Forlovelse med eller uten frieri

[blå]

Joda, man kan være forlovet uten å ha fastsatt dato, men man må jo ha en avtale om å gifte seg en gang. Og har man en avtale om å gifte seg, så er jo det et frieri. Altså den ene spør om dere skal gifte dere. Det er veldig romantisk om han går ned på kne med en rose og spør, men etter min mening, så er det ikke en nødvendighet at han går ned på kne (det er ganske urelevant her...) frieriet er når den ene spør den andre rose eller ikke. Og etter et frieri er man forlovet.

[Gjest Anonymous]

http://www.kostra.no/vis/samfunnsspeilet/u...1-06-19-01.html

[Lula]

Jeg skjønner virkelig ikke vitsen med å forlove seg uten at det er et frieri med i bildet. Dersom min samboer hadde spurt: "skal vi forlove oss???"

Da hadde jeg blitt litt skeptisk. Burde ikke spørsmålet være: "skal vi gifte oss?"??

Det er visst noen som føler behov for "å vise alle at vi elsker hverandre og hører sammen".

Jeg er selv ikke gift, men håper å bli det en dag (uten at det er et mål i seg selv). Jeg og min kjære har VALGT Å LEVE SAMMEN. Vi har felles hjem! Det viser vel med all tydelighet at vi ønsker å være sammen, og at vi tar vårt forhold på alvor. Jeg skjønner ikke at man må forlove seg for å understreke dette ytterligere.

Jeg forlover meg den dagen min kjære frir. Deretter gifter vi oss :-)

[Tusenfryd]

Da jeg var 19, forlovet jeg meg - dvs. vi bestemte oss for å forlove oss, og vi satte på ringer. Jeg var 19. Hadde jo ikke peiling på hvem jeg ville dele livet med, visste ikke hvem jeg selv var en gang! Selvsagt ble det slutt... men det var stas da det sto på. Voksen - yeah! Forlovet og stor pike, klare seg selv.

I dag er jeg over 30, og da jeg møtte min mann skjedde alt ganske fort. Han fridde, jeg fikk ring, og jeg gjorde helt klart for ham at noen "fjortis-forlovelse! i årevis var helt uaktuelt.

Vi satte datoeen et halvt år etter at han fridde og vi forlovet oss, og giftet oss et halvt år etter det igjen. Hadde heller ingen behov for å planlegge bryllup i årevis.

Så jeg tror dette er veldig individuelt, og hvor i livet man er. Jeg har prøvd begge deler, og jeg ser helt klart hva som var det ekte, det som var på ordentlig.

For meg og oss.

[Fakse]

Jeg er forlovet. Men har ingen planer om å gifte meg! Dette er ikke noe ekteskap-light, egentlig. Da vi forlovet oss var vi enige om at vi en vakker dag skulle gifte oss, men slik er det ikke lenger... Av personlige grunner som jeg ikke vil gå inn på her så vil jeg aldri gifte meg, og dessuten så synes ikke jeg det gjør noen ting.  

Dersom dere ikke skal gifte dere (noen sinne) så er dere heller ikke forlovet! Greit nok at dere har vært forlovet, men den dagen du/dere bestemte der for ikke å gifte dere like vel, ble forlovelsen brutt. Greit nok at det kan være hardt å innse det, men dette blir nesten litt patetisk...

En forlovelse innebærer planer om ekteskap. Sånn er det bare! Om man har datoen klar eller ikke er urelevant. For meg får det like vel litt "fjortispreg" dersom datoen er helt "i det blå". Da min kjære fridde ble vi straks enige om at vi skulle gifte oss om cirka et år. Datoen ble satt ganske raskt etter. En slik grov skisse for når bryllupet skal stå (om cirka tre år, når jeg er ferdigutdannet, etter at vi har fått kjøpt og pusset opp det nye huset....) gjør det hele litt mere seriøst. Har samme erfaringen som Tusenfryd med forlovelser i ung alder, og vet at det ofte er sammenheng mellom seriøsitet i forlovelsen og i forholdet generelt.

[Babyface]

For meg er i hvert fall forlovelsen like seriøs selv om vi ikke satte en dato for bryllupet da vi forlovet oss.

[Miss Fishy]

Har samme erfaringen som Tusenfryd med forlovelser i ung alder, og vet at det ofte er sammenheng mellom seriøsitet i forlovelsen og i forholdet generelt.

Vel, her er jeg egentlig litt uenig. Jeg tror de som forlover seg i ung alder TROR at forholdet er veldig seriøst. Ingen som forlover seg gjør det bare "på gøy". Selv om man ikke nødvendigvis har giftermål i tankene, så tror jeg likevel de fleste forlover seg fordi de tror de har funnet mannen i sitt liv. Problemet er jo bare at 17-18-åringer generelt er for unge til å begynne å planlegge giftermål, og mange forandrer seg VELDIG i perioden 17-23. Det er nok dette som gjør at så mange av disse forlovelsene ryker, og ikke det at man i utgangspunktet var useriøse da man satte på ringene... Ung og naiv: JA! Men ikke useriøse... (vet jo ikke bedre, stakkars ;-) )

[*Lillian*]

Vel, nå har det seg sånn at da jeg forlovet meg var det kanskje "fjortis-forlovelse" som dere babler om her, siden jeg ikke var mer enn 18. Men da hadde vi faktisk en agreement på at vi om noen år skulle gifte oss!

Som sagt, så er det visse ting som har gjort at dette synet er forandra, vil ikke legge ut om de tingene her, men det er ikke akkurat noen fjortis-grunner fra vår side hvis du tror det.

Jeg ser det er flere her som kaller meg patetisk, fjortis osv... pga det jeg skrev om mitt syn på forlovelse og hvordan ståa er med meg. Det er kanskje greit om dere kan greie å skille mellom sak og person her, siden det ikke er meg som menneske som skal diskuteres her.

Jeg kjenner forresten flere mennesker som er forlova uten å ha konkrete gifteplaner. Og disse menneskene er ikke sånne "fjortiser" som dere kaller dem. Det er faktisk voksne mennesker med voksne valg.

Forresten gifta den ene søstera mi seg i sommer, etter å ha vært forlova med fyren i 6år. Det er vel patetisk det og i følge dere...

Hallo, var ikke egentlig hovedinnlegget i denne tråden hvordan folk så på det med forlovelse og giftemål? Jeg besvarte det med mitt syn, også blir jeg kalt både patetisk og annet... Spørre segom hvem som er mest patetisk.

Jeg har mitt syn, jeg ville en gang gifte meg, jeg har forandra mitt syn på saken av personlige årsaker, men jeg er fortsatt forlovet så lenge jeg bærer en ring. DET er mitt synspunkt!

Alle andre får mene hva de vil for meg, men vennligst slutt å kalle MEG patetisk og fjortis for det har ingenting med saken å gjøre hva slags person jeg er.

Forlovelse er nemlig noe som folk ser på med forskjellige øyne....

Lillian

[*Lillian*]

Vel, her er jeg egentlig litt uenig. Jeg tror de som forlover seg i ung alder TROR at forholdet er veldig seriøst. Ingen som forlover seg gjør det bare "på gøy". Selv om man ikke nødvendigvis har giftermål i tankene, så tror jeg likevel de fleste forlover seg fordi de tror de har funnet mannen i sitt liv. Problemet er jo bare at 17-18-åringer generelt er for unge til å begynne å planlegge giftermål, og mange forandrer seg VELDIG i perioden 17-23. Det er nok dette som gjør at så mange av disse forlovelsene ryker, og ikke det at man i utgangspunktet var useriøse da man satte på ringene... Ung og naiv: JA! Men ikke useriøse... (vet jo ikke bedre, stakkars ;-) )

Må si jeg egentlig er ganske enig i dette du skriver her, Sia!! Godt sagt, egentlig!

Lillian

[Babyface]

Jeg har mitt syn, jeg ville en gang gifte meg, jeg har forandra mitt syn på saken av personlige årsaker, men jeg er fortsatt forlovet så lenge jeg bærer en ring. DET er mitt synspunkt!  

Alle andre får mene hva de vil for meg, men vennligst slutt å kalle MEG patetisk og fjortis for det har ingenting med saken å gjøre hva slags person jeg er.  

Forlovelse er nemlig noe som folk ser på med forskjellige øyne....  

En forlovelse er og blir en "forløper" til et bryllup, så jeg mener at din forlovelse er brutt siden du ikke vil gifte deg likevel. Hva er egentlig vitsen med å være forlovet hvis du ikke skal gifte deg? Det blir jo bare å plukke ut den biten av helheten som passer deg, bare fordi du synes den biten er flott. Det er patetisk, etter min mening. Fulgte du f eks konfirmantundervisningen uten å konfirmere deg også?

Synes du virkelig det er rart at folk reagerer på at du er forlova, når du ikke skal gifte deg?

[Gjest Zalomine]

Fulgte du f eks konfirmantundervisningen uten å konfirmere deg også?

Nå synes jeg dette kommer litt ut av spor her. Man kan MEGET GODT følge konfirmasjonsundervisningen uten å gjennomføre konfirmasjonen. Dette infomrerte kateketen vår oss godt om. Dette var jo særlig i forhold til de som ikke var døpt. De kunne følge hele opplegget, men selve konfirmasjonen kunne de ikke være med på om de ikke valgte å døpe seg først, for den gjelder "dere som er døpt...." Poenget er at man følger en konfirmasjoneundervisning, som er en forberedelse, for å så å velge om man vil konfirmeres, etter den forberedelsen og undervisningen man har fått. vil man ikke stå for det konfirmasjonen står for, kan man velge å la være. Få av oss som er døpt velger å la være, fordi vi tross alt gjennomfører konf ofte uten de helt store vurderingene i en alder av 14-15 år, men det ER et valg om man gjennomfører det eller ei, etter påbegynt konf-undervisning.

Dette har ikke noe med temaet å gjøre, men når dette dras inn må jeg si at sammenhengen ikke eksisterer. For man kan meget godt følge undervisning uten å konfirmere seg, uten at dette har NOEN sammenheng med å være forlovet uten planer om å gifte seg.

Jeg mener helt klart at en forlovelse er en "avtale om å gifte seg i fremtiden" enten denne fremtiden er neste år eller om 5 år. Poenget er at man skal gifte seg i alle fall. Bryter man løftet om å gifte seg... selv om man fortsatt er sammen... ja så HAR man ingen avtale om å gifte seg lengre... Men dette har jo INGEN smmenheng med det valget man tar etter endt konfundervisning!!

[*Lillian*]

En forlovelse er og blir en "forløper" til et bryllup, så jeg mener at din forlovelse er brutt siden du ikke vil gifte deg likevel. Hva er egentlig vitsen med å være forlovet hvis du ikke skal gifte deg? Det blir jo bare å plukke ut den biten av helheten som passer deg, bare fordi du synes den biten er flott. Det er patetisk, etter min mening. Fulgte du f eks konfirmantundervisningen uten å konfirmere deg også?

Synes du virkelig det er rart at folk reagerer på at du er forlova, når du ikke skal gifte deg?

Det er helt greit at du synes det er patetisk å være forlova hvis jeg ikke skal gifte meg, men det var noen som skrev at jeg er patetisk, det var det jeg reagerte på her.

Det er helt greit at folk reagerer på at jeg er forlova når jeg ikke skal gifte meg, folk må mene akkurat hva de vil. Men jeg syntes det ble helt feil å dømme meg som person pga mine valg.

Du lurer på hvorfor jeg fortsatt er forlova når jeg ikke skal gifte meg likevel. Vel, jeg synes det blir feil for meg å kaste ringen fordi jeg ikke vil gifte meg likevel (hadde planer om det da vi forlova oss, vettu) når jeg fortsatt er sammen med denne personen. Jeg har ikke plukka ut den biten av helheten som passer meg fordi jeg synes den er flott, jeg har jo gang på gang sagt nå at da vi forlova oss hadde vi planer om å gifte oss. Men som Sia skrev, kanskje var jeg ung og naiv den gang... Jeg kaster den ringen jeg har den dagen det blir slutt, men ikke så lenge vi fortsatt er sammen. Dessuten sier jeg som regel "samboer" om typen, og ikke "forlovede", men det er nå egentlig igjen en annen diskusjon.

Og forresten, jeg fulgte konfirmantundervisningen og konfirmerte meg i kirka! Men det er noe ganske annet, og har forøvrig ingenting med saken å gjøre!!

Lillian

[Babyface]

Greit, det var sikkert et dårlig eksempel.

Men en forlovelse er og blir noe man evt inngår før et bryllup, ikke noe man gjør bare for å være forlovet.

[Gjest Gjesta]

Å forlove seg uten å skulle gifte seg synes jeg er meningsløst, uansett hvilke grunner du måtte ha for å ikke ville gifte deg. En forlovelse er en avtale om å gifte seg, ikke noe annet. Din situasjon er kanskje litt spesiell, i og med at dere avtalte å gifte dere da forlovelsen ble inngått. Men forlovelsen din virker ikke særlig gjennomtenkt på meg, siden du har forandret standpunkt om giftemål etterpå.

Vel..jeg og min samboer har bestemt og forlovelse oss..uten å sette dato for bryllupet..det betyr ikke at vi ikke har tenkt til å gifte oss..men at vi forlover oss som et bevis på hvor mye vi betyr for hverandre ..(på en måte)

Og dette er jeg lykkelig for..

Og jeg ser ikke at det burde være noe prototype svar på dette, men derimot opp til hver enkelt..

[maiaa]

Jeg har alltid trodd at tiden mellom et frieri og et bryllup er forlovelsestiden, slik mange andre har nevnt. Denne tiden bør heller ikke være noe særlig lenger enn 1-2 år, synes jeg. Av en eller annen grunn føler jeg at frieriet og bryllupet skal være nært knyttet i tid.

Jeg har flere venner som ble enige om å forlove seg, og som kanskje en eller annen gang skal gifte seg. Det har jeg ingenting i mot, selv om jeg har en helt annen oppfatning av dette. Jeg føler at forlovelsen mister litt av virkningen når man forlover seg bare for å kalle seg forlovet. Men slik er jeg. Kall meg gjerne gammeldags.

[Tusenfryd]

Jeg må få presisere (siden det jeg skrev blir brukt som eksempler her) dette med forlovelse i ung alder kontra voksen alder.

Jeg var dødsseriøs da jeg forlovet meg som 19-åring.

Det er som voksen og i etterkant og etter en annen forlovelse som ble ekteskap og som jeg vet jeg virkelig mener - at jeg kan se tilbake på det jeg hadde som 19-åring som en "fjortis-forlovelse.

DA var det dønnalvorlig, og litt for stas, men veldig mye fordi jeg mente det.

At jeg også kan si at "herregud jeg var 19 - trodde jeg virkelig på det der" - ja, jeg gjorde det. Virker rart nå - selvsagt gjør det det - det er lenge siden. Og jeg vet at det finnes 19-åringer som er mye mer modne enn meg da jeg var 19. Som jeg skrev - jeg visste ikke en gang hvem jeg var og hva jeg ville med livet mitt. Jeg reiste ut i verden med en koffert og en sekk og skulle være voksen og flytte hjemmefra.

Jeg ser nå at jeg egentlig aldri trodde han var den rette - men jeg trodde at jeg trodde det da.

For meg var det en fjortis-forlovelse - det betyr ikke at det er det for alle 19-åringer som forlover seg. Selv om mitt råd vil være å vente littegrann - det er mange "rett" og livet har så mye å by på.

[Fakse]

Jeg ser det er flere her som kaller meg patetisk, fjortis osv... pga det jeg skrev om mitt syn på forlovelse og hvordan ståa er med meg. Det er kanskje greit om dere kan greie å skille mellom sak og person her, siden det ikke er meg som menneske som skal diskuteres her.

Alle andre får mene hva de vil for meg, men vennligst slutt å kalle MEG patetisk og fjortis for det har ingenting med saken å gjøre hva slags person jeg er.  

Regner meg at det er meg du sikter til, men jeg har faktisk ikke kalt deg hverken patetisk eller fjortis. Derimot synes jeg ditt syn på den såkallte forlovelsen din er patetisk, og det må jeg få lov til. Jeg synes også det er patetisk at du ikke klarer å innse at du ikke er forlova. For det ER du faktisk ikke, ring eller ei. Dersom ringen hadde vært det avgjørende, så hadde vel jeg fortsatt vært forlova da, siden jeg går med forlovelsesringen på meg. Men vi har gifta oss, så jeg vil ikke akkurat påstå at vi er forlova... Noen er forlova uten å ha ring i det hele tatt, så i følge din definisjon er de altså ikke egentlig forlova?

Det er egentlig ingen tvil om at det å være forlova er et begrep som innebærer at man har en avtale om å gifte seg. Dersom man ikke har en avtale om å gifte seg er man ikke forlova. Om din definisjon er anneledes må den gjerne være det, men det forandrer ikke på virkeligheten. Akkurat som at du ikke blir gift bare fordi du definerer det på en måte som passer deg.

Du må selvfølgelig gjøre ting som det passer deg, men hadde jeg vært i din situasjon, ville jeg lagt vekk forlovelsesringene og skaffet for eksempel alianseringer i stede. Disse kan symbolisere et sterkt og varmt forhold, uten at det har noe med ekteskap å gjøre.

[blå]

Hadde samboeren min spurt meg "skal vi forlove oss?" hadde jeg iallefall blitt skikkelig fornærmet....Hva er poenget med det da? Om vi vil vise "hele verden" at det er oss som hører sammen bestandig, så får han jammen spørre om vi skal gifte oss. Skjønner ikke poenget med å gå rundt å bare være forlovet.

[Gjest Duchess]

Jeg forlova meg da jeg var 19, vi hadde ikke satt noen dato, for jeg synes det var for tidlig å gifte meg, men han var klar til å vente på meg.

Da jeg var klar, var det jeg som maste mer enn han.

Frieriet kom og jeg gråt av glede.

Forholdet varte ikke, men jeg angrer så absolutt ikke.

Han er min aller beste venn og det var verdt det selv om det ikke ble oss to for resten av livet.

Vi delte likevel noe ingen av oss noengang kommer til å glemme.

[Miss Fishy]

Ragnhild, du går veldig hardt ut mot forlovelsen til Lillian her, og det syns jeg er litt merkelig når hun selv har sagt ganske klart at det er ting i denne situasjonen som hun ikke vil fortelle, men som helt klart har preget synet hennes.

La meg ta et tenkt eksempel:

Per og Kari forlover seg. De vet at de skal gifte seg en dag, og ønsker å vise for hele omverdenen at det er nettopp det de vil. Det at de er unge gjør kanskje at en del himler litt med øynene, men OK; de tror i hvert fall at de vet hva de vil. Noen år senere blir faren til Per innlagt på en klinikk for å få bukt med et voksende alkoholproblem. I noen år går han inn og ut av slike klinikker, uten at det gir resultater. Familien takler det dårlig, og er ikke vant til å snakke sammen om slike ting. Det blir en slags familiehemmelighet, som ingen skal vite om. Å arrangere et bryllup blir plutselig utenkelig. Per vil ikke gifte seg uten at faren er i bryllupet, men samtidig vil faren kunne skape scener som ødelegger bryllupet... Kari forstår dette, og de blir enige om at det viktigste er at de elsker hverandre, og at de ikke trenger å gifte seg. Men skal de ta av seg ringene? Tenk på alt oppstyret det vil skape? Alle spørsmålene? Alle som ikke vet noenting om hvorfor, og som heller ikke skal vite? De hadde tenkt å gifte seg da de forlovet seg, de elsker hverandre like høyt fortsatt(kanskje høyere?)... selvsagt er det ikke patetisk å beholde ringene på...!

(Jeg sier ikke at det er dette som er tilfellet til Lillian)