Lykkepillens farer

[Jane How]

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=117007

Jeg reagerte litt da jeg leste dette. Ikke fordi det firmaet innrømmer at det er økt selvmordsfare, men for at det er sånn fokus på akkurat det. Håper det ikke blir en stor sak i media hvor farlig det er med lykkepillen.

Tenker på hvor mange den har hjulpet, den har jo ikke hovedsaklig skadet folk. Depresjon og angst gir jo også økt selvmordsfare i forhold friske mennesker.

Og ikke bare faren for selvmord, men hva med kvaliteten på livet? Er klar over at effekten ved SSRI også kan ha bivirkninger som demper livsgleden, men hva om den gleden ikke er der fra før? Når man er deprimert handler det ofte om å bare holde ut. Når ikke annet hjelper, hvorfor ikke prøve å skape et bedre liv vha medisiner, selvmordsfaren til tross, den er jo ofte der sterk nok fra før.

Nesten ingen vet at jeg har brukt ssri, for jeg er redd for "fordommene". Mange tror det er veldig farlig med ssri. Men det er ikke sunt å være deprimert i mange år heller, når alt annet er prøvd. Det verste jeg hører er kommentarer ala "du må komme deg i aktivitet, nytter ikke å bare sitte inne. Ikke rart du blir deprimert da! Nei, ta tak i deg selv, det er mange som har det verre enn deg. Piller er bare en hvilepute".

[Gjest Gjest]

Min mening om saken er at leger har alt for lett til å skrive ut antidepressiva. Alt skal være så enkelt i dette samfunnet her. Er man deppa og trist ( noe som forøvrig er en helt normal tilstand) utover 1 uke så skriker man opp om depresjon. synes det er skremmende at det er så mange i norge i dag som er sykemeldt pga psykiske lidelser.

Tåler vi virkelig ikke litt motgang ?

[Gjest Bellatrix]

Man får ikke diagnosen depresjon om man har en dårlig dag eller to. En del av definisjonen er at man skal ha vært veldig nedstemt i over 14 dager. Og som ts skriver, er man deprimert så er det ikke bare å ta seg sammen. Selvmord ved bruk av SSRI? Mulig det, men jeg tror SSRI har reddet flere fra selvmord.

Tåler vi virkelig ikke litt motgang ?

Depresjon handler ikke om litt motgang, men om at livet virker helt uten mål og mening, at man ikke ser noen framtid eller løsninger.

[Cata]

Motgang tåler vel de fleste, men når vanlig tristhet setter seg fast og går over i "evigvarende elendighet" (dvs. i månedsvis), og man ser at reaksjonene er irrasjonelle så kan det være på sin plass med en kjemisk "puff".

Det å benytte antidepressiva eller slite psykisk er ikke ensbetydende med sykemelding. Jeg går selv på antidepressiva for tiden og har både avlagt eksamen og byttet jobb i løpet av den tiden, -og jeg har ikke vært sykemeldt en dag. Kjenner også flere som har vært i samme situasjon i perioder av livet, og for dem har antidepressivaen vært et hjelpemiddel til å takle hverdagen uten å slite vettet av seg.

[Gjest gjest1]

Antideprisiva framkaller kun kynisme og tap av venner. De forskerene skulle kommet med et nytt og bedre alternativ så disse idiotpillene kunne forbys. Sikkert ikke alle som blir "gale" av dem, men jeg har sett tilfeller nok til å ikke like lykkepiller.

[Gjest Gjest]

Man får ikke diagnosen depresjon om man har en dårlig dag eller to. En del av definisjonen er at man skal ha vært veldig nedstemt i over 14 dager. Og som ts skriver, er man deprimert så er det ikke bare å ta seg sammen. Selvmord ved bruk av SSRI? Mulig det, men jeg tror SSRI har reddet flere fra  selvmord.

Depresjon handler ikke om litt motgang, men om at livet virker helt uten mål og mening, at man ikke ser noen framtid eller løsninger.

←

å være nedstemt i 14 dager må da vitterlig 95% av den voksne befolkningen være "kvalifisert" for en eller flere ganger undertegnede inkludert

Synes man skyter seg selv i foten med å ha en sånn definisjon/avgrensning av depresjon. Skjønner jo at det er folkesykdom nr 1 nå ja.

[Gjest Bellatrix]

Antideprisiva framkaller kun kynisme og tap av venner. De forskerene skulle kommet med et nytt og bedre alternativ så disse idiotpillene kunne forbys. Sikkert ikke alle som blir "gale" av dem, men jeg har sett tilfeller nok til å ikke like lykkepiller.

←

For min del, så var det depresjonen som gjorde at jeg skeld vekk fra venner. Ikke så lett når man er så langt nede at man ikke orker å være blant mennesker.

[Cata]

Antideprisiva framkaller kun kynisme og tap av venner.

←

Hvis vennene forsvinner pga. bruk av antidepressiva så mistenker jeg at de ville forsvunnet uansett. Tror depresjoner og et evig gnål om hvor trist livet er, er bedre egnet som "vennejager".

[Gjest gjest1]

Det finnes en del pilletrillere blant legestanden. Leger som skriver ut piller over en lav sko i årevis til en pasient som helt klart trenger mer enn piller.

I Dagbladet fra tirsdag 16.mai er det en lang artikkel om alle som dør og blir syke av foreskrevne medisiner.

Jeg har ikke sjekket om den finnes i nettugaven, men den som gidder kan jo lete.

Innledningsvis i artikkelen står:

Så mange som 100 000 nordmenn kan bli lagt inn på sykehus hvert år fordi de har fått feil eller for mye medisin.

Jeg antar at dette kan gjelde like mye psykiske sykdommer som fysiske.

Stol aldri blindt på leger, de er bare mennesker de også, og noen er flinkere i faget sitt enn andre.

[Gjest gjest1]

For min del, så var det depresjonen som gjorde at jeg skeld vekk fra venner. Ikke så lett når man er så langt nede at man ikke orker å være blant mennesker.

←

Godt mulig det, men jeg merket forskjellen fra når vedkommende hadde tatt pillene sine og ikke hadde tatt de..

[Gjest gjest1]

Hvis vennene forsvinner pga. bruk av antidepressiva så mistenker jeg at de ville forsvunnet uansett. Tror depresjoner og et evig gnål om hvor trist livet er, er bedre egnet som "vennejager".

←

Jo, men det er jo trist at ikke de tør å si ifra og gjemmer seg bak depresjonen. Men det er en annen sak

[Cata]

Er forsåvidt enig med både gjest og mysan i at mange leger er lovlig raske til å skrive ut piller. Min prøvde seg etter en uke.... . Men da sinnsstemningen ikke hadde forbedret seg etter drøye 4 mnd. så gav jeg meg og gikk med på å knaske piller en tid, og for meg har de hjulpet betraktelig - uten en eneste negativ bivirkning.

[Cata]

Jo, men det er jo trist at ikke de tør å si ifra og gjemmer seg bak depresjonen. Men det er en annen sak

←

Hva mener du?

Man gjemmer seg ikke bak en depresjon for å bli kvitt vennene sine, men når man graver seg ned i elendighet i månedsvis så skal det virkelig svært gode venner til for å holde ut gnålet. Og som deprimert så klarer man rett og slett ikke fokusere på noe positivt i lengre tid, for det "eksisterer ikke" der og da.

[Gjest Bellatrix]

Prøv å ha disse symptomene over lengre tid:

* Følelse av å være trist og nedstemt.

    * Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte.

    * Slapphet.

    * Tretthet.

    * Manglende initiativ.

    * Manglende appetitt.

    * Vekttap.

    * Liten lyst på sex.

    * Skyldfølelse og selvbebreidelser.

    * Redusert selvtillit.

    * Konsentrasjonsvansker og ubesluttsomhet.

    * Tidlig oppvåkning om morgenen, gjerne et par timer tidligere enn vanlig.

    * Selvmordstanker.

,

http://www.lommelegen.no/art/art1339.asp

og jeg skal love deg at du blir glad for å slippe de.

[Gjest gjest1]

Så klart er jeg glad jeg ikke har dem.

[Ellisiv]

Er lykkepillen løsningen på problemene? Nei, jeg mener det vitner om ansvarsfraskrivelse fra legenstanden. Jeg vet om mange som har fått tilbud om lykkepiller av legen,istedenfor at legen og pasienten tar tak i problemet så skal denne pillen løse alt?! Blir årsaken til depresjonen borte med piller, eller "bedøver" de bare den for så å komme tilbake når man en dag slutter med pillen?Hva med samtaleterapi? for ressurskrevende?!

Jeg tror de fleste en eller annen gang i livet "går på en smell", men metodene for å komme seg opp igjen er forskjellige. Jeg har selv hatt svarte perioder der jeg ikke så mål og mening med noe. Jeg mistet gnisten og hadde ikke lyst til å gjøre noe. Ingenting kunne gjøre meg glad. Den varte lengere enn to uker, men jeg klarte selv å komme meg opp igjen ved hjelp av venner og tankenes kraft. Jeg kunne gått til lege å få utskrevet lykkepille, men hadde løst problemet eller gjort det verre? Svaret er nok det siste.

[Gjest gjest1]

Prøv å ha disse symptomene over lengre tid:

,

http://www.lommelegen.no/art/art1339.asp

og jeg skal love deg at du blir glad for å slippe de.

←

* Følelse av å være trist og nedstemt. Dette skjer stadig, men går jo over igjen..kommer spesielt når jeg er sliten.

* Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte. Der har jeg vært i årevis. Kan ikke huske sist jeg tegnet en strek...

* Slapphet. Jepp

* Tretthet. Jepp

* Manglende initiativ. Jepp

* Manglende appetitt. Opp og ned

* Vekttap. Nei

* Liten lyst på sex. Jepp - to år nå

* Skyldfølelse og selvbebreidelser. Til en viss grad, (selv om jeg ikke kjøper alle beskyldninger som blir kastet min vei. )

* Redusert selvtillit. Tja.. jo, muligens..

* Konsentrasjonsvansker og ubesluttsomhet. Jepp

* Tidlig oppvåkning om morgenen, gjerne et par timer tidligere enn vanlig. Nei

* Selvmordstanker. Bare litt og flyktig(selv om det kunne være deilig å få slippe fra alt... men man har familie så man gjør ikke sånt.

Joda, det er som jeg har tenkt lenge - jeg er antakelig deprimert...

Men skal jeg ta piller for det? Jeg funker da stort sett, selv om jeg ikke får tatt tak i ting og ordnet opp...

[Eponine]

Depresjoner, virkelige depresjoner er vel rett og slett , utifra hva jeg har forstått fra min psykolog venn med kronisk depresjon, en kjemisk reaksjon i hjernen.

Det kjennetegner vel mange psykiske plager, nettop det at det skjer en kjemisk reaksjon i hjernen som hos min venn.

Sånn er det gjerne med mennesker, at vi har hjerner og denne er komplekst sammensatt biologisk og kjemisk.

For at vi skal forstå depresjoner og andre psykiske lidelser, må vi prøve å se litt bort fra alle de super desktruktive fordommene mange har, og heller være litt effektive- dvs at vi som medmennesker heller burde oppmuntre psykisk syke til å vende tilbake til normalen, mens de f.eks er under behandling med medisiner eller terapi.

Ingen av oss , utenom hvis du skilter med en professor tittel i psykiatri eller psykologi, kan egentlig forstå omfanget eller begrunnelsene og løsningene på disse problemene. Vel vi kan sette oss inn i det, lese bøker av fag personell osv. Men uansett, sånn utifra vår egen logikk så kan vi ikke uten videre prøve å forstå og vite bedre.

Jeg har hatt mine tøffe perioder i livet som alle andre, men finns ikke deprimert. Det har isåfall sannsynligvis noe med min hjerne å gjøre, som ikke reagerer med å bli deprimert i den medisinske forstand og forståelse når vonde ting skjer. (selv om man jo selvfølgelig blir trist men det er vel en litt annen sak, det må man jo skille mellom)

Så kjenner jeg mennesker som nærmest aldri har hatt motgang, som er deppa for ingenting.

Nytter ikke for en person og sitte og bable i vei om å slutte å være negativ og deppa, man må forstå det selv, komme frem til det selv, eneste man kan gjøre er å oppmuntre.

Ehm, ja litt utenfor tema, men ikke helt.

Det jeg mener er, jeg har ingenting imot at antidepressiva blir gitt ut til depressive mennesker når alt annet er prøvd ut. Kanskje det er den dytten de trenger i livet.

[Gjest Gjest]

,

http://www.lommelegen.no/art/art1339.asp

og jeg skal love deg at du blir glad for å slippe de.

←

* Følelse av å være trist og nedstemt. Dette skjer stadig, men går jo over igjen..kommer spesielt når jeg er sliten.

* Tap av interesse for aktiviteter som pleier å være lystbetonte. Der har jeg vært i årevis. Kan ikke huske sist jeg tegnet en strek...

* Slapphet. Jepp

* Tretthet. Jepp

* Manglende initiativ. Jepp

* Manglende appetitt. Opp og ned

* Vekttap. Nei

* Liten lyst på sex. Jepp - to år nå

* Skyldfølelse og selvbebreidelser. Til en viss grad, (selv om jeg ikke kjøper alle beskyldninger som blir kastet min vei. )

* Redusert selvtillit. Tja.. jo, muligens..

* Konsentrasjonsvansker og ubesluttsomhet. Jepp

* Tidlig oppvåkning om morgenen, gjerne et par timer tidligere enn vanlig. Nei

* Selvmordstanker. Bare litt og flyktig(selv om det kunne være deilig å få slippe fra alt... men man har familie så man gjør ikke sånt.

Joda, det er som jeg har tenkt lenge - jeg er antakelig deprimert...

Men skal jeg ta piller for det? Jeg funker da stort sett, selv om jeg ikke får tatt tak i ting og ordnet opp...

←

[Gjest gjest1]

Til siste gjest:

Det er ikke så enkelt heller, det er forskjell på folk.

Jeg anser meg som en sterk person og det skal litt til å knekke meg.

Men jeg har to barn som sliter med psyken sin, og det kan de ikke noe for.

Noen takler motgang og dritt, og andre gjør det ikke i like stor grad - og dette har vel noe med denne kjemien i hjernen å gjøre.

Jeg er en såkalt flegmatiker - det betyr at jeg i stor grad reiser meg og børster grusen av knærne når jeg tryner, og så halter jeg videre... uten å gå rundt og tenke på at jeg har vondt i knærne.. Ting går ikke så lett innpå meg rett og slett.