Er du redd for å bli "for etablert" ?

[RaGnA]

bare lurer jeg...

om det bare er jeg....

er i ett trygt, godt og stabilt forhold

familien rundt bare venter på

det "lille O store Under" skal skje oss og.... (få barn..)

Vi har begge godt betalte jobber

planlegger straks å bygge hus...

men noe inni meg sier...

STOP

ikke ennå...

må oppleve litt mer....

tenker

"den som kunne vært "ung" igjen... "

hehe.. ja, ja

Håper jeg ikke er helt alene...

DA sliter jeg...

Noen tanker dere?

[Plutti]

Hei,

neida, du er ikke alene om disse tankene. 8)

Selv etter 2 år som samboer, så dukker det av og til slike 'panikk-tanker' opp. Et forhold går jo som vi alle vet i bølgedaler, og i bunnen tenker jeg ofte tanker som "er dette rett person", "ønsker jeg barn med ham", " er han glad i meg"... osv osv...

Enkelte dager kan det føles som om det vi har sammen på en måte ikke er nok, man føler trang for spenningen og følelsen av friheten igjen. Men når alt kommer til alt, så vet jeg at jeg har det godt med ham, tryggheten, kjærligheten og et felles ønske om en fin fremtid Sammen!

Ikke alltid like lett å sette ord og tanker om slike ting, men jeg tror nå at dette er naturlige prossesser vi aller er igjennom opptil flere ganger når man har partner, enten man er gift, samboer eller kjærester...

Og vi jenter er vel kanskje ekstreme på sånne tanker???

[Gjest Anonymous]

Ta den tiden du trenger. Det gjorde jeg og det er jeg glad for nå.

Ikke la deg presse av andres forventninger, det er ditt liv.

Lykke til.

[Lula]

Jeg er ikke så redd for å bli "for etablert". Det som skremmer meg er det utrolig store ansvaret det er å få barn. Tenk å ha ansvaret for et annet menneske på den måten? Jeg er både intelligent og ressurssterk, så jeg skal nok klare en slik oppgave like bra som alle andre. MEN, jeg merker at jeg tenker mer og mer på dette jo eldre jeg blir......Det å få barn må jo være det største ansvar man kan på ta seg.

Dessuten er jeg veldig avhengig av å få tid for meg selv. Hvis jeg aldri får være helt alene blir jeg helt tullete. Det kan jo bli vanskelig hvis man får barn. Tanken på at noen skal være så avhengig av meg får jeg rett og slett litt klaus av.

Men hvis lysten på barn skulle melde seg (har ikke gjort det ennå, men det kommer vel ;-)), så må man må vel bare hoppe i det, tenker jeg!

Jeg "vet" jo også at mange av disse tankene endrer seg eller blir borte i det man faktisk får barn, men akkurat nå er det mange andre ting jeg heller vil gjøre enn å få barn, ja :-) (og det er samboeren min enig i)

[Gjest Anonymous]

Der tok du opp et tema som opptar meg mye for tiden!

Jeg har en samboer som jeg er utrolig glad i, har et trygt og stabilt forhold, og familien og vennene mine liker ham kjempegodt. Jeg vet at hvis jeg gjør det slutt med han kommer jeg til å angre i lang tid. Men så er det de spørsmålene som surrer inne i hodet mitt: Skal jeg bare ha han resten av livet? Er jeg sikker på at det er dette jeg virkelig vil?

Jeg er bare 22 år gammel, og har vært sammen med han i litt over 4 år. Jeg føler meg rett og slett for ung til å sitte så "fast" som jeg gjør nå - samboer, forlovet osv. Jeg fikk jo "flydd" litt før vi ble sammen, men jeg er hans første. Han er 25. Tenk hvis han om noen år finner ut at han vil prøve litt mer? Og så er det "for seint"? Og hva hvis min lyst til å "ut og fly" ikke gir seg men heller øker?

Blir snart gal av alle disse tankene! Ikke nytter det å snakke med han om det heller, rett og slett fordi jeg er for redd for å såre han til å si rett ut hva jeg mener - kylling! Jeg er redd for å måtte angre til min dødsdag hvis jeg bryter ut av forholdet, og samtidig er jeg livredd for at jeg skal ønske meg ut når det er "for sent" (les: ekteskap, barn, huslån osv.).

Har ikke tid til å tenke på det nå pga eksamen, mye å gjøre på jobb, snart jul osv. Får gjøre som jeg alltid gjør: Stenge det ute og late som om det ikke er noe problem. Som om det er noen god løsning!

[Englepus]

Jeg er "bare" 23 og har vært gift i ett år.

Men barn har jeg ikke tenkt på en gang. Har rett og slett ikke lyst på barn.

Lev i nuet..ikke kast bort tiden med bekymringer det kanskje aldri blir noe av sier nå jeg

[Gjest sexysadie]

Jeg er redd for å bli kjerring etter å ha sett flere venninner godt under 30 år bli d!

[Milo Minderbinder]

Jeg ønsker deg lykke til, i hva det nå enn blir som kommer ut av dette....

jeg bare håper.........at ingen blir såret.

jeg ble.

og det er helt jævlig....å sitte igjen.

milo

Beklager.....jeg ble visst litt sutrete her......

[Gjest Anonymous]

Jeg vil tro at mange har tanker om å få panikk over å bli for etablert, og mine gode råd er da: fly i fra deg før du slår deg til ro, høres kanskje litt umoralsk ut, men den dagen du føler at du er fed up og ikke orker mere sånt liv, og vil ha noe mer håndfast, ja da varer den følelsen lenge!

Jeg rotet med masse forskjellige gutter før jeg ble sammen med gullgutten min, og nå er vi forlovet og jeg venter barn, og ønsker meg ikke tilbake til singel livet igjen, fordi jeg føler at jeg har " been there-done that" og ferdig med det.

Jeg pleier å se på mitt nye liv som et nytt spennende kapittel i mitt liv, og at det jeg har gjort, har jeg gjort, og jeg har fått nok av singel livet....

[*Lillian*]

bare lurer jeg...

om det bare er jeg....

er i ett trygt, godt og stabilt forhold

familien rundt bare venter på

det "lille O store Under" skal skje oss og.... (få barn..)

Vi har begge godt betalte jobber

men noe inni meg sier...

STOP

ikke ennå...

må oppleve litt mer....

tenker

"den som kunne vært "ung" igjen... "  

hehe.. ja, ja

Håper jeg ikke er helt alene...

DA sliter jeg...    

Noen tanker dere?

Jeg kan love deg at du er IKKE alene!! Du er slettes ikke den eneste som tenker sånn. Jeg har tenkt masse på det mange ganger. Jeg føler jo liksom at jeg elsker sambo, men lell.. Er jeg klar for kun ham, liksom? Vi har jo vært sammen i 4,5år, det er jo lenge...

Jeg må ærlig innrømme (selv om noen kanskje vil reagere negativt på det) at da jeg ble gravid tenkte jeg veeeeldig på dette... Er jeg klar for å slå meg til ro med sambo? Er jeg klar for å få barn med ham? Er det han jeg vil skal være far til mine barn? Føler jeg meg klar for å få barn i det hele tatt? Vil jeg slå meg til ro med ham jeg har? Skal jeg aldri mer få gjøre som jeg vil og leve mitt eget liv på min egen måte? Osv, osv.... Det var skikkelig sånn "panikk" og kalde føtter eller hva jeg skal si. Jeg hadde jo en SA, så det ble uansett ikke barn nå. Jeg synes selvfølgelig det er kjempeleit, og har vært veldig nedfor, men samtidig er det en annen Lillian som hvisker at det kanskje var en mening med det. At kanskje jeg skal drøye det en stund til før vi prøver på nytt... Masse sånne tanker... Jeg vet jo egentlig at jeg elsker sambo, og at jeg vil ha ham. Samtidig føler jeg meg ikke klar, for jeg har jo så mye jeg ennå ikke har opplevd... Jeg vet at han ikke venter på meg hvis jeg tar en pause for å "fly ifra meg"... Jeg vet det er dødsdårlig gjort å være utro... Men det er liksom noe inni meg som sier "STOPP et sekund, ta en kvil ei lita stund..." :blunke: Det er jammen ikke lett...

Prøvde jo i sommer å prate med sambo om det, og sa liksom at kanskje vi skulle hatt en liten "pustepause" og flytte fra hverandre. Men jeg ga meg da jeg oppdaga hvor totalt knust han var... Jeg må si at jeg kjenner ikke meg selv godt nok, så jeg aner rett og slett ikke hva jeg vil... Den ene uka er jeg staselig fornøyd med det livet jeg har, den neste uka skulle jeg virkelig ønske at jeg bodde alene og hadde kun meg sjøl og tenke på....

Det er ikke lett...

Men nå ser du iallfall at du er slettes ikke alene!!

Koz, Lillian

[Elefantina]

Der fikk du uttrykket mange av mine tanker, Lillian!

Tror det er mange som en periode får litt "panikk". Ikke nødvendigvis fordi de ikke elsker den de er sammen med, men kanskje fordi "resten av livet" virker så utrolig lenge? Skremmende dette her! Lurer på om jeg noen gang blir sikker?

[Gjest Hilde]

Jeg synes det er deilig å være "etablert". Hvis man med "etablert" mener mann, barn, eget hus, hytte, bil, jobb ... osv...

Aldri i livet om jeg kunne tenke meg å være 20 år igjen ... nei, det er rett og slett deilig å kunne slappe av og være fornøyd med det jeg har klart så langt. Sønnene mine blir 17 og 12 neste år, og akkurat nå går mye av tiden min med til å prøve å lede de inn på rett vei i livet.

Og Sexysadie, man trenger så absolutt ikke bli "kjerring" fordi om man er såkalt "etablert" - jeg har aldri levd så sunt og hatt så mye energi som jeg har nå. Faktisk så er jeg i mye bedre form nå enn da jeg var 25 og spiste akkurat det jeg hadde lyst på, røykte og festet (og drakk) mye mer enn nå.

Faktisk så tror jeg sjeldent det passer for mennesker å gifte seg og få barn, mye er tilfeldigheter. Men det rare er at vi klarer som regel å tilpasse oss disse tilfeldighetene og etter en stund så finner man ut at man ikke ville hatt det annerledes. Slik har ihvertfall mitt liv utartet seg - mye kunne jeg selvsagt gjerne vært foruten - men det går på sorg over å miste noen av de menneskene som stod meg nærmest. DET er noe jeg har store problemer med å komme over ...

[Gjest Frøken Dings]

Jeg er redd for å bli for etablert. Jeg har mann, hjem, jobb og barn!

Man trenger ikke gro fast selv om man er gift, selv om man har barn, selv om man har en A-4 jobb og huslån. Vi reiser fremdeles, tar barnet med. Vi går fremdeles ut, barnevakter har vi plenty av. Vi finner på ting både sammen med barnet og uten, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det enda morsommere nå enn jeg hadde i studietida. Bare på en annen måte! :D

[suzie]

Jeg hadde også mange av de samme tankene som du har tidligere. Fikk barn litt tidligere enn planlagt, men vi har ikke "etablert" oss med hus og bil ol. Studerer fortsatt og bor i leilighet, mens mannen min jobber. Var lenge litt lei meg for at jeg ikke kom meg "jorda rundt" mens jeg fortsatt var barnløs.

Men, som frøken Dings sier; man trenger ikke gro fast selv om man er "etablert". Har et supert liv, som jeg aldri ville byttet bort. Er ute med vennene mine ofte, og reiser både med mann og barn og med venner. Lille gullet elsker å gå på kafè så det kan jeg gjøre like mye som tidligere. Og siste året er jeg faktisk kommet til den erkjennelse at jeg har litt lyst å etablere meg. Få et hus, en jobb og ikke tenke på at jeg uansett skal flytte i løpet av noen år... Gleder meg til å få et litt mer stabilt liv, og kanskje også en hytte ved sjøen... Gleder meg rett og slett til å komme ut av studenttilværelsen og inn i de mer "etablertes rekker".

Slapp av, ikke la familien styre deg, og kos deg med mannen din og huset ditt til du selv føler at det er på tide å ta skrittet videre til å få barn. Det eneste som hjelper mot velvillig familie er STORE bokstaver i talen. Men det tar jo de fleste forhåpentligvis....

suzie

[Gjest Duchess]

Jeg er vel ikke det, når alt føles riktig kan det meste skje