Voksne barn som «forsvinner»

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Første jeg tenkte og. Veldig ofte når jeg hører om situasjoner som dette så viser det seg at barnet i ettertid har trukket seg unna fordi relasjonen som var ønsket fra forelder var mye mer intens enn det barnet ønsket. Ikke nødvendigvis noe "feil" i oppveksten heller. Bare at forelder og barn utviklet seg til veldig ulike personligheter med veldig ulikt kontaktbehov.

Anonymkode: 6efc0...168

Dette resonnerer godt for meg. Har hatt en fin oppvekst, men jeg og min mor er så ulike som personer som vi kan bli og jeg er i tillegg en person som ikke har behov for hyppig kontakt. Jeg er på hjemstedet mitt en gang i året. Hender seg mine foreldre kommer hit, men de er iallfall oppegående nok til å begrense besøket til maks to netter. Jeg ringer aldri hjem, kontakt på snap er mer enn nok for meg.

Anonymkode: 8e1fb...f7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Høres ut som min lillebror. Han har ikke et stort behov for hyppig kontakt med oss andre. Eller, pappa snakker han ofte med da. 

Vi bodde 1 time fra hverandre og så ikke hverandre på 2 år. Men snakkes på tlf da. Lillebror har alltid hatt et godt og stort vennenettverk, og vet at vi i familien er her uansett. 

Jeg synes det høres sunt ut at 20-åringen klarer seg selv og ikke har behov for å løpe hjem i jula. Min lillebror har hatt et anstrengt forhold til jul lenge og har feiret med venner i mange år. Tenker det må få være opp til hver enkelt. 

Har man selvstendige og trygge barn, så har man gjort jobben sin som forelder bra. 

Anonymkode: 13e28...27e

Hvorfor hadde han et anstrengt forhold til julen?

Det virker jo som om det er familien han har et anstrengt forhold til? Selvstendige, trygge barn feirer vel jul med familien sin?

Anonymkode: 5be06...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor hadde han et anstrengt forhold til julen?

Det virker jo som om det er familien han har et anstrengt forhold til? Selvstendige, trygge barn feirer vel jul med familien sin?

Anonymkode: 5be06...c28

Nei alle ønsker ikke det. Du kan være selvstendig og trygg selv om du ikke vil hjem til jul.

Mange ønsker å feire med egen familie når de får det, jeg ser jo ts sin sønn ikke har det enda.

Til ts

Tror du sønnen din sliter med noe må du jo forsøke å finne ut hva det er.

Hvis ikke tenker jeg du bare må godta at han i en periode nå ikke prioriterer deg så mye, du skal se han kommer tilbake om noen år.

Anonymkode: a8914...7f1

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Dette er helt sikkert normalt, men jeg har en voksen sønn som flyttet til en annen kant av landet. Det gikk fra daglige samtaler når han bodde hjemme til nå kanskje en gang pr mnd at han ringer. Jeg prøver å ringe hver uke, men noen ganger svarer han ikke eller ringer tilbake.

Nå har jeg en mulighet hvor jeg kan dra på besøk en uke i sommer og sa at det kunne tilpasses når det passet for han. Han dro så innmari på svaret at jeg skjønte at han faktisk ikke ville at jeg skulle komme.

Ble både litt sjokkert og lei meg. Har alltid hatt et godt forhold til sønnen min, men nå kjenner jeg på at jeg mister ham. Alle rundt meg sier at dette er helt normalt for en gutt tidlig i 20-årene.

Jeg har en sønn til som jeg snakker med 1-3 ganger hver uke og som besøker oss og som vi besøker. Han er i slutten på 20-årene. 

Merkelig nok har jeg egentlig alltid hatt et bedre forhold til den yngste sønnen min enn til den eldste. Nå har det snudd helt.

Jeg har sett den yngste to ganger siden han flyttet for 1,5 år siden. Nå ønsker han ikke å komme hjem til jul og heller ikke få besøk til sommeren.

Er dette virkelig normalt? Jeg savner «barnet» mitt  og ønsker å opprettholde det gode forholdet vårt, men må samtidig respektere at han ikke ønsker det samme akkurat nå.

Anonymkode: 12bab...9e0

Hvor ofte var du med dine egne foreldre når du var i starten av 20 årene? De fleste i starten av 20 årene vil løsrive seg, klare selv og være selvstendige. Så kommer de i slutten av 20 årene, å skjønner at "mamma er ikke så dum alikavel" 🤷🏽‍♀️

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor hadde han et anstrengt forhold til julen?

Det virker jo som om det er familien han har et anstrengt forhold til? Selvstendige, trygge barn feirer vel jul med familien sin?

Anonymkode: 5be06...c28

Nei, det er da ikke alltid? Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har feiret jul med min mamma de siste 18 årene. Å det er ikke fordi jeg ikke er glad i henne, men det er fordi jeg bor 30 mil unna henne, og fordi jeg har barn som jeg ønsker at skal ha muligheten til å reise til sin pappa når de ønsker. Ergo jeg feirer jul hjemme hos meg selv, eller i nærheten av her jeg bor. Og hun feirer med min søster og hennes barn der mamma og min søster bor (de bor i samme område)

[AprilLudgate]

Det er normalt å få mer avstand i 20årene, og så kommer man nærmere gjerne når barn og annen stabilitet melder seg.

Men jeg synes det er et stort rødt flagg at han ikke vil komme hjem til jul.

Kan han skjule problemer, ensomhet, depresjon eller liknende?

Jeg hadde spurt ham rett ut og sagt at det er forståelig med selvstendig liv som ung - men du stusser på hvorfor han ikke ønsker hjem til julen. 
 

Om det var pengene det stod på hadde han sagt det. Om han ville tjene ekstra på jobbvakter en plass og komme i romjulen/over nyttår istedet hadde han sagt det og.

Men dette gir meg litt sånn «psyk» vibber. 
 

Jada, kan hende han bare synes du maser. Men det er ikke normalen å droppe julefeiring uten noen grunn som jobb/ferietur med andre etc. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Det var synd, når det skjer så kan du skylde på henne for å skape en grunn til hvorfor han er fraværende. Tydeligvis en tekstbok manual enkelte følger når sønnen er dårlig til relasjonsbygging til familie, da er det enklere å gi sideøye til dama enn sønnen fordi han er jo gutten din. 

Anonymkode: e2c83...e7a

Lol de kommer med samme bidige svigermonster manual ja.

Narrativet flere svigermødre bygget på fra første side var talende, til tross at ts ikke engang nevnte om sønnens sivilstatus. Grøss

Anonymkode: 92ce3...2ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Han sier han skal jobbe. Jeg vet at jula ikke er hans favoritt, men jeg skjønner ham det er godt betalt i yrket hans å jobbe jul.

Hvorfor tror du han får penger av oss? 
Å droppe å ta kontakt er ikke et alternativ  for å få han til å ta mer kontakt.

Flere har spurt om forholdet vårt ikke er så godt som jeg sier. Det er jo klart det er en mulighet, men jeg tviler på det. 

Vi har gode samtaler når vi først snakkes. Det er bare hyppigheten som har endret seg.

Anonymkode: 12bab...9e0

Han kommer nok "tilbake" til deg igjen, men noen år nå så trenger han nok løsrive seg litt og klare seg selv. 

Jeg hadde bare fortsatt å ta kontakt og ikke bli lei deg om han ikke svarer, det viktigste du kan gjøre nå er bare å la han vite at du alltid er det for han og la han ta den tiden han trenger for å utforske livet sitt 

Anonymkode: cadb5...c97

[Trolltunge]

Jeg forstår godt at unge voksne ønsker sitt eget liv, men her hadde jeg nok blitt skeptisk til hvilket liv det var, og bekymret. Minner meg mer om et par bekjente som fikk psykiske problemer enn det minner om en ung som også vil leve sitt liv. 

[AnonymBruker]

"Halv" lilleboren til mannen min bodde hjemme sammen med moren deres til han var 20 + år, men så ble hun syk og døde. Han tok over huset og dama hans flytta inn. Vi har prøvd å komme på besøk til han, men vil ikke slippe oss inn eller svare på telefon.  Gått snart 10 år nå, og det er slutt med kjæresten hans.   Plutselig svarer han og vil gjenoppta kontakt...  det er jo fantastisk fint, men skummelt hvordan x-kjæresten har holdt han unna familien sin. 

Du er jo mor så det er jo ekstra vondt å oppleve noe liknende, men kan være en grunn for at de unngår familien sin...

 

Anonymkode: 05cdf...ab5

[AnonymBruker]

enhjørningfis skrev (1 time siden):

Hvor ofte var du med dine egne foreldre når du var i starten av 20 årene? De fleste i starten av 20 årene vil løsrive seg, klare selv og være selvstendige. Så kommer de i slutten av 20 årene, å skjønner at "mamma er ikke så dum alikavel" 🤷🏽‍♀️

Jeg har alltid hatt et godt forhold til moren min og snakker med henne flere ganger i uka, det har jeg alltid gjort. Faren min har jeg ikke sett eller snakket med på 35 år (ikke mitt valg).

Da jeg var i starten av 20-årene var jeg tobarnsmor. Så jeg kan ikke relatere meg til å være fri og frank ung voksen og det er nok kanskje litt av problemet for meg.

Anonymkode: 12bab...9e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Mener du at det er vanlig å bare møte familien sin 2 ganger på 1,5 år når man er 20 år?? 

Jeg flyttet også hjemmefra da jeg var 20 og hadde mange venner i den nye byen, men jeg reiste hjem til jul, påske, sommeren og av og til en helg. Og foreldrene mine kom på besøk til meg. Når jeg fikk meg kjæreste ble han med til min hjemby og jeg til hans. Veldig rart å ikke reise hjem til jul med mindre man må jobbe i jula eller skal reise bort og da hadde vel ts visst det.

Jeg synes det høres trist ut, spesielt siden de har hatt et nært forhold. Jeg ville vært bekymret for om sønnen min hadde det vanskelig. 

Ts: har han kontakt med broren sin? 

Det kan selvsagt være at han bare trenger litt "space", mulig gutter er annerledes enn jenter der (håper ikke det for jeg har to gutter), men å ha såpass lite kontakt med familien (uten at det er en åpenbar grunn til det) synes jeg høres trist ut. Trodde det var tenårene som skulle være vanskelig, ikle 20-årene..

Anonymkode: 5be06...c28

Ja.

Anonymkode: b055e...ed8

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har alltid hatt et godt forhold til moren min og snakker med henne flere ganger i uka, det har jeg alltid gjort. Faren min har jeg ikke sett eller snakket med på 35 år (ikke mitt valg).

Da jeg var i starten av 20-årene var jeg tobarnsmor. Så jeg kan ikke relatere meg til å være fri og frank ung voksen og det er nok kanskje litt av problemet for meg.

Anonymkode: 12bab...9e0

Jeg fikk mitt første barn som 22 åring, og vsr 3 barnsmor og skilt som 29 åring. Hadde fortsatt behovet for å løsrive meg fra mine foreldre i 20 årene!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Nei alle ønsker ikke det. Du kan være selvstendig og trygg selv om du ikke vil hjem til jul.

Mange ønsker å feire med egen familie når de får det, jeg ser jo ts sin sønn ikke har det enda.

Til ts

Tror du sønnen din sliter med noe må du jo forsøke å finne ut hva det er.

Hvis ikke tenker jeg du bare må godta at han i en periode nå ikke prioriterer deg så mye, du skal se han kommer tilbake om noen år.

Anonymkode: a8914...7f1

 

enhjørningfis skrev (13 timer siden):

Nei, det er da ikke alltid? Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har feiret jul med min mamma de siste 18 årene. Å det er ikke fordi jeg ikke er glad i henne, men det er fordi jeg bor 30 mil unna henne, og fordi jeg har barn som jeg ønsker at skal ha muligheten til å reise til sin pappa når de ønsker. Ergo jeg feirer jul hjemme hos meg selv, eller i nærheten av her jeg bor. Og hun feirer med min søster og hennes barn der mamma og min søster bor (de bor i samme område)

Men i deres tilfelle har dere egen familie å feire med, det er jo noe helt annet enn både ts sin sønn og den personen jeg siterte. 

Å velge å være alene eller med venner i jula synes jeg er rart. De jeg kjenner som ikke reiste hjem da vi studerte var de som ikke hadde det beste forholdet til sin familie.

Anonymkode: 5be06...c28

[AnonymBruker]

Jeg stusser over hvor mange som tenker at man har oppdratt en "selvstendig" unge fordi de tar avstand fra foreldrene sine og ikke vil møtes på flere år når de flytter hjemmefra. Greit at man vil ha litt avstand fra foreldrene i den alderen, men det er jo forskjell på å ikke ses/snakkes hver uke og å ses tre ganger på 1,5 år. 

Å flytte til en annen by burde jo gi avstand nok. Hvis man i tillegg føler for å ikke besøke/få besøk på flere år vil jeg våge å påstå at man ikke har den beste relasjonen til familien eller går gjennom en vanskelig situasjon selv. 

Anonymkode: 5be06...c28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg stusser over hvor mange som tenker at man har oppdratt en "selvstendig" unge fordi de tar avstand fra foreldrene sine og ikke vil møtes på flere år når de flytter hjemmefra. Greit at man vil ha litt avstand fra foreldrene i den alderen, men det er jo forskjell på å ikke ses/snakkes hver uke og å ses tre ganger på 1,5 år. 

Å flytte til en annen by burde jo gi avstand nok. Hvis man i tillegg føler for å ikke besøke/få besøk på flere år vil jeg våge å påstå at man ikke har den beste relasjonen til familien eller går gjennom en vanskelig situasjon selv. 

Anonymkode: 5be06...c28

På kg er familie dessverre en byrde, og helt vanlig at barna ikke tar kontakt på ukesvis eller som her nå ikke vil se sine egne foreldre på årevis. 

Nei dette er ikke normalt ts, her ville jeg prøvd å snakke med han. Så hadde jeg prøvd å grave litt i min egen rolle, det kan hende deres relasjon ikke var så god, at han bærer nag, er sint eller synes ting er lettere uten foreldre. 

Anonymkode: 6ced3...9c8

[AnonymBruker]

Jeg er "voksent barn som har forsvunnet". Har lite kontakt med foreldrene mine og mitt eneste søsken. Faren min og søskenet mitt bør egentlig skjønne hvorfor, men ikke så sikker på at de gjør det.

Faren min er veldig negativ, veldig nedlatende, undervurderer meg, klager mye osv. Likevel forventer han at jeg skal ringe, jeg har vel aldri ringt for å snakke med ham, heller ikke til moren min eller søskenet. Hatt et dårlig forhold til søskenet siden vi fortsatt bodde hjemme, høyt konfliktnivå, ikke klart å redde dette som voksne. Da søskenet ble forelder for et par år siden var jeg nok den siste i nærmeste slekt som fikk vite det, det gikk noen dager og jeg vil tro at jeg fikk beskjed til slutt fordi faren vår tok kontakt og fikk søskenet til å gi beskjed.

Med moren min handler det mest om at hun ikke har brydd seg tilstrekkelig om å få til en god relasjon, være den som tar mest initiativ osv fra starten av. Har egentlig best forhold til henne, men kan gå måneder uten kontakt. Bor i samme kommune, treffer henne maks fem ganger i året.

 

Anonymkode: 40c2a...5de

[AnonymBruker]

Da min sønn flyttet til andre siden av landet, snappet vi gjerne, chattet kort et par ganger i uka, og snakket i tlf et par ganger i mnd.

Han kom hjem i juleferie, sommerferie og påskeferie.

Nå bor han nært, og er her på middag et par ganger i mnd. Og vi snapper, chatter eller ringer når det passer sånn.

Da jeg var ung, bodde jeg en flyreise unna foreldre. Var hjemme i juleferie og sommerferie. Snakket ofte med min mor på tlf. De besøkte meg en til to ganger i året.

Hadde blitt bekymret om et voksent barn bare plutselig kuttet meg ut. Men nå har jeg en veldig åpen og pratesyk sønn da 🙂

Anonymkode: 9028e...5ad

[AnonymBruker]

Flere her inne som har et utrolig dårlig forhold til barn/foreldre! Jeg synes at det er unormalt av sønnen din og holde deg så på avstand. Skal han feire jul alene? Du må nesten bare spørre han rett ut om det er noe ved deg som gjør at han velger deg bort . 

Anonymkode: 33ccd...872

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.11.2026 den 7.38):

Røyker sikker hasj og ønsker ikke å kuttet en hel uke.

Anonymkode: 6f64a...07c

Trenger ikke å røyke hasj for å ikke ønsker besøk av mor i en hel uke.

Anonymkode: ceb21...18b