Krangling

[Gjest pus...]

Vi krangler ikke.

Er dette et bra eller et dårlig signal?

Kan jo fortelle at jeg har vært i dette forholdet i litt over et halvt år, og har det sinnsykt bra. Ønsker ikke å gjøre meg til "evil woman" over bagateller (Har lært litt fra tidligere forhold). Vi er flinke til å samarbeide om alt, og vi har det topp på alle måter. Kanskje ikke de beste til å snakke om følelser. Dette har litt med at jeg er veldig flink til å si ting feil. Og, han på sin side er ikke vant til å snakke om følelser. Så her har vi et liten utfordring vil jeg si.

Hvis du lurer på hvorfor jeg spør om dette så har dette litt med at når jeg forteller til folk at vi ikke har krangla. Så får de jo sjokk.

[Gjest care]

Vi krangler ikke.  

Hvis du lurer på hvorfor jeg spør om dette så har dette litt med at når jeg forteller til folk at vi ikke har krangla. Så får de jo sjokk.

Det er ikke unormalt å krangle. Det er heller et helt normalt tegn. To mennesker som er glad i hverandre, trenger ikke å ha de sammen behovene eller de samme ønskene. Og at behovene går på tvers av hverandre er heller mer normalt. Vi er alle unike individer, derfor kommer behoven individuelt frem. Det er ikke viktig hvor mange krangler vi har, men hvordan vi løser dem. Hvis du har en følelse at dere skjeldent kangler, kan dette være et tegn på at dere er flinke til å ta hensyn til hverandres behov. Dette kan du jo også fortelle dine venner, hvis så dette er tilfelle.

[Maeve]

Jeg har vært gift i 26 år og vi krangler heller ikke, når vi er uenige da diskuterer vi til saken er løst. Men vi er flink til å snakke med hverandre også om følelser. Slik sett er jeg heldig som kan si at jeg har en mann som forstår meg, og jeg forstår også han.

Det er bedre å diskutere enn krangle. Sikkert noen som har vanskelig for å tro dette, men det er faktisk sant!!

[Gjest pus...]

Likte å høre det siste her ja.

Jeg har nemlig en magefølelse som sier at jeg har funnet verdens snilleste gutt. Dvs. han er akkurat sånn som jeg vil at en gutt skal være. Jeg har et lagt forhold bak meg, og jeg ser at jeg burde skjønt "fare" signalene på at det forholdet ikke var helt bra. Men, jeg lærer så lenge jeg lever. Så jeg har tatt lærdom av feilene mine.

Vi veit at vi ikke er så flinke til å snakke om følelser men ting kan bare bli bedre.

[Carine]

Jeg vil jo si at det er et godt signal at dere ennå ikke har kranglet. Et halvt år er imidleretid ikke så lang tid...og man svever gjerne rundt i en deilig forelskelsesrus. Etter hvert som forelskelsen roer seg, blir det lettere å se sider av hverandre man ikke har lagt merke til før, eller småting i hverdagen som ikke er helt som man skulle ønske.

Sier meg enig med care: det er absolutt ikke unormalt å krangle - men det er hvordan man løser krangler og konflikter som teller. En konstruktiv diskusjon har man ikke vondt av i ny og ne

Jeg og min mann hadde forøvrig vår første krangel etter halvannet år...dvs, han kalte det en diskusjon...og jeg kalte det en krangel . Vi diskuterer heftig en gang iblant nå også - men det er heldigvis ikke av typen "opprivende og destruktiv krangling"...

Lykke til, en god start har dere iallefall hatt!!

Klem fra Carine

[Gjest Lea]

Vi kranglet ikke det føste året vi var sammen tror jeg.

Deretter ble vi så godt kjent, irriterte oss over småting osv. Og nå krangler vi så busta fyker en gang i blandt.

Det kommer helt an på dere som personer om dette er normalt. Jeg kjenner til par som aldri krangler om noe og jeg kjenner par som krangler hver eneste dag. Ingen av delene er unormalt og forholdet kan være bra i begge tilfeller.

[RoadQueen]

Hos oss krangler/diskuteres kall det hva du vil det ekstremt lite i lange perioder - det er når forholdet er maksimalt bra og ingen bekymringer og alt lar seg løse ved diskusjoner og samtaler. I en periode nå i senere tid har vi slitt med forhold utenfor vår kontroll - altså ting som vi ikke kan styre, bl. annet min tilkommendes helse, som har gitt ham tunge bekymringer. Dette diskuteres opp og i mente til vi begge egentlig blir lei av det - men vi kan ikke løse det så lenge det krever kirurgisk inngrep der utfallet ikke er gitt, men jøje så frustrerende å vente i helsekø og leve uten en endelig avklaring på problemet. Ikke minst for ham som kjenner det på kroppen til daglig.

Det jeg vil fram til er at det er når problemer oppstår og luntene blir kortere at krangling og diskusjoner oppstår lettere, og at det ikke alltid går an å løse de ved diskusjon og samtale. Så lenge konflikter løses i minnelighet er livet herlig og forholdet sunt.

Lykke til videre!

[Lula]

Jeg og min kjære har vært sammen i 3 år nå, og vi har ennå ikke kranglet.

Det hender selvsagt at vi diskuterer. Vi er tross alt ikke 100% enige om alt, men det går for seg i ganske rolige former, ja.

Det er også noen småting hos hverandre som vi irriterer oss over, men det blir ikke krangler av det. Stort sett overser vi slike småting begge to, ettersom vi ikke synes det er verdt å krangle om.

[Ann Forup]

jeg ved hvad du mener pus jeg og samboeren min krangler heller ikke og vi har nu været sammen i 6 år, det har hændt et par gange at jeg har sagt til ham at lade mig være forid jeg er i dårlig humør for da har jeg let ved at sige ting jeg angre på og alle kan ha en dårlig dag men det er vigtig at fortælle det....

[Catzy]

I mitt første forhold, som varte i 5 år, kranglet vi egentlig aldri. Burde kanskje ha gjort det, men det er litt vanskelig med en som har hatt veldig kranglete foreldre, og som bare prøver å ignorere tilløp til krangel.

I mitt neste, dvs nåværende forhold, som har vart i 2 år, krangler vi skjelden. Hvis noe er galt, så sier vi fra og forholder oss til det. I tillegg til at vi begge er ganske rause overfor hverandre. Vi har vel hatt noen litt kjipe diskusjoner, men de kan telles på en hånd. Men jeg kjenner signalene fra min kjære, noen ganger er det bare greit å la ham holde på med sitt og ikke provosere for småting...

Så det å ikke krangle det første halve året er ikke unormalt! Og vær fornøyd med det, og prøv å holde det sånn, uten at dere går på akkord med dere selv for å slippe krangling.

Catzy

[Labella]

Leste en artikkel av en psykolog som skrev at det viktigste er ikke hvor mye eller lite man krangler, men hvor flinke man er til å bli venner igjen. Det var en stor trøst for meg, for vi er ganske temperamentsfulle begge to, og krangler så busta fyker av og til... MEN vi er flinke til å snakke ut om ting og blir fort venner igjen!

Hvor mye man krangler har vel mye med hvilke personligheter man er, hvis det føles riktig å ikke krangle er jo det supert. Men hvis en av dere går med en følelse av at dere har mye uoppgjort dere i mellom blir det feil. Å gå og irritere seg over ting uten å snakke om det kan virke ødeleggende i lengden.

[Ann Forup]

til dere som krangler håber ikke at jeres børn høre på det er frygteligt fustrende for børn at opleve forældre krangle, kan skade dem i en ældre alder så husk at gør det når de ikke er i nærheden....

[Gjest Lea]

til dere som krangler håber ikke at jeres børn høre på det er frygteligt fustrende for børn at opleve forældre krangle, kan skade dem i en ældre alder så husk at gør det når de ikke er i nærheden....

Jeg tror ikke at barn tar skade av å se foreldrene krangle, så lenge de er saklige og det ikke skjer for ofte. Og at de var venner og glad i hverandre det meste av tiden.

Selv vokste jeg opp med foreldre som kranglet jevnlig. Det var ikke skriking og sånt altså, men saklige "diskusjoner". Jeg tror at jeg ville merket det bedre om de ikke kranglet, men var uvenner likevel. De var også flinke til å forklare meg hva de kranglet om og at det var vanlig at voksne var uvenner en gang i blandt.

[Ann Forup]

Jeg tror ikke at barn tar skade av å se foreldrene krangle, så lenge de er saklige og det ikke skjer for ofte. Og at de var venner og glad i hverandre det meste av tiden.

Selv vokste jeg opp med foreldre som kranglet jevnlig. Det var ikke skriking og sånt altså, men saklige "diskusjoner". Jeg tror at jeg ville merket det bedre om de ikke kranglet, men var uvenner likevel. De var også flinke til å forklare meg hva de kranglet om og at det var vanlig at voksne var uvenner en gang i blandt.

som du selv påpejer her er krangling og diskution to vidt forskellige ting en krangling er når det ikke er særlig saglig og ofte ender med hyl og skrig en diskution er når to eller flere er saglige og kan holde det på et fornuftig nivu og det kan børn lære noget af. Ergo krangling er ikke det samme som diskution langt ifra