Forlovelse med eller uten frieri

[*Lillian*]

Takk Sia!

Må si du tok et jævla godt eksempel....

Uansett gidder jeg ikke å diskutere dette mer, for folk har hengt seg opp i meg og mitt liv og mine meninger, og det gidder jeg ikke. Derfor er diskusjonen avsluttet fra min side nå, så får folk diskutere mine patetiske valg videre uten meg hvis de absolutt vil!

Visse ting som man tydeligvis ikke kan si noe om hva man mener her, for da blir man automatisk satt i bås....

Ja,ja, ha det fint dere som er forlova og vil gifte dere, da.... :blunke:

Lillian

[Babyface]

Jeg må få presisere (siden det jeg skrev blir brukt som eksempler her) dette med forlovelse i ung alder kontra voksen alder.

Jeg var dødsseriøs da jeg forlovet meg som 19-åring.

Det er som voksen og i etterkant og etter en annen forlovelse som ble ekteskap og som jeg vet jeg virkelig mener - at jeg kan se tilbake på det jeg hadde som 19-åring som en "fjortis-forlovelse.

DA var det dønnalvorlig, og litt for stas, men veldig mye fordi jeg mente det.

At jeg også kan si at "herregud jeg var 19 - trodde jeg virkelig på det der" - ja, jeg gjorde det. Virker rart nå - selvsagt gjør det det - det er lenge siden. Og jeg vet at det finnes 19-åringer som er mye mer modne enn meg da jeg var 19. Som jeg skrev - jeg visste ikke en gang hvem jeg var og hva jeg ville med livet mitt. Jeg reiste ut i verden med en koffert og en sekk og skulle være voksen og flytte hjemmefra.

Jeg ser nå at jeg egentlig aldri trodde han var den rette - men jeg trodde at jeg trodde det da.

For meg var det en fjortis-forlovelse - det betyr ikke at det er det for alle 19-åringer som forlover seg. Selv om mitt råd vil være å vente littegrann - det er mange "rett" og livet har så mye å by på.

Er det ikke sånn med mange ting da? At man virkelig mener noe med det man gjør der og da, men at man vokser fra det seinere? Det er jo mange som gifter seg og selvsagt tror ekteskapet vil vare livet ut, men etter noen år er det likevel ikke riktig og man skilles. Man forandrer seg gjennom hele livet. Kanskje man som 60-åring heller ikke forstår hvorfor man giftet seg med akkurat den da man var 35, akkurat som du nå Tusenfryd ikke forstår hvorfor du forlovet deg som 19 åring.

Da jeg forlovet meg følte jeg at jeg virkelig gjorde det rette (og jeg angrer fortsatt ikke, flere år etter at sambo og jeg gjorde det!), selv om jeg bare var 19 år. Men selv om jeg nå føler det sånn, kan jeg ikke garantere hvordan jeg føler om 10, 20 eller 30 år, akkurat som du, Tusenfryd, ikke kan garantere at du fortsatt er gift med samme mann om 10 år, selv om du pr i dag ikke kan se for deg noe annet.

[Gjest Anonymous]

La meg ta et tenkt eksempel:

Per og Kari forlover seg. De vet at de skal gifte seg en dag, og ønsker å vise for hele omverdenen at det er nettopp det de vil. Det at de er unge gjør kanskje at en del himler litt med øynene, men OK; de tror i hvert fall at de vet hva de vil. Noen år senere blir faren til Per innlagt på en klinikk for å få bukt med et voksende alkoholproblem. I noen år går han inn og ut av slike klinikker, uten at det gir resultater. Familien takler det dårlig, og er ikke vant til å snakke sammen om slike ting. Det blir en slags familiehemmelighet, som ingen skal vite om. Å arrangere et bryllup blir plutselig utenkelig. Per vil ikke gifte seg uten at faren er i bryllupet, men samtidig vil faren kunne skape scener som ødelegger bryllupet... Kari forstår dette, og de blir enige om at det viktigste er at de elsker hverandre, og at de ikke trenger å gifte seg.  Men skal de ta av seg ringene? Tenk på alt oppstyret det vil skape? Alle spørsmålene? Alle som ikke vet noenting om hvorfor, og som heller ikke skal vite? De hadde tenkt å gifte seg da de forlovet seg, de elsker hverandre like høyt fortsatt(kanskje høyere?)... selvsagt er det ikke patetisk å beholde ringene på...!  

Jeg synes absolutt det er patetisk å fortsette å være forlovet dersom man ikke skal gifte seg likevel, samme hvor gode grunnene rundt måtte være. En forlovelse er "ventetiden" før bryllupet. Punktum!

[Gjest Duchess]

Ragnhild:

" Derimot synes jeg ditt syn på den såkallte forlovelsen din er patetisk, og det må jeg få lov til. Jeg synes også det er patetisk at du ikke klarer å innse at du ikke er forlova. For det ER du faktisk ikke, ring eller ei. "

Hva ER dette for noe Ragnhild ???

Du kan da ikke påstå at Lillian ikke er forlova fordi om hun ikke har planer om å gifte seg!

Det er da ingen lov som sier at man må planlegge å gifte seg for å forlove seg!

Og dessuten sier jo Lillian at det er ting som gjør at hun ikke vil gifte seg (personlige sådan, som hun ikke vil diskutere her), så at du kaller det patetisk er temmelig trangsynt !

Jo, Ragnhild, hun ER forlova, selv om hun ikke vil gifte seg.

ER det mulig :o

[aline]

Jeg er på en måte enig i Ragnhild, i mine øyne, er heller ikke Lillian forlovet selv om hun velger å fortsette å bære ringen.

Om dette hadde vært en av mine venninder, så hadde jeg helt klart ikke brydd meg med hva hun kalte seg, men JEG ville aldri snakket om hennes forlovede, men hennes kjæreste eller samboer. Jeg ville heller ikke omtalt henne som forlovet, men kjæreste eller samboer.

Dersom hun konfronterte meg med at "vi er jo forlovet", så javel, i hennes øyne så er hun det!

I mine øyne så betyr fremdeles forlovelse den perioden fra man har lovet seg bort til en person til ekteskap, frem til ekteskapet finner sted!

Skal man ikke gifte seg, er man da i mine øyne heller ikke forlovet. Hva man velger å kalle seg selv, det er jo opp til hver og enkelt.

Har hatt nok venninder som "fjortis-forlovet" seg, og jo, flere av dem gjorde det fordi det var litt "in" å forlove seg, vise alle andre at man hadde en "mann"!! Ringene ble kastet i fylla og tatt på igjen neste morgen, etter at krangel og evt utroskap var over.... totalt useriøs for min del, og dette var med på å forsterke mitt syn på hva forlovelse betyr i mine øyne.

Jeg blir forlovet den dagen min kjæreste eller jeg frir, fra den dagen og frem til den dagen vi gifter oss er vi forlovet! Hadde han kommet med forslag om kun å forlove oss, så hadde han sunket en god del hakk i mine øyne!

Men som sagt, man kan kalle seg hva man vil! Jeg ser det ikke som patetisk, men annerledes.

[Fakse]

Hva ER dette for noe Ragnhild ???

Du kan da ikke påstå at Lillian ikke er forlova fordi om hun ikke har planer om å gifte seg!

Det er da ingen lov som sier at man må planlegge å gifte seg for å forlove seg!

Nei, og det har jeg da virkelig heller ikke sagt. Men definisjonen på ordet "forlovelse" i norsk bokmålordbok er som følger:

"Forlovelse - avtale om ekteskap inngå, deklarere, heve en f- ."

Vanskeligere er det ikke. Lillian har ingen avtale om å inngå ekteskap, altså har hun ingen forlovelse. Slå opp selv dersom du ikke tror meg.

Og dessuten sier jo Lillian at det er ting som gjør at hun ikke vil gifte seg (personlige sådan, som hun ikke vil diskutere her), så at du kaller det patetisk er temmelig trangsynt !

Jeg respekterer fullt ut at det finnes (personlige) årsaker til at både Lillian og andre velger å ikke gifte seg, selv om de tidligere har hatt en avtale om det. Skulle bare mangle, jeg har jo til og med gjort det samme selv. Det vanligste er jo at folk bryter forholdet når de bryter forlovelsen, men det er altså ikke alltid tilfelle. For å ta dette med teskje, så synes jeg ikke det er patetisk å finne ut at man ikke vil gifte seg, selv om det egentlig var planen. Men jeg synes det er patetisk å fortsatt kalle seg forlova NÅR MAN IKKE ER DET.

Forøvrig sa jeg at JEG ville ha tatt av ringene, ikke at jeg mente at alle andre burde gjøre det.

[Tjorven]

I mine øyne er en forlovelse det at den ene i forholdet spør den andre: "Vil du gifte deg med meg?", den andre svarer "Ja" og ringene blir satt på fingrene. Bryllupet bør så finne stes innen maks 2 år (helst 1) etter forlovelsen. Joda, dette er kanskje ganske gammeldags tankegang, men i mine øyne er en forlovelse nettopp dette. Man venter på bryllupet og det at man skal gifte seg og det bør settes en dato med en gang en forlovelse skjer.

I mine øyne er det altfor mange som legger for lite i en forlovelse og altfor mange som bare forlover seg for å liksom vise at forholdet ebtyr litt ekstra. Jeg synes det blir litt feil jeg da, for en forlovelse bør absolutt føre til at man gifter seg i løpet av noen år.

[Gjest Duchess]

I dine øyne mener du vel ragnhild, for det er i dine øyne hun ikke er forlova.

Og siden det fortsatt ikke er noen lov om at man MÅ ha fastsatt dato for å forlove seg, vel så kan man også være forlova selv om man hverken har satt dato eller ikke har planlagt å gifte seg.

Og hva som står i norsk bokmålordbok er helt irrelevant.

Noen vil kun forlove seg når man har fastsatt en dato for å gifte seg, andre har snakket om å gifte seg med tar dette etterhvert og for andre igjen, som for Lillian, skjer det ting underveis som gjør sittuasonen litt annerledes, men jeg syns det er helt på jordet at hun skal dra av seg ringen fordi planene er endret.

Forlova seg har hun nå engang gjort, og er det fortsatt.

[aline]

Og hva som står i norsk bokmålordbok er helt irrelevant.

.

:o Så hva ordet faktisk betyr i norge, den faktiske betydningen, er irrelevant???? :o :o

Kan man omdefinere ordet ekteskap også da? eller skilsmisse? velge å være skilt, fordi man tar av ringen og ikke ønsker å være det lenger?

Eller er noen norske ord lov å tolke annerledes en norsken sier, mens andre ikke er det?

Jeg synes det er ganske vesentlig å vite hva ordet faktisk betyr jeg!! Det er vel ant. derfor jeg er enig med Ragnhild også. For meg betyr ordet og begrepet "forlovelse" det det betyr i opprinnelig norsk! Ikke noe JEG synes det bør bety, eller noe som passer for meg at det betyr!

Men igjen, folk kan få kalle seg hva de vil! Men jeg er ikke enig.

[Gjest Anonymous]

Og hva som står i norsk bokmålordbok er helt irrelevant.

Det er det dummeste jeg har hørt! Mulig du i din lille bakvendtverden synes det er greit å tillegge norske ord en annen betydning enn de faktisk har, men ikke regn med forståelse fra resten av Norge. Det er nettopp det som er poenget med ord, at en menneskegruppe tillegger de ulike ordene de samme egenskapene for å kunne kommunisere. Da kan ikke du, LilleVille, bare bestemme at for deg så betyr "ja" "nei" eller "rumpe" "hode". I hvert fall ikke hvis du vil være på bølgelengde med oss andre.

Å innbilde seg at man fortsatt er forlovet når forlovelsen faktisk er brutt er og blir patetisk. Det er like tragisk som å gå rundt og si at man er gravid når man har spontanabortert. Det er jo nesten nevrotisk å gå å vente på noe som i realiteten ikke kommer til å skje. Ja, jeg vil si det er psykotisk å ikke forstå at noe er slutt når det faktisk er det. Det kalles fornektelse.

[Fakse]

I dine øyne mener du vel ragnhild, for det er i dine øyne hun ikke er forlova.

Og siden det fortsatt ikke er noen lov om at man MÅ ha fastsatt dato for å forlove seg, vel så kan man også være forlova selv om man hverken har satt dato eller ikke har planlagt å gifte seg.

Og hva som står i norsk bokmålordbok er helt irrelevant.

Grunnlaget for at vi har et språk er jo nettopp at det er visse felles enigheter om hva ordene vi bruker betyr. Dersom en går bort fra dette går hele språket i oppløsning, og vi kan ikke lengre snakke med hverandre på en meningsfull måte.

Akkurat som som andre ord, har vi en felles forståelse av hva ordet forlovet, julenisse, blond og snekker betyr. Jeg kan insistere på at jeg er blondine så mye jeg vil, men så lenge håret mitt faktis er mørkebrunt blir det ikke sant bare fordi jeg sier og tror at jeg er blondine... Og det hjelper heller ikke at jeg f.eks hadde blond hår da jeg var barn, eller at jeg en gang var blond fordi jeg hadde farga håret.

Det samme gelder for ordet forlovelse. DEFINISJONEN av ordet er at man har en avtale om ekteskap. Jeg utfordrer til å komme med en annen definisjon....det klarer du nemlig ikke! Ikke kan det ha noe med ringer å gjøre, for folk kan gå med ringer uten å være forlova. Man kan også bo sammen og ha barn sammen uten å være forlova, så det finnes rett og slett ingen annen definisjon på dette ordet enn den både jeg og ordboka er enige om.

[Gjest Duchess]

Jeg har sagt hva jeg mener om saken og den står jeg ved.

Jeg har også fått med meg at dere er uenige, men jeg gjentar: det er ingen LOV som sier at man MÅ ha bestemt seg for å gifte seg for å få lov til å være forlova.

Derfor kan man heller ikke si at man ikke er det om man velger å ikke gifte seg, slik Lillian har valgt av personlige årsaker som skjedde etter at hun ble forlova.

Forlovelse har ulik betydning for ulike mennesker.

Da har jeg sagt det jeg føler for i denne saken.

[Babyface]

Det er ingen lov som sier noe om betydningen av alle de andre ordene i ordboken heller. Likevel har hvert enkelt ord en bestemt mening. Og som Ragnhild skrev; en forlovelse er en avtale om ekteskap. Da sier det seg selv at en forlovelse ikke bare er å gå med en ring man har fått av kjæresten, selv om avtalen egentlig var at man skulle gifte seg. Skal en person som var forlovet for mange år siden fortsatt si at h*n er forlovet med vedkommende da, selv om forholdet definitivt er over og begge er godt gift på hver sin kant?

[Miss Fishy]

Skal en person som var forlovet for mange år siden fortsatt si at h*n er forlovet med vedkommende da, selv om forholdet definitivt er over og begge er godt gift på hver sin kant?

Ja selvfølgelig. Er det ikke sånn du tenker på det, altså?? :o Neimen gud hjelpe meg.. dette blir rett og slett for dumt!

Forlover man seg så skal man ha en idé eller avtale om at man skal gifte seg, enten i løpet av neste året, eller en eller annen gang i framtiden. Men om man i løpet av forlovelsestiden finner ut at man skal leve livet sammen uten å gifte seg, så syns jeg det er 100 % problematisk at man bestemmer det uten at forlovelsen brytes. Løftet man en gang ga hverandre dreier seg jo først og fremst om å dele livet sammen - og DET er jo ikke forandret?!

Og når det gjelder denne ordbokdefinisjonen, så tror jeg nettopp det like gjerne kunne stått "avtale om å dele resten av livet sammen". Ekteskap er jo ikke akkurat hva det en gang var det heller, så jeg ser ikke noe i veien for at også forlovelse kan endre betydning underveis...

[*Lillian*]

Dessuten sier jeg som regel "samboer" om typen, og ikke "forlovede", men det er nå egentlig igjen en annen diskusjon.  

Lillian

Jeg siterer på nytt det jeg har skrevet i et tidligere innlegg her, jeg...

Jeg ser og skjønner hva dere mener med deres synspunkter her, og er på en måte enig i hva dere skriver og sånn etter ordboka osv. MEN jeg ser fortsatt på meg selv som forlova likevel. Jeg bærer en ring som det står "Din XXX 01.01.2000" inni, og det betyr fortsatt for meg at jeg er forlova. Hva denne ringen betyr for meg personlig burde jo være revnende likegyldig for dere, mener nå jeg. Som sagt så omtaler jeg sjelden sambo som "forlovede", så det er ikke engang sikkert alle nye mennesker jeg treffer veit jeg er forlova engang. Hva spiller det uansett for noen rolle for andre, da??

Skal jeg kaste ringen selv om jeg fortsatt er sammen med sambo, da, også finner vi ut en dag at vi faktisk vil gifte oss likevel hvis visse ting forandrer seg... Skal vi forlove oss på nytt, da, da? Det synes jeg personlig blir for dumt... Ting forandrer seg jo stadig vekk her i livet, så det kan jo en dag skje at ting gjør slik at vi faktisk steller i stand bryllup likevel...

Jeg skrev i siste innlegget mitt her at jeg ikke gadd å henge med i diskusjonen mer, men jeg måtte bare blande meg inn igjen da jeg så at jeg fortsatt blir diskutert her... *rister litt oppgitt på hodet*

Skal en person som var forlovet for mange år siden fortsatt si at h*n er forlovet med vedkommende da, selv om forholdet definitivt er over og begge er godt gift på hver sin kant?

Dette blir rett og slett for dumt å bruke som eksempel, Babyface! Det har aldri i denne diskusjonen vært nevnt noen som sier de er forlova med EX'EN sin!! Det er en viss forskjell på et forhold (med eller uten forlovelse) som ble slutt for mange herrens år siden og et som faktisk fortsatt varer....

Lillian

[Babyface]

Ja selvfølgelig. Er det ikke sånn du tenker på det, altså?? :o Neimen gud hjelpe meg.. dette blir rett og slett for dumt!

Ja, det er rett og slett for dumt. Og nøyaktig så dumt synes jeg det er å si at man fortsatt er forlovet når forlovelsen i realiteten er brutt.

Og bare for å ha sagt det, Lillian, jeg respekterer at du ikke vil gifte deg og jeg tar det for gitt at du fortsatt er like glad i mannen din som før. Men jeg mener altså at du ikke er forlovet lenger.

[Fakse]

Jeg har sagt hva jeg mener om saken og den står jeg ved.

Jeg har også fått med meg at dere er uenige, men jeg gjentar: det er ingen LOV som sier at man MÅ ha bestemt seg for å gifte seg for å få lov til å være forlova.

Det er heller ingen lov som sier at man må være svart for å kunne kalle seg neger, men det blir passelig dumt å gjøre det dersom man er blekhvit...

Svaret fra Lillian setter forøvrig ting i et litt annet lys her. Hun sier at sjansen er til stede for at hun like vel gifter seg med samboeren "dersom ting forandrer seg". Dermed avfeier hun jo ikke at hun kan komme til å gifte seg med han, og da er det klart at man fortsatt er forlova, i alle fall til saken er avklart.

Men jeg må få lov til å spørre dere som mener at definisjonen på en forlovelse IKKE er at man har en avtale om å gifte seg. Hva er da definisjonen på en forlovelse?

Forøvrig kan jeg fortelle at jeg har et vennepar som forlova seg for vel et år siden. Turbulens i forholdet gjorde at det for en periode var slutt mellom dem. De er nå sammen, og venter også barn, men ringene ligger på hylla og de kaller seg ikke forlova. Sansynligvis blir ringene omstøpt til et smykke til ungen, og de kjøper nye den dagen de forlover seg på nytt eller gifter seg. Så det er slett ikke en utenkelig tanke at folk som har vært forlova fortsatt er sammen uten å være forlova.

[Fakse]

Jeg skrev i siste innlegget mitt her at jeg ikke gadd å henge med i diskusjonen mer, men jeg måtte bare blande meg inn igjen da jeg så at jeg fortsatt blir diskutert her...   *rister litt oppgitt på hodet*  

Neinei, du missforstår. Vi diskuterer egentlig ikke deg, men derimot den interessante problemstillingen du representerer. Håper det ikke plager deg, du la jo på en måte hodet på blokka... Artig diskusjon dette

[*Lillian*]

Neinei, du missforstår. Vi diskuterer egentlig ikke deg, men derimot den interessante problemstillingen du representerer. Håper det ikke plager deg, du la jo på en måte hodet på blokka... Artig diskusjon dette

Ja,ja, sant nok, Ragnhild, MEN...Dere bruker meg som eksempel mange ganger, og dere skriver om mine valg og dermed ser jeg det som at dere diskuterer ikke meg personlig, men meg likevel... Ehm, skjønner? Hehe, litt vanskelig å forklare det der. Men det er nå uansett en heeelt annen diskusjon!! Det plager meg ikke så lenge folk ikke begynner å kalle mine valg patetiske... :blunke:

Svaret fra Lillian setter forøvrig ting i et litt annet lys her. Hun sier at sjansen er til stede for at hun like vel gifter seg med samboeren "dersom ting forandrer seg". Dermed avfeier hun jo ikke at hun kan komme til å gifte seg med han, og da er det klart at man fortsatt er forlova, i alle fall til saken er avklart.

Jeg har vel uansett aldri i noen av innleggene her skrevet at ting ikke kan forandre seg her i livet...

Vi er altså fortsatt forlova iallfall til saken er avklart... Hm... Tenk om saken ikke blir avklart før vi er 80år da... hehe... Sånn for å være litt kverulant her, liksom... For å si det sånn, jeg tror det heller blir slutt før saken blir avklart... *kremt* Neida, er bare litt kje her...

Ha en fin kveld, folkens, forlova eller ikke forlova!

Lillian

[Iset]

hehe morsom diskusjon. kom nettopp over denne her:)

må bare få si at jeg og min forlovede forlovet oss da jeg var 20 og han 19. (vi traff hverandre da han var 16 og jeg 17). okei vi var/er unge men mente det helt seriøst og elsker hverandre over alt på jord! vi var både for unge til å sette en dato og vi visste ikke hva frtemtiden ville bringe. men vi ville altså forlove oss fordi vi ville ha et "fysisk bevis" på vår kjærlighet. høres kanskje teit ut for noen, men sånn følte vi det altså.

nå er vi 23, og har nylig satt dato for bryllupet. vil bare si at det er forskjell på folk, og selv om folk forlover seg unge, skal man passe seg for å tenke at "jaja det forholdet kommer aldri til å vare", for noen 19 åringer er svært modne og vet hva de vil! det visste vi begge. og selv om mange unge forhold tar slutt, er det faktisk ingen garantier for at et ekteskap eller en forlovelse inngått mellom et par på 30 som har vært sammen i 10 år, vil holde.

nattaklem fra Iset