Rart hvordan sorgen bare overmanner deg innimellom

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

I dag har vi jobbet i hagen, fått gjort masse som har vært planlagt lenge. Det jeg tenker mest på er, her var pappa, her satt pappa etter vi fikk vite om sykdommen osv. Men det værste var, jeg sto på en stol og trimmet et epletre når naboen setter radioen på høy styrke og ut strømmer "Tears in heaven". Sangen vi hadde solist til å spille i begravelsen til pappa, min kjære pappa som døde bare 11 mnd etter han fikk lungekreftdiagnosen og 1 år etter han gikk av som pensjonist i en alder av 60. Som sjømann kan man pensjonere seg tidligere, og nå skulle endelig mamma og pappa få tid til å kose seg sammen. Slik ble det dessverre ikke, og jeg sliter med å akseptere at jeg aldri skal få prate med pappan min igjen. Vi ventet så mye på ham gjennom oppveksen, nå som vi har fått barn skulle han jo være der sammen med oss...

[Gjest Gjest]

Så fint at du orker å dele historien din med andre - den kan stå som en påminnelse om å ikke vente med det man vil gjøre.

Ta vare på deg selv.

[Gjest Bare meg igjen]

Skulle bare forhåndsvise, men det ble vist postet. Det jeg ville si er hvordan småting kan sette deg helt ut. Jeg sto på stolen og trimmet epletreet som pappa sto under i fjor sommer, når sangen ble spilt stoppet alt opp. Det eneste jeg kunne tenke på var hvordan vi satt i begravelsen, hvordan jeg prøvde å støtte mamma mens jeg på mange måter bare hadde lyst til å rope ut at dette var en makaber spøk og nå var det på tide at den tok slutt.

Jeg har aldri sett noen dø før, men var der hele veien når pappa trakk sine siste pust. Det var helt uvirkelig, for kroppen hans var jo der, like fin som alltid, men den virket bare ikke lenger...

Jeg vet jeg var heldig som fikk ha pappa til jeg var godt over 30 år. Men så ser jeg på mannen min som tilogmed har besteforeldre i live, og jeg blir så "irritert". Hvorfor kan det ikke fordeles litt jevnere. Han har både foreldre og besteforeldre. Jeg har kun min mor igjen i generasjonen over meg...

[Gjest Gjest]

Men så ser jeg på mannen min som tilogmed har besteforeldre i live, og jeg blir så "irritert". Hvorfor kan det ikke fordeles litt jevnere. Han har både foreldre og besteforeldre. Jeg har kun min mor igjen i generasjonen over meg...

←

Jeg forstår du har det tungt nå, men akkurat sånne tanker som du forteller om i sitatet bør du prøve å jobbe deg bort fra. Du får det ikke bedre av at andre også mister noen. Vær glad på deres vegne.

[Gjest Gjest_Bare meg_*]

Jeg forstår du har det tungt nå, men akkurat sånne tanker som du forteller om i sitatet bør du prøve å jobbe deg bort fra.  Du får det ikke bedre av at andre også mister noen.  Vær glad på deres vegne.

←

Nå ønsket jeg ikke at han skulle miste noen, jeg skulle bare ønske at mine kunne blitt eldre. Hans foreldre var litt yngre enn mine når de fikk barn.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg forstår det, men tanken på hva som f.eks. er rettferdig og urettferdig i sånne tilfeller, gjør bare at man føler alt er enda mere vondt.

Det kommer en dag da du kan tenke tilbake på din far med smil om munnen, men sorgen må først leges.

[Smashing]

Jeg forstår tankegangen din veldig godt jeg. Blir "sint" hver gang jeg ser virkelig gamle folk leve og se så friske ut, når jeg har hatt besteforeldre som har dødd i veldig ung alder. Det er så urettferdig!!

[Arkana]

Jeg vet hvordan du har det. I påsken var det to år siden min Pappa døde, helt plutselig, bare 60 år gammel. Jeg tenker mye på alt han ikke fikk oppleve, og merker også at småting kan bringe tilbake mange minner. Og det er så rart å tenke på at Mamma enda har sin far i livet, han som har hjerteproblemer og fikk pacemaker for 26 år siden. Men det blir bedre med tiden, og man har alle de gode minnene igjen.

[søtnos']

Jeg skjønner veldig godt hva trådstarter mener når hun synes det er urettferdig. Det er virkelig skjev fordeling her i verden! Jeg mistet selv faren min (i en ulykke) for knapt to år siden, og han ble bare 54. Da var jeg selv 25. Ikke nok med det, men nå har mamma fått kreft og er blitt ganske dårlig...Det ser ikke bra ut for henne nå, og jeg gruer meg skikkelig til hun blir dårligere. Det er så utrolig urettferdig!

Så denne urettferdighetsfølelsen kjenner jeg veldig godt igjen, og jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i hvordan det er hvis man ikke har opplevd dødsfall selv.

Det verste er at ingen av mine foreldre vil treffe mine barn, hvis jeg en gang får barn selv...Den tanken er nesten ikke til å holde ut.

Måtte bare få det ut!

En god klem til deg. Jeg forstår hvordan du har det, og vil du skal vite at du ikke er alene.

[søtnos']

slettet

Endret 30. april 2006 av søtnos'

[Gjest Gjest]

Denne tråden synes jeg nesten har utviklet seg i en skremmende retning. Vær glad for at alle ikke har det like vondt som dere.

At man synes det er urettferdig at andre får leve fordi man selv har mistet noen, ryster meg virkelig.

Dette synes jeg det virkelig er fælt å lese.

[Gjest Elfrida]

En venn av meg døde av kreft da han var bare 16 år gammel. Det er nå mange mange år siden, og jeg tenker ikke ofte på han, men hvis jeg hører en av sangene som ble spilt i begravelsen klarer jeg ikke å holde igjen tårene.

Noen ganger er det slike småting som gjør at sorgen plutselig er der igjen. I begynnelsen er det ofte, men etterhvert blir det litt mindre, og det blir lettere å tenke på avdøde med glede, og ikke bare være trist.

[søtnos']

Denne tråden synes jeg nesten har utviklet seg i en skremmende retning.  Vær glad for at alle ikke har det like vondt som dere.

At man synes det er urettferdig at andre får leve fordi man selv har mistet noen, ryster meg virkelig. 

Dette synes jeg det virkelig er fælt å lese.

←

Jeg mener overhodet ikke at andre skal ha det vondt selv om jeg har det. Da har du misforsått. Det er stor forskjell på å føle at livet er urettferdig, og det å ønske at noen andre også skal ha det ille, eller ønske at andre skulle dø fordi ens egne er borte. Det at jeg f.eks. føler at jeg har fått mer enn jeg kan takle, betyr på ingen måte at jeg ønsker andre noe vondt. Tvert imot, jeg håper at ingen andre får oppleve det jeg har opplevd.

De fleste som skriver på dette forumet, trenger all den støtten de kan få i ei vanskelig tid, og det håper jeg at du forstår..

[Gjest Gjest]

Jeg mener overhodet ikke at andre skal ha det vondt selv om jeg har det. Da har du misforsått. Det er stor forskjell på å føle at livet er urettferdig, og det å ønske at noen andre også skal ha det ille, eller ønske at andre skulle dø fordi ens egne er borte. Det at jeg f.eks. føler at jeg har fått mer enn jeg kan takle, betyr på ingen måte at jeg ønsker andre noe vondt. Tvert imot, jeg håper at ingen andre får oppleve det jeg har opplevd.

De fleste som skriver på dette forumet, trenger all den støtten de kan få i ei vanskelig tid, og det håper jeg at du forstår..

←

Da synes jeg dere bør ordlegge dere annerledes. Bytte ut ordet urettferdig med meningsløst.

Å lese her at noen synes det er urettferdig at andre har sine gamle familiemedlemmer i live synes jeg er grusomt.

Håper ikke min nevø og niese som var fem og åtte år da min bror døde noen gang kommer til å si noe sånt.

Jeg forstår du har det vanskelig nå Søtnos, men vi er flere som har vært gjennom så tunge tak i livet at vi ikke har visst hvordan vi skal kunne klare å reise oss igjen - likevel kan man da ikke si at det er urettferdig. Livet kan ikke deles i rettferdig og urettferdig - det er kaker og brusflasker som deles på den måten.

Jeg ønsker deg lykke til. Husk at du kan ringe Kreftlinjen hvis du vil ha gode mennesker som forstår din situasjon å snakke med.

[søtnos']

Jeg forstår poenget ditt, men synes at det klarer seg nå. Hvem er det som skal stille seg til herre over hvilke ord som er riktige å bruke og hvilke som ikke er riktige? Det som stemmer for meg, stemmer kanskje ikke med din oppfatning og motsatt. Så nå synes jeg vi skal la dette ligge.

[Usikker]

Minner om at "vi som sørger" ikke er ment som et forum der vi diskuterer "rett og riktig". Det er mer et forum hvor vi kan få skrive av oss våre tanker i en sorg-prosess. Hva som er sorg for hver enkelt er veldig individuelt. Hva vi føler i forskjellige situasjoner er også individuelt.

På "vi som sørger" prøver vi å støtte og trøste. Debatter kan tas i andre forum på KG.

Derfor settes strek for debatten på denne tråden - og lar trådstartes innlegg være utgangspunkt for svarene som kommer heretter.

Usikker

-moderator-

[Gjest j79]

Vil bare si at jeg kjenner meg så godt igjen i det å plutselig bare bli overmannet av sorg. Mistet en bekjent på tragisk måte (alltid tragisk når noen dør, men ulykker kommer så brått). Det er tungt å føle at man ikke blir ferdig med sorgen. Prøver å tenke på positive minner osv, men jeg ender opp med å tenke på at det er så meningløst at h*n ikke fikk mange lykkelige år. Så ung, så full av liv, og plutselig bare død...

Vil bare gi trådstarter en og si at jeg skjønner hvordan du har det.

[Gjest Gjest]

Livet ER urettferdig..det er ikke til å komme bort i fra..

Ser noen over her reagerer på ordet urettferdig, men man kan jo ikke pastå livet er rettferdig heller.

Men jeg kan godt bruke ordet meningsløst..men et liv er ikke meningsløst..

Jeg er 24 år og har en bestemor igjen.. har mistet de andre.. jeg har også mistet en god tante..

Man lærer seg å sette pris på livet, man lærer seg å sette pris på de man har rundt seg..

'Teller du år blir livet kort, teller du dager går livet fort, teller du timer varer livet en stund, men lengst varer livet om du nyter hvert sekund..'

Man må bare ta med seg de gode minnnene, det er de man husker, og være glad over at man var så heldig å få kjenne akkurat denne fantastiske personen..

Det er en mager trøst..men man må bare..

Og det er lov å gråte litt iblandt..

[Gjest Gjest]

Men jeg kan godt bruke ordet meningsløst..men et liv er ikke meningsløst..

Nei, et liv er ikke meningsløst, men når noen opplever å miste mange på kort tid, så kan dødsfallene føles meningsløse.

[Eponine]

Kjære deg.

Sorg gjør fryktelig grusomt vondt, især til å begynne med, når smerten er rå. Den er nesten som en storm som bare tar tak i visse øyeblikk.

Jeg ser på smerten eller sorgen som en pris som vi betaler, for å elske noen og være glad i noen.Det er så lett å elske, men så vondt å sørge. Uansett, så er sorgen verdt den kjærligheten vi gir, og den vi mottar igjen. For kjærligheten er jo en så stor del av selve livsgleden som vi besitter.

Tiden leger alle sår, selv om det ikke virker slik i nåtiden, så blir det bedre, uansett hvor vondt det gjør nå.