Frusrterte forldre

[Gjest Gjest]

Sønnen vår fylte 18 år for snart ett år siden, og det har aldri vært så vanskelig å ha han i hus som nå.

Han gjør som han vil og er ikke flink til å ta hensyn til oss foreldre. Han gir blaffen i alle plikter her hjemme, kommer seg ikke på skolen og er stort sett likegyldig til alt som ikke har med fest og morro å gjøre. Nå er han midt i russetiden og er samtidig nyforelsket, og det gjør selvsagt ikke tingene bedre. Han er nesten ikke hjemme, og overnatter stort sett hos kjæresten, uten at vi vet om det. Aner ikke om han kommer hjem om kvelden (eller rettere sagt natten) eller ikke. Hva han gjør og hvor har er har vi egentlig ikke så mye med siden han nå er myndig. Men jeg mener vi iallefall bør få vite om han kommer hjem eller ikke. Vi aner ikke om det kan ha skjedd noe, eller om han bare har funnet ut i løpet av kvelden at han skal sove et annet sted. Vi blir bekymret av slikt.

Vi føler at så lenge han fremdeles bor hjemme så må han ta visse hensyn. Han bør som oss andre som bor her, ta del i plikter hjemme. Han yter ingenting, men kommer gjerne hjem og forventer at middagen skal stå klar på bordet. Det provoserer veldig.

Nå føler jeg at vi har fått nok. Vi er lei av å bare gi og gi, og ikke få noe tilbake. Selvsagt skal vi gi slipp på barna våre. Vi kan selvsagt ikke forlange at vi skal ha full kontoll på han når han er så stor. Men visse ting føler jeg at vi kan kreve. Akkurat nå hadde det faktisk vært bedre om han flyttet hjemmefra.

Er det vi foreldre som er håpløse her og ikke klarer å gi slipp, eller er vi berettiget til å føle det vi føler nå. Hvile erfaringer har dere andre som har barn som er blitt myndige? Hvilke råd kan dere gi. Nå føler vi oss bare frustrerte.

[livsnyter]

Har selv ei datter på 18 år som er utrolig selvopptatt,hele livet synes å dreie seg om henne. Hun har kjæreste som ligger over og i skittentøyet ligger også hans klær,de tar alldrig noe av dette selv! De spiser å drikker uten å rydde etter seg, og hun blir gal når jeg kommenterer dette,leiligheten nede ser ut som en svinesti!!!Jeg krever 2000 i mnd da de begge har jobb men strever får å få de,føler meg som en tjener i mitt eget hjem

[Gjest Gjest]

,føler meg som en tjener i mitt eget hjem

Sånn føles det her også. Jeg spurte han en gang hvordan han synest det var å bo på et luksushotell. Han skjønte ikke hva jeg snakket om selvsagt.

Dette er altså straffen for at vi er glad i ungen vår og alltid gjør det vi kan for at han skal ha det bra. Har prøvd å ikke gjøre han bortskjemt, men nå begynner vi å lure på om det har feilet.

Hva skal vi gjøre med disse elvsentrerte ungdommene da?

[livsnyter]

Har lenge prøvd å sette foten ned men det hele ender med smelling av dører .roping etc.. Vi er jo en fam som består av flere enn henne og det hele blir svært så ukorselig, man gjør mye for husfreden!

[LilleBille]

Så lenge "barna" bor hjemme - har de å rette seg etter reglene hjemme hos meg - og ta hensyn til at det bor andre i huset også.

En 18 åring har selvfølgelig en annen frihet enn en 16-åring - og vi kan ikke stenge dem inne - men vi kan forlange at de sier fra når de ikke kommer hjem - og at de bidrar på samme måte som andre i huset.

Jeg har snakket mye med sønnen min om dette - og han innser (heldigvis) at så lenge han bor hos meg må han ta hensyn. Selv om vi selvfølgelig har våre runder om ting og tang vi også.

Skal de behandels som voksne - må de også oppføre seg som det. Det innebærer også å betale "husleie"/være med å dekke kostnader hvis de jobber osv - og også bidra med praktiske ting.

Uansett jeg aksepterer ikke å være tjener i eget hjem - og det har de fått klar beskjed om.

[Gjest Gjest1]

Men dere må jo ikke vaske klær, lage mat og rydde etter dem når de ikke bidrar? Om de legger klær til vask så legg det tilbake. Om de vil ha mat må de også bidra, det er ikke bare å komme til duk og dekket bord.

Hardt mot hardt. Og ikke la det ende med smelling av dører.

[Gjest Gjest]

Sønnen vår fylte 18 år for snart ett år siden, og det har aldri vært så vanskelig å ha han i hus som nå.

Han gjør som han vil og er ikke flink til å ta hensyn til oss foreldre. Han gir blaffen i alle plikter her hjemme, kommer seg ikke på skolen og er stort sett likegyldig til alt som ikke har med fest og morro å gjøre. Nå er han midt i russetiden og er samtidig nyforelsket, og det gjør selvsagt ikke tingene bedre. Han er nesten ikke hjemme, og overnatter stort sett hos kjæresten, uten at vi vet om det. Aner ikke om han kommer hjem om kvelden (eller rettere sagt natten) eller ikke. Hva han gjør og hvor har er har vi egentlig ikke så mye med siden han nå er myndig. Men jeg mener vi iallefall bør få vite om han kommer hjem eller ikke. Vi aner ikke om det kan ha skjedd noe, eller om han bare har funnet ut i løpet av kvelden at han skal sove et annet sted. Vi blir bekymret av slikt. 

Vi føler at så lenge han fremdeles bor hjemme så må han ta visse hensyn. Han bør som oss andre som bor her, ta del i plikter hjemme. Han yter ingenting, men kommer gjerne hjem og forventer at middagen skal stå klar på bordet. Det provoserer veldig.

Nå føler jeg at vi har fått nok. Vi er lei av å bare gi og gi, og ikke få noe tilbake. Selvsagt skal vi gi slipp på barna våre. Vi kan selvsagt ikke forlange at vi skal ha full kontoll på han når han er så stor. Men visse ting føler jeg at vi kan kreve. Akkurat nå hadde det faktisk vært bedre om han flyttet hjemmefra.

Er det vi foreldre som er håpløse her og ikke klarer å gi slipp, eller er vi berettiget til å føle det vi føler nå. Hvile erfaringer har dere andre som har barn som er blitt myndige? Hvilke råd kan dere gi. Nå føler vi oss bare frustrerte.

←

har vert igjennom det samme. Argumentet til sønnen var at han var 18 og myndig og vi kunne ikke bestemme osv... Helt greit sa vi,men da får du flytte for deg selv. Du er myndig og vil gjøre det på ditt vis. Det ble baluba.

Vi forlangte at så lenge han bodde hjemme så fikk han innordne seg regler. Ta del i noen plikter osv.

Og ble han borte, så skulle han gi beskjed.

samtidig var jeg lei av å vente med middagen, så det var det minste jeg forlangte. DU er her når maten står på bordet.

De er hverken barn eller voksne. trenger noen til å holde seg i ørene.

[J.K. Rowling]

Unnskyld at jeg sier det, men han høres utrolig bortskjemt ut. Hvis han ikke vasker klær, nei vel - da bør han heller ikke få noe rent å ha på seg. En attenåring som bor hjemme skal selvsagt bidra. Men det er vel litt sent å begynne å oppdra de nå. Har ikke lenger tenåringer plikter hjemme? Har han stort sett fått det som han vil i 18 år, vil han selvsagt forvente å bli vartet opp fortsatt.

Du synes kanskje jeg er krass nå, men jeg har sett altor mange giddesløse ungdommer i den alderen, og spesielt mange gutter av en eller annen grunn. Skjærer de ut med mislykket skolegang og liten vilje til å jobbe, ødelegger de mye for framtiden sin.

[Gjest Piper]

Men dere må jo ikke vaske klær, lage mat og rydde etter dem når de ikke bidrar? Om de legger klær til vask så legg det tilbake. Om de vil ha mat må de også bidra, det er ikke bare å komme til duk og dekket bord.

Hardt mot hardt. Og ikke la det ende med smelling av dører.

←

Må bare si meg enig med dette, og klarer de ikke å inrette seg etter reglene er det faktisk bare til å flytte. Jeg er ingens tjener, og har ingen som helst planer på å bli det heller.

[Gjest gjesta]

Men dere må jo ikke vaske klær, lage mat og rydde etter dem når de ikke bidrar? Om de legger klær til vask så legg det tilbake. Om de vil ha mat må de også bidra, det er ikke bare å komme til duk og dekket bord.

Hardt mot hardt. Og ikke la det ende med smelling av dører.

←

Enig. Jeg flytta hjemmefra like etter jeg hadde fylt 17, og da hadde jeg f. eks. vaska mine egne klær i et par år allerede. Det at jeg måtte ta ansvar for meg og mitt gjorde at overgangen til å bo alene og klare seg selv gikk veldig greit.

[Gjest Donna]

Har vært gjennom akkurat det samme med min eldste sønn - men jeg er ikke enig med dem som sier at vi har gjort så mye gale ifm oppdragelsen. Greit at jeg har en sønn som smalt med dørene, som ikke la skittentøyet sitt i skittentøydunken, som festet over en lav sko, som slo hull i gipsveggen på soverommet, som aldri gjorde rent i huset, osv, osv ... men våre "barn" har selvfølgelig noen gode og sterke sider som ikke alle andre har. Jeg tviler sterkt på at noen barn er så perfekte som enkelte foreldre vil ha det til ...

Jeg kunne helt sikkert gjort enkelte ting annerledes i oppveksten hans - og enkelte ting gjør jeg også annerledes med hans yngre bror ... Men noen av eldstemanns sterke sider vil aldri lillebroren få - de er alle forskjellige, noen er sterke i sport, noen er sterke på skolen, noen er musikalske "genier", noen er hyperhjelpsomme hjemme, noen er intellektuelt anlagte fra de er små, noen er gode samtalepartnere og en støtte i hverdagen, noen er veldig sosialt anlagte og det naturlige samlingspunkt i venneflokken, noen er populære hos det annet kjønn, osv..osv ... men det er ytterst sjeldent (for ikke å si aldri) noen som har alt. Og ingen kan komme å si at du har feilet med oppdragelsen selvom sønnen eller datteren din ikke oppfører seg slik andre mener at de skal oppføre seg ... Det er forhåpentligvis andre ting som kommer til å huskes bedre og lengre enn om barna dine legger skittentøyet i skittentøydunken ... Det er bagateller og betyr lite og ingenting i det store og det hele ...

[Gjest Gjest1]

Har vært gjennom akkurat det samme med min eldste sønn - men jeg er ikke enig med dem som sier at vi har gjort så mye gale ifm oppdragelsen. Greit at jeg har en sønn som smalt med dørene, som ikke la skittentøyet sitt i skittentøydunken, som festet over en lav sko, som slo hull i gipsveggen på soverommet, som aldri gjorde rent i huset, osv, osv ...  men våre "barn" har selvfølgelig noen gode og sterke sider som ikke alle andre har. Jeg tviler sterkt på at noen barn er så perfekte som enkelte foreldre vil ha det til ... 

Jeg kunne helt sikkert gjort enkelte ting annerledes i oppveksten hans - og enkelte ting gjør jeg også annerledes med hans yngre bror ... Men noen av eldstemanns sterke sider vil aldri lillebroren få - de er alle forskjellige, noen er sterke i sport, noen er sterke på skolen, noen er musikalske "genier", noen er hyperhjelpsomme hjemme, noen er intellektuelt anlagte fra de er små, noen er gode samtalepartnere og en støtte i hverdagen, noen er veldig sosialt anlagte og det naturlige samlingspunkt i venneflokken, noen er populære hos det annet kjønn, osv..osv ... men det er ytterst sjeldent (for ikke å si aldri) noen som har alt. Og ingen kan komme å si at du har feilet med oppdragelsen selvom sønnen eller datteren din ikke oppfører seg slik andre mener at de skal oppføre seg ... Det er forhåpentligvis andre ting som kommer til å huskes bedre og lengre enn om barna dine legger skittentøyet i skittentøydunken ... Det er bagateller og betyr lite og ingenting i det store og det hele ...

←

Men det koker likevel ned til at om du vasker klærne, lager mat til dem og steller for dem uansett hvor lite de bidrar med, så er de bortskjemte. Det har ingenting med evner å gjøre. Om man sulter så får man lære seg å lage mat. Om man kun har skitne klær igjen i en haug på gulvet så får man lære seg å vaske klær.

[Gjest Donna]

Ja, det mener du, Violetta - jeg for min del synes ikke det er verdens undergang at sønnen min ikke vasker klærne sine ... Jeg synes det er så mange andre ting som er viktigere å henge seg opp i.

Jeg for min del hadde selv en mor som vasket rommet mitt og vasket klærne mine - da jeg flyttet for meg selv som 20-åring så hadde jeg en leilighet som alltid var gullren - som det ikke så ut som det bodde folk i ... Jeg fikk støv på hjernen slik som moren min alltid har hatt selv ... Det er faktisk ingenting som sier at de som ikke gjør noe hjemme fortsetter slik når de flytter for seg selv ... min erfaring er stikk motsatt.

[Gjest Gjest1]

Ja, det mener du, Violetta - jeg for min del synes ikke det er verdens undergang at sønnen min ikke vasker klærne sine ... Jeg synes det er så mange andre ting som er viktigere å henge seg opp i.

Jeg for min del hadde selv en mor som vasket rommet mitt og vasket klærne mine - da jeg flyttet for meg selv som 20-åring så hadde jeg en leilighet som alltid var gullren - som det ikke så ut som det bodde folk i ... Jeg fikk støv på hjernen slik som moren min alltid har hatt selv ... Det er faktisk ingenting som sier at de som ikke gjør noe hjemme fortsetter slik når de flytter for seg selv ... min erfaring er stikk motsatt.

←

Men det er da ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg aldri i livet vil være noens tjener. Hverken mine barns eller andres.

[Gjest Bjørnsdatter]

Kan fortelle at mannfolk som flytter rett hjemmefra og inn sammen med ei jente, tar med seg vanene han har fått hjemme hos mamma. Vasker mamma klær, lager mat og styrer og steller, så er han like udugelig for den nye dama. Han har jo aldri lært det. Det er intet mindre enn en bjørnetjeneste.

[Gjest Donna]

Da må du snakke om mannen din, Bjørnsdatter eller menn du kjenner. Jeg kjenner ingen sånne, ihvertfall. Mannen min er vokst opp med en mor som gjorde alt hjemme ... men ingen av mine venninner har en mann som jeg har. Han har alltid gjort mer enn meg her hjemme - han har tatt seg av hus og barn på en måte som jeg aldri har sett andre menn gjøre. Faktisk så tror jeg mer på at sønnene mine ser at deres far tar like mye husarbeid som meg til tross for at han jobber nesten dobbelt så mye som meg utenfor hjemmet ...

Det samme kan jeg si om broren min .. oppvokst med samme mor som meg - som tok hele ansvaret for hus og hjem ... Men han har vært en moderne mann og far som alltid har tatt sin del av husarbeidet og som baker kaker til hele familien når vi skal samles i selskap, som steker lapper og lager store familiemiddager.

Det blir så galt å generalisere ... det er nemlig ikke så svart/hvitt som dere vil ha det til ... ihvertfall ikke i min omgangskrets og familie.

[J.K. Rowling]

Men det koker likevel ned til at om du vasker klærne, lager mat til dem og steller for dem uansett hvor lite de bidrar med, så er de bortskjemte. Det har ingenting med evner å gjøre. Om man sulter så får man lære seg å lage mat. Om man kun har skitne klær igjen i en haug på gulvet så får man lære seg å vaske klær.

←

Signerer. Hvis de da ikke er så heldige å finne seg en partner som vasker og rydder og duller for seg, mens de spiller musikk eller underholder vennene sine

Jeg er en type som er særdeles lite huslig anlagt, men man må da likevel gjøre husarbeid

[LilleBille]

Jeg synes ikke målet bør være om de vasket tøyet eller ikke - men om de bidrar hjemme. Sette på en vaskemaskin kan de om de må - men så lenge arbeidsoppgavene fordeles så synes jeg det blir dumt å sette det som mål på hvor bortskjemte barna er.

Personlig vil jeg faktisk heller putte tøyet i maskinen - når barna har sortert sitt - så jeg ikke risikerer at noe av mitt litt mer "pentøy" havner sammen med det svette treningstøyet som vaskes på 60 grader - så får de heller ta tøyet ut av tørketrommelen - og sortere det + bære det opp.

[Gjest Gjest1]

Jeg synes ikke målet bør være om de vasket tøyet eller ikke - men om de bidrar hjemme.  Sette på en vaskemaskin kan de om de må - men så lenge arbeidsoppgavene fordeles så synes jeg det blir dumt å sette det som mål på hvor bortskjemte barna er.

Personlig vil jeg faktisk heller putte tøyet i maskinen - når barna har sortert sitt - så jeg ikke risikerer at noe av mitt litt mer "pentøy" havner sammen med det svette treningstøyet som vaskes på 60 grader - så får de heller ta tøyet ut av tørketrommelen - og sortere det + bære det opp.

←

Men det var da heller ikke poenget. Jeg mener at man skal bidra når man bor sammen som en familie, og ikke forvente at alt blir gjort for en. Uansett hvilken rolle man har i familien. Og arbeidsfordeling er bare naturlig.

[Twigi]

Tilsvarende problemstilling her: får en 19-åring hjem nå, som har bodd borte ett år. Han bodde også hjemme en stund etter fylte 18, og det er stor forskjell på 17 og 18 Voksen, vettu!

Det handler om å bli enige om hvilke regler som gjelder, og da skal man også ta hensyn til på hvilken måte ungdommene kan bidra. Jeg har ikke noe problem med å vaske og ordne klær, men jeg forventer ganske mye hjelp med det tunge husarbeidet og hagearbeidet. Samtidig så forventer jeg normal døgnrytme i uka, når vi "vanlige" folk er på jobb. Kjæresten må gjerne overnatt, men kun i helgene. Skoleelever slipper å betale for seg hjemme, men må bidra med sin arbeidskraft/tid. Jeg har utrolig mye glede av å ha voksne unger som bor hjemme, men det er klart: det blir fort en liten kræsj med forventninger, når de også vil være voksne og leve sitt liv på sine presmisser.

Og jeg er helt sikker på at gutter som lærer å ta ansvar hjemme blir fine ektemenn. Gutter som ikke lærer noe, men som får alt servert til de er 20 (++), de får en rimelig tøff overgang til voksentilværelsen - det er tungt å skulle lære alt selv, samtidig som det er litt pinlig å ikke kunne det fra før. Vi oppdrar ikke barn, men voksne mennesker - det er faktisk en del av ansvaret vårt å gjøre dem i stand til å fungere uten oss.