Mor forskjellsbehandler.... (langt)

[Hu i Svingen]

En tragikomisk episode var mor som sa til sønnen i et familieselskap: Du trenger vel ikke cognac, du som har så god råd kan  kjøpe den selv...

←

Hva er tragisk og /eller komisk ved det?

[Gjest Sexy Sadie]

Det fikk vi ikke vite.

[Twigi]

Det jeg ikke kan fatte er at så mange later til å ikke ha noen som helst slags orden på hva som er mamma-oppgaver, og hva besteforeldrene skal slippe/ ikke skal gjøre. Hvis man skal bo tre generasjoner sammen hadde det for meg vært naturlig å si at mine foreldre ikke kunne skjemme bort vesla på samme måte som andre besteforeldre. Jeg ville også tatt så mye som mulig av ansvaret selv, mtp bleieskift, stell, matlaging osv. Jeg synes det er deilig at de styrer og steller den ene helgen i året vi er på påsketur sammen, men hadde det vært hverdagen vår måtte jeg ha markert for ungen hvem som var mamma.

←

Veldig godt poeng! Men jeg ser faktisk at min mor fungerer som "fostermor" for sitt barnebarn, av den enkle grunn at de har ungen rundt seg hele tiden, og de kan rett og slett ikke drive standard besteforelde-borskjemming. Det er bestemor som står for oppdragelse, grensesetting, lære bordskikk, vaske og stelle ungen. Fullstendig galskap etter min mening. Mora til ungen - altså min søster - bor jo i samme huset, men oppfører seg som en tenåring som bor hjemme og "hjelper til" med småsøsken for å være snill.

[Gjest Gjest]

Som de andre sier her; du kan være stolt av å være den du er, være selvstendig og klare deg selv. Men... det betyr ikke at situasjonen er sår. Det er kjempesårt å ikke bli sett eller inkludert like mye som andre søsken. Jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg har alltid vært den snille og flinke storesøsteren, og selv om jeg i dag som godt voksen har bestemt meg for å "drite i" (unnskyld uttrykket) skeivfordelingen i familien vår, hender det alikevel jeg blir sår når det dukker opp episoder med helt klar favorisering. Jeg holder kontakten med foreldrene mine, og det er ok besteforeldre, men jeg har tatt det standpunkt at jeg ikke kan forvente noe i fra dem i form av støtte, barnevakt, praktisk eller økonomisk hjelp. Det siste er forøvrig mindre viktig, men det hadde vært koselig med litt barnepass av og til. (Og jeg mener LITT, en middag alene med min mann litt oftere enn hvert 4. år f.eks.) Men så tenker jeg videre. Hva når foreldrene våre er borte? Hva skal det stakkars søskenet mitt gjøre da. H*n er fullstendig avhengig av dem, både praktisk og økonomisk og har aldri tatt ansvar for noe i hele sitt 30 årige liv. Begge mine foreldre har etterhvert skrantende helse, plutselig sitter h*n der med barn og vet rett og slett ikke hvordan livet skal leves. Da forandrer sinnet mitt seg... Det hele er jo egentlig veldig trist...

[liv]

Hva med å si noe sånt som "Å jeg gleder meg til mitt barn kommer for da er det jo vi tre som kan reise sammen til syden sånn som du gjorde med søsteren og barnet!" Altså si det som at du tar det som en selvfølge at siden søstern fikk tur med sitt barn og mormor så får du det samme nå som din tid kommer!

[Gjest Gjest]

Hva er tragisk og /eller komisk ved det?

←

tragisk/komisk er at det er så domt at me må grina av det.

[Gjest Gjest]

Er i tilnærmet samme situasjon her... Har bestandig måttet være den flinke storesøster. Ser i ettertid at dette har gjort sitt til å forme meg til det mennesket jeg er i dag - både på godt og vondt. Har i dag ingen kontakt med mine foreldre men med alle søsken.

Må si meg enig med flere her, det er den som blir dullet med og får de berømmelige putene godt montert under armene som egentlig taper på hele opplegget. Man er forventet å klare seg selv etterhvert og har man ikke lært seg de enkleste ting da, ja...

Sett grenser for hva du vil/kan godta for din egen del og vær klar på dem ovenfor mor & søster. Vær glad for det du har klart helt på egen hånd, prøv å fokusere på positive venner og kollegaer og stå på

Igjen -

[Saeria]

tragisk/komisk er at det er så domt at me må grina av det.

←

Du mener vel tragikomisk?

Uansett. Støtter forslag om sydenturen.

[Gjest Gjest]

Pump foreldrene dine for alt du kan økonomisk, og når du føler du klarer å stå skikkelig på egne ben, kutter du kontakten. La dem dra til helvete. Jeg tror ikke jeg hadde klart det, men jeg hadde vært stolt av meg selv, hadde jeg turd det. Dessverre kan en ikke bestemme hvem en har som foreldre og drittsekkforeldre florerer, både voldelige, egoistiske, paranoide og gud vet hva. En kan ikke mene at barna skal være de som har aleneansvar for å holde kontakten med foreldrene sine på et akseptabelt nivå. Hvis de ikke bryr seg om deg, så fins de ikke. Fins de ikke er det heller ingen som kan skuffe deg. Fuck em.