. Det er jo opp til dere..hva dere føler og vil..

La tiden vise er mitt råd.

Ihvertfall det jeg kommer til å gjøre.

Det som skjer-det skjer. (hørtes fryktelig lettvint ut,ikke det jeg mener. Men garantier har ingen. Ung som gammel)

Sats videre om det er det du ønsker, og la tiden vise.

Stort mye annet er det vel ikke å gjøre?

[Fakse]

Det høres for meg ut som om du er en reflektert gutt, og det er et godt redskap for å oppnå det du ønsker, nemlig å få et godt forhold som varer livet ut.

Du sier at din far har mistet troen på kjærligheten. La ikke dette skremme deg. Noen mister troen på kjærligheten enten permanent eller for en periode når de har en dårlig opplevelse. Andre lever sammen hele livet, og opplever en alderdom der de fortsatt er like forelska i hverandre som da de var unge. De er ikke sammen fordi de ikke har møtt noen problemer på veien, men fordi de har taklet problemene på riktig måte.

Du spør om dere vil få tid til hverandre når dere starter på studiene, og det kan jeg garantere at dere vil dersom dere ønsker det og jobber for det. Dette er bare et av mange prolemer dere vil møte i livet, og det viktige er hvordan dere løser det. Ingen forhold blir bra uten at man arbeider for at de skal være. Husk på hverandre også når dere ikke er sammen. Send meldinger, mailer og overraskende små hilsner i posten. Planlegg romantiske helger der dere får tid til bare hverandre. Løs konflikter når de kommer, og diskuter dere frem til en løsning som begge kan leve med.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Dere trenger vel ikke gifte dere med en gang...? kjenner flere som har vært sammen/bodd sammen i 5-11 år uten å være gift...går an det og ;-)

Hva fremtiden bringer vet man ikke uansett, og det er gjerne like greit..

Selvom foreldrene dine er skilt er det jo ikke sikkert du kommer til å bli det hvis du gifter deg vet du..

Mine foreldre er skilt og foreldrene til de fleste jeg kjenner også, men jeg giftet meg ifjor allikevel jeg "bare" 23 år gammel. Det var igrunnen mest pga. det formelle, men også fordi jeg vet med meg selv at denne mannen vil jeg ikke gi slipp på!

Tror mye av grunnen til at så mange skiller seg er at de bruker for liten tid på hverandre...jobb,unger,husbygging osv tar så mye tid..

Det viktigste er ikke om du er gift eller ei...Lykke til uansett hva du måtte velge å gjøre!

Klem fra en lykkelig gift liten Englepus.

[Donnie Darko]

Vi har ingen planer om og gifte oss med engang... det er at når det blir snakk om sånt at jeg friker litt ut.. Hvis det så skulle skje.. så må jeg være helt trygg på meg selv først og hva jeg vil