Mishandling nå

[Gjest Gjest]

Bare en ting....

Jeg kjenner ikke så mange som har hatt fysisk avstraffelse i hjemmet, men de som har hatt det - det gjorde INGENTING med oppførselen. De ble bare flinkere til å skjule det de hadde gjort galt.

Jeg mener det er mishandling. Rett og slett fordi jeg ikke kan se nødvendigheten i å krenke et lite menneske på den måten. Uansett om det er for å oppdra. Man gjør det bare ikke! En kompis av meg fikk ofte juling hjemme. Han har fortalt meg at det var ikke hvor harde slagene var, eller hvor mange, som betød noe - han følte seg like liten uansett.

Nå er det ikke slik juling som beskrives her, men å slå er ikke lov. Man skal ikke lære at det er lov hvis en eller annen bryter en regel, det er ikke slik samfunnet fungerer.

Min kjæreste fikk ris hvis han gjorde noe galt. Men det hjalp aldri, han lærte ikke noe mer om forskjellen på rett og galt av den grunn. I dag sier han at han ikke synes det var/er så ille. Jeg er livredd for at han skal føre det videre. Jeg vet ikke om jeg vil ha barn med ham, rett og slett fordi jeg kommer ikke til å tillate noen å slå mine barn.

Mine barn skal bli vist respekt. De skal ha det strengt, det er jeg klar på. Orker ikke enkelte av de ungene jeg har jobbet med (barnehage). Men avstraffelsen skal skje på et helt annet nivå. Og at det fungerer, det er jeg og mine tre søsken bevis på.

Hva skjedde med dialog??

[Carrot]

Akkurat det er vel et definisjonsspørsmål. Hjemme hos oss het det ris når vi ble lagt over knea til mamma og gitt mellom 5 til 10 slag (ikke at jeg telte noen gang, men jeg innbiller meg at det var noe sånt). Et enkelt klaps het "en smekk". Ble aldri slått i ansiktet eller på hendene.....

Jeg mener straff er nødvendig i noen tilfeller, men ikke hver gang man gjør det minste lille ting galt. Og belønning er minst like viktig, men det er ofte lett å glemme....

←

Hva med spade? Det har og mange navn men om du kaller det "greipa" eller "skofla" eller spaden spiller ingen rolle - det er en og samme sak - slik er det også med dette -juling, ris eller smekk er en betegnelse, mitt poeng er at litt ris er noe mindre alvorlig enn juling - og slik jeg så det fikk du juling med "bjerkariset" som min oldemor fortalte de fikk da de vokste opp - det var andre tider det skulle hun hilse å si

Og hun venninnen som sa det kjenner jeg jo veldig godt og jeg hadde kanskje ikke tatt det ille opp hvis det bare oss to til stede(kanskje!). Men de tre andre som var der har jeg bare kjent de par siste årene og kjenner jo ikke de så godt som henne jeg har kjent siden barnehagen. Kunne liksom se etterpå at de tenkte stakkars deg. Kunne lese medlidenheten i øya på dem, og det irriterte meg litt for det er aldeles ikke synd på meg! Jeg tålte det jeg fikk! ....

←

Så det bekymret deg mer at andre ble kjent med fortiden din, den som har vært med på å forme deg - enn at du faktisk fikk juling? Og om de også tenkte "stakkars deg" så kan det jo være noe i det da - kanskje?? At du virkelig ble utsatt for en behandling andre mener er uakseptabel selv om du ikke har men av det.....?

Forstår dere som har skrevet om deres opplevelser og har hatt det vondt og har det vondt enda. Det hørtes ut som familielivet ellers ikke var stort å glede seg over det heller, det blir litt anderledes enn slik jeg har hatt det mener jeg.

←

Men det jeg lurer på er om du virkelig ikke har tenkt på i oppveksten at det der var ikke riktig, grått og vært redd og tenkt "nå får jeg bank" osv? Aldri??

Det syns jeg er rart for som en psykolog sa en gang i et debattprogram for noen år tilbake - fysisk avstraffelse setter uansett spor i et barn på godt og vondt, uansett. Noen er bare sterkere enn andre og tåler det bedre mens andre får store problemer og senskader, atter andre vokser opp med psykiske lidelser som følge...

Syns det er bedre å snakke ihjel slike ting enn å tie dem ihjel jeg da - de som slår får stå for det og ta de konsekvenser det gir av blikk og kommentarer, fordømmelse og fornedrelse mener jeg.... Beklager altså - men som voksen å bruke seg sånn overfor et barn er ikke noe jeg skjønner..

[Gjest mora]

Min kjæreste fikk ris hvis han gjorde noe galt. Men det hjalp aldri, han lærte ikke noe mer om forskjellen på rett og galt av den grunn. I dag sier han at han ikke synes det var/er så ille. Jeg er livredd for at han skal føre det videre. Jeg vet ikke om jeg vil ha barn med ham, rett og slett fordi jeg kommer ikke til å tillate noen å slå mine barn.

Mine barn skal bli vist respekt. De skal ha det strengt, det er jeg klar på. Orker ikke enkelte av de ungene jeg har jobbet med (barnehage). Men avstraffelsen skal skje på et helt annet nivå. Og at det fungerer, det er jeg og mine tre søsken bevis på.

Hva skjedde med dialog??

←

Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle ha barn fordi jeg var redd for at ikke ville klare å bryte sirkelen, at jeg kom til å gjøre mot mine barn det mine

gjorde mot meg. Jeg husker så godt hvordan jeg følte meg når min far slo, og hvordan jeg følte det når min mor aldri sto ved min side, sånn ville jeg ikke at mine barn skulle føle.

Men så flyttet jeg langt unna, og i en alder av 30 tok jeg sjansen på å få barn allikevel. Og jeg har klart å bryte sirkelen, det er jeg stolt av. Det betyr ikke at jeg ikke blir sint, vi krangler og temperaturen kan bli ganske så høy fra alles kanter men vi klarer oss uten å slå. Og for mitt vedkommende tror jeg det hjalp å flytte langt unna for det hjalp meg til å få en helt annen referanseramme. Har noen ganger lurt på hvordan det hadde gått hvis jeg fortsatt hadde bodd på hjemstedet.

Jeg tror at den som blir slått og husker dette som fornedrende og sårt vil klare å unngå å oppdra barna sine på den måten. Jeg tror at den som syntes det var greit, at de fortjente det har større sjans for å gjøre det samme mot sine barn. Men jeg håper selvfølgelig at jeg tar fullstendig feil på det siste.

Mine foreldre har aldri vært barnevakt for mine barn, ikke så mye som en time engang. Jeg stoler ikke på min far og jeg stoler ikke på at min mor forsvarer barna mine. Men det er mine foreldres tap, ikke mitt.

[Gjest Piper]

Jeg mener straff er nødvendig i noen tilfeller, men ikke hver gang man gjør det minste lille ting galt. Og belønning er minst like viktig, men det er ofte lett å glemme....

←

Belønning er ikke minst like viktig, for det er faktisk viktigere. Det skal 7 positive ting til, for å veie opp for den ene negative. Vi mennesker har mye lettere for å se det negativet, og derfor må det utrolig mye rod til for å veie opp for det negativet.

Det er mulig å straffe uten å slå, for jeg lurer egentlig på hvor mange som ville slått en arbeidskollega fordi de gjorde noe gale på jobben? Det er liksom greit å slå barn, fordi vi skal oppdra de. Men det vi egentlig gjør, er å lære de at det er helt greit å slå. Noen klarer å stoppe i tide, mens andre ikke har den sperren.

Jeg er født i 69, og har aldri blitt slått av mine foreldre. Ei heller mine besteforeldre. Hadde noen av besteforeldrene lagt en hånd på noen av mine barn, skulle ejg personlig anmeldt de. Besteforeldre er og blir besteforeldre, og de har ikke noe med å legge hånd på andre sine barn.

Hva de har vært vant med som små, er for meg revnede likegyldig, for man slår ikke barnebarna sine. Foreldre bør heller ikke slå, og ja jeg kaller en smekk på baken for slåing. For man slår

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Men det jeg lurer på er om du virkelig ikke har tenkt på i oppveksten at det der var ikke riktig, grått og vært redd og tenkt "nå får jeg bank" osv? Aldri??

←

Aldri vært redd! Selvfølgelig nøt jeg aldri tanken på hva jeg regnet med kom til å skje, det var bare snakk om bite tenna sammen noen sekunder så villle det være over. Kan ikke huske at jeg gråt over det. Og jeg husker hva jeg ble straffet for (mange som påstår de ikke husker det), og det var heller ikke sånn at mamma ga meg ris i stedet for å snakke med meg. Vi snakket masse, hun snakket og jeg lyttet og jeg snakket og hun lyttet. Og jeg fikk ikke ris for småting som f.eks. velte et melkeglass eller glemme et eller annet husarbeide som skulle vært gjort før hun kom hjem fra jobb, eller glemt igjen vottene på skolen. Jeg fikk ris for de verste rampestrekene jeg hadde en tendens til å finne på (pluss at jeg hos bestemor kunne få ris for noe broren min eller et søskenbarn hadde gjort, som regel var det jeg som hadde gjort noe så det var mest for de andre det ble urettferdig... )

Men for all del, jeg forsvarer ikke metoden. Jeg vet det er ulovlig og straffbart, og at det finnes utallige mye bedre metoder. Men jeg kommer aldri til å nekte mamma og bestemor samvær med barnebarn og oldebarn pga det de gjorde med oss. Jeg vet de ville ikke gjort det i dag. Mamma har ymtet frampå at hun kanskje hadde vært litt "støllete", jeg blåste henne av med at det gjør ingenting; jeg har ikke tatt skade av det, jeg har følt at jeg kunne komme til både henne og bestemor med ting jeg hadde på hjertet, ikke vært redd for å komme til dem å si at "jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort". Vi er enige om at det ikke var den beste løsningen akkurat men at vi kan snu på det når jeg og broren min får unger.

[Gjest ikke pålogget nå]

Jeg er født på 80-tallet, og jeg fikk ris av pappa. Jeg var i bunn og grunn ingen slem unge, men jeg kunne bli fryktelig sint og f.eks. kaste blyanter i veggen. Da ble jo faren min sint også. Selv om det ikke er så fryktelig lenge siden (ikke snakk om 40 år siden liksom), så kan jeg ikke egentlig huske det så godt. Jeg bare husker at jeg fikk ris på rumpa med hånda hans, og at det var litt vondt. Men jeg tror ikke det var så grusomt ille. Jeg var aldri redd for faren min, ikke egentlig der og da heller tror jeg. Pappa var den jeg var mest glad i, og mamma sto mer i skyggen. Jeg var en skikkelig pappa-jente. Jeg har i ettertid tenkt på dette, men konkludert med at jeg ikke kan ha tatt noe skade av det. For jeg husker bare at det har skjedd, men ikke om det var 5 eller 20 ganger. Og jeg kan ikke huske å ha vært så veldig skamfull heller.

Jeg er motstander av fysisk anstraffelse av barn på den ene eller den andre måten, og ser jo at det var feil måte å fikse problemer på. Men jeg tror jeg oppførte meg bra i lang tid etter en sånn episode og skjønte hva som var rett og galt.

Jeg var utsatt for en voldtekt som ungjente, og tenker egentlig at litt ris på rumpa et par ganger i året som bar var blåbær i forhold til det andre jeg har vært igjennom.

Har alltid vært glad i foreldrene mine, og er det fortsatt.

[Gjest Tyssejatt]

Jeg bor for tiden i USA, har bodd her i tre år nå, og det er merkelig hvor forskjellig synet på juling er her og hjemme. Her skal du lete lenge for å finne noen som ikke har blitt riset i oppveksten, de ser på det som en selvfølge. Når jeg forteller at det i Norge er like selvfølgelig å ikke rise barna, og at det attpåtil er ulovlig, så tror folk faktisk ikke på meg. Barna ses nok mer som en eiendom og en privatsak her, ikke som en del av samfunnet og fellesansvaret på samme måte som i Norge. Har studert psykologi her, og psykologibøkene tar opp dette fenomenet i emner om barn og utvikling, med forskjellen på USA og Europa, spesielt Skandianavia. Studier viser at risingen slettes ikke har noen effekt, og at amerikanske unger på ingen måter oppfører seg bedre enn europeiske. Veldig interessant tema dette her, ikke minst hvordan oppfatningen i de to største vestlige kulturområdene i verden kan være så forskjellige.

[:-) anna]

Når jeg hører hvor rampete du var, må jeg innrømme at kanskje du fortjente litt av risen.

←

av seg

Ingen barn fortjener ris. Fysisk avstraffelse handler om de voksne, ikke om barna. Jeg vet at noen tror spesielt rampete barn "trenger" ris, for at det skal bli folk av de. Men hva gjør man da om risen ikke hjelper, og barna er like rampete? Slår man hardere?

Jeg synes foreldre som tror man kan banke vett inn i barn, er levende eksempler på at det ikke virker.

At noen av oss har opplevd det og andre ikke, skyldes at foreldrene våre i sterkere eller svakere grad brakte med seg elementer fra sin egen oppdragelse når de skulle oppdra egne barn.

At du ikke opplevde deg som mishandlet skyldes nok at du opplevde det som vanlig. Antageligvis var nok foreldrene dine av de siste som syntes fysisk avstaffelse var ok.

[Gjest Gjest]

Jeg er i prinsippet helt imot fysisk avstraffelse av barn. Men jeg husker også at min far ved svært sjeldne tilfeller ga min søster litt ris. Da hadde det skjedd noe som var veldig galt, og for virkelig markere at dette ikke var akseptabelt fikk hun litt ris. Jeg fikk vel ris ved en eller to anledning jeg også, men det skulle svært mye til.

For meg virker det som denne tråden sklir litt ut når enkelte her forteller hvordan de ble mishandlet gjennom oppveksten. For det er jo helt åpenbart ikke slik trådstarter opplevde det. Jeg har heller aldri opplevd det slik. Selvsagt burde det ideellt ikke skje, men jeg synes fokuset blir feil når det man ser det som det verste som kan skje er at et barn får et klaps over kinnet eller rompa. Selvsagt uten at det gjør særlig vondt eller gor merker, men at det markerer en grense.

Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre. Aldri vært et tema at min far ved enkelte ganger markerte grensen ved å klapse litt. Det var ikke slaget som var avgjørende, men at det ble litt time-out ved at han tok kontroll over situasjonen. Som sagt var det aldri snakk om vonde slag, det var svært sjelden og bare hvis vi hadde gjort noe veldig galt.

Det jeg imidlertid bebreider mine foreldre for er at jeg ble tatt med i deres konflikter og krangler. Slik psykisk press står det ingenting om i lovverket om. Mine foreldre kranglet mye uten å skjule det for oss barna og de satte oss opp mot den andre parten. Det er slikt som har formet meg i ettertid. Men min far slo aldri min mor, selv om hun presset ham langt i form av psykisk vold. Og hun pleide å spytte på ham, da har man tolmodighet hvis man klarer å finne seg i noe så nedverdigende.

Og jeg husker at jeg syntes det var verre å bli straffet ved å bli stengt inne på rommet. Den befrielsesberøvelsen var noe jeg syntes var forferdlig.

Men er det ikke slik kvinner reagerer? Vi mener det verste som kan skje er litt fysisk vold, mens psykisk vold og bakvaskelser er virkemidler kvinner bruker helt lovlig hele tiden? Nå stiller jeg altså bare spørsmål, og forsvarer ikke fysisk vold. Men at foreldre enkelte ganger har satt en grense ved et klaps på rompa tok iallefall ikke jeg skade av.

Trådstarter: du behøver ikke tenke på deg som "mishandlet". mange som er født på den tiden har opplevd at grensen går et sted, og at man da kan få et klaps på rompa. Foreldrene våre var ikke onde fordet. Og jeg selv har ikke tatt skade av det.

Dette er nå min mening, og jeg vet mange er uenige med meg. Men jeg synes fokus etterhvert har blitt for mye på om barna får fysisk avstraffelse, og ikke med tanke på andre avstraffelser og forhold som kan være mye mer skadelig for barna.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt sammenligningen med arbeidskolleger heller jeg da..... hvor kom det inn i bildet? Man sender da heller ikke arbeidskolleger til sengs om kvelden og synger eller leser eventyr for dem? Hold dere til saken her a!

Det er ikke de late foreldrene som gir ungen en på stumpen, de late foreldrene snur huet den andre veien, og sier "englebarna mine gjør aldri noe galt de", evt stenger dem inne på rommet for å slippe å forholde seg til ungene.

[Gjest Gjest]

At du ikke opplevde deg som mishandlet skyldes nok at du opplevde det som vanlig. Antageligvis var nok foreldrene dine av de siste som syntes fysisk avstaffelse var ok.

←

Jeg tror nok at det er noe mer utbredt til og med her til lands enn folk trur, men det blir hysjet ned nettopp fordi det er ulovlig. For det er nettopp det som skjer med alle disse forbudene her til lands, om det er velberettiget eller ikke, det som er ulovlig blir gjort i det skjulte. Har man tro på at det man gjør er riktig, så gjør man det uansett hva myndighetene og hva folk flest later til å mene. Tror det hadde vært bedre om barne- og familiedepartementet sammen med media hadde satt stort(større enn de har gjort) fokus på barneoppdragelse. Gitt masse informasjon om barnesinnet, straff ver. belønning, andre alternativer til straff osv, istedenfor å bare sette ned et forbud. Hadde vært mye mer virkningsfullt.

Og noe som er litt av et paradoks er at myndighetene selv har mange slike saker selv hvor barn er blitt mishandlet i statlige institusjoner, som de prøver å hysje ned og fraskrive seg alt ansvar fra.......

[Tiit]

Trådstarter: legger merke til at du forsvarer din mor og bestemor i stor grad, samtidig som du lar din mor passe dine barn fordi du "vet at hun ikke ville gjøre det nå". Jeg syns iallefall det høres ut som om du vet at du ble utstatt for vold fra dine nærmeste, og vil minimalisere konsekvensene av dette. Er det så farlig om du tillater deg selv å bli sint på mor og bestemor som så uforstandig straffet deg og dine søsken på denne måten? Den vold som rammer søsken kan være enda mer traumatisk for barn, enn den som rammer en selv, for det som hender med en du er glad i har du ingen som helt kontroll over... og kanskje var det dine handlinger som gjorde at h*n ble slått.

Det er lov å bli sint på urett og uforstandighet.

Jeg syns ikke det fører til noe positivt å skulle forsvare bruk av vold overfor barn. Hva er vitsen med det?

[Gjest Gjest]

Trådstarter: legger merke til at du forsvarer din mor og bestemor i stor grad, samtidig som du lar din mor passe dine barn fordi du "vet at hun ikke ville gjøre det nå". Jeg syns iallefall det høres ut som om du vet at du ble utstatt for vold fra dine nærmeste, og vil minimalisere konsekvensene av dette. Er det så farlig om du tillater deg selv å bli sint på mor og bestemor som så uforstandig straffet deg og dine søsken på denne måten? Den vold som rammer søsken kan være enda mer traumatisk for barn, enn den som rammer en selv, for det som hender med en du er glad i har du ingen som helt kontroll over... og kanskje var det dine handlinger som gjorde at h*n ble slått.

Det er lov å bli sint på urett og uforstandighet.

Jeg syns ikke det fører til noe positivt å skulle forsvare bruk av vold overfor barn. Hva er vitsen med det?

←

Hæ?!Hvorfor skal jeg bli sint på mor og bestemor når jeg ikke syns det er noe å bli sint for? Den gangen jeg får barn har jeg ingen problemer med å overlate dem til henne en dag for jeg vet at hun ville lagt hånd på dem, dette har vi snakket mye om de siste årene og hun vet selv at det mange andre måter hun kunne håndtert problemene på.

Selvsagt forsvarer jeg mamma og bestemor! Jeg forsvarer alltid de jeg glad i! Men altså, jeg forsvarer ikke metoden som den beste metoden å oppdra barn på. Det er ikke en metode jeg vil ta i bruk, ulovlig eller ikke. Men jeg mener det er verre ting foreldre kan gjøre mot et barn, skille seg for eksempel og bruke barna som våpen..... Dårlig sammenligning kanskje, men ikke noe verre sammenligningen med arbeidskolleger....

Jeg kan ikke huske det som noe traumatisk at jeg fikk ris, og verken mamma eller bestemor er/var onde mennesker; de gjorde det i beste mening, og det er da ingenting å bli sint på dem for, i hvert fall ikke så mange år etter.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det var altså jeg, trådstarter, som skrev forrige innlegg, glemte å skrive det inn i brukernavnet... kanskje jeg skulle registrere meg heller..

Jeg skjønner kanskje atnoen syns jeg motsier meg selv, vil ikke slå mine egne barn, men syns ikke det gjorde noe at det skjedde med meg selv. Jeg skjønner det egentlig ikke selv heller( ), men jeg har altså ingen ingen vonde tanker om det mot moren eller bestemoren min....

[Tiit]

Det var altså jeg, trådstarter, som skrev forrige innlegg, glemte å skrive det inn i brukernavnet... kanskje jeg skulle registrere meg heller..

Jeg skjønner kanskje atnoen syns jeg motsier meg selv, vil ikke slå mine egne barn, men syns ikke det gjorde noe at det skjedde med meg selv. Jeg skjønner det egentlig ikke selv heller( ), men jeg har altså ingen ingen vonde tanker om det mot moren eller bestemoren min....

←

Ja, det var bare det jeg lurte på..

[Gjest Gjest]

Det viktigste er vel om du føler deg mishandlet, eller om du synes det var innenfor grensene av normal barneoppdragelse. Du setter der grensene selv.

Jeg er født midt på sytti-tallet, og har fått ris/klaps på baken én gang av min far. Jeg var vel kanskje 4 år, han holdt meg over kneet i stående og ga meg et par klaps på rumpa for at jeg ikke ville lystre, hvorpå jeg snudde meg mot ham med tårete ansikt mørkt av sinne og sa at "det er ikke lov å slå barn, hvis du gjør det igjen så skal jeg melde deg til barnevernet!" For det hadde Trond Viggo sagt ikke var lov.

(husker ikke helt hva jeg gjorde, det er vanlig at barn husker straffen men ikke forbrytelsen..)