Mamma skal dø.

[Gjest Chloe]

Hei alle sammen.

Nå har jeg bestemt meg for å trå inn i dette forum, for jeg trenger hjelp.

Mamma har vært kreftsyk noen år og nå har dødsdommen kommet.

Hun har kort tid igjen å leve.

Jeg er selv gravid med nr to, som kommer i nov og er helt fortvilet. Og har hundre spørsmål. Hvordan skal jeg klare meg uten mamma?Hva hvis hun dør og ikke får se sitt barnebarn. Hvordan blir det å gå i permisjon med baby og sørge.

Hvordan blir den siste tiden på sykehuset? Gruer meg sinnsykt til hele greia. Hater sykehus i utgangspunktet!

Jeg er helt ute av meg fortiden og er redd det kan skade barnet. Er ofte sur og lei og har kort lunte til mannen jeg er gift med. Han prøver å forstå , men er ikke akkurat en psykolog....

Håper jeg kan få noen tips og råd til å komme meg videre.

[Gjest Skya]

Er ikke så mye å få sagt, dette var veldig trist lesning. Men hadde jeg vært deg ville jeg ha brukt den siste tiden godt. Vært masse sammen med henne, og sørget for å ha minst mulig ugjort og usagt dere imellom.

[Gjest gjest1]

Hei!

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du og dine har det. Jeg har aldri vært i en slik situasjon, så det blir vanskelig å råde deg, men kanskje du kan ta kontakt med Magnhild her på forumet? Hun har vært gjennom noe av det samme (mistet far og søster på kort tid).

Mangle klemmer til deg

[Gjest Gjest]

Ring Kreftlinjen. Det finnes mange kreftomsorgssentere rundt om i landet som vil kunne hjelpe deg.

[Gjest Gjest]

Prøv å tilbring så mye som mulig av tiden din sammen med moren din.. Hun trenger deg, og du trenger henne..

Støtt hverandre..og snakk om alt. Ikke ha noe usagt, eller noen krangler på gang..

Kan ikke si jeg at jeg vet hvordan du har det, for moren min har aldri vært så syk, men jeg skjønner hvordan du har det på en måte.. har selv opplevd å miste mange andre nære personer.. også til kreften.. men har også ei som har overlevd kreften..

Kan ikke gjøre annet enn å gi deg en stor , ta vare på hverandre, og gi aldri opp..

[Gjest Gjest]

Det er beintøft, men du kommer deg gjennom det. Sett en fot foran den andre og ta ett skritt om gangen. Det kommer en dag da det merkelig nok ikke er like vondt lenger. Det finnes ingen fasit, og ingen har opplevd det på akkurat samme måte som du kommer til å gjøre. Du må finne den veien som passer for deg.

Jeg føler sterkt med deg og familien din, og det beste rådet jeg kan gi dere er å holde sammen og be om hjelp utenfra (venner, familie, psykolog, prest...) om det blir for tøfft.

Jeg fikk aldri muligheten til å ta farvel med moren min, men hadde jeg fått det, ville jeg brukt diktafon, videokamera og fotoapparat flittig. Penn og papir ville jeg også hatt i nærheten. En liten "mamma er glad i deg-lapp" er god å finne frem når man har det tungt. Ta masse bilder og spør om alt mulig; hvordan hun traff faren din, om da du ble født, barndomsminner, spør hvem som har heklet duken på spisebordet og hvem som er til høyre på bildet i gangen, hva er yndlingsdiktet og hvor ville hun gjerne reist.

Ta godt vare på den tiden dere har sammen. Jeg ønsker deg alt godt. Jeg lover deg at det blir bedre etter hvert...

Hilsen en som også mistet mamma så alt for tidlig.

[Gjest splæsj]

Mamma har også fått kreft.

Felles skjebne, felles trøst. Eller noe.

til deg.

Endret 23. mai 2006 av G. Sky

[Gjest splæsj]

Hun er på sykehuset nå, og jeg bor i en annen by. I natt satt jeg oppe og skrev brev til henne. Det er så mye jeg vil si. Skrev om hyggelige barndomsminner jeg har med henne, morsomme historier, hvor glad jeg er i henne osv. Skrev mange brev som jeg skal poste hver dag, slik at hun får et nytt brev hver dag.

Hun er så dårlig nå, at hun ville ikke at jeg skulle komme på besøk på sykehuset, hun ville ikke at jeg skulle se hvor dårlig hun er.

Ellers går vi nok gjennom de samme tankene, selv om jeg ikke har barn selv.

[Gjest Uregistrert]

Jeg mistet min mor i høst. Hun døde også av kreft. Fra vi fikk kreftdiagnosen til hun døde gikk det fire måneder. Det var fire intense måneder hvor jeg enten gikk på sykehuset hver dag etter jobb, eller dro hjem til mine foreldre de gangene hun var hjemme. Da hun døde følte jeg at jeg ikke hadde pustet på fire måneder, og det hadde jeg nok heller ikke helt gjort, for i ettertid har jeg hatt sterke brystsmerter og slitt med det å puste ordentlig. Er fremdeles sliten og preget det å ha mistet min mor. Så tenk på deg selv oppi det hele, ikke slit deg ut, ta vare på deg og din egen helse.

Min søster ventet også barn da min mor døde, hun var høygravid og ventet sitt første barn. Hun savner moren sin og det er så mange ting hun ville ha spurt henne om. En begynner å tenke tilbake til opplevelser og ting fra barndommen, og det er så mange ting en ville hatt svar på. Så spør henne nå! Husk på at når din mor er vekke, så vil alt en ha snakket om den siste perioden bli stående ekstra sterkt i minne, og gode samtaler vil bli husket som gullkorn.

Og vil din mor snakke om døden, så gjør det!! Det var forferdelig vondt å ta dette opp med min mor, men jeg turde, og jeg så hvor godt det var for henne å få snakke litt om det. For den som skal dø er det jo gjerne det tankene dreier seg mye om. Og man lurer jo gjerne på hvordan det blir den siste tiden....hvordan det er å dø..Min mor spurte sin kontaktsykepleier, men ingen kan svare på hvordan det blir akkurat for deg å dø.

Det å se min mor dø er det sterkeste jeg har opplevd i mitt liv. Hun var helt bevisst til hun forlot verdenen, så fra den ene til den andre. Hennes nærmeste sto rundt henne, vi sang og snakket til henne. Hun hadde ikke vondt, det var tydelig, men hun hadde ikke lyst til å reise fra oss.

Jeg kunne ønske at pleierne/leger hadde informert oss litt mer om hvordan de siste dagene gjerne arter seg. Det finnes brosjyrer på sykehusene, men de forteller ikke nok. Så spør helsepersonellet, da vi endelig fikk tak i en lege som hadde tid til å prate, var det veldig godt å få informasjon. Man skjønner så lite og vil så gjerne hjelpe, og bare det at den syke gjerne slutter å ta til seg mat noen dager før man dør, gjorde oss desperate og vi gjorde alt vi kunne for å få i henne mat. Men det å slutte å spise er en del av sykdommen, og det må man bare akseptere.

Jeg føler sterkt med deg, og det er så vondt at så mange mennesker rammes av denne forferdelige sykdommen.

Jeg vet akkurat hvordan du har det nå.......og det er det mange andre som gjør.......men det er nok ikke noen trøst...................

[Usikker]

Jeg mistet min mor i kreft for noen år siden. Vi tilbrakte veldig mye tid på sykehuset de 3-4 siste månedene hun levde.

Mor ville aldri prate om sykdommen eller døden hun. Hvertfall ikke med de nærmeste. Og det måtte vi ta til etterretning. Far og oss søsken snakket mye sammen underveis. Min søster er sykepleier - og har erfaring med sykdommer og døden, og kunne fortelle oss mye av det som skulle skje.

Jeg husker jeg brukte mye tanker på hvordan dødsøyeblikket ville være. Jeg var veldig redd for å være alene med mor når hun døde - og fikk heldigvis snakket med min søster om "døds-symtomer/tegn", slik at jeg visste hvilke tegn jeg skulle "se etter". Etter den praten slappet jeg av mer når mor og jeg var alene. Mor orket heller ikke å snakke så mye de siste ukene - så når jeg var hos henne, så var det mye stillhet. Jeg leste, strikket - mor leste/sov............. men jeg var der. Min søster var nok flinkere til å prate om dagligdagse hendelser. Mor kjente oss - og visste at vi var forskjellige, så hun taklet fint at vi var tilstede på forskjellige måter.

Min svigerinne tok med seg sine to små barn og satt hos mor mange ganger. Mor deltok ikke aktivt i samværet - men hun hørte at de var der. Barna var 3 mnd og 3 år. 3-åringen henvende seg stadig til bestemor på samme måten som hun alltid hadde gjort. Babyen ble lagt på mor sin mage/bryst av og til - slik at mor fikk føle nærhet og varme fra sitt barnebarn. Så kunne min svigerinne og niese sitte og se i bøker og blader og snakke om det de så. Mor var en passiv tilskuer/lytter.

Jeg tror (er ganske overbevist) om at mor likte at vi var naturlige (var som vi brukte å være) og forskjellige i hennes nærvær. At vi respekterte hennes ønske om å ikke snakke om sykdommen og døden.

Fordi vi mennesker er forskjellige - så takler vi også sykdom og død forskjellige. Derfor er det ikke noe fasit-svar på hvordan man skal takle dette heller.

Jeg anbefaler derfor at man gjør som man føler er rett - og "lytter" til den syke/døende sine ønsker og behov. Så får man dekke sine egne behov på andre måter underveis. Det er hvertfall det beste etter hva jeg selv har erfart.

Tenker på deg Chloe, og håper den siste tiden blir slik dere alle ønsker

[tobo]

[Gjest Qlio]

Jeg mistet min pappa for litt over ett år siden, var da gravid med nummer 2.

Send meg en PM eller legg meg til på MSN, jeg kan ikke hele din mor men kan kanskje hjelpe deg med tanker og følelser.

Mailadresse slettet i h.h.t. reglene

Usikker

-moderator-

Endret 26. mai 2006 av Usikker

[Gjest Chloe]

Tusen takk alle sammen for at dere deler deres egne erfaringer med meg. Jeg sitter her og tårene renner og til tross for det, så er jeg veldig glad for de som vil og orker å følge meg gjennom denne prosessen som ligger fremfor oss.

Tusen takk så lenge! Det er godt å føle ett slags fellesskap.

[søtnos']

Hei Chloe! Jeg føler med deg...

Min mamma skal også dø av kreft. Har nettopp fått vite at det ikke er noe mer å gjøre, og det er veldig tøft.. Det har gått så fort, bare 10 mnd, siden hun fikk kreftdiagnosen.. Skriv gjerne til meg hvis du vil.

En god klem til deg!

[Gjest Qlio]

Har du fått PM'ene, Chloe?

[Gjest Gjest]

Kjære Chloe, det er tøffe tider dere har foran dere, men selv om du ikke tror det nå så klarer man seg gjennom det uansett hvor grusomt det er når man sitter i situasjonen. Mistet pappa i februar, han døde av lungekreft, og jeg husker jeg gikk inn på sykehuset flere ganger mens han var syk og lurte på hvordan jeg skulle makte å være der siste dagen, se ham for siste gang og gå ut igjen etter det var over og vite at vi aldri mer ville se ham igjen. Det går... det bare må gå, dessverre. Bare vær der, si det du har på hjertet, fortell henne hvordan du opplevde henne som mor og hvor glad du er for at hun var der for deg. Det er grusomt mens det står på, men samtidig er det også en liten lettelse når det hele er over, da slipper de ihvertfall å lide mer.

[Gjest Gjest]

Jeg ville bare si at du og dere andre her er modige som prøver sette ord på det ufattelig triste dere går igjennom. Styrken dere viser overvelder meg faktisk.

Min mor lever i beste velgående, og akkurat nå er jeg veldig glad jeg besøkte henne i flere timer idag. Innså nettop hvor heldig jeg er..

Vet ikke hva mer å si, kan bare gi

[Smashing]

Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det nå. Har også mistet noen nære pga kreft. Men, ikke mor. Det er liksom annerledes med en mor tenker jeg. Ta vare på de øyeblikkene dere har sammen nå. De ordene jeg husker best fra bestemoren min som døde av kreft for snart to år siden er de siste, "hadet gullet mitt". Ta til deg slike ord, og prøv å forestill deg bilde av en frisk og levende mor i minnet. Den siste tiden forandrer mennesker med kreft seg til det ugjenkjennelige synes jeg.

Tenker på deg.

[1975modell]

Jeg føler med deg, og er i en situasjon hvor min mor også skal dø av kreft. Det er en forferdelig situasjon og det har gått så altfor fort fra hun fikk diagnosen til den dårlige tilstanden hun er i nå - kun et par mnd. Det er fælt å se hvordan hun har det nå, selvom smertene blir holdt i sjakk, så er det jo andre plager som dukker opp. Jeg sitter med en sorg over tapet av en kjær mor som man ikke helt skjønner hvordan man skal klare seg uten, samt et sinne over at det tok så lang tid før de fant svulsten og tiden hun har ventet på behandling. Nå har hun blitt så dårlig at noen cellegift ikke kan gis, men jeg vet ikke om det ville ha hjulpet allikevel - det hadde bare utsatt det hele. Bare på et par dager har hun blitt nesten ugjenkjennelig og hun klarer ikke helt å gjøre rede for noen ting. Det er utrolig vondt å se henne slik og selvom man ikke vil miste henne, så vil man ikke at hun skal bli liggende slik for lenge heller - da vil jeg heller at hun skal slippe. Igår var det ekstra tøft, for da sa hun for første gang at hun ikke orket mer og ville dø - det var hardt å høre, men samtidig så skjønner jeg henne jo. Jeg føler også at man har fått altfor lite informasjon fra leger etc om hva som egentlig skjer ved denne krefttypen. Dersom man hadde fått litt mer info, så hadde man kanskje vært bedre forberdt på at hun skulle bli sånn så fort. Nå kan man igrunnen ikke ha en ordentlig samtale med henne lenger, og det savner jeg og skulle så gjerne ønske at hun ble litt klarer før evnt slutten. Det er så mange tanker man sitter med, og så mye man så gjerne skulle sagt.

Dette er en forferdelig sykdom og det er skremmende hvor mange det går dårlig med, og hvor fort det så ofte skjer. Jeg skulle ønske helsevesenet kunne få litt fortgang på time for behandling, slik at de kan sette igang med behandling for de med alvorlig kreft, fort som f... mens allmenntilstanden fortsatt er bra. Ikke la de vente og vente, til tilstanden til slutt er så dårlig at de ikke kan gjøre noe...