Stemor er ikke så verst alikevel

[orca72]

Det er ikke så enkelt alltid å være stemor. Det er vanskelig å finne rollen sin. Og det er vanskelig, som alle diskusjonene her inne viser, og på den ene siden være oppofrende, stille opp, hjelpe til med lekser, klær, ta ansvar, men på den andre siden stille seg til siden i mange familiesammenhenger da det ofte er vanskelig for mor at jeg er tilstede.

Noen ganger har jeg vært utrolig glad for at jeg har en utdanning og et yrke som har hjulpet meg til å heve perspektivet over meg selv og se hele bildet, rasjonalisere og tenke løsninger i stedet for problemer. De gangene det har vært som vanskeligst har jeg hele tiden tenkt; jeg vil ta valg som jeg kan stå for når jentene er store.

Vel,vel...etter fire år hvor jeg til tider synes jeg har mislyktes så til de grader sa 13-åringen til frokost her en dag; jeg synes det er sånn stress å pakke ut bagen på fredag og pakke ned igjen mandag kveld. Jeg vil bo her en uke og hos mamma en uke.

Vi har ikke kommet i mål med dennne diskusjonen, mor er litt skeptisk men vi ønsker å lage en prøveordning. Uansett om det blir noe av eller ikke var dette veldig godt å høre. Da har vi ikke gjort det så ille alikevel da og jeg velger å se på det slik at jeg er en viktig og god voksenperson i jentenes liv

[Gjest Gjest]

Min stedatter foretrakk også å være mest hos oss. Her hadde hun sitt eget rom, hun slapp bort fra masse masete småsøsken, vi har internett og vi har alltid gitt de store barna tilbud om de ville være med oss på aktiviteter og turer. På det siste området ble de utelatt hos mor.

Stebarna hadde ikke fått delta på aktiviteter hos mor, men vi fulgte de opp så de fikk drive med noen aktiviteter på fritiden.

Jeg hadde et kjempegodt forhold til stedatter, vi gjorde masse "jentegreier" sammen, vi har latt barna hatt bursdagsselskaper her, noe de ikke har hatt hos mor. Vi hadde konfirmasjonsselskap for begge barna her, å vi jobbet å stod på for at de skulle få noen fine dager å se tilbake på.

Jeg tok med stedatter til frisør den dagen de skulle fotograferes så hun fikk satt opp håret på en "kul" måte, å jeg fikk en bekjent som er frisør til å komme hjem til oss tidlig om morgenen på konfirmasjonsdagen for å ordne sedatters hår.

Stebarna ble integrert i min familie på lik linje med resten av barna i familien.

Takken for dette var at to dager etter stedatters kofirmasjon så sluttet hun å snakke med meg. Hun begynte å behandle meg som luft, å ga ingen grunn til sin oppførsel.

Min ærfaring er at det er ingen vits i å stille opp for stebarn, ihvertfall ikke de jeg har. Noe jeg også har sluttet med.

[Gjest Gjest]

Det er jo en tillitserklæring å få, gratulerer!

[Gjest Gjest]

Det er jo en tillitserklæring å få, gratulerer!

←

Enig, men ikke vær for optimistisk.

[Gjest BagLady]

Takken for dette var at to dager etter stedatters kofirmasjon så sluttet hun å snakke med meg. Hun begynte å behandle meg som luft, å ga ingen grunn til sin oppførsel.

Min ærfaring er at det er ingen vits i å stille opp for stebarn, ihvertfall ikke de jeg har. Noe jeg også har sluttet med.

←

Da synes jeg du skal ta en ordentlig prat med stedatteren din, og få vite hva som er bakgrunnen til oppførselen hennes. Selv om hun er konfirmant så er hun ikke voksen, og det kan være mange ting som ligger bak som ikke er så enkelt for henne å prate om. Det kan jo dreie seg om en lojalitetskonflikt?

Synes iallefall det er lite innsiktsfullt av deg å slutte å være tilstede for stebarna sine, og anta at de ikke er takknemlige bare fordi de ikke gir uttrykk for det. Det er ditt ansvar som voksen å få ordnet opp i dette, bare fordi hun kanskje oppfører seg barnslig gir det ikke deg rett til å gjøre det samme tilbake!

[Gjest Gjest]

Da synes jeg du skal ta en ordentlig prat med stedatteren din, og få vite hva som er bakgrunnen til oppførselen hennes. Selv om hun er konfirmant så er hun ikke voksen, og det kan være mange ting som ligger bak som ikke er så enkelt for henne å prate om. Det kan jo dreie seg om en lojalitetskonflikt?

Synes iallefall det er lite innsiktsfullt av deg å slutte å være tilstede for stebarna sine, og anta at de ikke er takknemlige bare fordi de ikke gir uttrykk for det. Det er ditt ansvar som voksen å få ordnet opp i dette, bare fordi hun kanskje oppfører seg barnslig gir det ikke deg rett til å gjøre det samme tilbake!

←

Dette ligger 3 år tilbake i tid, å det har gått for langt nå til å ta det opp.

Tror du ikke vi har prøvd å finne ut hvor problemet ligger? Vi var alvorlig bekymret for at jenta hadde problemer eller ett eller annet hun slet med.

På den tiden dette skjedde så hadde hun begynt å gå sine egne veier etter å ha vokst opp med en ADHD bror som visste å utnytte situasjonen, og moren hadde fått tre nye barn med ny samboer.

Stedatter hadde gått i mange år å vært den store og flinke jenta hjemme hos mor, å hun ble vel på mange måter oversett siden hun ikke hadde spesielle behov utover det som er vanlig.

Jeg sa tidlig at en dag så vil noe skje med den jenta som alltid hadde blitt sett på som snill og grei, og som hele sitt liv hadde passet på å tatt hensyn til 4 andre søsken. Tror hennes reaksjon kom rundt den tiden, å det er lettere å se mine feil enn mors, det er nok derfor det har gått utover meg.

Jeg var til å begynne med villig til å trå til for å hjelpe til å løse jentas problemer, men når mor ikke vil se at barnet har problemer og ikke vil hjelpe til for barnets beste, ja da er det ikke mye vi kan gjøre. Vi kommer ingen vei.

Hvis stebarna møter motgang så kommer mor å motarbeider oss, eller hun vil ikke se at noe må gjøres m.h.t. barna.

Datteren bor nå os sin mor. Der har hun ingen regler å forholde seg til, å hun kan leve et spennende liv å gjøre akkurat som hun vil.

Far er bekymret, å har prøvd å få til en dialog med mor, men kommer ingen vei.

Det er ikke snakk om å være lite innsiktsfull her, vi har prøvd, men kommer som sagt ingen vei. Å når mor gjør det så vanskelig for oss å samarbeide, ja da er det mye enklere for meg å bare glemme jentas eksistens. Har ikke sett henne på 2 år likevel.

Det får også være grenser for hvor langt vi stemødre skal strekke oss. Jeg har eget barn, å bruker heller tid og energi på å konsentrere meg om h*n nå.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår ikke at et forhold som er slutt fører til at en stemor eller -far, får problemer med barnas mor/far.

Jeg har selv måttet forholde meg til to stemødre og vi fikk god kontakt. Men årsaken til at det ble slutt har kanskje mye med saken å gjøre, og hvor lenge det er siden bruddet skjedde.

Min sønns far fikk seg raskt en ny kjæreste som han ble samboer med. Jeg syntes ikke det var problematisk og ofte kjørte hun barnet hjem til meg på søndagene hvis det passet best for dem. Da tok vi gjerne en prat i døra eller en kopp kaffe.

Jeg kunne jo ikke klandre henne for noe eller være sjalu for at barnet kanskje ville like henne bedre. Barn er mest glade i begge sine foreldre og kan bli veldig knyttet til sine steforeldre.

Det er bra at trådstarter har et godt forhold til sine stebarn, men det er synd at familiebegivenheter osv. ikke kan deles.

Har TS prøvd å prate med barnas mor? En må ta det første skrittet, og da kan det like gjerne være stemor, men hvis barnas mor er sjalu eller bitter pga. bruddet er det kanskje verre.

For barnas skyld er det viktig at de ser at de voksne er så modne at de kan omgås som vanlige folk.