Lykkepillens farer

[Ellisiv]

Jeg har heller ingenting i mot at antideppressiva blir forskrevet til mennesker med svært store og langvarige depresjoner der ingenting annet har hjulpet.

Men at lykkepillen brukes av mennesker som kan komme seg vidre uten medisinering er jeg skeptisk til når denne pillen faktisk kan gjøre deg sykere enn du er. Listen med symptomer på depresjoner er jeg sikker på at mange av oss har opplevd eller kommer til å oppleve. Men hvilken utvei vi velger er altså forskjellige. Er det noen som f.eks vet hvordan det er å slutte med lykkepillen, for det er vel ikke meningen at den skal brukes i åresvis?

[Cata]

Synes Eponine kommer med mye bra her. Av og til kan man takle tøffe perioder bra, andre ganger går det fullstendig i grøfta. Selv har jeg hatt tøffe tak som jeg har taklet fint, og nå dette siste som jeg overhodet ikke taklet.

Har prøvd å analysere situasjonene, men klarer ikke å se hvorfor jeg ble vippet av pinnen denne gangen når jeg ikke har blitt det før. Prinsipielt er det ingen store forskjeller.

Siden jeg kun har hatt positive effekter av antidepressiva, så har jeg vært inne på tanken om at kroppen min kanskje mangler eller har for lite av ett eller annet kjemisk stoff, men samtidig vet jeg jo at jeg tidligere har kommet meg "up and go" uten kjemisk tilsats .

Uansett - for meg blir det like feil å svartmale bruk av antidepressiva som det er å dele det ut til ved første tegn til nedstemthet.

[Cata]

Er det noen som f.eks vet hvordan det er å slutte med lykkepillen, for det er vel ikke meningen at den skal brukes i åresvis?

←

Foreløpig kan jeg bare fortelle det jeg har hørt, men de to menneskene som har fortalt om dette til meg har beskrevet det som ganske uproblematisk. De har selvsagt gjort det under legetilsyn og det har skjedd på den måten at de gradvis har redusert dosen. Litt "tristere" har de nok følt seg i avvenningsperioden, men på ingen måte slik at det ikke har vært til å bære.

Selv er jeg ikke kommet så langt ennå, men skal komme tilbake med "rapport" hvis et spørsmål av denne typen kommer opp til høsten. Det er nemlig meningen jeg skal slutte med mine i august/september.

Edit: Vesentlig skrivefeil....

Endret 21. mai 2006 av Cata

[Gjest gjest1]

Dette med lykkepiller er ikke svart/hvitt. Noen trenger dem for å komme over ei kneik, andre trenger de over lenger perioder for å lære seg å takle livet.

Etter å ha levd med kronisk depresjoner siden jeg var 12 og til jeg var 19 har jeg litt for mange erfaringer. Var veldig motstander av medisiner, men gikk i perioder på dem. Mange av de bivirkningene som jeg fikk gjorde ting værre. Det å være 14 år og ha gått om 15 kg er en ting, en annen ting er alle de følesemessige problemene (ble "følelses løs")

Så for nesten 3 år sinde gikk jeg på en himmla smell, og tilslutt prøvde jeg antidepr. igjen. Var velidg dårlig fysisk (svimmel og kronisk kvalm) men jeg kom over kneika. Problemt av bare det at nå viste jeg at disse pillene hjalp og jeg var livredd for å slutte med dem. Var sikker på at jeg kom til å bli kjempe deprimert og sucidal, og gikk på de lenge.. Ble mer og mer deprimert, og fikk angst. Tilslutt så var jeg så lei av å kaste opp og være kronisk kvalm, så jeg trappet ned. Tok det med ro og regnet med at nå gikk det til helvete.. Det største problemet av tiden til virkestoffene var ute av kroppen. Svetta, frøys, skalv og var dårlig. Men når den perioden var over så var det som om et "slør" forsvant fra øynene mine. Jeg så ting klarere og jeg var mere med på et følelsemessig plan. Det var til tider slående hvor deprimert og jævlig jeg kunne ha det i perioder, men det å føle seg levende.. Det å føle smerten osv gav meg mot og piff til å fighte.

Nå har jeg slitt psykisk nesten hele livet, og har etter årrekker i terapi lært meg hvordan jeg skal komme meg igjennom kriser, deprisjoner osv. Jeg har sett begge sider av det å bruke atidepresiva, og selvom det er litt skremmende så hadde jeg nok brukt det igjen, for en periode, om livet skulle ta kvelertak på meg igjen.

[Jane How]

Godt mulig det, men jeg merket forskjellen fra når vedkommende hadde tatt pillene sine og ikke hadde tatt de..

←

Man må ta pillene hver dag for å ha effekt, man kan ikke ta dem av og til og av og til ikke. Da kan man få endel bivirkninger. (Eneste unntaket er at man kan hoppe over en om man skal drikke, siden de holder seg såpass lenge i blodet)

Derfor skal man være veldig forsiktig når man trapper ned, så det senkes jevnt.

[Jane How]

Er forsåvidt enig med både gjest og mysan i at mange leger er lovlig raske til å skrive ut piller. Min prøvde seg etter en uke.... . Men da sinnsstemningen ikke hadde forbedret seg etter drøye 4 mnd. så gav jeg meg og gikk med på å knaske piller en tid, og for meg har de hjulpet betraktelig - uten en eneste negativ bivirkning.

←

Jeg ga meg også etter noen mnd, men legen min snakket ikke om det så raskt da. Måtte fylle ut noen tester og hadde legetimer ca 2 ganger i mnd over lang tid. Men jeg er glad hun fortsette å nevne det, for egentlig turte jeg ikke prøve de pillene. Jeg hadde vært nede lenge da, men det ble plutselig forverring. Turte nesten ingenting lenger og klarte ikke konsentrere meg. DA mener jeg det bør prøves, for første gang siden jeg var barn har jeg ro inni meg nå (det har vart etter jeg sluttet).

Men er enig i at det kan være for lett, man må utredes og finne ut om det er ubalanse i hjernen eller om depresjonen er en normal reaksjon på noe. Syns 14 dager er kort tid, det bør heller være snakk om noen måneder + forsøk på andre ting i mellomtiden.

[Jane How]

Jeg har sluttet på dem så jeg kan fortelle hvordan det var for meg... Men det er sikkert ingen fasit.

Jeg hadde veldig god effekt av dem, fra å være helt tom ble jeg normal. Derfor var jeg veldig redd for å slutte. Bestemte meg for å slutte etter eksamen da jeg hadde tid til å få en knekk. Først kuttet jeg ut hver 3. pille i to uker tror jeg. Det gikk greit, litt hodepine den 3 dagen. Så hver andre, da ble det verre, jeg følte meg ille de dagene jeg tok og ille de dagene jeg ikke tok, altså ubalanse i kroppen. Så etter en uke kanskje, ble det litt bedre de dagene jeg ikke tok, jeg fortsatte slik noen dager til og så stoppet helt. Fra da var jeg i balanse igjen, og det har gått fint psykisk.

Bivirkninger ved nedtrapping var de samme som ved opptrapping, veldig svimmelhet først og fremst. Følte meg litt mer sårbar, men det gikk over.

Forøvrig tror jeg ikke man kan vite hvordan det føles om man ikke har hatt det slik. Symptomene på depresjon og den skikkelig dårlig periode er ofte like, men det er på en måte noe "mer" bak en depresjon. En tro på at det aldri blir bra, og ingen glede over noen ting. For meg var det slik at jeg ikke ville eller turte å dø, men jeg holdt ikke ut livet mitt slik det var da.

[Gjest Gjest_Sofie_*]

Litt tilbake til hoveddebatten så er som vanlig media ute og forvrenger sannheten den veien den skaper størst mulig sensasjon og oppmerksomhet. Debatten angående selvmordsfare i forbindelse med bruk av visse nye generasjoner antidepressiva kom istand etter at man fikk statistikk som viste en økning av selvmord blant pasienten som gikk på medisinen. Men det er ikke nødvendigvis slik at fordi om man ser A og så B, så er de direkte knyttet til hverandre!

I fagmiljøet i dag er man enig om at (noe av) årsaken til oppgangen i selvmord et par uker inn i behandlingen av lykkepillen er forårsaket av at den deprimerte pasienten har fått energi nok til å orke å ta selvmord: Altså: dette er meget syke pasienter som ved oppstart av behandling har null energi: de er fullstendig letargiske. Etter et par uker i behandling begynner de å bli bedre: de orker mer: de orker å tenke mer, føle mer, kjenne etter mer, analysere mer. Men de er fremdeles meget syke, fremdeles meget deprimerte: de er på bedringens vei, men ikke friske enda: og det er da: når de har energi nok til å se sin egen triste situasjon litt klarere, at de har krefter og ressurser nok til å gjennomføre selvmordet.

Det er IKKE sånn at pillene har en egen spesial effekt som får folk til å ønske å ta selvmord: pillene gjør ikke folk deprimerte og pillene skaper ikke selvmordskandidater. Pillene behandler selvmordskandidater.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv brukt disse "lykkepillene" over flere år, og prøver nå å avslutte kuren. Pillene jeg bruker gjør at jeg blir mer liksel og bryr seg mindre følelsesmessig om ting som skjer i rundt meg - både gode og dårlige ting. Når man er helt på bunnen er det kanskje slik at man må klare å bry seg litt mindre om de tingene man har problemer med for at man i hele tatt skal kunne klare å gjøre noe når depresjonen er på sin sterkeste. Jeg har nå klart å snu den negative spiralen tatt meg en jobb som er fullstendig ny som ikke har noe med den gamle jobben og gjøre som jeg var kraftig lei av. Nå er jeg stort sett fornøyd og stol over å ha kommet over kneika, men er forberedt på at det kan komme tilbakeslag når som helst.

Jeg kutter pillen veldig langsomt over måneder, og får fortsatt hodeverk om jeg ikke tar litt i løpet av en 4 dagers tid. Satser på å bli kvitt dem

[Gjest Gjest]

Huff, var litt tidlig på morran dette her

**

...Satser på å bli kvitt dem i løpet av en måned eller to.

**

...stol over å ha kommet over kneika

[Gjest Gjest]

hjelpe meg.. STOLT skulle det være. Nei nå må jeg løpe på jobben - får håpe jeg våkner underveis. Er skikkelig B-menneske som ikke våkner før det har gått en times tid.

[Gjest splæsj]

Jeg synes det er tåpelig å skape hysteri rundt dette. Nok en hype skapet av media som folk gaper over.

Det er ikke noe nytt at antidep kan føre til økt selvmordsfare den første tiden. Legene er klar over dette, og alle pasieter blir derfor fulgt tettere enn vanlig.

At selvmordstallene ville bli langt høyere uten antidep, ser det ut som om svært få har registrert.

[aline]

min personlige erfaring, er at lykkepiller blir gitt litt for slepphendt og uten skikkelig tanke bak.

jeg sliter selv med angst, i to perioder i livet mitt har angsten knekt meg helt, første gangen forsøkte jeg å ta livet mitt, andre gangen (nå sist sensommer) måtte jeg daglig kjempe imot tanken om å ta livet mitt.

Jeg ble depressiv pga angsten og litt annet, og det var ikke snakk om litt deppa og nedstemt en uke eller to.

jeg klorte opp huden på armene mine daglig, måtte holde igjen så jeg ikke rev av meg huden i ansiktet, rev ut håret og gjorde andre selvdestruktive ting for å få fokus bort fra smerten det var å ha angsten hele tiden.

Selv var jeg klar over at jeg trengte hjelp, og søkte behandling av psykolog, via legen min.

jeg fikk avslag med kort beskjed fra dps om at jeg ville få god hjelp av antidepressiva i samarbeid med fastlegen min!!

altså sitter det psykologer og anbefaler meg å spise piller alene, uten noen form for behandling what so ever, og det skal være det som trengs.

jeg nektet, og legen min var helt enig i at det ikke var det jeg trengte.

både legen min og jeg har prøvd og prøvd og prøvd å få meg inn til behandling psykisk, foreløpig har jeg ikke fått hjelp fra den kanten, og det var i august/september jeg begynte jobbinga.

der kan man se hvor lett det liksom kan være å få sånt som psykologhjelp, behandling uten piller.

selv fant jeg en akupunktør som har reddet livet mitt, hun og behandlingen har hjulpet meg masse og jeg føler meg helere en jeg kan huske at jeg noengang har følt meg. så for meg er altså løsningen akupunktur og hjelpen jeg ellers får fra akupunktøren min.

har pratet med mange som har gått på piller som har blitt kalde og kyniske og flate når de har gått på dem, selv om jeg også har pratet med og hørt om folk som har hatt utrolig godt utbytte av lykkepiller.

det er vel som med så mye andre piller, for noen er de riktige, for andre ikke.

men det bør uten tvil legges større vekt på å sørge for å gi alle som er psykisk syke (og da snakker jeg om mer en en ukes tristhet, sykdom blir det når det hindrer deg i å leve ett normalt liv over tid, i min tanke ihvertfall) behandling, samtalebehandling og annet.

(beklager at det ble litt langt, er litt emosjonell på dette området da jeg fremdeles ikke er frisk.. )

[Gjest Gjest]

Er det noen som f.eks vet hvordan det er å slutte med lykkepillen, for det er vel ikke meningen at den skal brukes i åresvis?

Jeg begynte på "lykkepiller" ett år etter at legen hadde foreslått dette for meg. Da var jeg til slutt så langt nede at jeg ba om dem. Tror jeg fikk minste dosering. Etter noen mndr, husker ikke hvor lenge, under ett år ihvertfall, så bestemte jeg meg for å slutte med dem. Så jeg bare kutta ut. Litt "susen" i hodet et par uker, det var det.

[T.S]

Skal man seponere dem bort, må man jo først gjøre noe med grunnnen til at man begynte på dem....

Der svikter mange leger.